Fake Orgasms

Geir Levi Nilsen skriver om platene som ikke eksisterer...

MY APOLOGIES...

For noen måneder siden publiserte jeg en artikkel på groove.no som jeg kalte Musikkkelskere Og Platesamlere - En Psykopatologisk Analyse. Artikkelen tok for seg forhold mellom sunn musikkinteresse og morbid fetisjisme hvor jeg prøvde å analysere årsakene til sistnevnte. Dette fordi platesamling er irrasjonelt. Og i denne irrasjonalitetens verden kan det være godt å leve for noen og enhver. På slutten av artikkelen la jeg inn en implisitt in-joke som den harde kjerne av platesamlere, det vil si de som har vært med en stund, er kjent med, nemlig dette med samleobjekter som ikke eksisterer. De nevnte "verkene" av Elvis Presley, John Coltrane og den Beatles-relaterte plata eksisterer ikke! Hele greia var bare en bløff! På grunn av tilbakemeldinger fra folk som tok dette alvorlig og har gjennomgått en wild goose chase så må jeg bare be om unnskyldning. Men som forsvar vil jeg nå skrive en liten artikkel om dette fenomenet; obskure samleobjekter som aldri har eksistert, et lurefenomen som har eksistert i rock-journalistikken i snart 30 år.

FJÆRA SOM IKKE EKSISTERTE MEN SOM ALLIKEVEL KAKLET

Det var musikkavisen Rolling Stone som begynte denne tradisjonen av "fake orgasms" en gang på slutten av 1960-tallet ved å anmelde plater som ikke eksisterte. En  hysterisk god kritikk ble gitt av en plateutgivelse som var bare fiksjon. Folk stormet til plateforretningene og spurte etter denne plata og butikk-ekspeditørene bare måpte: "Nei, denne plata har vi aldri hørt om..." Kanskje en litt ondsinnet spøk på musikk-elskeres bekostning. Eller en harselas over idiotiske samlere? Men har vi ikke hørt om life imitating art? Eller var det omvendt? Da Rolling Stone skrev en bløff-plateanmeldelse av det som skulle være en ad hoc-gruppe ved navn Masked Marauders, en prosjekt-gruppe bestående av Beatles, Mick Jagger og Bob Dylan, kom det plutselig ut en plate av en gruppe med dette navnet! Om det var myte som ble til virkelighet eller omvendt eller det ingen lenger som vet, men om høna hadde et egg, så ble det ihvertfall kakling ut av dette. Plata er gitt ut på Reprise i 1969 (RS6378). Men ingen av overnevnte superstjerner er med på plata, som egentlig består av musikere og vokalister som "faker" soundet, produksjonen, syngingen og spillestilen til overnevnte artister hvis de skulle ha vært så morsomme å ha dannet en slik for-the-moment konstellasjon på denne tiden. Hysterisk!

Men året før, i 1968, hadde en engelsk musikkavis gjort noe lignende. Et imaginært band ved navn Heavy Jelly hadde fått strålende kritikker for både plate og konserter som "de" naturligvis aldri hadde gitt. Men ut av denne spøken ble det dannet to grupper som kalte seg Heavy Jelly, begge to prosjektgrupper! Og her var det substansielle musikere, ikke middelmådige  anonyme studiomusikere som spilte. Den ene Heavy Jelly-gruppa ble et pseudonym for gruppa Skip Bifferty som ga ut en single I Keep Singing the Same Old Song, utgitt på Island (WIP6049) i 1968. Den andre Heavy Jelly-gruppa besto av bassist Steve Thompson fra John Mayall, sangeren Jackie Lomax samt folk fra Aynsley Dunbars Retaliation. Gruppa ga ut singelen Chewn In på plateselskapet Head (HSD4001). Gruppa første plateutgivelse Take Me Down to the Water fra 1969 (også denne på Head) ble nektet utgitt av plateselskapet, uvisst av hvilke grunner (no commercial potential?) og finnes bare i demo-utgave.

HYPOSTASE

Da Beatles gikk i oppløsning i 1970 ble nyheten møtt med sjokk og vantro. For fansen var dette en katastrofe. Ingen mer Beatles-musikk? Umulig! De ville nok komme sammen igjen, joda bare de kunne snakke ut om problemene, selvfølgelig var det en mulighet. Det er vondt å miste noen som står deg nær. De mest desperate oppsøker kanskje et medium som tilbakebringer en beskjed til deg fra det hinsidige om hvilke nyheter din avdøde mor har å komme  med fra eksistensen bortenfor livet. Ikke slik med de mest desperate rock-fans. De går andre veien. Allerede i 1971 begynte ryktene å gå. Beatles har  kommet sammen igjen! Men i hemmelighet. Under hemmelig navn. Grunnlaget for denne morbide anelsen? Jo, det var singelen Have You Heard the Word utgitt på plateselskapet Beacon (BEA 160) av en gruppe som het Fut. Eller var det en out-take fra en tidligere Beatles-produksjon? Ingen visste. Men dette var ikke noe nytt. Allerede i 1968, mens Beatles ennå eksisterte som gruppe, mente man at singelen We Are The Moles av... Moles (surprise!) var et pseudonym for Beatles ettersom singelen var utgitt på Parlophone (R5743) og produsert av George Martin. I ettertid ble det "avslørt" at Moles var et pseudonym, ja men for Simon Dupree and the Big Sound. Opp som en ballong og ned som et brukt kondom. Men hva med Fut? Var de Beatles? I ettertid har disse spekulasjonene blitt avkreftet. Fut var nok bare... Fut, hvem nå enn det måtte være. (I det siste mener man nå at det var Bee Gees). Men hypostase-produksjonen gikk ikke over. Da gruppa Klaatu begynte å gi ut plater (den første kom i 1976) spekulerte man i om dette var det reformerte Beatles. På deres første plate (Capitol,11542 ) var ikke musikerne angitt ved navn. Mystisk. Og musikken? Lignet ikke dette på Beatles? Ville ikke Beatles ha hørt ut slik ville de hadde spilt sammen i dag? Slik tenkte de mest forhåpningsfulle Beatles-fans i 1976 om Klaatu.

Det merkelige er her at disse årvåkne Beatles-fansen fant kanari som "ekte" Beatles men hummeren kom de aldri over. For eksempel: Paul McCartney ga ut en plate i 1977 på Regal Zonophone under pseudonymet Thrillington, noe som gikk de fleste Beatles-fans hus forbi. I dag står plata i ca. 2000 kroner som det dåtidens neglisjerte samleobjekt som plata var, ble og er. Men akk ja, er det ikke dette som historien alltid har fortalt oss. Men Beatles selv ble aldri gjenforent. Forståelig nok. Alle fire skjønte nok at gruppa Beatles var større enn herr McCartney, Starr, Harrison og Lennon tilsammen.

En gruppe som ikke forsto det var Deep Purple. Gruppa gikk i oppløsning i 1976 og ble gjenforent i 1984. I de åtte årene gruppa var oppløst var de en myte, en legende, en episk heltefortelling i heavy metal. I dag er de bare et stakkarslig danskebåtband, en greatest-hits maskin som ronker i gang en rusten stålpikk. Men en gang i tiden var Deep Purple larger than life, såpass large at hypostase-produksjonen gikk om dem også. Man mente at like før deres første LP kom ut i 1968, Shades of Deep Purple, utgitt på Parlophone, så hadde de spilt inn en annen plate: Supreme Psychedelic Underground under navnet Hell Preachers Inc. Sistnevnte plate ble utgitt på Marble Arch (MALS 1169) i 1969. Utover 1970-tallet ble dette benektet av alle gruppemedlemmene på utallige pressekonferanser. Forståelig nok, hvis man hører plata.

STRANGER THAN FICTION

Det var rock-journalisten og forfatteren Greil Marcus som tok steget ett skritt lengre i boka Stranded fra 1979 med å dikte opp fiktive diskografier til imaginære grupper. Utover 1980-tallet ble dette gjentatt som en in-joke såpass mye blant rock-journalister og index-forfattere over rock-obskuriteter, umulige enhjørningsobjekter from the extinct zone  og esoteriske LP-one-offs at vitsen begynte å bli gammel og velbrukt. Eks: En fiktiv gruppe med en imaginær diskografi "er" gruppa Mushroom Soup og deres plate ...And Other Recipes på plateselselskapet Roll and Butter, katalog-nummer PAT1. Plata, gruppa og plateselskapet har aldri eksistert, men hva faen gjør det? The chase is better than the catch som Motorhead sa på plata Ace Of Spades. Ifølge Nick Hamlyn er en lim.ed. bok fra 1994 kalt Rare Record Guide fra 1994 inneholdende en liste over "gruppa" Mushroom Soup med hele ni forskjellige seperate LP-utgivelser som alle er samleobjekter! Og ikke nok med det, tre av disse "samleobjektene" er gitt ut av en avlegger-utbryter-del av gruppa, altså en seperat enhet! Ikke nok at "ekspertisen" lar seg lure, men myten vokser seg større enn virkeligheten og invaderer hver eneste krok og hjørne av en støvsugd, vindblåst platesamlerfantasi. Vær på vakt! Elvis Presley er gjenfødt som flue og bzzzzer Love Me Tender i utrettelige flyveforsøk frem og tilbake i rommet på Platelageret i Brugata. Ringstrøm plate-antikvariat har det balsamerte liket av Miles Davies liggende under gulvet i sjappa! Og sist, men ikke minst: Jim Morrison er ikke død, han har bodd i en hytte innerst i en vik i Øst-Finnmark og levd som fisker de siste 33 årene under navnet Jim Mørisen! I-i-i-i-i-kkkk! Skri-i-i-i-k! Hy-y-y-yl! Over til...


comments powered by Disqus

 



Eirik B. Fonn
2004-10-13Geir Levi Nilsens geniale obeservasjoner

Som ansatt i en av byens bruktsjapper kjenner jeg godt til Levi, denne selvironiske luringen av en platearkeolog. Lite har gått han forbi når det gjelder nødvendige og unødvendige kunnskaper om musikk, og vinyl i særdeleshet. En utrolig person! Les og lær, ikke minst bli inspirert av hans lekne måte å bruke språket vårt på. Denne artikkelen var meget bra skrevet og vi får bare håpe det kommer fler. Gi denne mannen mer spalteplass, kjære redaktører, gi han gjerne noen lp'er også så blir han fornøyd. Selv får jeg gå å høre på en av mine egne "fake orgasms", nemlig den uutgitte, demo-only, sølv- og gullfargede Hawkwind-liven Spaceheads (trippel, selvfølgelig) med 2 loggbøker og kjempeposter.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo