Naar de døde vaagner - Verkstedet, 7. januar 2012

En kveld for historiebøkerne da den første generasjonen med Tromsøpunk gjorde comeback. Til 20 i stil.

Relaterte sider:

Norgez Bank

Foto: Preben Edvardsen (flere i galleri som du finner ved å trykke på vilkårlig bilde)

Mange sentrale aktører fra den første bølgen med tromsøpunk gjorde siste lørdag et sensasjonelt comeback, 30 år etter at de var lydsporet til gatekamp og opprør i nord. Vi savnet Søt Hævn, ellers var de mest sentrale navna på plass i en smekkfull og forventningsfull sal. Comeback er i mange tilfeller skrale greier, denne aftenen kom imidlertid høydepunktene så tett at kvelden som helhet vil bli stående som en klassisk punkrockaften - og her spiller ikke bare nostalgien inn.

Claus Hüberdh og SS 20 var oppvarmingen, sistnevnte med energisk ska som fikk publikum i bevegelse, både gamle og unge - den eldste på 80 år perfekt fanget opp av Sylvi Xaviers kamera. Herlig - og takk for at vi fikk bruke bildet!

666 leverte en hissig hybrid mellom punk og svartmetal, anført av Tom Arne Hermansen (bildet øverst) som på imponerende vis klarte å holde stemmebåndene nysmurte, selv etter kraftanstrengelsen med kveldens første band, Claus Hüberdh - der han også sang, i tillegg til å være konferansier hele kvelden. Ta med kveldens nest beste sett med 666, kudos til Hermansen & Co - dette var tøft!

Norgez Bank regnes som tromsøpunkens viktigste rundt 1980. Bandet, med kulturhussjef Erik Smith-Meyer i spissen, sto da også øverst på plakaten og avsluttet kvelden. Grunnlegger og bandets viktigste låtskriver, Alf Krogseth, forlot i sin tid Norgez Bank og startet 666 - som en motreaksjon til de åleglatte funkelementene som kom inn (og ødela Banken) på tampen.

Denne kvelden fikk vi høre begge sidene av Norgez Bank. De soleklare høydepunktene var klassikerne RianRian, Springtime in Belsen og punkhymnen Tromsø Brenn - alle med Krogseth på bass. Resten av settet var - med respekt å melde - ikke all verden, til tross for en haug med skoleflinke gjestemusikere som gjorde jobben de var satt til. De av oss som forventet 100% fokus på punkrocken, måtte (litt skuffet) konstatere at bandet i litt for stor grad prioriterte en annen innfallsport. Dette er uansett pirk om en kveld som samlet sett var en gedigen opptur.

Kveldens desidert mest helstøpte sett kom fra Bols, med tidligere EMI-direktør Per Eirik Johansen i spissen. Johansen startet som vokalist i Søt Hævn, et band som skapte furore med singelen Det Bor ei Heks på Skaugum - en vaskeekte punkrock-klassiker som også er med på den første Anarki & Kaos-samleren.

Bols kom litt senere, og da var mye av den mest primitive tregrepspunken byttet ut med delikate arrangementer, originalt gitarspill og et band som virkelig behersket sitt postpunkformat. Per Eirik Johansen & Co fikk mye oppmerksomhet rundt midten av åttitallet, de spilte i ungdomsprogrammet Zikk-Zakk på NRK (hvis noen husker dét) og turnerte også ganske mye. Som hos de fleste banda fra den tiden, er dessverre lite av musikken dokumentert på utgivelser. Synd og skam, for Bols hadde virkelig noe på gang før oppløsningen var et faktum i 1986.

I 2012 sto Bols igjen på en scene, 26 år siden sist gang, og det var jaggu imponerende å høre bandet igjen. Drevet fram av en piskende Per Martinsen (Mental Overdrive, Frost) bak trommesettet, godt støttet av strålende gitarspill (Sveinung Eilertsen og Jan-Ivar Johansen) og innleid bass fra Søt Hævn, Vinterhagen og Nikkeby Lufthavn (Gisle Mathisen), angrep - en 25 kilo tyngre enn sist - Per Eirik Johansen publikummet med musikk som ville vært en liten sensasjon om den kom fra dagens indiegenerasjon.

Johansen har forlatt direktørstolen i platebransjen, men er fortsatt manager for aktører innen denne. Kanskje er tiden er inne til å få Bols opp på beina igjen? Jeg håper i alle fall på flere konserter fra et av de beste tromsøbandene fra åttitallet!

Full klaff for den nye ledelsen av Kulturhuset i Tromsø, som brukte den første helga i januar til et velrettet slag for tromsørocken. Kvelden før gammelpunkerne sto i fokus, kunne vi oppleve etterfølgerne i Kamikaze a Go Go på samme scene. Bandet var før jul i USA og gjorde siste finpuss på debutalbumet i The Blasting Room Studios – utgivelse i mars. Og selv om kvartetten kanskje låt en ørliten tanke rusten fra scenen på Verkstedet, er det ingen tvil om at Kamikaze a Go Go – med en energisk Carl Christian Lein Størmer i front – blir å regne med i 2012.

Tromsøbandet blader hardcore, støyete indie og tyngre saker i et velsmakende musikalsk heksebrygg som gjør at de garantert står på norske festivalscener til sommeren.

Håper også noen klarer å overtale Bols til det samme.


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

sign post
10.10.14 - 12:56

sign post
10.10.14 - 12:53

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: