Intervju: The Lionheart Brothers

- Jeg har aldri hatt noen særlige ambisjoner om å gjøre det dritbra, men å følge hjertet mitt, sier Marcus Forsgren i dette intervjuet fra vår London-korrespondent.

Relaterte sider:

The Lionheart Brothers

Etter fem år, to EPer og ett album sitter vokalisten i The Lionheart Brothers pent plassert i en svart skinnsofa og kan ikke helt tro på det som har skjedd. groove møter Marcus Forsgren backstage på KOKO, en av Londons storstuer.

- Jeg tror vi kan gjøre det bra, men vi er muligens for rare til å bli ordentlig store. Det er så uvirkelig at jeg sitter her og skal spille på KOKO i London liksom. Jeg har aldri hatt troen på at vi kunne slå igjennom. Jeg har det ikke enda. Jeg synes det er litt for fantastisk det som har skjedd. Jeg tror faktisk ikke vi kommer til å bli rockestjerner.

Etter over et år på forskjellige scener i Europa mer eller mindre avsluttes turneen på KOKO, en scene som har skapt mange band og som er kjent for fantastisk akustikk. The Lionheart Brothers og albumet deres Dizzy Kiss ble gitt ut i Storbritannia 14. januar i år.

I skrivende stund kan man åpne et hvilket som helst britisk magasin hvor pressen lovpriser dem. Musikalsk sett spiller de på hjemmebane med sine 60-tallsinspirerte pop-psykedeliske toner.

Føler du selv at du er heldig?

- Nei, egentlig ikke, men det burde jeg kanskje ha følt. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av det rundt å spille i et rockeband, det har vært musikken jeg har brydd meg om. For meg så tar alt det rundt ganske mye på. Jeg blir veldig sliten av å være på turne. Det å alltid være i konstant bevegelse og aldri få tid til noe annet. Dette er jo noe jeg har drømt om, men jeg kjenner på kostnaden ved det å gjøre det bra.

Selv om dette er noe man ofte hører fra musikere er det ett eller annet ved Forsgren som får deg til å tro på det han sier. Som så mange nordmenn ser han rett på deg, på en måte som uttrykker at han mener alvor, at dette er en fyr man kan stole på, men ikke kødde med.

NULL NERVØSITET

Vi sitter backstage. Det er en dør mellom oss og scenen som for øyeblikket er et eneste stort kaos av scene managere, lydfolk, ledninger og instrumenter. Lydprøven er i gang og de andre bandmedlemmene flyr ut og inn. Om et par timer står han på scenen i regi av NME, men nervøsiteten har sakte men sikkert forsvunnet.

- Jeg er ikke nervøs foran en konsert lengre. Jeg var det før, jeg er glad for at nervøsiteten er borte. Jeg har spilt disse sangene så sinnssykt mange ganger nå. Tingene rundt det å spille en konsert er det som er mest jobb og stress. Når jeg kommer meg opp på scenen slapper jeg nesten av. Det blir annerledes når vi skal presentere den nye skiva. Da tror jeg nervøsiteten fort kan komme tilbake. Men akkurat nå er skiva ute og anmeldelsene er skrevet, så det er bare å kjøre på egentlig.

Ingen er mer The Lionheart Brothers enn Marcus selv. Han er det eneste medlemmet som er igjen helt fra starten fem år tilbake og skriver det meste av musikken og tekstene. Medlemmene har falt ut og inn. De begynte som to brødre på den første EPen Black Angel White Apple i 2003, og er nå fem. Bandmedlemmene fra Serena Maneesh, 120 Days og The Lionheart Brothers har spilt litt hos hverandre, så det er kanskje ikke så rart at pressen ofte linker disse tre bandene opp mot hverandre.

Aadne Meisfjord, vokalisten i 120 Days, kom med en spådom i fjord angående hype; "I fjor var det Serena Maneesh, i år er det oss og neste år The Lionheart Brothers." Frykter du hypen?

- Nei. Jeg føler at vi er et såpass bra band at vi kan overleve en hype. Det er ikke sikkert at vi kommer til å gjøre det like bra med neste skive, men det har ingenting å si for meg så lenge jeg er fornøyd med det vi lager og fremfører. Jeg har aldri vært noe bekymret for hypen, jeg synes nesten heller at hype er kult.

Aadne Meisfjord fikk rett da.

- Vi har vært kompiser så lenge, og spilt med hverandre. Jeg var med å starte Serena Maneesh. Jeg synes det er veldig kult at alle har gjort det så bra. Det er veldig inspirerende faktisk.

Det er en stoisk ro over 26 år gamle Marcus Forsgren. Han studerte psykologi i Trondheim før det løsnet for The Lionheart Brothers og har et blikk som mange terapeuter ville misunt ham. Han tenker før han snakker og smiler isteden for å le. Kanskje spøkene er dårlige, eller kanskje han er sliten.

IKKE SPESIELT PRODUKTIVE

- Vi er ikke et spesielt produktivt band. Jeg kan fint bruke ett år på en låt. Jeg har ikke vært i det rette humøret for å skrive i det siste. Det er så mange faktorer som skal spille inn for at jeg skal kunne klare å skrive noe i det hele tatt. Sånn som det siste året, når vi har turnert har jeg ikke skrevet en dritt. Andre folk drar inspirasjon når det er masse ting som skjer på en gang. Jeg trenger ro og fred i sinnet. Hvis folk presser meg på at jeg må levere, så driter jeg fullstendig i det.

Tror du det er mulig å skape helt ny musikk?

- Jeg tror aldri det har vært mulig. Alt har en link til noe annet. Jeg tar mye av min inspirasjon fra bibelen. Jeg kan digge klisjeer. Det du har hørt på igjennom oppveksten vil alltid inspirere og forme musikken du selv produserer. Det geniale ligger i det personlige preget, det som er deg og det du tilfoeyer igjennom å kombinere inspirasjonskildene, blir prikken over i-en. Trikset er å stjele noen ting og gjøre det til ditt eget.

IKKE NOE SJANGERBAND

Hva tror du gjør Lionheart Brothers annerledes?

-Det jeg tror gjør oss annerledes som band er den veldig store kontrasten imellom hvordan vi fremstår på skive og live. Jeg tror det er ganske mange ting ved oss som ikke ble representert på albumet. At vi har flere sider av oss å spille på.

Selv om det bare var to låter som ikke slapp til på albumet, tror Marcus at neste album nok mest sannsynelig kommer til å bli helt annerledes

-Jeg har aldri sett på The Lionheart Brothers som noe sjangerband. Jeg tror neste skive kommer til å bli helt annerledes enn Dizzy Kiss. Alle låtene skal stå alene for seg selv. Jeg vil at det skal være en konstant utvikling, hvis den stopper kan jeg likeså godt gi meg. Da er det slutt.

KUNSTEN Å GJØRE TING ENKELT

-Vi startet som et progressivt rockeband som nektet å høres ut som noe annet. Vi nektet å spille noe vi syntes lignet på noe annet. Jeg synes det første vi lagde var veldig originalt, men det har blitt mer minimalisering hele veien. Jeg setter mer og mer pris på det enkle ved musikken. Det å gjøre ting enkelt er den store kunsten. Det er veldig vanskelig.

Selv om Marcus har hatt stor suksess så langt, med pressen på sin side og spillejobber over hele Europa - skal det ganske mye til for å kunne leve av kunsten.

-Det hadde vært så sinnsykt kult å kunne levd av dette. Vi kan ikke leve på musikken per dags dato. Ikke i det hele tatt, det er alltid en masse regninger som ligger og venter på meg når jeg kommer hjem. Vi betaler jo mye av turneen selv og alle sammen har jobber utenom bandet. Jeg har lagd et studio sammen med Emil Nikolaisen fra Serena Maneesh, så jeg jobber litt der, også jobber jeg for YIT, sier han.

- Jeg tenkte vel aldri bevisst at det var musiker jeg skulle bli. Det bare ble sånn, ting falt mer eller mindre på plass av seg selv istedenfor at jeg tok det konkrete valget. Musikk har alltid vært veldig lett for meg. Jeg ble alltid fortalt hvor talentfull jeg var, helt siden jeg var liten. Jeg elsker musikk, men ikke alt som følger med den. Jeg har aldri hatt noen særlige ambisjoner om å gjøre det dritbra, men å følge hjertet mitt, avslutter Marcus Forsgren.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Aphex Twin - 26 Mixes For Cash

(Warp)

Til ikke å være en best of-samler, er denne platen farlig nær å være det allikevel. Ren Aphex Twin-magi som både overrasker og overbeviser.

Flere:

Diverse artister - Money Will Ruin Everything 2
Ensemble 96 - Immortal Nystedt