Fra Frysja til Imerslund, del II: Autentisitet i norsk musikkliv

grooves faste kåsør Geir Levi Nilsen retter denne gangen blikket mot kravet om autentisitet i rocken. Regnskog, norsk språk, country og heavyrock er noe av det Nilsen tar for seg i denne artikkelen.

Det autentiske har bestandig betydd mye i rocken. Bare ordet autentisitet i denne sammenhengen bringer frem tanker om noe jernhardt og iskaldt. Det nærmest kreves at en rock-artist er musikalsk autentisk overfor de rammer artisten(e) selv prøver å vektlegge, en trist tradisjon i rocken. Tanken bak er at gjennom autentisitet skapes troverdighet, dette åh-så-politisk-viktige og sosialt korrekte for musikkjournalister og generelle fans i rocken.

Eksempel: Tenk at en fattig sørstatsgutt av en lastebilsjåfør ble en av det forrige århundres viktigste vokalstemmer innen både rock- og underholdningsindustrien. Ut av slikt skapes myter, hagiografier, legendariske beretninger - en hel industri av fortolkende teoretikere i ettertidsslepet av historiske hendelser, har skapt seg en levevei som biografiskribenter, rock-historikere og musikkjournalister under det kraftige paradigmet av gjenfortellingens grelle lys hvor artistens musikalsk-autentiske preg vektlegges.

Hvor mye av rockens sentrale ikoner og historiske figurer som som sådan er og var egentlig autentiske skikkelser får bli et annet spørsmål. Men det er ingen tvil om at det autentiske innom rocken gjør seg best når det begrenser seg selv til artistenes musikalske sfære. Går de utenfor dette er de ofte på tynn is, spesielt når det blir politikk, sosiale sammenhenger og etikk med i spillet.

Regnskogrock - miljøvern med oljestøtte
Ett eksempel på denne tynne isen er miljøvern-trenden i rocken, et ektefødte barn av den autentisk-søkende protestantismen hvor det å spare og å bevare er hovedmantra.

For kan det tenkes noe mer ekte og opprinnelig enn naturen selv; skog og vann og fosser og fjell og insekter og hjort og løve og savanne og ørken og regn og salamander og Rousseau vet mer? Naturen, ikke bare autentisk og ekte, men også romantisk og vakker, grusom og nådeløs - så mye kan leses inn i bare en tur rundt Sognsvann en søndags ettermiddag. Og etter den søndagsturen kan du gå hjem og spille en plate av Sting og tenke på regnskogsfondet.

Ja, den største av alle miljøvern-pop-heltene Sting, sangeren fra The Police. Er det ikke rart hvordan det kan ha seg at når en gruppe er på vei nedover så begynner frontfiguren med et etisk prosjekt? Da Boomtown Rats sang sin svanesang høsten 1984, startet vokalist Bob Geldolf Live Aid. Mens The Police fikk den siste olje i 1987, hoppet Sting ut med et etisk skrik - rett inn i regnskogen.

Men mange plater små danner fort en å: Bellona ga ut en miljøvernplate i 1989, Rune Rudberg kom med sin miljøvern-sang Ut Mot Havet i 1990, Ketil Bjørnstad ga ut rock-operaen Rift i 1990 hvor det gjennomgående temaet var miljøvern - og alle sammen, artister og fans, kauket ut mantraet: "VI MÅ GJØRE NOE FOR MILJØET!"

De fleste artistiske resultatene av dette engasjementet var ganske pinlige. Ett hederlig unntak er plata Familien Vann og Vanndalene (De Gode Hjelperne, 1989), en plate som kan forstås både som en barneplate og en voksenplate. Den ble endog utgitt med støtte fra Miljøverndepartementet og en del kjente trønder-rockere medvirker, bl.a. Torstein Flakne (fra Stage Dolls) og Bård Svendsen (fra Åge Aleksandersens Sambandet). Familien Vann og Vanndalene er både morsom og kan mane til ettertanke. Men ellers er det ikke mye som befinner seg på et like høyt nivå innen miljøvern-rocken.

En plate som ligger ganske høyt på pinlighetsskalaen er samleplata The Sporting Life - An Artist For Animals Compilation (Agit-Prop 1986) hvor tekstene skriker ut miljøvern-klisjeer og dyrevern-romantikk lang vei. Flere av låtene er hyllest-sanger til det nyhellige dyret Hvalen, denne store fisken som på ett eller annet vis har blitt utnevnt til havets mest kontemplative og søkende, ja naturens mest kommuniserende vesen. En av låtene er sangen Song of the Whale (den tittelen har du vel ikke hørt før når man skal lage om en sang om denne fisken?) av John Kirkpatrick, hvor det blir sagt i teksten: For every living thing on earth Nature made a space, Each a living strand of a fragile plan that can never be replaced. Dette er selve ur-tanken i miljøvern og dyrevern angående naturen: 1. At naturen består av en orden og 2. Denne orden må ikke forstyrres.

Naturen er determinert, besjelet, en nærmest en organisk maskin som innehar en repeterende miljø-mekanisk orden, en biologisk evighetsmaskin som kontinuerlig gjentar seg selv, med en slags innebygd "visdom" som er så subtil og allikevel så eksplisitt at vi dumme mennesker ikke kan se skogen for bare trær. Dette er romantisk tøv, idealisme "gone astray". Enhver biolog kan fortelle at det finnes ingen orden i naturen, at naturen er bare et kaos som tilpasser seg selv etter de rådende og mest gunstige overlevelsesbetingelser som finnes der og da. Hadde ikke dinosaurene dødd ut på grunn av et kometnedslag ville ikke menneskeheten vært der den er i dag. Og ved neste kometnedslag dør kanskje menneskeheten ut og kakkerlakkene overtar.

Who cares? Jo, en del folk gjør det: på samme plate har en artist, Roy Bailey, en høytidsmesse av en hyllest til miljøvernorganisasjonen Greenpeace kalt Greenpeace Really Green hvor det blir sagt i refrenget: They'll kill the elephant, they'll kill the whale, The eagle otter and shark, the speeding antilope, the slowcoach snail, Time to rebuild Noah's Ark.

Joda, etter oss kommer Syndefloden.

Rock-paradokset
Men rock og miljøvern, er ikke det litt av en motsetning? Det bisarre var at rock-fans og rock-artister i miljøvern-trenden tenkte ikke over at musikkbransjen er ressurskrevende. Milliarder av kilowatt tonn elektrisitet og energi trengs for å holde rockeklubber, konsertsaler og spillesteder gående, spesielt når rockegrupper opptrer med et krevende lysshow og andre effekter på scenen. Hvor mange Alta-utbygginger representerer vel ikke f.eks. én Rolling Stones-turne målt i kraftverksenergi? LP-plater ble laget og lages fremdeles av vinyl, som var og er et videreforedlet oljeprodukt. Hvor mange Nordsjøplattformers produksjonstall må man ta med i spillet hvis man skal regne ut hvor mange tonn olje som har blitt brukt i produksjonen av vinylplater etter 1945? Hvor mange trær og hvor mye skog er ikke blitt hugd ned og gjort om til papir som har blitt brukt bl.a. til plateomslag og innerposer? Med andre ord, musikkbransjen er et ressurssløsende luksusdyr som parasitterer seg på verdens energiproduksjon.

Men dette var ikke noe hinder for små eller store rockestjerner som hev seg på den trendy miljøbølgen som herjet på 1980-tallet. Rockeklubber kjørte miljøvern-arrangementer, man ga ut miljøvernplater, og rockestjerner reiste på miljøvernturne verden rundt. Troverdighetsfaktoren i det hele var null mens det ufrivillig komiske var helt i hundre. Rockebransjens forsøk på å være miljøbevisste var omtrent like gjennomtenkt som om Vinmonopolet skulle starte en kampanje for avholdssaken.

Gutta på skauen
Miljøvern-trenden i rocken begynte på 1970-tallet hvor rockemusikere presenterte apokalyptiske visjoner i sanger som omhandlet hvor utsatt naturen var for ødeleggelse. Eks.: Stephen Stills hadde en låt på plata 2 (Atlantic, 1971) som het Ecology Song som går slik: All this crying, while the earth is dying, It's a shock they won't stop because of money, America is lost, figurin the cost, You can hang your head in shame, it's disgusting.

Også i Norge delte vi bekymringene. Eksempelvis sang Anita Skorgan om miljø-ødeleggelser i Kan Vi Leve Her fra LPen Young Girl (Snowflake, 1977) hvor det blir sagt: Det står en kamp om vår natur - om jordens liv... Vi må redde den nå - skal vår klode bestå...

De få rock-artistene som på denne tiden internasjonalt sett var involvert i miljøvern må man nok ta alvorlig fordi de da var en marginal affære. Det hadde ennå ikke blitt en trend. Men allikevel, folk som Supertramp sang om hvor vakker naturen var og at miljøforbrytelser var århundrets forbrytelse. Bare ta en kikk på omslaget til deres Crisis? What Crisis? for å se hvor mye de var for miljøvern mens de energikrevende rocketurneene og de miljøsløsende vinylplatene deres solgte i tonnevis. John Denver lot seg avbilde på plateomslagene sine gående gjennom skogen, enn mann i pakt med naturen. Var det slik at mange miljøbevisste superstjerner hadde Rolls Roycen sin parkert Hollywoodgodset sitt og at hele miljøvern-greia bare var en flipp?

Men andre tok det enda lengre enn bare å synge på 1970-tallet. Black Oak Arkansas spilte en særdeles primitiv form for sørstatsrock mens de bodde i et jordbrukskollektiv de hadde stiftet ute på landsbygda i Arkansas. Stedet var bygd som en svær festning omringet av palisader. Inne her bodde gruppa med familiene sine og buskapen sin. Ingen av dem bor der i dag. Ser vi på platene til Ozark Mountain Daredevils ser også en beundring for det autentiske.

På plata Men From Earth (A&M, 1975) er omslagsbildet prydet av to gamle hillbillyer på bygda i Arkansas. Inne i plata finner vi på de originale innerposene bilder av et svært hus ute i ødemarka og gruppa som spiser en svær fellesmiddag i stua. Når man ser dette omslaget og andre plateomslag til gruppa og hører på den country/jugband/bluegrass-inspirerte musikken deres så lurer man på: Var dette autentisk eller var disse gutta urbane LA-cokeheads som bare dro ut i villmarka for en foto-session for å pleie imaget og så dro de hjem igjen til Anaheim?

Norske Rune Walle fra Flying Norwegians ble med i Ozark Mountain Daredevils på 1970-tallet og var i flere år med i gruppa. Undertegnede tok en telefon til Herr Walle, en kjempetrivelig og hyggelig fyr, og spurte om hvordan det var angående Ozark Mountain Daredevils-folkene, om de var genuine eller ei. Walle fortalte at medlemmene var småby- og bondegutter fra sørstatene (Arkansas og Missouri) og var oppriktig opptatte av lokal hillbilly-sørstatskultur. Også at de ikke var noen dekadente 70-talls slamper. Han poengterte at hvis folk i rockebransjen på 1970-tallet nå engang var det, så var det snakk om årsak/virkning: At folk ble dekadente av tempoet, kjøret og den harde livsstilen med endeløse turneer, plateinnspillinger, promo-intervju reiser, etc. og ikke som undertegnede vil poengtere at forholdene er nå: Man gjør seg selv dekadent for å skape et troverdig image.

What? Authenticity
Av ovennevnte eksempler ser hvor vanskelig det er å være autentisk i rocken. Hvis en rockemusiker vil være troverdig må det nok gjøres innom hans/hennes egen sfære, dvs. musikalsk og/eller sosialt. Sjelden er det en vellykket kombinasjon med et eksternt autentisk prosjekt for rock-musikere. For hvor mye brydde superstjernene i Supertramp og folk som Stephen Stills og John Denver seg om miljøvern hvis de hadde måtte ta konsekvensene av sin egen filosofi? Som f.eks. å gå ned i levestandard, dvs. spare strøm, kjøre mindre bil, bruke mindre vann, bruke mindre elektrisitet - kort sagt nyte de godene som de fleste av oss tar for gitt i den vestlige verden. Talk is cheap, men handling er det verre med. Derfor er det svært få rock-musikere som helhjertet går inn for et ekstern prosjekt knyttet opp mot musikken og karrieren, det er å gjøre seg selv klar for hugg. Da er det mye bedre for en rock-musiker/rock-gruppe å spille på en trygg hest og den heter musikalsk autentisitet. Men selv der kan det være vanskelig.

Vi kan se på norsk rock og deres måte å slå på gjennom i utlandet i så måte for å belyse dette.

Norsk rock autentisitet
Det autentiske var i rockens historie alltid et spørsmål om demografi og tid. I Norge var det vanskelig: Hvor lenge kunne man være en marginal, alternativ undergrunnsartist og leve av det samtidig hvis du sang på nasjonalspråket i en liten nasjon med 4 millioner mennesker? Det var selvfølgelig helt umulig.

Engelskspråklige undergrunnsartister kunne leve av å ha en marginal outsider-identitet idet materialet deres nådde et globalt publikum. Alle skjønner engelsk, alle vet hvor London, New York og LA er, samtidig med at et engelsk/amerikansk undergrunns plateselskap hadde lettere for å skaffe seg internasjonale distributører. I vår tid hvor Internett har globalisert musikkindustrien og gjort tradisjonell periferi og aksepterte musikk-sentra om noe til noe irrelevant og hvor folk laster ned musikk fra nettet, så er ikke dette lengre et ankepunkt men ovennevnte faktorer var et maktpotensial før i tiden. Men lenge før globaliseringen, lenge før nettet, lenge før bredbånd og datamessig hokuspokus, lenge før denne distribusjonsmessige nivelleringen, var norsk rocks materialiserte bredbånd inkarnert i utfartsårer som E6 og en sliten turnebuss.

Og for et slit det var å nå frem i bevisstheten internasjonalt for norske rockere en gang i tiden, såpass slitsomt var det at all form for autentisitet måtte vrakes og kastes på (danske)båten.

Simsasalabim - forvandlingens morbide estetikk
Den norske rocken begynner på 1950-tallet med navn som Roald Stensby og Rocke-Pelle. Disse artistene ga bare ut noen singler og EPer på 1950-tallet som unge, ferske og lovende rockere. Noe kjent i utlandet ble de vel heller ikke. Om de prøvde seg på det er vel heller uvisst, rock var en såpass marginal affære på den tiden at norske rockere hadde nok med å grunnfeste seg i Norge generelt.

Da er det mye mer interessant å se på midten av 1960-tallet og hva som skjedde da. To ting skal man her ha helt klart for seg: Historien til Firebeats og Beatnicks er paradigmeskapende. Disse to gruppene fikk i sin tid det datidens nokså belastede uttrykket "piggtrådmusikk" klebet til musikken sin, en etikett som i dag går under det mer pengesterke navnet "norsk beat". Begge gruppene ga ut hver sin LP i 1967-68, utgivelser i dag som i originalutgave går for tusenvis av kroner og som har blitt legendariske i sin status av autentisk 1960-talls norsk freakbeat.

Men historien til disse to gruppene er paradigmatiske: Firebeats visnet hen fra å være en beat-gruppe til å bli et danseband (med Ingjerd Helen) som vokalist, mens Beatnicks ble til New Beatnicks som derigjen ble til Titanic som ble verdensstjerner i utlandet. Slik ble det: På 1970-tallet spilte Firebeats coverlåter på danseband-rampa på den norske bygda til et rånepublikum av heimbrentsfulle bygdetullinger mens Beatnicks (Titanic) spilte konsert på internasjonale rock-festivaler, spilte inn plater i engelske og franske studioer, gikk på jetsetpartier med Brigitte Bardot og bare levde livet.

Klart at norske rockemusikere så dette. For begge gruppene hadde gjort "det rette". For å overleve som musikere så hadde kanskje Firebeats prostituert seg men det var ihvertfall en mer spennende og morosam jobb enn å være produksjonsarbeider på Freia. Beatnicks, i drakt av Titanic, hadde akselert opp på et høyere nivå, gjort det store spranget og vunnet, blitt verdensstjerner.

Aunt Mary goes Alex
Alle platesamlere i Norge vet hvem Aunt Mary er. I løpet av sin karriere ga de ut tre plater: Aunt Mary (1970), Loaded (1972) og Janus (1973). For platesamlere interessert i progressiv rock/psykedelia/hard rock er disse uunnværlige Prisene på strøkne eksemplarer av førsteutgaver med plakat (på Loaded) og utbrett (på Janus) går for høye summer på platemesser og nettauksjoner.

Musikken til Aunt Mary begynte som psykedelisk soul (deres første plate) og ble til en mellomting mellom prog og metal(deres to neste og siste plater). På plateomslagene ser du gutta i tidstypisk 70-talls drakt: Langt hår, skjegg og barter, dongeri, plateomslagene er kunstneriske og fargerike og låtene på platene er lange, masse gitar og keyboard-partier, tidsriktig fløyte finner du og mellom rillene. Ja, dette er søttitallsrock på sitt beste, de tre Aunt Mary-platene er klassikere som enhver musikkelsker bør ha.

På slutten av året 1973 gikk Aunt Mary i oppløsning. Og da kunne enhver tilhenger av prog og metal vente spent: Hva ville disse dyktige musikere finne på videre? Kanskje et solo-prosjekt eller to med utdypet progressiv musikk, lange låter basert rundt en konseptuell kontinuitet av mystikk og folklore? Nei, de begynte å spille disko og funk! Først med Georg Keller og så med Alex.

Alex, også kjent som Alexandra Sandøy, var en polsk-norsk dame med langt, blondt hår som skulle lanseres i utlandet. Ut av dette kom dert seks LP-plater, fra 1977 til 1983, med doktrinær disko og soul-funk som var så A4 og så identitetsløs at den hadde ikke en sjanse til å bli lagt merke til. En ting er i 1977 å være fra Norge og spille firkant-disko men musikken som du finner på Alex-platene ville ikke fått oppmerksomhet om du i 1977 hadde avspilt dem på et trendy disco-høl i LA eller New York. Det eneste ærlige avbrekket fra monoton og repeterende A4-disko er låten Rock 'n' Roller på Alex' Beste (Polydor 1982), et forsøk på rock som er delvis vellykket.

Som tidligere sagt, slik gjorde norske musikere det når de skulle lansere seg i utlandet. Problemet blir bare: Hvor mye lagt merke til blir du når du har assimilert deg? Hvem kjenner igjen en kloning? Og musikerne som backet opp Alex, folkene fra Aunt Mary, var de bare musikalske opportunister som snudde sin musikalske kappe etter vinden eller var de musikalsk altetende og altspillende? Hvis trekkspill à la Lille Vakre Anna hadde blitt en internasjonal trend ville de da satt seg med blåsebelgende og vrælt ut "little beautiful Anna" inn i mikrofonen med direkte overføring til de amerikanske plateselskapskontorene?

Kanskje, hvem vet? For Aunt Mary endte ikke opp som Titanic. De slo ikke gjennom internasjonalt og ble ikke store i utlandet. Det gjorde heller ikke Alex, forståelig nok. Og autentiske, musikalsk sett, var ikke disse skapningene.

Saft - kraftig utvannet
Saft er en av de mest spennende gruppene som har eksistert i Norge. Det sier kanskje ikke så mye ettersom norsk rock ikke har vært så veldig ekstrovert. Men Saft hadde kvaliteter som svært få norske grupper har hatt.

Deres styrke, bortsett fra det musikalske som var helt ypperlig, var deres unike tilnærming. De var ironiske, eklektiske, høyt hevet over det firkantede etterapingsnivå som norsk rock da lå på. Deres første plate Saft (Polydor, 1971) inneholder all mulig slags musikk i alle mulige stilarter, en humoristisk samtidig kjølig og nærmest aristokratisk tilnærming ligger i kortene her. Saft la seg ikke på en linje men valgte å gå nye veier. Derfor var de også pionerer i norsk rock: de første til å synge på nynorsk, til å blande norsk folkemusikk med rock, til å vinne Europatoppen med låta People In Motion. Sånn skal det gjøres, ta den minst brukte stien og finn nye ting på veien.

Egentlig skulle Saft lanseres utenlands av internasjonale Polydor men plateselskapet valgte nederlandske Focus i stedet. De burde satset på begge. Saft er en gruppe som ville ha hatt store sjanser til å slå gjennom internasjonalt på den tiden fordi de er og var unike. Det er vanlig å hevde at deres andre plate Horn (Polydor, 1972) er svak, noe som er tull. De som sier det har ikke forstått Saft. Skulle Saft ha spilt inn ett duplikat av førsteplata? Slik som Prudence desverre prøvde å gjøre med Drunk and Happy? Horn er en nydelig plate - så unorsk som det går an. Full av spennende, merkelige, sære og uvanlige låter og fullstendig ute av tråd med første plata. Horn er en klassiker!

Noe som også kan sies om tredjeplata deres, Stev, Sull, Rock & Rull som også er helt unik. Her blandes det mellom norske og engelske tekster, mellom opprocka norsk folkemusikk, rock'n'roll og fanden vet mer. Men etter dette gikk Saft i oppløsning. Det som oppsto etterpå var gruppa Brødrene Thues Danse Ensemble som ga ut to LPer: Brødrene Thue (RCA, 1975) og Friday Night (RCA, 1976). Musikken her er dansebandmusikk, stort sett, med bl.a. masse cover-låter.

Var dette noe à la Aunt Mary goes Alex? Egentlig ikke, dette var i tråd med Safts linje, en slags ironisk kompromissløshet hvor man kunne vente seg alt. At et tidligere rockeband begynte å spille dansemusikk var såpass sært og merkelig at det var helt i Safts ånd. Gruppa Saft transcenderte og opphevet autentisitetskravet og hadde derfor mye mer frihet og romslighet i musikk, tekster og image. Slik sett hadde Brødrene Thue råd til å begynne med danseband-musikk uten å bry seg med hva andre måtte tenke eller mene om det. Men at ikke Saft ble lansert ut i det store utland er en tragisk feilvurdering fra plateselskapenes side: gruppa var lysår forut sin tid og platene deres står seg like godt i dag som da de kom ut.

Sons of Guns n' Roses... øh, nei ... Angels - norsk designermetal
Når man hører på Guns n' Roses i dag virker de litt harry. Men gruppa var en sensasjon på slutten av 1980-tallet. På mange vis en etterlengtet sensasjon. 1980-tallet var så glætt, så pudding, så A4, at før eller senere måtte det skje noe. Guns n' Roses ga ut en EP i 1986 og så LPen Appetite For Destruction i 1987. Sakte men sikkert begynte plata å krype oppover listene i 1987-88, MTV spilte videoene deres nesten daglig, noe helt unikt på det sterile 1980-tallet, at en heavygruppe kom inn i slike ur-kommersielle kretser. Plutselig hadde en heavygruppe med musikalske og imagemessige røtter i 1970-talls rocken slått gjennom, ikke bare hos heavyfans men hos alle. Vanlige folk som lyttet til listepop kjøpte platene deres og digget dem.

Hvorfor slo Guns n' Roses gjennom? Hører man på Appetite For Destruction så høres det ut som den mest alminnelige heavyplata som ble laget i 1973. Det vil høres utrolig ut for ungdommer i dag men Guns n' Roses representerte faktisk noe nytt på 1980-tallet. De gjorde to ting på denne tida:

1. De gjorde heavyrocken alminnelig igjen.

Heavyrock var den mest forhatte musikkformen noensinne på 1980-tallet. Kanskje lå noe av skylden på heavyrockerne selv. Man trenger ikke å lytte, bare se (å lytte til mye heavyrock fra 1980-tallet er en pine). De fleste heavyrock-grupper på denne tiden så ut som transvestitter fra Ludvig den 14's hoff med enorme puddel-manker og brukte nok mer damesminke, pudder, hårspray og lebestift enn noe fransk horehus noensinne har gjort. Se på bildene av Europe, Poison og andre jentunger fra denne tiden og le deg ihjel. Guns n' Roses brøt med dette. De var bakgårdsrotter som drakk bar sprit rett ut av flaska, hadde tatoveringer og skittent uflidd langt hår, ikledd gamle T-skjorter og hullete dongeri og med nesen langt ned i dårlig makka. De tok heavyrocken ut på gata igjen, heavypudlene hadde møtt sitt "final countdown".

Tro det eller ei, dere som er så heldige å ikke ha opplevd 1980-tallet, men Guns n' Roses var noe sjokkerende nytt da de kom, noe som er like mye et levende bevis på hvor tragisk stivt 1980-tallet var som en eventuell hyllest til bandet.

2. De gjenetablerte 70-talls heavyrocken som var mye mer musikalsk variert og stilmessig mer interessant enn den rigide, kjedelige forutsigbare 1980-talls metallen.

Plutselig hadde man mer å spille på, bokstavelig talt. Og som en ekte 1970-talls gruppe ble Guns n' Roses en supergruppe, stadionrockere, partyrockere, skandalerockere. De var "larger than life" i de få årene det varte. Og dæven som de tjente penger: utsolgte konserter, platene gikk som hakka møkk, gruppemedlemmene banget Hollywood-skuespillerinner og fotomodeller, det var kakseboliger her og kakseboliger der. Utrolig nok gjorde disse harry-rockerne metal populær blant det brede lag av befolkningen igjen. Platebransjen ble helt tatt på senga av Guns n' Roses og deres uventede suksess. Hva? Ikke mer Limahl og Glenn Medeiros? Og en del kynikere skjønte jo det. En del kynikere uten troverdighet, uten noe slags autentisk bakgrunn.

Den norske gruppa Sons of Angels må være det latterligste som har skjedd i norsk musikkhistorie. På hele 80-tallet var norsk metal utskjelt, hatet og foraktet i norsk presse, Musikkaviser som Puls, Nye Takter og Beat hadde som fast rituale å slakte og latterliggjøre norsk metal på sitt beste. På sitt verste så ignorerte de bare norsk metal etter regelen "ignore it & it will go away".

Grupper som Flax, Bronx, TNT, 666, m.fl. møtte bare motbør, motstand, latterliggjøring og ignorering. Men de ga aldri opp. De spilte og spilte, ga ut plater via alle slags obskure kanaler som de kunne, og sto knallhardt på. Derfor måtte det jo virke helt latterlig for erfarne norske heavy-musikere når Sons of Angels dukket opp.

Var disse folkene heavyrockere? Hadde de slitt som bare faen i motbakke og svette mot musikkpressen og trend-publikummet alle år? Nei! Ikke faen! Sons of Angels var designer-metal uten noen form for troverdighet eller autentisitet. Torstein Bieler var/er pop-musiker fra popgrupper som Broadway News, People og Ute Til Lunch. Flere soloplater med vaniljesaussmakende pop hadde også Bieler lagd. Lars Kilevold hadde slått gjennom med norsktopp-hiten Livet Er For Kjipt, hadde jobbet med Monroes, og hadde neppe hørt ordet Kerrang! i sitt liv. Men i perioden 1988-91 var alle plateselskap verden over overkåte etter å finne det nye Guns n' Roses og på de tre årene der har vel aldri mer møkk vært utgitt i kopi-metal genren.

Slik kan man forklare at Sons of Angels fikk kontrakt med Atlantic ettersom suksessen til Guns 'n Roses tok hele platebransjen på senga. Hør f.eks. på låten Cowgirl av Sons of Angels og spill så Paradise City av Guns n' Roses etterpå. Originalitet? Metal for metal's sake, money for god's sake.

Etter oppløsningen av gruppa, takk og pris, har bare vokalisten Hans Olav Solli holdt seg til metal-genren med slike band som 21 Guns(!) og Psycho Motel. Det viser hvor troverdig og autentisk en kjærlighet disse folkene hadde for metal-genren. Sons of Angels er et godt eksempel på musikalsk opportunisme, genre-prostitusjon, og en helt falsk måte å være musiker på. Gutta bare hoppet på en trend i tiden med penger som mål for det hele.

Sons of Angels var ikke noe annet enn et norsk danseband i metal-genren. At de i det hele tatt fikk kontrakt med amerikanske Atlantic var fordi metal ble ansett for easy money i perioden - det må man jo forstå når man hører debutplata Sons of Angels fra 1990 som er en eneste stor møkkaplate. En vits. Gruppa ble ikke det nye Guns n' Roses som plateselskapet hadde håpet og Atlantic mistet interessen for de norske heavyrockerne. Takk og pris.

Flying Norwegians
Flying Norwegians er en helt unik norsk gruppe. De var den første helstøpte norske countryrock-bandet (noen vil kanskje dra frem Hole in the Wall som det historiske førstevalget) og er et godt eksempel på at countryrock var ganske så originalt en gang i tiden.

De mange varierende navnene på hva countryrock er i dag (roots, no depression, m.m. ) er fullstendig misvisende for hele genren som pr. i dag er den mest musikalsk konforme musikk-genren siden åttitalls-metal. Eks. : Den første plata av Flying Norwegians New Day (Sonet, 1975) hadde et omslagsbilde av en zeppeliner, et humoristisk nikk til navnet deres. Den andre plata deres Wounded Bird (Sonet, 1976) hadde et ur-fælt spyfremkallende omslag, en død kråke på en tallerken, nesten som en parodi på hva "tenåringstøffhet" kunne ha frembragt på sommerleir som "sjokk-effekt" overfor en intetanende leirsjef under fellesmiddagen. Uansett ville ikke noe slikt gått an i dag.

Countryrock i dag er designer-roots, på den nye plata i dag som roots-rocker må du ha et omslagsbilde i ekte designer-roots stil. Eksempel: Den Ensomme Mann som knekt og undrende står fortapt på den øde landeveien omringet av kaktus og sand mens den rødglødende sola går ned bak sand-dynene eller hele gruppa avbildet glisende i fjøset eller drikkende på veikroa, tjo-hei! vi er bygdegutta boys!

Så sett i retrospektiv så må disse to plateklassikernes omslagsbilder virke forvirrende på dagens unge countryrock-fans: hva? ingen kuer? ingen fele i fjøset? Ingen tøffe menn i Arizona-solnedgang? Omslagsbildene mangler jo fullstendig kynisk designer-roots publikumsinnpeiling. Kanskje norske plateselskap ikke hadde A&R folk på den tiden. Deres fire første plater, inkludert Live (Sonet, 1977) og This Time Around (Sonet, 1979) er knallbra og original countryrock som godt kan måle seg med ting gjort internasjonalt.

Det merkelige er deres femte plate Du Står I Veien (Sonet, 1981) hvor gruppa spiller new wave og power pop! Hjæælp! Hva er dette for noe? Flying Norwegians mange år for sent ute? Rich Kids ga ut sin Ghosts of Princes in Towers i 1978, trenger man da at en norsk countryrock-gruppe prøver seg i den genren? Helt hysterisk og totalt fake. Null på autentisitetsskalen for denne plata.

Det hører med til historien at Flying Norwegians gjenforentes på 1990-tallet, ga ut ny plate og turnerte i det ganske land. Det er sannsynlig at de spilte lite av materialet fra deres plate fra 1981.

Ruphus
Ruphus er også en klassiker innom norsk rocks historie og deres fortelling ligner litt på Titanics hva angår suksess i utlandet. Deres to første plater New Born Day (Polydor, 1973) og Ranshart (Polydor, 1974) er to klassikere innen genren av norsk progressiv rock.

Men det blir litt enkelt å si det: målt opp imot internasjonale standarder på den tiden og det som måtte ha vært gruppas innflytelseskilder, så er ikke akkurat dette store plater. Spesielt er Ranshart svak. Dette skal være deres Close to the Edge (av Yes) men Ruphus rekker ikke opp til lilletåa til Yes her.

Yes og deres geniale vis å dekonstrue enkle melodier på for å se veve inn komplekse jazz- og klassisk-partier er komplisert matematikk og her blir Ruphus litt rammet av dyskalkuli. Ruphus prøver Yes-skoen men snubler ofte på denne plata. Disse to platene høres ærlig talt litt krampe-prog ut. Ruphus stiftet stil, begynte å spille mer musikk som de selv likte, fusion og jazzrock istedet. Og det funket! Deres neste, Let Your Light Shine (Polydor, 1976), er en stor plate som inneholder dynamisk og stilfull jazzrock. Spesielt er kuttet Sha-Ba-Wah en klassiker med Gudny Aspås' herlige vokalfremføring.

Aspås må være Norges mest undervurderte norske vokalister noensinne. Stemmen hennes har ett utrolig spenn og innehar en sjelfull og intens feeling. Hadde alle jazz-rock grupper hatt en slik vokalist som Gudny Aspås kunne jazzrock vært en mer spennende genre enn det egentlig er. Når Ruphus spilte den musikken de selv ville så gikk det bra. Platene deres slo an i Europa, spesielt i Tyskland hvor suksessen deres var såpass stor at gruppa selv flyttet dit.

Deres tre-fire neste plater som kom utover 1970-tallet er også defintivt verdt å høre på. Ruphus er ett godt eksempel på hvordan det autentiske kan fungere: hvis du spiller musikk du selv liker så kan det gå bra. Hvis du prøver å ligne på andre/kopiere andre så blir resultatet ganske så flatt.

Det autentiske - det ekte - ønskverdig
Det store problemet med musikalsk autentisitet er om det er ønskelig. Blir det ikke ganske så kjedelig? Ta f.eks. Terje Tysland. Det er ingen tvil om at det er han som har ført trønder-rock tradisjonen fra 1970-tallet videre. Plata Stakkars Klovn (Sonet, 1977) er en klassiker. De påfølgende frem til begynnelsen av 1980-tallet er også gode. Men etter en stund ble det litt vel mye det samme med trekkspill, heimbrent og fy faen hele veien.

Terje Tysland er autentisk og ekte. Men er han ikke samtidig litt kjedelig og forutsigbar? Det samme med blues. Er ikke dette en genre for evig holdt fast i en musikalsk tvangstrøye som den aldri kan komme ut av? My baby done left me. Det ser ut til at i vår tid er det ingen annen måte å slå gjennom på og samtidige befeste sin posisjon. Vi har punk-grupper som har eksistert i over tredve år med medlemmer som er mellom 50-60 år som spiller den samme tregreps 77-pønken som de alltid har gjort.

Det er noe gammeldans-festival-aktig over det hele. Hva er poenget? Er det kulturen som har blitt slik at kun det forutsigbare godtas? Ihvertfall så er det ganske så sikkert at musikalsk autentisitet er en samsvarende følelse: musikere som ikke spiller musikk som de ikke føler for greier ikke å slå noe særlig an hos rock-publikummet som krever på det mest høytidelige at musikken skal være "ekte", hva nå enn det måtte være. Derfor er det at progressiv rock er såpass utskjelt fordi prog-rocken er et innholdsopprør: man tar rockens snevre musikalske format og prøver og utvide det med alskens musikalske referanser. Dette liker ikke de autentisitetssøkende museumsvokterne i musikkpolitiet.

Det store spørsmålet vil alltid bli: Er det autentiske musikalsk ønskverdig i rocken? Er ikke vektlegging på det autentiske å snevre inn det musikalske feltet? Men samtidig: hvordan skapes en musikalsk identitet? Er det tåpelig å hive seg på en bølge? Hva er ekte og falsk musikk? Hvor mange toner er det i en sommerfugl-vinge?


comments powered by Disqus

 



Bjarne
2008-07-31Totalt enig!!

....og dette mener jeg 100%. Bra skrevet, og helt i tråd med hva man selv mener om autensitet.
Flott herr Nilsen!

Geir Levi nilsen
2008-08-01det var en gang

Det er dritkjedelig nå i fellesferien og jeg kjeder meg ihjel på jobben.

Derfor: gjorde et søk på Rockweb. Disse folka kommer fra Halden.

Hør her Bjarne: var dette du? En gang, ca. 2000 eller i 2001, solgte jeg en del LP'er. En fyr fra Halden kjøpte 2-3 plater av meg, bl.a. Saints-plata I'm Stranded. Møtte denne kjøperen på østbanen ved utgangen på ettermiddagen en kald vinterdag for å overlevere platene. Da vedkommende så igjennom platene, måtte han studere Saints-plata nøye. "Denne har jeg leita etter lenge" sa han. En sann rockefundamentalist, tenkte jeg. Han ga meg pengene for platene, 150-200 kr, og så skiltes vi. Var dette deg, Bjarne?

Hallvard
2008-08-04eventuelt.....

...... kan vi høre på musikken.

Bjarne
2008-08-09Måtte være en annen fundamentalist

Var nok ikke meg, nei. Liker jo Saints, og foretrekker faktisk "Eternally Yours" og "Prehistoric Sounds" foran debuten.....og har hatt dem på vinyl siden tidlig 80-tall.Kunne det ha vært Hammers?

2008-08-10Sikkert meg

Japp, det var sikkert meg. Jeg er jo en kjent fundamentalist. Spesielt på Saints. Saints-fundamentalist, det er meg det.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo