Det Beste Fra 2011

Noen av grooves skribenter har kårets årets favoritter, der Josh T. Pearson, PJ Harvey og Tom Waits gjør seg særlig bemerket.

2011 på sitt beste
Oddmund Berge


Eitkvart år er eit bra musikkår, seier dei hos det svenske musikkmagasinet Sonic. Eg seier meg samd. 2011 føyer seg inn i rekka. Eg kjenner meg vel forsynt av tonar som har gitt næring og gjort inntrykk i år også. Nokre av dei har komme frå heimlandet. Aller mest verdt å nemne i så måte er nok hallingtrubaduren Stein Torleif Bjella og hans underfundig melankolske Vonde Visu. Av andre aktverdige framstøyt føler eg trong til å halde opp Martin Hagfors sin popintrikate I Like You, Tom Roger Aadland sin livserfarne Det Du Aldri Sa, The Last Hurrah sitt dronefolk-album Spiritual Non-Believers, og The Captain & Me, som i afrocalifornisk lyddrakt varta opp med eit konseptalbum (Migrant) om ein afrikansk flyktning.

Den ferdigredigerte lista over dei ti eg har sett aller størst pris på skiltar imidlertid ikkje med anna enn slikt som kjem frå det store engelskspråklige utland. Frå det same utland har eg aller først lyst å nemne ei god handfull eg synst det var litt vanskelig å utelate, men som likevel blei det. Utelete. Eg nemner, i fleng: Okkervil River (I Am Very Far), Sarabeth Tucek (Get Well Soon), Bon Iver (Bon Iver, Bon Iver), Bill Callahan (Apocalypse), Akron/Family (S/T II: The Cosmic Birth And Journey of Shinju TNT), The Decemberists (The King Is Dead), The War On Drugs (Slave Ambient), Southeast Engine (Canary), The Low Anthem (Smart Flesh). Men altså, først og fremst, og aller mest handla det om desse:

10. Girls - Father, Son, Holy Ghost
Utan blygsel serverer dei låtar som den neonspirituelle Vomit, surfande Honey Bunny, rifftunge Die, og meir til. Utan blygsel tek dei litt her, låner litt der, og skaper eit popbilde som er både enkelt, fengande, intrikat, mangfaldig og elastisk poptastisk.

9. Gillian Welch - The Harrow & The Harvest
Åtte år sidan førre plate, og ho er den ho er. Saman med mannen sin, David Rawlings, leverer ho tradisjonsbundne tonar i organisk forfatning. Ti asketiske og akustiske songar som på ulikt vis er rota i sørstatsgotikken og dens hang mot å spegle det dystre og amoralske.



8. Abigail Washburn - City Of Refuge
Ho kan sin banjo, og ho kan sin americana, men aller viktigast er det at ho kan noko om musikalsk poding. Med å dryppe nokre doggfriske dråpar av Kina i det amerikanske lagar Abigail Washburn noko som er litt annleis, og som har ein frodig personlegdom ein slett ikkje møter så ofte.

7. Laura Marling - A Creature I Don't Know
Ei plate skapt av ei kvinne med ei tydelig stemme. Ei som lagar songar ut frå sitt eige indre. Ikkje sjølvutleverande og hudlause songar, men songar der ho med nøye avmålt distanse til det personlige og private ser seg sjølv som menneske, som kvinne, på den store gåtefulle og krevjande scena kalla tilværet. Laura Marling er kanskje ung, men ho er ikkje født i går. Og har ikkje lenger berre ein akustisk gitar.

6. Fleet Foxes - Helplessness Blues
Den er absolutt annleis enn debuten, og den er absolutt veldig Fleet Foxes. Pecknold har ikkje svikta sine idear. Plata har ei mørkare sjel, den dansar i mindre grad med lette popsteg, og den held seg i eit ganske så samanhengande sonisk bilde. Den har meir lyd enn debuten, den har større kompleksitet, nokre fleire psykedeliske manerar, og den vil nok av fleirtalet bli opplevd som litt vanskeligare.
Samstundes, den har varmen. Den vellydande og harmonimerka Fleet Foxes-varmen. Og den kjennes nær, imøtekomande open, og velkommen.



5. Bonnie Prince Billy - Wolfroy Goes To Town
Årets Bonnie Prince Billy plate er i rosa omslag, og med eit knippe låtar som etterlet seg eit temmelig så spartansk inntrykk. Men rosa er den berre utanpå, inni er det svart. Og spartansk er ikkje synonymt med nusselig om noko skulle falle for å tru det. Ta heller då ein smak på tittelen; Wolfroy Goes To Town. Nemlig, ulven er på ferde.
Ulveframferd av typen uling og gauling er sjølvsagt heilt fråverande. Denne ulven luskar og smyg mot målet, men vondt kan den bite. Både mot gud, djevel, venn, fiende, lykka og kjærleiken. Og langs vegen den går legg den etter seg eit titals storarta songar.

4. A.A. Bondy - Believers
A.A. Bondy manar fram diffuse snapshots og gåtefulle stemningsleie. Gjennom ti låtar dyppa i gårsdagens regn, brennmerka med melankoliens render, og omslutta av eit heimsøkt drag. Folk noir. Ti opptrinn som skjeler mot både røyndom og draum. Og glipa imellom. Ti scener der atmosfæren dei lever under fortel like mykje som orda dei er forsynt med. Ti scener av det slaget som stort sett er like mørke som natta, og like lumske som vegen heim ein tåkete morgon.
Med andre ord, slike som held til i eit tematisk territorium det har komme mange songar ut av. Men å legge det fram like meisterlig, i ord, tonar og sonisk habitt, som det A.A. Bondy gjer på si tredje soloplate er slett inga vanlig hending.



3. My Morning Jacket - Circuital
Med Circuital gjer Louisville-banden det tittelen hintar om, dei vender blikket mot dit dei starta ut. Mot ein storslagen americana med staselige sørstatstakter. Men dei er også eit popband, eit sveitt og rytmisk band, eit funky band. Eit mangslunge band.
Og ein 33 år gamal songar med ei sublim røyst, som syng om tilværet sett frå ein vaksen mann sin synsvinkel. Som duellerer manndomen og ungdomen, og talar om pliktkjensla og ansvaret kontra fridomen og opprøret. Ikkje med eit moraliserande eller urokkelig blikk. Meir med eit undrande og leikent blikk. Eit som ser livet som ein sirkel, og dansar med det, og ikkje mot det. Eit fint blikk. På ei plate full av overskot og melodisk danselyst. På ei plate som smiler. Så eg smiler tilbake.

2. P.J. Harvey - Let England Shake
Tjue år inn i eit musikarliv som aldri har vore prega av stillstand har P.J. Harvey laga eit meisterverk. Ikkje sitt første, men kanskje sitt beste. Om krigen. Tolv poetiske, men ubarmhjertige krigsreportasjar, og elsk/hat songar om ein nasjon iferd med å visne på rot. "England's dancing days are done" syng ho. "Let's head out to the fountain of death & splash about" held ho fram.
Krig er ikkje vakkert. PJ Harvey zoomar direkte inn på slagmarka og fortel kva som er sjå. Ho er ein referent, ingen agitator. Ein poetisk songreporter, med sans for det konsise, og for kontrastar.
Let England Shake er ei plate om krigen og om England, men meir enn det handlar den om mennesket. Først og fremst handlar den om mennesket. Og slik femner den vidare enn vidt, og treff nærare enn nært.

1. Josh T. Pearson - Last of the Country Gentlemen
Texanaren Josh T. Pearson har vore i meir enn ein heis, og han har gjort seg sine erfaringar. På Last of the Country Gentlemen fortel han om nokre som har sett evigvarande spor. Dei handlar om livet med kvinna, om livet utan kvinna, om livet i selskap med alkoholen, om livet med Gud, og utan Gud, og om livet med musikken.
Han syng ikkje høgt, men eg høyrer han godt. Det går ei fortvilingas skjær igjennom han, han kviskrar, han sukkar, han skjelv, han svelgjer nokre ord, eg kan høyre klumpen i halsen hans. Han er intenst til stades, han er i feber, desperasjonen kryp rundt anklane hans, ein brann ulmar i bringa hans, han har noko han må få sagt, noko han må tilstå, eit tyngande skriftemål, han syng det. Som ein countrysongar. På sitt særeigne vis, som ein countrysongar. Ein tålmodskrevande og omstendelig countrysongar. Med ein gitar, ein kamerat på fiolin, og 100% sjel.

De tjue beste platene fra 2011
Thomas C Flåten


2011 har vært et usedvanlig godt musikkår. Ikke bare har PJ Harvey sluppet den beste plata på flere år, uansett sjanger, men de fire andre på årets topp fem ville også gått rett inn på toppen av fjorårets toppliste. Det betyr ikke at det var så stusselig i fjor, tvert i mot, men det er altså så veldig bra i år!

Slike lister er selvsagt flyktige ting. Om ei uke eller to kommer jeg sikkert til å være uenig med meg selv. Kanskje kommer jeg da til bytte plass på nummer to og nummer tre, eller dytte nummer femten oppover til tiendeplassen. Kanskje har jeg glemt noen i farta, eller gitt altfor lite oppmerksomhet til ei plate som i mai sniker seg opp på meg og tvinger meg til å dytte den inn nesten helt på toppen av lista. Hvem veit? Det eneste jeg veit er at dette er lista slik den ser ut nå, og det er det som teller.

Selvsagt har jeg laget Spotify-liste til deg. Dette er ikke de 20 beste låtene fra 2011, men en låt fra hver av de tjue beste platene. En låt fra hver plate. All killer – no filler!

1. PJ Harvey – Let England Shake
Det er lenge siden det var så lite tvil om hvilken plate som skulle innta toppen av lista. Ikke siden Arcade Fire slapp debuten Funeral i 2004 har valget vært like enkelt. PJ Harvey har gjort sin «england-plate» slik alle engelske artister før eller siden gjør. Noen nøyer seg med ei låt eller to for å fortelle omverden om hvor ødelagt england har blitt, andre – som PJ Harvey – lager ei hel plate, mens noen sågar dedikerer hele karrieren til elsk/hat-forholdet til øya si. Det er dermed ikke noe spesielt nyskapende over valget av tema her, men det er ikke poenget heller. Det er bare så forbaska solid gjennomført alt sammen. Med nesten irriterende grad av selvfølgelighet har PJ Harvey begått årets aller beste og mest besnærende plate. Den beste plata på flere år, uansett artist.

2. bob hund – Det Överexponerade Gömstället
Sveriges beste band noensinne, kan man si det? Sveriges Motorpsycho, kan man si det? Siden debuten i 1994 har bob hund vært broderfolkets beste band. Det Överexponerade Gömstället fortsetter tenden de startet på comebacket Folkmusik För Folk Som Inte Kan Bete Sig Som Folk. De er mørkere og mer elektronisk baserte, men uten å legge fra seg de skeive gitarene som fortsatt kan flerre gjennom enhver trommehinne. bob hund har gjort noe så skjeldent som å ta en pause for så å komem tilbake som et enda bedre band enn de var. Turboneger – se, lytt og lær.

3. Viva Voce – The Future Will Destroy You
Endelig stemmer alt for Viva Voce! Produksjonen er fastere, låtene mer fokuserte, og Anita Robinson får synge mer enn mannen Kevin. Det siste kan kanskje ha noe å gjøre med at Kevin får tatt ut frontmann-taktene sine i Blue Giant. Etter fem studioalbum som alle har vært bra, men uten det lille ekstra som gjør et album til et stort album helt oppe i toppen av årsbestelistene, fant de plutselig formen på The Future Will Destroy You. Ikke et øyeblikk for tidlig, og jeg krysser fingre, tær og alt annet kryssbart for at de kommer med ei ny plate snart. Ei ny plate som er like fokusert og rik på hooks og tøffe rockeriff fra min favorittgitarist Anita Robinson som denne.



4. The Pains Of Being Pure At Heart – Belong
Den selvtitulerte førsteplata var veldig bra. EP'ene også. Veldig bra, men det var liksom noe uforløst over dem likevel. Jeg la ikke merke til det da, men så kom Belong. Belong er årets soleklart beste popskive, tettpakket med pophooks pakket inn i deilig, våt fuzzlyd. Nesten sånn som de brukte på nittitallet, veit du. Åpningssporet, Belong, høres tilogmed ut som noe The Smashing Pumpkins i usedvanlig godt humør kunne begått. På årets øyafestival spilte de en konsert blottet for dødpunkter, og hver eneste låt sto fram som bandets beste øyeblikk. Jøje meg!

5. Radiohead – King Of Limbs
Hah! Det hadde du ikke trudd det? For en gangs skyld var det ikke en latterlig mengde oppmerksomhet rundt ei ny Radiohead-plate. Ingen forsøk på å late som om de var først ute med nedlastingsløsninger som lot fansen betale så mye eller lite de ville for et produkt som viste seg å ikke ha like høy kvalitet som det man måtte betale full pris for et par måneder seinere. Ingen tullete fans som gikk knallhardt ut med den sedvanlige og tilnærmet allestedsnærværende "bestebandradioheaderverdensbestebandradioheaderverdensbestebandradioheader"-messingen vi hadde blitt vant til fra de fire siste platene. Det virket som om alle var lei. Jeg gadd ikke engang høre på King Of Limbs på flere måneder etter den kom ut, og når jeg spurte andre var det ingen av dem som hadde giddet sjekke den heller. Alle kom med nesten samme begrunnelse: Radiohead betyr liksom ikke så mye for meg lenger. Det virket som om alle mente at tiden hadde gått fra Radiohead. Når jeg etterhvert satte meg ned og hørte på plata, uten alle de irriterende og masete radioheadfansen til å forstyrre meg, åpenbarte det seg en nydelig plate. Radioheads beste plate siden Amnesiac, og kanskje Radioheads tredje beste plate noensinne! Etter Amnesiac og Kid A, så klart. Dersom du, som jeg, har levd i den villfarelse at Radiohead ikke er et band som betyr noe for deg lenger, så sett deg ned med denne her når du har en stille stund. Du kommer til å bli overraska over hvor bra den er.

6. Gang Gang Dance – Eye Contact
Enda et band som overrasket meg stort i 2011.Mitt første møte med dem var med Saint Dymphna i 2008. Jeg liker såkalt «rar og kaotisk» musikk, men dette var jo bare tullball. Jeg skjønte ikke i det hele tatt hva de dreiv med. Til mitt forsvar må det sies at Gang Gang Dance ikke har vært like fokuserte og strukturerte som på Eye Contact på noen av sine tidligere album. Musikken har alltid hatt en viss «riste på posen og se hva som kommer ut»-følelse, men denne gangen er det som om alle bitene har landet akkurat der de skulle, og albumet de har hatt i seg hele tida endelig dukket fram fra virrvarret.

7. Noah And The Whale – Last Night On Earth
Noah And The Whale er et litt merkelig band. På tre forsøk har de gitt ut tre helt forskjellige album. Først uptempo-folkpop på debuten, deretter fulgte de opp med en mer dempet folkaffære, før de kaster folken overbord, tar solid sats ogfor alvor sikter mot stjernene på Last Night On Earth. Last Night On Earth har den samme svære lyden som The Killers' Hot Fuss hadde i 2004. Du veit den der widescreenlyden som sier deg at "dette, min gode venn, er en hit". Og ikke nok med det. Noah And The Whale har veldig mer å fare med enn de fleste andre popband for tida.

8. The Antlers – Burst Apart
Peter Silberman og hans Antlers gjorde det veldig vanskelig for seg selv da de slapp fantastiske Hospice i 2009. Intenst personlige tekster, kruttsterke melodier, og et karakteristisk lydbilde. Hvordan følger man opp noe sånt, liksom? Burst Apart er selvfølgelig ikke noen ny Hospice. De som ventet på det kunne ikke annet enn å bli skuffa, men de som ikke la den fra seg med en gang de fant ut at det ikke var Hospice 2 de hadde satt i spilleren fikk høre et Antlers som fortsatt leverer varene. Tekstene er fortsatt personlige, det er fortsatt mer dynamikk i The Antlers både på plate og live enn de fleste andre band kan drømme om, og Silberman synger fortsatt til akkurat deg uansett hvor du befinner deg. Stemmen hans smyger seg rundt halsen din og inn i ørene dine, der den sakte men sikkert biter seg fast. Burst Apart er ikke en ny Hospice, men det blir jammen ikke lett å følge opp denne heller.

9. The Belle Brigade – The Belle Brigade
Bror og søster Barbara og Ethan Gruska dukket plutselig opp ut av ingenting (ikke helt da, Barbara har turnert med flere artister de siste åra, både som trommeslager, gitarist og korist) med ett av årets mest forfriskende album. La gå, det er som snytt ut av nesa på Lindsay Buckingham/Stevie Nicks-Fleetwood Mac, men det er jammen ikke det dummeste man kan ligne på om man skal lage god popmusikk. Denne selvtitulerte debutplata har også den skjeldne kvaliteten at etterhvert som man hører den gang på gang dukker det opp nye låter som tar plass på favorittlåttronen. Med unntak av De to øverste på denne lista er nok denne plata den jeg har spilt mest i 2011.



10. The Gin & Tonic Youth – New Times
Albumtittelen New Times er svært misvisende. Det er ikke nye tider denne plata bærer med seg, det er en stilstudie i alt som var bra med indierocken på nittitallet. Sier jeg Sonic Youth, Pavement, Sebadoh og Lemonheads skjønner du kanskje litt hva jeg snakker om. Her er alle de småeksperimentelle låtene som gjorde nittitallets indierock så spennende. De låtene som skilte seg ut ved å være litt rare og utypiske, de låtene mange bare skippet forbi på sin ferd gjennom plata, men som vi – vi som «skjønte det» - satte høyest av alle. Vi forsto nemlig at perfekte plater nesten alltid er dørgende kjedelige, og at det var de små «feilene» som gjorde plater og artister til store. De platene høres det virkelig ut som om det var morsomt å lage, akkurat som med New Times. Dette er indiepop fra før indiepoppen blei stuerein og forutsigbar. Her aner man ikke hva som venter bak neste sving. Er det et tøft gitarriff og ei låt som nesten er pønk eller langsom og halvveis dronete orgeltung spacepop? Og det er nettopp denne usikkerheten som gjør plata til årets beste norske plate. Også har den White Tight Tights da, kanskje årets beste låt»

11. Jackie Leven with Michael Cosgrave – Wayside Shrines And The Code Of The Travelling Man
Når Jackie Leven døde tidligere i år gikk det ordentlig inn på meg. Jeg rakk heldigvis å se ham live noen ganger, og fikk oppleve den store mannen fremføre sangene sine slik de var aller best. Live og ispedd rikelig med røverhistorier som kanskje og kanskje ikke hadde en kjerne av sannhet i seg. En løgner og forteller av rang, og en kriminelt oversett artist. Det er også svært passende at hans siste plate er en hyllest til veien og til den endeløse reisingen. Jackie Leven var en av de siste sanne omreisende trubadurer. Full av gode historier han gjerne delte over et glass øl etter at han hadde sunget hjertet sitt tomt på en scene. Jeg kjente ham ikke, men jeg savner ham veldig.

12. Fountains Of Wayne – Sky Full Of Holes
Noen mener Sky Full Of Holes er et slags comeback for Fountains Of Wayne. For noe tull! De driver fortsatt med det de alltid har gjort, og de er fortsatt blant de beste i klassen. Som alltid får vi servert supercatchy låter med underfundige små historier om for det meste helt vanlige, merkelige mennesker. Er du på jakt etter ei plate som fungerer både på hyttetur med kompiser, i bilen på vei til stranda og i ettermiddagssola på verandaen er Fountains Of Wayne er sikkert kort.



13. The Terrifieds – Binky
Terrifieds er power-pop, laget av folk med bakgrunn fra blant annet Retardos, Yum Yums og Datsun. Jeg har ikke vært storfan av noen av disse banda, men likt deler av det de har holdt på med. Uttrykksmessig legger The Terrifieds seg tettere opp til Yum Yums enn noen av de andre banda, og omfavner alle poptriksa i boka. Ikke nyskapende og spennende i det hele tatt, men skamløst fengende. Og det er jo tross alt det som er poenget.

14. Kurt Vile – Smoke Ring For My Halo
Kurt Veil har hatt et travelt år. Ikke bare har han gitt ut ei veldig bra soloplate som sakte men sikkert har smøget seg oppover årsbestelista, men han er også med i bandet The War On Drugs som du vil finne igjen et stykke lenger ned på lista. Smoke Ring For My Halo er en nokså dempet affære. Ikke i den betydningen at det klimpres stille og akustisk, det er mer en stille følelse i låtene. De føles intime og nære, på samme måten som for eksempel The Antlers gjør det selv om de bruker elektriske gitarer og bråker litt innimellom.

15. Sondre Lerche – Sondre Lerche
Endelig! Lerches siste plater har ikke helt levd opp til de høye forventningene det må være ov å ha til en artist som ham, men nå på hans sjette plate (nei, jeg teller ikke med soundtracket til Dan In Real Life som et ordentlig album) sitter det endelig. Mindre power i popen enn det var på de to foregående platene, men mer enn det var på de tre første gjør denne selvtitulerte plata til ei plate som føles som den plata Lerche har forsøkt å lage ganske lenge, men ikke helt har fått til. I tillegg gjorde han en av årets aller beste konserter på Parkteateret tidlig i høst, og fikk med det bekreftet at han fortsatt er en av landets aller beste liveartister. Godt år for oss som liker Sondre Lerche med andre ord.

16. Bon Iver – Bon Iver, Bon Iver
Justin Vernons lider under noe av det samme som Peter silberman i The Antlers. Hans debut under Bon Iver-pseudonymet For Emma, Forever Ago slo gjennom med en slik kraft at å følge den opp mer eller mindre ble umulig. Da er det desto mer hyggelig at Vernon gjør som Silberman og slipper en knallsterk oppfølger som aldri gjør noe forsøk på å "være" forgjengeren på noe vis. Signaturlyden er der fortsatt, men det er litt større og formelen som gjorde debuten til allemannseie er reformulert på en svært god måte. Så får det heller være at han tydeligvis ikke helt hadde dagen når han bestemte seg for tittelen på denne plata.

17. Jay-Z & Kanye West – Watch The Throne
At to av de aller største navnene innen mainstream hiphop skulle komme sammen igjen (Kanye Wet slo seg opp og fram gjennom produksjonen på Jay-Zs plater) og lage ei så bra plate som dette var det kanskje bare jeg som blei overraska over. Jeg hadde nesten tatt for gitt at de skulle samarbeide før eller siden, det er for mye penger i et slikt samarbeid til at disse to kunne klare å la være særlig lenge, men at det skulle bli så bra hadde jeg virkelig ikke ventet. Dette er en veritabel tour de force for dem begge to. To av hiphopens aller største navn i kjempeform, med fornuftig bruk av gjesteartister hele veien. Produskjonsmessig føles plata mer som noe Kanye West kunne levert, men Jay-Z er en så karakteristisk rapper at det ikke er noen tvil om hvem som egentlig sitter på tronen det er snakk om. Uansett hva man synes om herrene Shawn Corey (jepp!) Carter og Kanye Omari West fra før er man nokså tullete om man ikke gir Watch The Throne en solid dose spillinger.

18. Girls – Father, Son, Holy Ghost
Når Girls debuterte med Album i 2009 var det få som ikke gledet seg på forhånd. Alle som hadde tilgang til internett hadde fått med seg at Girls fra San Francisco var det neste store. Plata fulgte ikke helt opp hypen syntes jeg, men på andreplata Father, Son, Holy Ghost viser de seg som det bandet alle sa de var for tre år siden. Hadde denne plata kommet i fjor hadde den helt garantert vært på topp fem på min liste. At den befinner seg på attendeplassen her sier mer om konkurransen enn om plata.

19. Tom Roger Aadland – Det Du Aldri Sa
Etter å ha levert den beste gjendiktningen av Dylan på (ny)norsk noen har hørt med Blod På Spora var det tid for et helt vanlig album med egne låter denne gangen. Riktignok har waterboysklassikeren Fisherman's Blues på mesterlig vis blitt til Fiskarmanns Blues men resten er egne låter, og de står fjellstøtt på egen hånd, med god hjelp fra folk som Per Steinar Lie, Ørjan Haaland ( begge fra Low Frequency In Stereo og The Gin & Tonic Youth), Olav Rossebø, Kjetil Lundø (begge fra Bergen Mandolinband) og Linn Frøkedal (The Low Frequency In Stereo og Megaphonic Thrift). Et veritabelt sørvestlandsk superlag, med andre ord! At det forrige prosjektet hans var å gjendikte Dylan og at nettopp Dylan har vært med Aadland lenge kommer tydlieg fram på flere av låtene, men aller mest på det lange avslutningssporet Postkort I Oktober, som ruller fram og forteller en historie som hele veien er god og spennende å høre på, og som etterlater deg ved platas slutt klar for å snu plata og sette på side A en gang til.. Dette er voksne låter fra en voksen mann, som kidsa sikkert synes høres kjedelig og gammelt ut, men som jeg alltid sier: hva veit vel de om viktige ting?

20. dEUS – Keep You Close
Belgiske dEUS var aldri allemannseie, men det virker likevel som om de har gått litt i glemmeboka for mange av de som oppdaget med spinnville Worst Case Scenario helt tilbake i 1994. De hadde et seks år langt opphold mellom plate tre og fire fra 1999 til 2005, og det kan kanskje være noe av grunnen, men etter at de kom tilbake har de levert på et så et så høyt nivå hver gang at det er synd om ikke folk gir dem en ny sjanse. De har som alle oss andre blitt eldre siden det tidlige nittitall, og er ikke like kaotiske og «kunstneriske» av seg lenger, så de som er ute etter en ny Worst Case Scenario eller In A Bar, Under The Sea vil nok lure på om dette er det samme bandet. Likevel, hører man platene etter hverandre (og det ser jeg ingen grunn til å ikke gjøre) hører man at de hele tiden har utviklet seg i retning av Keep You Close.

Årets Beste Album
Johnny Wilhelmsen


Et meget fint musikkår nærmer seg slutten, og ei Topp 10-liste viste seg å bli vanskelig å sette sammen. Med ny utgivelse fra selveste Tom Waits måtte det bli et fint år, og når Gillian Welch valgte å endelig gi lyd fra seg skjønte jeg at det ville bli et nydelig musikkår. The Black Keys maktet å følge opp fjorårets fabelaktige Brothers, Drive-By Truckers hadde så mye overskuddsmateriale fra fjorårets The Big To-Do at årets skive ble like bra, og John Hiatt klarte å riste liv i meg igjen. Mange gamle helter leverte varene (Nick Lowe, Ry Cooder, Wire, Steve Earle, Peter Case, Merle Haggard, Paul Simon, Jayhawks, Joe Henry, Richard Buckner, Bill Callahan, Bonnie Prince Billy, J Mascis), nyere helter ga ut fin-fine skiver (My Morning Jacket, Richmond Fontaine, Bon Iver, Okkervil River, The Decemberists, Dawes, Fucked Up, Fleet Foxes), damene serverte ypperlige album (Gillian Welch, Lucinda Williams, PJ Harvey, Lykke Li, Feist), hardere kost traff endelig (Opeth, Mastodon), fine norske skiver ble sluppet (Bjella, Jens Carelius, Kitchie Kitchie Ke Me O, El Cuero), og noen nyoppdagede artister fanget min oppmerksomhet (Jonathan Wilson, Girls, Charles Bradley, Fucked Up, Iceage, Lykke Li, Yuck). Når så Wilco, TV On the Radio, Ryan Adams, The Horrors, The Dodos og Deer Tick slår til med fine album, ja da har året vært fenomenalt.
Sånn bare for å toppe det hele så gjorde et av mine favorittband, Reigning Sound, en EP tilgjengelig for nedlasting (Last Year’s Men), og hadde dette vært en fullengder så hadde skiva vært på min Topp 3. De kunne egentlig bare lagt til ti minutter med stillhet for å være der.

1. Tom Waits – Bad As Me
Tom er ubestridt på toppen av lista. Det er ingen over, ingen ved siden, og ingen i umiddelbar nærhet. Enkelte antyder at skiva mangler snert, at det ikke er noe klar tematikk å spore, at låtene spriker for mye osv. Jeg sier: tull og tøv. Fra Chicago til New Year’s Eve storkoser jeg meg hvert eneste sekund. I tillegg består deluxe’en av tre ekstraspor som faenmeg er like bra. Steike! Waits serverer de herligste ballader (Pay Me, Last Leaf), psykt tøffe rockere (Bad As Me, Hell Broke Luce), waitsiske rockere (Satisfied, Raised Right Men), 60s knallere (Get Lost, Back in the Crowd), absurd kule og teatralske saker (Talking at the Same Time, Chicago), årets låt (Face to the Highway), en dose melankoli (Kiss Me) og selvsagt; årets avslutningsspor i New Year’s Eve.
Til sammen blir dette et album som kommer til å stå som en bauta for meg så lenge jeg trasker rundt på Moder Jord.



2. The Black Keys – El Camino
Jeg har fulgt Ohio-duoen i noen år nå, og fjorårets ‘Brothers’ toppet min 2010-liste. Årets skive er vel så bra I disse ørene, om enn noe mer glattpolert og poppa. Men dette er for meg evolusjon på sitt beste. De har ikke mistet sitt særpreg, riffene er like fete, og dansefoten min beginner til stadighet å bevege seg. Åpningssporet og hiten Lonely Boy er rølpa og heftig nok, men allerede fra andresporet, Dead and Gone, aner vi at Dan og Patrick har utvidet repertoaret. Lydbildet er endret noe, “garasje-effektene” er ikke like framtredende, og det verste er at jeg liker det. Vel, jeg digger det til og med. Videre utover på skiva så fortsetter de med å overraske meg, med fine balladeaktige saker, riff som nesten tar pusten av en halvgammel krok, og tyveri som utføres så herlig at det bare er å applaudere. Det fineste “plagiatet” er det vi hører etter 2:05 på Little Black Submarines. Pent lånt fra Drive-By Trucker sin tøffe Ronnie and Neil. Ei heftig skive!
 
3. Hank 3 – Ghost to a Ghost/Gutter Town
Salige Hank Williams barnebarn har vært der ute ei stund, men det er først med årets album at han har fanget min oppmerksomhet. Selvsagt var det gjennom sin duett med Tom Waits, og selvsagt måtte jeg undersøke nærmere når han har så storfint besøk i studio. Vi snakker altså om en punker med cowboyhjerte, en rocker med focus på sine røtter, og en så kompleks musiker at en gjennomgang av hans album blir en reise innom det meste som beveger seg i musikkverden. At han i tillegg har en stemme like særegen som den Tom byr på gjør ham meget interessant for meg, men sikkert veldig slitsom for andre. At den nevnte duetten med Far er en av årets sterkeste og mørkeste låter trekker ikke ned, og når resten av låtene skivene er fine, tøffe og ville så treffer de meg. At skiva er dobbel og full av spor som stort sett holder høy klasse gir Ghost to a Ghost/Gutter Town en bunnsolid plass på min liste.
 
4.PJ Harvey – Let England Shake
Denne tøffe og dyktige dama hadde jeg kategorisert som passe uinteressant etter utgivelser som jeg bare har funnet ok. Men Let England Shake er faenmeg ei skive i mitt terreng. Ikke bare tar hun et oppgjør med hyklere og og en stat med ei forhistorie som ikke 100% ærefull og glamorøs, hun serverer svære og flotte melodier som nærmer seg det pompøse (faen, der sa jeg det ordet) og går som hånd i hanske med tekstene. Dette krydrer hun med en nydelig og kraftfull stemme, og musikere som er som støpt for hennes låter. Et comeback av dimensjoner, og et album som bare vokser for hver gjennomhøring.
 
5. John Hiatt – Dirty Jeans and Mudslide Hymns
John har alltid vært en helt, i hvert fall siden midten av 80-tallet, men mitt forhold til mannens musikk har de seneste årene utviklet seg til å bli preget av likegyldighet. Men så en kveld satte jeg meg ned med Dirty Jeans and Mudslide Hymns for å gi fyren en slags siste sjanse. Jeg hadde fått med meg anmeldelse, og fant det interessant at anmelderen likte skiva såpass godt. Hva skjedde så? Jo, jeg ble faenmeg hekta på Hiatt igjen, jeg hørte den gode, gamle og geniale låtskriveren, jeg hørte en spilleglede av en annen verden, og jeg hørte gutsen og innlevelsen i stemmen til John. Og for noen perler han serverer. Fra kule rockere, sløye bluesaktige saker, til fantastiske neddempede, balladeprega sanger. De sistnevnte er det ikke mange som gjør like bra som Mr. Hiatt. Mannen er tilbake i Bring the Family/Slow Turning-form!
 
6. Gillian Welch: The Harrow & The Harvest
Her snakker vi om ei dame det er verdt å vente på, for dæven døtte for et album hun har levert sammen med gitargeni David Rawlings. The Harrow & The Harvest er neddempede saker, ei høstskive som kom for tidlig, og samspill så vakkert som det kan bli. Dama er mørk som Fanden i flekkene, for så å skru på humorknappen i neste øyeblikk, bli festlig rett og slett, men finner som regel veien tilbake til det nedstemte ganske kjapt og greit. Her er det ikke mye tanketomt å spore, og med gitarplukking og melodisans fra øverste hylle så ender det opp med å bli ei skive jeg har spilt mye. Det kommer jeg til å fortsette med.
 
7. Nick Lowe – The Old Magic
Her snakker vi om en eldre herre jeg elsker som låtskriver og musiker, og en fyr som faen ikke kan lage dårlige låter. Uansett sjanger, uansett tidsepoke, uansett bandmedlemmer; resultatet blir snaisent og av ypperste merke. Årets skive skiller seg ikke fra de seneste års utgivelser, sånn bortsett fra at den I minen ører er et lite knepp bedre enn vi har blitt bortskjemt med. Nick er Jesus of Cool, en tilårskommen rocker med samme egenskaper som en fin rødvin, og en tekstforfatter i en klasse hvor det ikke befinner seg mange. At hans melodier har vært skapt for sånne som meg helt siden Brinsley Schwarz-tiden gjør liksom heller ingenting. Ai, ai, sier jeg bare.
 
8. Drive-By Truckers – Go-Go Boots
Alabama-bandet har den ufattelig fine egenskaper at de ikke klarer å lage kjipe og kjedelige skiver. På sitt verste er de tøffe, og på sitt beste er de i egen liga blant sørstatsrockere. Det er de i år som i fjor, med overskuddsalbumet Go-Go Boots. Patterson og gjengen bombarderer ørekanalene med heftige gitarer i det ene øyeblikket, for så tone alt ned med de vakreste countryøyeblikk man kan tenke seg. Og så har de en variasjon på vokalsiden få kan matche, for ikke snakke om tre meget fine låtskrivere. Da blir resultatet et album med mange høydepunkt og få kjipe låter. Steike DBT er et fint orkester, og jeg tenker Jason Isbell må angre sitt veivalg innimellom..
Høydepunkt: Go-Go Boots, Ray’s Automatic Weapon, Everybody Needs Love, Used to Be a Cop, The Fireplace Poker, The Thanksgiving Filter, Pulaski, Mercy Buckets


 
9. Bright Eyes – The People’s Key
Dette er som vi alle vet Conor Oberst, og dette er min mann blant de mange jyplingene som slo gjennom på tampen av 90-tallet. Han har alltid vært noe eksperimentell, men samtidig godt forankret i den tradisjonelle amerikanske rockescena. At han elsker å lage låter det stinker litt kumøkk av passer meg, og at han har en stemme det ikke går mange av på dusinet er perfect match. Conor liker å åpne skivene sine med en monolog, og en tøff bonus med The People’s Key er at det i år høres ut som om han har fått liv i Townes Van Zandt for å lese opp tekstene. Skiva har vært en del omtalt, men der litt for mange andre synes å mene at albumet består av to-tre bra låter og resten shait, så mener jeg at dette er den nest beste skiva han har gitt ut. Den er full av gull, og gullet er spredt ut over hele herligheten.
 
10. William Elliott Whitmore – Field Songs
William Elliott var en ukjent skrue for meg inntil årets Field Songs dukket opp. Tittelen på albumet var nok til å vekke nysgjerrigheten min (Mark Lanegan), og når det viste seg å skjule seg en fantastisk sanger og gitarist bak dette navnet så endte han opp på lista mi. Han er noe vanskelig å sette i bås, men at han er inspirert av deltabluesen kan jeg bare konstatere.  I tillegg tenker jeg ofte på John Fahey når jeg spiller WEW. Låtene er av det tradisjonelle slaget, det dures på  med gitar og banjo, og innimellom serverer han ei basstromme sånn bare for å holde takta. De som liker kraftfulle stemmer og nedstrippa blues vil nok finne dette interessant.

10. Stein Torleif Bjella – Vonde Visu
Den vanskelige andreskiva til Bjella var visst ikke så vrien allikevel. Fra Innegubbe til Jordsjuk blir vi servert lekre melodier og tekster ingen her til lands er i stand til å matche for øyeblikket. Dette er nok en gang tilstandsrapporter fra Bygde-Norge, godt ispedd stor humor og herlig poesi. Bjella har siden første lytt hatt den unike egenskapen at han gjør humøret mitt strålende, og han rører ved ting i skrotten som få andre når inn til. Innegubbe er møte med fyren vi alle kjenner, Liten Ball skulle vært pensum på alle landets lærerskoler, Søt Harmoni (låten jeg hadde hørt live flere ganger før plata ble sluppet) er låten som beskriver hvor kjærleikssjuk vi menn kan bli på ypperste vis, i Romantikken Gjer Meg Sjuk sier Bjella noe om komplisiteten i forhold ”du skal få bruksrett på hele meg”, faen til ordkunstner) og kjenner vi innegubber så kjenner vi i hvert fall Moromann. Bjella serverer altså historier vi kjenner oss igjen i, i et countrylandskap av feler, steelgitar og masse twang. Og det herligste er at han kommer til å følge oss i mange, mange år..


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo