Ekstranummer #44: Tegneserier - Rocka lesestoff! (del 1)

For å ringe inn en slags forklaring på det nære forholdet mellom rock og serier vender Bjørn Hovde blikket bakover i tid.

Mange platesamlere pusler med tegneseriesamling som tilleggshobby. Dette gir hvile og atspredelse mellom slagene i den heseblesende jakta på sjeldne skiver. Rockinteresserte har en gitt affinitet for tegneserier. For mange rockfans er serier det foretrukne lesestoffet. Noen krydrer lesningen av bandbiografier, musikkblader og Greil Marcus’ nyeste essaysamling med Preacher, Sandman, Fantomet, Agent X-9 og Transmetropolitan. Andre oppsøker Tronsmokjelleren eller forlaget Fantagraphics’ hjemmesider på nettet på leting etter mer “intellektuelt stimulerende” serier av folk som Daniel Clowes (Ghost World), Seth (Palookaville) eller Craig Thompson (Blankets). Forskjellen på tilnærmingsmetodene kan være estetisk like mye som innholdsmessig begrunnet, men det er slett ikke slik at litterært, metafysisk og filosofisk krevende tegneserier inneholder mer tankebobler enn andre. Tvert i mot karakteriseres de vel så mye av bilder, “paneler”, uten ord. Ren visualisering, altså, musikk for øyet.

Det kan virke som om rocken stimulerer til tegneserielesning, gjerne serier av det mer “alternative” slaget (mainstream serier blir i denne sammenheng Disney, superhelter, Conan, Pondus etc). Motorpsycho og 91 Stomperud går liksom ikke helt naturlig sammen. Noen tegneserier er helt eksplisitt avledet av rock, som bladet Grateful Dead Comix, utgitt av Kitchen Sink Press tidlig på nittitallet. Andre inngår i ei pakke der serie og musikk møtes. Platekompaniet forhandler f.eks en finfin CD-boks med The Ramones, inneholdende ei seriebok der ledende amerikanske serieskapere tolker og dikter videre på Ramoneslåter.

Hvorfor denne koblingen rock - tegneserie? Bunner den i intellektuell latskap blant rockere? Ensporede lesevaner hvor storkonsum av rocklektyre og musikkpresse vaksinerer mot krevende essayistikk, skjønnlitteratur og litteraturhistoriens klassikere? Holder det ikke med en Donaldklassiker av Carl Barks og kanoniserte rockalbum som Sgt. Pepper? Har rockerne og platesamlerne vanskeligere enn vanlige folk for å skape egne indre bilder gjennom lesning og derfor må ty til infantile serieblader for i det hele tatt gidde å lese noe mer krevende enn retroartikler i Mojo og fotballstoffet i VG? Spørsmålene står i kø.

For å ringe inn en slags forklaring på det nære forholdet mellom rock og serier må blikket vendes bakover. Både rocken og tegneseriene innehadde lenge jumbostatus i det kulturelle hierarkiet. Før relativiseringen mellom kulturuttrykkene satte inn for alvor på 1980-tallet, før høyt ble lavt og omvendt, før Pierre Bourdieaus terminologi fra boka om “Distinksjonen” ble allemannseie, var rocken og tegneserien i beste fall definert som populærkultur. Rocken var piggtrådmusikk, seriene smusslitteratur. Begge var utestengt fra parnasset og hadde det Kjartan Fløgstad skriver om i essaysamlinga “Loven vest for Pecos” (1981), nemlig en latent subversiv kraft. På søttitallet fungerte det fortsatt som et poeng i seg sjøl, et “statement”, å ligge henslengt på sofaen med serieblader og spille høy rock som del av et identitetsformende prosjekt. Massekulturen var i 1970-åra fortsatt arbeiderklassens, barna og ungdommens domene og sosiale markør, før akademia annekterte moroa og gjorde den til studieobjekt.

Rock og tegneserier var to utvekster av populærkulturen som møttes for alvor på sekstitallet. Seriene var da forlengst en gammel form med lange tradisjoner. Serielesningen var så utbredt at den skapte referanser i språket, som “Dagobert-smørbrød” og “Tarzan i underbuksa”. Mens tegneseriene levde komfortabelt med sin lavstatus i kulturen, var rocken ung, irritabel og full av mindreverdighetskomplekser. Skaperne av seriene, hardt arbeidende tegnere og manusforfattere, visste mye om hvordan det var å være ny og ille ansett som uttrykksform i offentligheten. I USA, rocken og den moderne tegneseriens vugge, var seriemarkedet preget av en markant todeling i status og anseelse. De etablerte avisserieskaperne hadde da rocken kom for lengst blitt innlemmet i den publisistiske verden på linje med illustratører, karikaturtegnere og satirikere. Serieskapere som Milton Caniff (Terry and The Pirates/Steve Canyon) og Al Capp (Li’l Abner) var kjendiser, tjente store penger og var gjester i fjernsynets talkshows. Patrioten Caniff var endog på kompisplanet med presidentene Roosevelt, Truman og Eisenhover. Capp ble beryktet blant hippies og motkulturelle etter å ha æreskjelt John Lennon og Yoko Ono ved parets sengekant under deres berømte “bed-in” i 1969. At begivenheten ble en TV-nyhet viser at Capp var et kjent navn og at serien hans var et allmenkulturelt fenomen.

I sterk kontrast til anerkjennelsen avisseriene nøt, var serieheftene en lavkulturell paria som midt under rockens spede barndom ble utsatt for en storstilt forfølgelse med kongresshøringer overført i fjernsynet, i stil med senator McCarthys forfølgelse av kommunistisk femtekolonne. Dette innebygde skismaet i seriebransjen minner om nedvurderingen av den unge rocken i forhold til datidas egentlige populærmusikk, storbandjazz og swing. De unge la merke til dette innebygde motsetningsforholdet og lurte på om det måtte være slik. Var ikke plateselskapene til sjuende og sist ute etter å tjene mest mulig penger?

Avisseriene var like mye innrettet på voksne som på barn. Tegneseriebladene (comic books) var så å si utelukkende beregnet på barn. Samtidig som Elvis skapte skandale med sine roterende hofter, ble seriehefter brent offentlig på bål i hundrevis av amerikanske byer og småsteder. Er det rart barn og ungdom søkte mot den nye musikken og de skumle bladene? Korstogene mot rocken og tegneseriene hadde samme motsatte virkning som kampanjene mot røyking i ungdomsskolen. Forbuden frukt smaker best, det vet alle som har vært på epleslang. Hvis foreldregenerasjonen har bestemt at noe ikke er bra for deg som er ung og presumptivt uskyldig, som sex, alkohol, Elvis eller skrekktegneserier, er det jo nettopp disse forbudte fristelsene som snarest må oppsøkes og utprøves. Midt på femtitallet delte serieheftene og rocken et felles utgangspunkt som kulturell underklasse i et samfunn som snart sto overfor omfattende holdningsmessige endringer.

Snakkebobla møter el-gitaren

Rock og tegneserier har beriket hverandre gjensidig i fire-fem tiår. Det har vært en lang osmotisk prosess som har ledet begge uttrykksformene fram mot anerkjennelse og innlemmelse i “finkulturen” (om noe slikt overhodet eksisterer lenger). Rocken har et forsprang i denne pågående prosessen, som den mest innflytelsesrike formen av de to i offentligheten, men tegneseriene haler innpå. Hverken rockmusikk eller tegneserier dominerer lenger folks populærkulturelle konsum like sterkt som før. Audiovisuell underholdning i form av dataspill, streamingtjenester, DVD, betal-TV og internett tar stadig mer av folks tilmålte fritid. I Norge er både rock og serie blitt avhengig av offentlige støttemidler for å kunne oppvise den nødvendige bredde som trengs for å kunne oppfattes som fullbårne kulturuttrykk. Rocken har hevet offentlige støttekroner i en tjueårsperiode. Tegneseriene snart like lenge, men i et langt mindre omfang. Innkjøpsordninger til bibliotekene er etablert, så det er mulig å låne Get Yer Ya-Ya’s Out med The Rolling Stones og seriealbum med Corto Maltese i folkebibliotekfilialene rundt om. Kontrasten er stor til forholdene på søttitallet. Da var begge uttrykkene jevnt over like uglesett av establishmentet, og herlig irriterende å plage foreldre og lærere med. “Ungdomsmusikken” og de kulørte bladene hørte naturlig sammen på barne og ungdomsværelset, og veien var ikke lang fra platesjappa til bladkiosken.

Rockeplatenes katzenjammer og attityden til The Katzenjammer Kids (Knoll og Tott) var uttrykk for samme antiautoritære la det skure og gå- slaskeholdning til skolearbeid, bordmanerer, oppførsel i klasserommet og ganglag (det var mye snakk om “dårlig holdning” blant ungdommen). Kattehylet fra rockeskivene var de unges eksklusive musikk, et irritasjonsmoment voksensamfunnet måtte bite i seg og håpe at var en forbigående fase i oppvekst og dannelsesprosess. “De vokser fra det, det går nok over”, mente far bak avisa i lenestolen fra Ekornes: “Noen diller har ungdommen alltid hatt. Jeg husker min egen tid. Da fløy vi rundt og lekte Knut Gribb og smugleste Detektivmagasinet”. Når det etter hvert viste seg at den nye og sjølbevisste etterkrigsungdommen stadig halte ut og forlenget ungdomstida ved å holde på de ungdomskulturelle signifikantene også i voksenlivet, var grunnlaget lagt for en gradvis oppvurdering og omdefinering av lavkultur og konsumprodukter som alle hittil hadde regnet for tilhørende tenåra.

I dag er rock og rytmisk popmusikk blant de mest dominerende kulturuttrykk i den vestlige verden. Rockens første fans vokste opp, tok musikken med seg videre fra ungdomstida, fikk selv barn som annammet samme musikk, og vips - et kulturelt generasjonsskifte hadde funnet sted. President Obamas innsettelsesgalla i 2009 ble etterfulgt av en gallakonsert dominert av pop og rock. Norges neste konge er gammel Quartfestival-gjenger. Bli ikke overrasket om et gråhåret Dum Dum Boys eller Backstreet Girls spiller under Kong Haakon Magnus’ innsettelsesgalla. Rocken og populærkulturen har seiret, og nærmere en rockens apoteose i kulturhierarkiet er det vel vanskeligere å komme enn at Bono er fredsrådgiver for den amerikanske presidenten. Eller at Norges kommende monark loker rundt på støyrockfestival under pseudonymet “Johnny fra Stovner”. Nå mangler det bare at Jonas Gahr Støre står fram som Pondus-leser.

Kiosk og platesjappe

Rocken tok tegneseriene i bruk så fort rocken ble stor nok til å innta underdogens arrogante, sjølbevisste positur. Musikken sparket oppover fra en proletær posisjon samtidig som den ble en del av underholdningsindustrien og kunne le hele veien til banken. Utover sekstitallet, når rocken spente finansielle muskler for alvor, ble tegneserieinnslagene i markedsføringen og i utforming av platecovere stadig mer framtredende. Det samme gjaldt rockens gevanter, kostymer, parykker, sceneopptreden og vokabular. Rene tegneserie/rock-crossover band oppstod, som The Archies, en tyggispopgruppe satt sammen etter en bandkonstellasjon i de populære bladene om collegeungdommene Archie, Reggie og de andre lett konfuse vennene deres. Et annet fiktivt popband fra samme serie, jentegruppa Josie and The Pussycats, fikk også en mengde spin off-produkter, senest en helaftens spillefilm (2001).

Mange kjente rockutøvere hadde selv vokst opp med bladlesning og var selverklærte seriefans. Dette ble etter hvert utbredt, og på 2000-tallet er serier en av de hippeste referanser en rocker kan krydre samtalen med: “Oh, I just loooove The Sandman”. At gutta som syslet med piggtrådmusikk i sekstiåra hadde vokst opp med de kulørte heftene som yndet tidsfordriv og fått kjeft for både gitarspillet sitt og valget av lesestoff, gjorde blandingen av musikk og serier til en helt naturlig sammensetning: “Dette er vår kultur og vi gir blaffen i at Mr & Mrs Jones ikke liker det. Snart har vi solgt så mange skiver at vi har mer penger enn dem uansett”.

Rock og serier gikk dessuten godt sammen, de kledte hverandre. Begge er ekspressive i sitt uttrykk, og helt bevisst ble serieheftenes underlødige og tidvis markskrikerske estetikk paret med en musikkform som kastet om kull på tilvendte oppfatninger. De ofte kjapt sammensjaskede serieheftene dannet en komplementær visuell sidekultur til den etter hvert langhårete rockens hyl, skrik, smerte og skingrende patos. Kontrasten til voksenkulturen var markant nok til å skape virak. Det var sannelig forskjell på ungdommens Rolling Stones og de voksnes Mitch Miller og Lawrence Welk. Akkurat som det var et stykke mellom serieheftene fra Charlton Comics, lurvete blasker med dårlig papir, fettflekker og eselører fra flittig lesning, og foreldregenerasjonens skjønnlitteratur i stasbind med ryggstripe i kunstlær, topp gullsnitt og varetrekk utformet av anerkjente designere og illustratører.

På søttitallet inntok glamrockgrupper som Slade og The Sweet norske barne- og ungdomsrom. I “basen” på gutterommet lå benglene i dessertgenerasjonen henslengt på den uoppredde senga, feite i håret, kvisete og sløve, med kjeften full av 15-øres Bugg. Veggene var tapetsert med plakater av de glorete oppstasa individene i Slade og Sweet, vandrende neonskilt med platåsko og kostymer som var tatt rett ut av nyeste nummer av Legion of Super-Heroes. Her var det ikke snakk om å rette ryggen og lese noe av Hamsun eller Undset, slik lærere og foreldre håpefullt oppfordret til. Boklesning var ensbetydende med Morgan Kane og Bill og Ben. Til helvete med rødstrømpebøker og skilsmisseromaner, slikt fikk man nok av på skolen, der lærerne var instruert i å formidle den nye litteraturen som satte søttiåras problemer under debatt. De mer pretensiøse storebrødrene til Slade-gutta var inne på andre, søkende musikalske baner, hørte på Magma og Hawkwind mens de leste Michael Moorcock og Tolkien.

En annen type var den ukompliserte rockdiggeren med godt fundamentert lavkulturelt alibi. Han og kompisene digga in-your-face rårock og tung boogie, Brownsville Station og Kiss. Lesestoffet var Tempo, Stratoblader (Marvel og DC Comics i norske svart hvitt-utgaver), Lynvingen, Skrekk-Magasinet, Tarzan og Korak Spesial. Ekte og uforfalsket bruk og kast-lektyre på grovt og dårlig papir, med eksalterte tegninger, glorete farger og oppstyltet dialog i de norske oversettelsene:”Vil den slue og beregnende Frosken lykkes med sin gemene plan om å oppnå verdensherredømme, eller vil Jernmannen klare å forpurre den i siste sekund?” Eller: “Styltemannen, er han den farligste trussel menneskeheten hittil har stått overfor?”

Late ettermiddager på gutterommet med plater og blader var ungdomstidas søteste rekreasjon på søttitallet, den herlige tida før flerkanalfjernsyn, videospiller og datarevolusjon gjorde kål på de enkleste gleder i oppveksten: Et rykende ferskt nummer av Skrekk-Magasinet, den nye skiva til Mud, ei flaske Cola, en pose Polly Peanøtter og lomma full av 15 øres Bugg. Den kraftfulle blandinga av fengende rytmisk elektrifisert popmusikk og sterke leseopplevelser, skapte livslange avtrykk i inntrykkssugne sinn. Årskullene som har vokst opp med en klart definert ungdomskultur har tatt med seg oppvekstens popkulturelle opplevelser opp i voksen alder. Det var ikke lenger nødvendig å klatre opp en bratt smaks og dannelses-stige for å oppnå aksept i voksenverdenen.

Med utviskingen av alders og kulturhierarkiene er populærkulturen blitt en legitim form for kulturell dannelse, enten man liker det eller ikke. Smaksdommerne har enten måttet abdisere eller slå følge med strømmen som bare går en vei. Som etablerte voksne med egne barn, søker ungdomskulturens ektefødte proselytter på nytt og på nytt å gjenoppleve de sterke sanseopplevelsene og sensuelle nytelsene ungdomstidas frydefulle trash-kultur ga dem. Noen vil innvende at dette først og fremst er utvekster av en overdreven og dekadent nostalgi for trivialiteter, en sykdom som har redusert kulturnasjonen til et konsumsamfunn. Mer sympatisk innstilte vil framheve den ungdommelig innstilte voksnes evne til å beholde barnets åpenhet og nysgjerrighet som aktiv komponent i det voksne sinn. Vi kan ikke alle være Homo Ludens eller Arne Næss med tøygrisen sin. Vi kan ikke alle danse ballet i midtgangen på Grorudbanen, slik den eksentriske advokat Hermansen drev med.

Det er lett å forholde seg til Morgenbladets flanerende reportasjer fra bygde-Norge hvis de leses ved fortausbordet på Fru Hagen over en kaffe latte mens babyen tar seg enn lur. Tyngre materie blir det straks de samme skribleriene skal inntas sittende på ei tue i multemyra langt innpå Finnskogen. Livet og verden kompliserer, det er ikke lett å miste uskylden og betrakte verden med avklaret blikk. Men vi kan alle, om vi får det til, se oss selv som de vi en gang var, åpne som uskrevne bøker, forvirrede tabula rasa-gestalter som virret mellom det ene og det andre og plukket opp både det beste og værste vi kom borti på veien. Vi har en viss tendens til å gjenkjenne det i oss sjøl som en gang gjorde oss til den vi ble. Oss plebeiere som fortsatt kan kjenne smaken av Bugg i munnen hver gang vi tar fram bunken med gamle Korak Spesial... Vi tullebukkene som ser for oss julikveldens lave sol over tretoppene i småbyen på innlandet når Electric Light Orchestra spiller Turn to Stone på radioen... Fjompenisser som oss vet at de utskjelte barndomsaktivitetene og interessene ikke var bortkasta. Tvert i mot, de gjorde folk av oss. Og vi gir jamt blaffen i hva andre måtte mene om oss som “folk”.

Rocken og seriene er sterke, forførende medier, fulle av beruselse og lykke for alle som vil åpne seg for deres tryllerier. Intensiteten i opplevelsen, målt med erfaringens styrke, er et kraftig om enn lite presist argument for det autonome i den personlige estetiske hengivelsen. Rockens ville brus og seriebildenes visuelle kaskader er i kombinasjon en total sammensmeltning av populærkulturelle former som først kunne oppstå med ungdomskulturen. At formene senere har vegetert på hverandre har både vært naturlig og tidvis lukrativt.

Make mine Marvel!

Dagens markedsledende utgiver av tegneserier i USA, Marvel Comics, var rundt 1960 en smådaff etterplaprer av de konkurrerende forlagenes produkter. Hvis de store gutta fant en formel som solgte, f.eks hefter om gigantiske monstre fra det ytre rom, hoppet Marvel straks på og kjørte ut et halvt dusin etterligninger. Staben av tegnere var liten og jobbet mest freelance, manuskriptene ble stort sett hakket ut av brødrene Stan Lee og Larry Lieber. Lee var forlagets frontfigur, en røvergløgg type med nese for gode oppslag og med en kjapp penn som produserte standardiserte manus på samlebånd.

Firmaet Dell holdt lisensene til Disneys populære figurer samt en del lukrative eneretter til film og TV- spin offs. DC Comics bygde sin hefteproduksjon rundt de slitesterke merkevarene Supermann, Lynvingen (Batman) og Wonder Woman (Mirakelkvinnen). Charlton var et “Powerty Row”-foretak som kvernet ut lavbudgett-varianter av superhelter, kjærlighetsblader og serier om racerbilkjøring. I tillegg fantes en underskog av småforlag som hanglet med så godt de kunne.

Marvels markedsandeler var minkende og nytenkning var sårt tiltrengt. Etter en del om og men la frontfiguren Stan Lee om den redaksjonelle linja fra 1961 med en fornyet satsning på superhelter. Det nye var at heltene ikke lenger var ufeilbarlige og usårlige overmennesker som Supermann, men grunnet i et gjenkjennelig og lett realistisk miljø som kunne minne om lesernes eget. De nye heltene ble tillagt visse karakterbrister og særheter som gjorde dem mer menneskelige. De fikk dessuten hverdagslige problemer å stri med. De Fantastiske Fire klarte ikke å betale husleia og ble kastet ut fra hovedkvarteret sitt av en gretten gårdeier. Jernmannen (Iron Man) hadde hjerteproblemer og sleit i tillegg med flaska. Edderkoppen (Spider-Man) hadde hele kortstokken av psykiske, praktiske, monetære og helt absurde problemer å ta stilling til.

Kombinasjonen av superheltbragder og dagligdagse bekymringer var en ny og frisk formel for salgbart seriemelodrama. Suksessen var snart et faktum og Marvels superhelter ble et sekstitalls popkulturfenomen. I Norge ble de publisert under vignetten “Stratoblader” mot slutten av tiåret. Utgiver var “Texas” og “Vill Vest”-forlaget Se-Bladene A/S i Stavanger, og det var i disse bladene heltene fikk sine norske navn. Foruten de alt nevnte ble Hulken/The Hulk til “Koloss”, The Thing til “Tingen” og Daredevil til “Demonen”. I egenskap av sin reinspikka annerledeshet i det norske seriemarkedet på sekstitallet, var Stratobladene sammen med Lynvingen, Lynet og Metallmennene fra DC, det mest rocka som fantes i bladhyllene. Mange rockinteresserte sneiper i stemmeskiftet slukte bladene. De samme karene er blitt gråe i manken nå, men livner til når mimrepraten om oppvekståras musikk glir over i samtale om Stratobladenes usammenlignbare storhet. Best huskes gjerne omslagene. Bladene var i svart/hvitt og utstyrt med teksttunge talebobler i omstendelige oversettelser. Men coverne! Fartsfylte og fortettede, vannvittig innsmigrende, med action og bevegelse, alt i knallfarger. De var så intense at de nesten sprakk i margene så stiftene fløy og hoppet ned fra bladstativet og rett opp i den svette neven din!

Den første Spiderman-tegneren Steve Ditko var tidlig ute med å speile rocken og ungdomskulturen og i serien. Fra hefte nr 12 formet Ditko handlingen selv, manusforfatter og redaktør Stan Lee nøyde seg med å fylle inn dialog og eksposisjon. Ditko viste Sider-Mans alter ego, den klumsete tenåringen Peter Parker, i møte med pop-band, langhårete beatniks, forvorpne drop out-typer og “anti alt”-demonstranter. Tilsynelatende ungdom som levde helt egne liv uten bekymring for voksenlivets krav. Ditko gjennomgikk imidlertid en vekkelse tidlig på sekstitallet. Ikke som born again kristen eller flintskallet Hare Krishna, men som steinhard doktrinær objektivist etter å ha forlest seg på smøreriene til Ayn Rand, forfatteren av “liberalist-bibler” som kioskvelteren “The Fountainhead” og den ulidelig doserende “Atlas Shrugged“. Ditkos nye livsanskuelse førte plutselig Peter Parker/Spider-Man inn i konfrontasjoner med smussige hippies, aggressive demonstranter og deres like. Serien fikk brodd mot tidas fasjonable anti-establishment. Stan Lee tok dette ille opp og mente at Ditkos reaksjonære tendenser jaget vekk leserne. Etter diverse objektivist-krangler og konfrontasjoner på Lee’s kontor tok Ditko sin hatt og gikk. Han lever fortsatt, er i åttiåra, folkesky og utgir selvpubliserte objektivist-traktater i en blytung didaktisk tegneserieform.

Spider-Man hadde under Ditko bygd opp en stor og lojal leserskare, ikke minst blant 15-20 åringer, et publikum som var nytt i datidas seriemarked. I serieheftenes barndom leste voksne menn og kvinner av folket atskillig med seriehefter, men disse lesergruppene forsvant etter opprenskningene og innføringen av selvsensur i bransjen på femtitallet. I sekstiåra var det å lese seriehefter ansett som en pueril aktivitet, og særlig superhelter var antatt å være spesielt beregnet på barn. Voksne folk fra møblerte hjem ville ikke bli caught dead med et nummer av Supermann i lomma. Nå viste det seg at i takt med at ungdomstida varte lengre og popkulturen utøvde voksende makt over unge sinn, holdt tegneserielesningen stand i både High School og College. Det vi kan kalle rockegenerasjonen ble den første som tok med seg oppvekstens lavkulturelle inntrykk og “renvasket” dem som legitim voksenkultur. I High Schools og Colleges over hele USA ble det trendy å lese om de lett vankelmodige superheltene fra Marvel samtidig som pop og rock erstattet slagermusikk og jazz som ungdomsmusikk. På Marvel-forlaget merket Stan Lee seg dette og innrettet seriene sine for et eldre publikum. Kjerneleserne var ikke lengre barn men unge voksne. Lee ble selv en populær foredragsholder på colleges rundt om. Fra å være en typisk grå eminense av en åndsarbeider på laveste stigetrinn, et “egghead” som det het i tidas terminologi, framsto Lee nå som tidas mann. Kledt i løs jakke, slengbukser og kaftan, med “love beads” om halsen, beatnikskjegg, hallikbart og feit en tupe som skjulte den blanke issen, turnerte Lee USAs høyere læresteder som “Smilin’ Stan” og spredte budskapet om Marvels nye og tidsriktige helter. Den unge generasjons kritikk av makthaverne og den dominerende middelklassens rigide sedvane fant forsiktig resonans i Marvels serier. Lee var som type en utpreget liberal demokrat, selv om han aldri åpent flagget politisk ståsted i seriene. Det gjaldt å tekkes alle lesersegmenter.

Tendensen i tida gikk i retning av ønsker om nyorientering og et oppgjør med sementerte konservative verdier. Motstand mot president Johnsons krigføring i Vietnam ble paret med utbredt ungdommelig støtte til samme presidents storstilt visjonære plan om en amerikansk velferdsstat under banneret “The Great Society”. Ditkos reaksjonære oppgulp i Spider-Man passet mildt sagt dårlig overens med den motkulturelle strømningen som snart vokste seg stor nok til å bli akseptert som mainstream (vel, nesten). Rocken omfavnet protestbevegelsene med åpne armer og gjorde politikken til et springbrett for økende aksept for musikkformen. Stan Lee skjønte at nøkkelen til økt aksept for tegneserier blant yngre voksne lå i å flagge en affirmativ holdning til ungdomskulturelle ytringer, hvilket innbefattet rock, protester, langt hår, minoriteters rettigheter og liberale ideer. Heftene solgte stadig bedre og Lees synlighet i offentligheten tiltok. Den tidligere konservative og kjedelige Eisenhover-typen Lee var nå Mr Cool og struttet rundt på Collegene og universitetene og holdt messe for de nye groovy superheltene. “Make Mine Marvel” brølte ungdommen, “Exelcior!” repliserte Sensational Stan. Etter årtier i total obskuritet var han plutselig noe av det hippeste i omløp. Det gikk altså an å stole på noen over tredve allikevel.

Marvel var tidlig ute med å utgi plater med serieheltene sine. På disse (i begynnelsen flexi-discs) var rock-riff en selvsagt ingrediens. Forbindelsen mellom Marvel og rock var for lengst sementert da Paul McCartney og The Wings i 1975 fikk en hit med den Marvelbaserte låta Magneto and The Titanium Man. Under en konsert i California et par år senere møtte Paul og Linda den store Marveltegneren og tegneserieflogvitet Jack “The King” Kirby. Av ham fikk de overrakt en svær tegning som forestilte The Wings som superhelter iført snurrige kostymer. McCartney var en uttalt seriefan og likte visstnok å slappe av i turnebussen med en bunke Marvelblader når gruppa forflyttet seg mellom konsertarenaene. Kirby og kona fikk sitte i VIP-losje under konserten og alt var bare stas. Mange år senere dukket tegninga Macca fikk av King Kirby opp på e-bay. Han hadde altså klart å surre bort mesterens gave. Stor skam, Sir Paul! Kirby selv så seg ikke tilbake. Det var rett tilbake til tegnebrettet. Senere ble han kompis med Frank Zappa, en mann som visste å verdsette de mange far out ideene Kirby ga form på tegnepapiret.

Stan Lee la press på seriebransjens eget interne sensurorgan, The Comics Code, for å få utgitt to numre av Spider-Man som handlet om narkotikamisbruk. Ditko hadde for lengst forlatt serien, som nå ble forfattet av Lee og tegnet av den glatte men dyktige John Romita og den eksentriske Gil Kane. På dette tidspunkt, rundt 1970, var koblingen mellom rock, rus, kriminalitet og motkultur en “given” i innflytelsesrike konservative kretser. Nixon var president nå. Den i alle retninger samtidig sprikende motkulturelle bevegelsen ble holdt sammen av raseriet mot den evigvarende Vietnam-krigen. Krigen selv ble forsiktig pirket borti i Marvelbladene, men mest som ekposisjonelt virkemiddel. Endepunktet for Marvels flørt med motkulturen kom med Watergate-skandalen og President Nixons avgang. I frustrasjon over tingenes tilstand kastet selveste superpatrioten, flagget og eplepaiens store forsvarer, Captain America drakta si i søpla og legger ut på en rundreise i USA under pseudonymet The Nomad. Han rakk imidlertid å komme seg hjem og atter ikle seg flagget til USAs 200-års jubileum i 1976. Da hadde Stan Lee forlatt bygningen og reist til Hollywood. Marvels Rockin’ Days var over.
--

Andre og siste del av denne artikkelen skal bl.a se på forholdet mellom rock og tegneserier i sekstitallets undergrunnsserier, rockestetikkens flittige tegneserie-siteringer, norske forhold og - KISS!


comments powered by Disqus

 



Arvid Skancke-Knutsen
2010-12-23Nok en gang en glede

Alltid like hyggelig å lese Bjørn Hovde. Dette er informativt, lærerikt og velskrevet -- med rom for uventede innfallsvinkler og konklusjoner.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo