#7: Alle kluter til! Ole Ellefsæter som plateartist (del II)

Guttorm P. Haugen fortjener å bli lest på nytt og komme fram fra den store skyggen Mikkjel Fønhus kaster over ham og en mengde andre norske villmarksforfattere.

Rammen om Brummundal-forfatteren Guttorm P. Haugens poetiske univers er Ringsakerfjellet og elvefaret Åstadalen.
Haugen var gjetergutt på Kylstad-setra på Olshølen ved Åsta i 1929 og 1930, og bedrev stangfiske med meitemark, harvet og satte ut ren. Med tiden begynte han å lage sine egne fiskefluer, noe han senere satset på og hadde som levebrød i en periode. Haugen var både som ungdom og voksen konstant å finne i Ringsakerfjellet, overnattet i koier og under åpen himmel, fisket, diktet, malte og tegnet. Haugens diktning er preget av inderlighetsforhold og nærhet til naturen. Det er et dennesidig forhold, hvor mennesket agerer i samspill med naturen som et sluttet alt. Ingen panteistisk, religiøs fornemmelse, snarere en intens tilstedeværelse i et pustende mylder av liv. Som hos Mikkjel Fønhus går menneskene inn i naturen underkastet naturens egne betingelser. Hybris straffer seg, og elementene trekker som regel det lengste strå. Det betydningsfulle i det usagte, storheten i det skjøre livets trass, det mystiske og mytiske i naturens former, det uforklarlige, hellige moment som forløser dikterens syn - alt dette finnes i Guttorm P. Haugens diktning. Versene han skrev for Ole Ellefsæter rommer nok et element: Naturen under forandring av mennesket, skogens omfang i det industrialiserte skogbruket, historiens nådeløse gang der jegere og seterfolk fortrenges av traktor, motorsag og rasjonell fjøsdrift på moderne storbruk. Av sangene Ole Ellefsæter spilte inn har Haugen skrevet brorparten. Oddvar Nygård sto for de fleste melodiene, og låtmaterialet kan vel sekkebetegnes som sang til trekkspillorkester. Lokale kapasiteter som K.E. Jevne og Oles far Johs. Ellefsæter bidro også med enkelte tekster og melodier.

Hva handler så sangene om? Skulle vi formulere noen gjennomgående tematikk er det tre hovedmomenter som peker seg ut:
1. Koia
2. Naturen
3. Fortida

1. og 2. er hovedmetaforene i sangene. Kategori 3. er derimot mer beskrivende og danner gjerne innfallsport til tekstene. Det helt store litterære virkningsbilde i Haugens Ellefsætersanger er tømmerkoia, subsidiært stør- eller sæterhuset. For jeg-stemmen i sangene er koia den opprinnelige bolig, arnested for alt godt. Fjerner fortelleren seg for langt fra koia svikter dømmekraften, det fremmede sniker seg innpå (f. eks det lite ettertraktede bylivet). Koia er også et tilhold som skaper røtter, et fast holdepunkt å orientere seg fra, et grunnlag for sunn dømmekraft:

Langt fra by og bygd og ståk
bygger jeg en liten kåk
bytter betong ut med bjørkeløv og bar
Der ei riskoie sto
på en tarvelig furumo,
ja der finner jeg - ødemarkens ro.
(Riskoia. Nygård/Haugen)

Koia kan godt være av bjørkeris, det er det mentale rom den skaper som gir sinnet ro, om den så er laget av granbar eller mer bestandig materiale. Koia er symbolet for det enkle og opprinnelige livet, livet midt i - og i harmoni med - elementene:

Min utsikt er ikke fjern
En liten bekk, et lite tjern,
Det er nok, min lengsel søker ikke mer.
Som min nærmeste nabo
Fossekallen er meg tro,
og da finner jeg - ødemarks ro.
(Riskoia)

Livet leves tett på naturen, den mytiske skapningen Fossekallen er nærmeste nabo, alle lengsler er stillet til ro. Hvem trenger vel mer da?

...den svale duft er min,
kildevatn er min vin,
Og jeg eier perleduggen på hvert strå...
(Riskoia)

Det er rikdommen i det enkle liv som besynges, de livets verdier som ikke kan bokføres materielt eller telles i kroner og øre. I "Hestgjetarbua" har Nygård satt melodi til Oles far, Johs.' sin tekst. Her varieres koiemetaforen gjennom å mane fram det svunne sæterlivet. Den engang så levende sætra ligger nå stille og forlatt:

Gjeterbua er revet vekk
Nei, tyst og stilt er det på valen
men ennå mullar den vesle bekk.

Et merkbart vemod over det harmoniske og opprinnelige livet i skogen og på setrene preger mange av tekstene Ole framførte. I G. og K. Lystrups "Einbu-Anders" skildres Anders på Einbus lykke over det harde men enkle livet til fjells, slik gjeteren framstilles som lykkelig med sitt tarv i "Hestgjetarbua". Einbu-Anders vet å ordne seg som livet måtte falle:

Der små blåklokker veks
i ei soleie-seng
har jeg sommerens mjukeste seng.

---

Sæter og koiemotivet blander seg med tilbakeskuende vemod og en følelse for historie som setter "nytida" i relieff. I K.E. Jevne og Johs. Ellefsæters "Gammelstua" brettes den typiske bygdegrendas rydningshistorie ut, symbolisert ved den gamle stua som preget og værbitt står tilbake fra gammel, svunnen tid:

Her er fortiden risset med runeskrift i vegg
av en kjempe med næverkledd legg.

Kjempen kunne like gjerne vært historien selv, men dette handler om den mer bokstavelige rydningsmannen. Ellefsæterslekta hører selv til rydningsmennene som skapte lysning i den tykke skogen der Oles hjemsted Nybygda vokste fram. Rydningsmennenes etterlatenskaper, som kopper og trau, "bjønnbørsa" ("Den var verge og berging for mannen i nød") og gamle ski ("Brukt på veiding ved vinterens tid") danner utgangspunkt for sangens beskrivende verselinjer. Børsa vies størst oppmerksomhet. Den var jegerens viktigste redskap og rydningsmennenes fremste atributt ved siden av hakke og plog. Dette var livet på alvor, det var å overleve eller bukke under:

For når kjøttet tok slutt oppi balje og butt,
var det tid for en elg å bli skutt.

Med bakgrunn i slike usentimentale realiteter vokste grenda fram, innsatsen var slit og oppofrelse. Men tidene forandrer seg og menneskene med den. Utviklingen har reist fra bureiseren og rydningsbrukernes sluttede verden:

Nå er jorda blitt dyrka
og villmarka temt
slik som livsmønsteret nok er bestemt.
Nå har fe stått på båser
i sekler av år og velstand på garden rår.
Gamlestuer er berget og fredet den står
her til minne om fedrenes kår.

Overgangen fra den sjølbergede markbondens tilværelse på vegløse bruk på svarte skauen til 20-30-tallets store, politisk vedtatte og offentlig admininstrerte nyrydning var brå mange steder. Tusenvis av rydningsbruk tok form i årene før og etter andre verdenskrig. Bruksmåten og verdensbildet som skilte markbonden og bureiseren kunne være diametralt, til tider artet det seg som nærmest uoverstigelige generasjonskløfter. Følelsen av at noe opprinnelig går tapt nedfeller seg i Ole Ellefsæters repertoar som en erkjennelse av at den historien som ligger forut for jordbrukets hamskifte fra sjølberget smådrift til industriell stordrift er verd å huske - og fortelle. Dette er for folk på bygdene historien om dem selv. Glemmer vi vår egen historie, blir vi rotløse og fremmede for egen bakgrunn. Gammelstua, riskoia og Hestgjetarbua er ikke bare vindskjeve, eldede tømmerhus fra en fjern fortid, men symbolske byggverk som huser de mentale interiører alle bygdas mennesker engang bebodde.

Mer konkret historisk er Haugens "Skispor" lagt opp. Visa byr på en kort-kort gjennomgang av den norske skihistorien ledende opp til samtidas idrettslige triumfer i skisporene verden rundt:

Det tentes mang en stjerne over Norges sal
som lyser i fra Trysil til Morgedal

Før bloddopet og høydehustreningens tid hadde forestillingen om idrettshelten som kom ut av skogen, vant Holmenkollenrennet og forsvant blant de snøtunge granene etterpå fortsatt en (riktignok varierende) virkelighetsforankring. "Legenden" om Ole Ellefsæter bunner i denne seiglivede betraktningen av skihelten som en av oss: En vanlig, hardt arbeidende kar fra bygdene som trår ut av anonymiteten og høster laurbær i ærefull dyst med likeverdige. "Skispor"-visa kompletterer dette heroiske bildet med en kjapp, lineær skihistorie hvor vi får høre om bjørkeski, tjærebredde ski, stavtyper, Birkebeinere osv. Visa kom på plate et år før Ellefsæters triumfer under Grenoble-OL '68, og det er fristende å kalle kjempehitten "Alle kluter til" en "Skispor II", der "Alle kluter til" fungerer som oppfyllelsen og bekreftelsen på den historiske forståelsen "Skispor" legger opp til. Uansett er disse to sangene de som er mest direkte selvreferende i Ellefsæter-repertoaret, og sjelden har vel en kjendis sunget mer uhøytidelig om egne bedrifter enn Ole gjør her. Det er umulig å mislike "Alle kluter til", en bedrift som ganske enkelt er utøverenes fortjeneste.

Ole vendte altså tilbake til arbeidet i skogen, til den bygda og det landskapet han vokste opp i. I Haugens "Huldreslåtten" vender fortellerestemmen tilbake til en slags "mytisk koie" som egentlig kan representere en hvilken som helst sådan, eller "koia inni oss" om vi vil. Her er han helt i ett med naturen:

Fra byen jeg vender tilbake
til koia og dalen her nord,
Til skogen og elva og fjellet
og til myra der multeblomst gror.

Som i så mye tilbakeskuende, rural-romantiserende diktning står bylivet som bilde på alt falskt og uvesentlig i tilværelsen. Et tiltalende trekk ved Haugen er at han ikke dveler unødvendig ved motsetningen byliv/landsens liv, men stadfester sitt egentlige ærend, å bekle det fortidige og forsvinnende livet på landsbygda i beskrivende poetiske figurer. Morsom er dog sammenligningen mellom bydamen og den gåtefulle huldra som Haugens poetiske alter-ego foretrekker:

Jeg danset med damer i silke,
med duft av parfymer og vin.
Nå elsker jeg henne med hale,
og med gullhår om barmen så fin.

Ja her kan man snakke om det uforenlige i forholdet natur/kultur. Sangen fortsetter med å skissere en romantisk natur i grenselandet til fantasien hvor huldra går opp i naturen:

Hun er her i allting som lever,
hun nynner i fjellsjøens siv,
og i fossen så trolsk og vemodig,
og i råskoddedampen som driv.

Sangen avrundes i tråd med forfatterens øvrige program - hvis noe enkeltutdrag kan stå som oppsummering av Ellefsæter-repertoarets og Guttorm P. Haugens versediktning, kan det være følgende linjer fra "Huldreslåtten":

En farvel til neon-reklamer,
for jeg har en måne så klar,
en takk til den villmark som kaller,
og til henne som bergtatt meg har.
Nå aldri jeg vender tilbake...

Huldra er i "allting" som lever, og nå blir jeg-stemmen i såvel bokstavelig som overført betydning tatt opp i natur-altet. Haugens visetekster målbærer lengselen etter å tas opp i det opprinnelige - mennesket i harmoni med naturen omkring seg.

Den frodigste av alle Ellefsæter/Haugen-sangene skal avslutningsvis siteres i sin helhet. Det er visa om "Storjuger'n", fløterbasen Juger-Ola som i fordums dager ledet fløterlaget ved Brumundsjøen, en liten innsjø noen kilomenter nord for Ellefsæters barndomstrakter i Nybygda. Fløterlaget tilbrakte kveldene og nettene i Spikedalskoia (nok ei koie!) på ei øy i Brumundsjøen. Da sjøen ble demmet opp på begynnelsen av forrige århundre ble koia flyttet ned til demningen, og her spant karene skrøner om tidligere tider som tidsfordriv mellom strevsomme økter. Sangen er full av barokke bilder som minner om forestillingen om det mytiske Slaraffenland. Sangen gjenspeiler frodigheten i den folkelige fortellertradisjonen som overlevde på bygdene langt inn i etterkrigstida. Vendinger som at "tiur'n satt i klasar" og "lusa fraus på kroppen" er motbilder på realitetene i folks slit og armod og det saktmodige og ironiske synet folk hadde på det Paradis man var lovet å trå inn i en dag. Men - "dit skal vi aller komma, Kal", for å si det med Hans Børli i hans "Tømmerkoievise", en tekst som minner en god del om Guttorm P. Haugens vise om Storjuger'n. Dette er undertegnedes favorittsang med Ellefsæter og samtidig en av Haugens fineste stunder.

Storjuger’n
(Oddvar Nygård/Guttorm P. Haugen)

Den gamle Spikedalskoia, je kjæm så væl i hau den,
i mange uværsnetter den var min beste venn.
De store sterke karer som sleit med øks og sag,
og Juger-Ola, basen, i Brumund Fløyterlag.

Da var det harde tider og vinter'n den var kæild,
men før gett, sa'n Ola, da var det verre lell...
Da knikten krava koppen og lågan stod som spett
og lusa fraus på kroppen, da var det kaldt da gett!

Ja, den gong var det fuggel, da var det fisk å få,
da agne vi på lina med slike dom tek nå!
Og tiur'n satt i klasar, vi bære plukke'n ned
med fire fulle kruttmål og haggel nummer tre.

Å tal på kjærligheta, ja den gong bar det tel,
vi dæinse kjækavalsen hår enda lørdagskveld.
Om breskehalmen brasa så loppa ørin spratt,
så lyt da natur'n væra seg sjøl ei lørdagsnatt.

Da er det itt'no mere som kæin forteljas her,
den gamle Spikedalskoia den falt for vind og vær.
Nå'n saga er ei skrevi om Juger-Olas lag,
den trell som jorda gjømmer den glømmes nå idag.

---

Som nevnt i del I av denne artikkelen er Ole Ellefsæters plater ikke umiddelbart lette å finne nå i våre dager. Når det gjelder visetekstene til Guttorm P. Haugen er et knippe av disse samlet og utgitt av Veldre Historielag i Brumunddal som "Poetiske viser" (2001). Haugens noveller er som nevnt utgitt av Landbruksforlaget i 1995 ("Lokket av naturen"). Begge bøkene kan bestilles ved henvendelse til utgiver. Romanene, hovedsaklig utgitt i perioden 1965 til 1975 på Rune Forlag i Trondheim er verre å finne. Wangsmo's Antikvariat i Trondheim er flinke til å liste innkomne eksemplarer i katalogene sine, og en søkeliste plassert hos andre antikvariater bør gi resultater litt på sikt. Prisen på Haugens romaner pleier ikke å ligge høyere enn hundrelappen, med og uten varetrekk vil variere prisen med 30-40 kroner.

Haugen fortjener å bli lest på nytt og komme fram fra den store skyggen Mikkjel Fønhus kaster over ham og en mengde andre norske villmarksforfattere.


comments powered by Disqus

 



Oddmund Kjerland
2009-03-08Liste over Ole Ellefsæter sine innspelte viser

Dette var interessant lesnad (både del I og II). Men eg skulle gjerne sett ei liste med alle visene han har spelt inn. Lurer på om det er han som spelte inn Møtet ved utgardsleet?

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo