Intervju: Love Is All

Svensk band i Australia snakker om turnélivet, IKEA og Skandinavia.

Relaterte sider:

Love Is All

Tekst: Steinar Ellingsen & Øyvind Rones
Foto: Steinar Ellingsen


Gøteborgerne Love is All er en suksesshistorie - om superentusiaster på nippet til å legge verden for sine føtter. Det kan virke lett å snakke om mediehype i tilfelle Love Is All. Men med fire EPer, en stk. Peel Session og fjorårets fullengder Nine Times That Same Song bak seg, i løpet av en forholdsvis kort periode, befinner svenskene seg i en tilsynelatende uendelig turné som nylig tok bandet til Australia for første gang. Det skapes bølger av den slags. Og det hjelper selvfølgelig å blant annet få skryt av NME samt en håndsrekning fra Pitchfork i form av en finfin åtte komma sju.

Vi møtte Love Is All på East Brunswick Club i Melbourne, etter deres tredje show i landets kulturhovedstad. Etter å ha spilt to utsolgte dager av Laneway-festivalen i byen, var kanskje fremmøte noe under ønskelig for langveisfarerne, men det var likevel ingen ting å si på det de leverte. Fra anslaget på Talk Talk Talk var lista lagt for hva man kunne vente seg de følgende 90 minuttene – et tett vell av eksentriske, fengende, poplåter, deriblant hitene Make Out, Fall Out, Make Up, Busy Doing Nothing og Used Goods. Det gikk nesten galt til å begynne med når saksofonen til Fredrik Eriksson sa takk for seg midt under Talk Talk Talk. Men det betydde på ingen måte at Herr Eriksson var tvunget til å stå stille uten noe å gjøre resten av konserten, han dekket stort sett hele scenen sånn som han spratt rundt småspastisk der oppe. En coverlåt tok de med også, i form av en hyggelig versjon av The Pastels’ Nothing to Be Done. Trommeintroen til Young Folks skapte også en del jubel. Og om det noen gang var snakk om hype i forbindelse med dette bandet, så trenger man ikke se og høre mer enn et par minutter av dette for å forstå at det er en grunn til alle de fine ordene og høye terningkastene.

Om festivalene de har spilt på stort sett strakte ut til et Australsk publikum, var denne konserten som et slags Skandinavisk studenttreff på mange måter.

- Vi har ikke for vane å trekke et "svensk" publikum når vi spiller i utlandet, men det her var jo riktig trivelig, sier bassist Johan Lindwall - langt fra misfornøyd med publikum som var så vidt i overkant av 200.

- Nei, vi har jo allerede spilt to utsolgte dager her i byen, så dette var bare en bonus for oss. Alt i alt har dette vært i overkant av alt vi håpet på.

Og det er jo ikke uten grunn at enkelte her nede har begynt å spøke med at Brunswick (området rundt East Brunswick Club) snart kan begynne å bli kalt Little Sweden hvis det blir stort flere svensker der.

Vi spurte om de kunne beskrive forskjellen på turnélivet i Australia og resten av den vestlige verden. Og det er spesielt to ting, i følge Love Is All – nemlig Tid og Mat.

- Vi snakket akkurat om det, det virker som om Australia opererer med 100 minutter i timen, humrer trommis Markus Görsch.

- Jeg tror det har sammenheng med store avstander her nede, legger Johan til.

- I Europa og USA tilbringer man mesteparten av tiden i en van mellom konsertsteder. I Australia må man fly for å nå frem i tide, så man kan sove litt lengre og slappe av litt mer mellom showene.

De ekstra minuttene i timen kommer klart kombinasjonen jetlag og storstilt ølkonsum til gode. Man får mer tid til å nyte det man driver med, selv om kroppen er fullstendig døgnvill.

- Vanvittig bra mat på denne turneen, sier Markus.

- Vi har ikke sett snurten av en eneste gryterett så langt.

Alle nikker og er tydeligvis godt fornøyde med fraværet til den klassiske turnèmaten.

- I Australia får man spennende saker man ikke kan ikke finner mange andre steder i verden, skyter Johan inn og forteller om krokodillespising og emupølser med stor entusiasme.

I denne sammenhengen bør det kanskje også nevnes at Skippy, om mulig, er enda bedre på tallerkenen enn på TV-skjermen.

Vi forteller at vi innimellom tar turen til IKEA her i Melbourne for å få en følelse av nærhet med hjemlandet. Vi drar spesielt for å kjøpe Kalle’s Kaviar, Ahlgrens Bilar og spise kjøttbullar - en smak av hjemme. Om ikke annet, det nærmeste man kommer i alle fall.

- Ah, Ikea, sukker Johan.

- Nicke (gitarist Nicholaus Sparding) går fortsatt på IKEA i Gøteborg for å få sine kjøttboller, men vi er vel ikke helt sikre på om sånt sier mer om oss enn det gjør om IKEA og lar det ligge etter det.

Men hva er det egentlig med Gøteborg som gjør at såpass mange sterke band kommer seg opp og ut i verdenen, det virker nesten som om det et slags familiemiljø i musikkscenen der som gjør det lettere.

- Vi har aldri vært en del av noe miljø i Gøteborg i noen særlig grad, det handler nok mer om å være på rett sted til rett tid, mener Olausson.

Vi blir brått avbrutt av en overstadig konsertgjenger som snøvler en uforståelig frase på engelsk, hvorpå Steinar slenger en tilsvarende bemerkning tilbake.

- Ha! Va roligt – nu är han engelska! humrer Markus angående bemerkningen.

- Samme det vel, repliserer vokalist Josephine Olausson.

- I prefer speaking English when I’m overseas anyway.

Samtalen skifter retning. Det startes en diskusjon mellom bandmedlemmene om engelsk kontra svensk. Den skandinaviske språkforviklingen blir tema. Hvorfor snakker dansker engelsk til svensker? Hvorfor snakker nordmenn Svorsk? Markus skyter inn på halvt dansk:

- Vi e’ da alle skandinavere.

- Det blir en del språkforviklinger på turne,” forklarer Johan.

- Det største problemet, tror jeg, er humor. Humor kan ikke oversettes. Poenget blir fort borte i oversettelsen. Sånn sett virker kanskje vi nordboere noget snåle og tørre i forhold til våre engelsktalende søsken.

Litt som i Amerikanernes problem med ironi, ligger vår største utfordring i oversettelsen av ord uten å miste betydning. Det kan tidvis være en slitsom eksistens. Og, som Johan bemerker, man blir etter hvert spesielt oppmerksom på røttene sine.

-Vel, uten å bli helt Ernst Hugo Järegards Dr. Helmer? Riket! Hvilket mesterverk, humrer Johan, og forteller at han har et svakt punkt for den avdøde skuespillerhelten.

- Snus anyone? spør Josephine og byr fram en boks medbrakt eukalyptussnus. Denslags ser man ikke ofte på disse kanter. Hun gestikulerer at det er tid for å pakke sakene og få en god natts søvn. På gebrokkent skandinavisk lyder ”toosen takk!” fra bar manageren på East Brunswick Club, i det svenskene farer ut døra for å spre kjærligheten videre down under.

Det kunne for øvrig blitt riktig så flaut etter en stund når man oppdaget at det faktisk var Peter Morén fra Peter Björn & John var mannen satt beskjedent satt i bakgrunnen under hele intervjuet. Supermann ble plutselig litt mer troverdig, for vi kjente han nesten ikke igjen med briller. Hvorvidt det betyr at Morén lever et dobbeltliv som superhelt eller ei skal vi la ligge, i fare for å la digresjonene ro seg selv langt ut på de syv hav. Men, vi utelukker det ikke. Ikke i Moréns tilfelle, og ei heller når det gjelder Love Is All.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.