#31: Gammel, glemt og kulørt: Slagernota, en forgangen massekultur - del 2

Slagernoter var en gang i tiden et dominerende populærkulturelt innslag. Hovde tar for seg dette hverdagsfenomenet her i andre del av sin omfattende artikkel.

EN FARGERIK STRØM

Granskeren med sin bunke slagernoter. Han blar igjennom, sorterer og ordner, sjekker dato og forsideillustratør, grupperer etter genre, komponist og tekstforfatter. Men mest av alt er det hverdags-coinnesseuren og amatørhistorikeren som sitter tilbakelent i go’stolen og gjør seg adspredte tanker. Hvordan skal han forstå disse oppflisede folderne med reparasjonsspor og talløse flekker og bretter? Har de noe mer å formidle enn at de er levninger fra en svunnen tid hvor folk søkte sammen, deltagende, inn mot sirkelens midte hvor de spillende og syngende befant seg? Motsatt dagens passivt nytende halvsirkel hvor oppmerksomheten rettes mot høyttaler og flatskjerm.

Dokumentverdien er udiskutabel: Notetrykkene reproduserer, helt bokstavelig, tekst og melodi slik forfatter og komponist leverte sitt materiale til agentur og forlag. Brukssporene de gamle notene svært sjelden finnes foruten, forteller om utstrakt bruk, omfattende håndtering og, til syvende og sist, om deres antatt og tiltenkt begrensede levetid.

Bortsett fra noen seiglivede travere var popmusikken, da som nå, en aldri hvilende strøm av døgnfluer. Perler gled regelmessig av snora og nye hektet seg på. Røff behandling lå i sakens natur: Ingen regnet med at øyeblikkets blinkskudd skulle gi gjenlyd utover noen uker og måneder. Notene ble buntet sammen med hyssing, brettet på lomma, stappet under frakken, samlet i ringperm, festet i klypa på bagasjebrettet på sykkelen eller, takket være de fargerike og dekorative forsidene, sikret et slags etterliv som oppstiftet dekor på utedoen i selskap med konfekteskelokk og helsider Nils og Blåmann fra ukebladet Illustrert.

Slagernotenes estetiske hovedatributt er utvilsomt de forseggjorte omslagene. Betraktet i et kronologisk oppsett danner slagernoteomslagene en liten stilhistorie, hvor startpunktet er det sene 1800-tall og det masseproduserte litografiets gjennombrudd. Rundt 1880 avløses de rent typografisk utformede omslagene med flerfargede illustrasjoner som tar utgangspunkt i selve sangtekstens innhold. Vi får de store stemninger i melodien og tekstens drama skildret i fortettede og ofte allegoriske illustrasjoner der handlingen er komprimert og sangens emosjonelle overbygg er abstrahert til impresjonistiske stemninger og slående grafiske virkninger.

Utviklingen hadde sitt opphav i Frankrike, England og USA og henger sammen med datidas rivende utvikling innen trykke- og reproduksjonsteknikk. Forskjellige litografiske og endetregraveringstekniske gjennombrudd muliggjorde en relativt billig, hurtig og trykketeknisk tilfredsstillende mangfoldiggjøring av fargeillustrasjoner. Noteomslag ble en egne nisje for illustratører, kunstnere og typografer. I årene rundt 1900-1910 eksellerte noteforlagene i de mest fantastiske og virkningsfulle omslag i tidens dominerende jugendstil. De flotteste eksemplene kombinerte trykketeknikker som fordret gjentatte valsinger av arket og de mest intrikate blysatser ble loddet sammen av støperne til notearkenes snirklete tittelfelt.

Grunnet knapphet på papir under første verdenskrig, sank etter hvert formatet og stabiliserte seg rundt A4 i de fleste angloamerikanske land. Dette medførte en strammere komposisjon og et mindre flamboyant uttrykk på omslagene, noe som fort ga notene et ensartet preg. Særlig de engelske og amerikanske notene erstattet de tidligere fantasifulle uttrykkene med genreillustrasjoner som signaliserte ”Kjærlighetssang”, ”Sjømannsvise”, ”Tragisk historie” og så videre. Det kokte ned til endeløse variasjoner over et lite knippe grunntema, omtrent som magasinforsidene i kiosken. På den annen side fikk notene en utilsiktet funksjon: De ble ”platecoveret” 78-plata ikke hadde. De litt stusselige 78-posene i gråpapir eller papp med påtrykt firmalogo og litt reklame, manglet alltid det distingverende element notenes individuelle utforming kunne gitt dem. Tross noteomslagenes genrebestemmende standardisering, var notetrykket å regne som den egentlige mangfoldiggjøring av tekst og melodi, plata var den sekundære offentlighet, så å si, på populærmusikkens område. Sett samlet utgjør note pluss plate en ”pakke”, slik vi ville betraktet nota som et omslag/cover med tittel og illustrasjon. I forrige århundres første halvdel var nota og plata to separate eneheter, hvor notetrykkets omslag bød på en visualisering av musikken som platecoveret manglet.

NORSKE OMSLAG: EN UKJENT GULLGRUVE

I Norge kom det for alvor fart på utformingen av noteomslagene på 20-tallet, og i motsetning til England eller Frankrike, skrumpet ikke notenes fysiske størrelse. Her i tømmernasjonen var det nok råvirke til celluloseindustrien, og gjennom hele 20- og 30-tallet beholdt notene en grunnstørrelse i underkant av dagens tabloidaviser. Resultatet av forbedrede trykketeknikker og et kraftig økt salg utover i mellomkrigstida var en eksplosjon av form og farger malt ut på notearkets generøse lerret.

Den sterkt økende mengde illustrasjoner i aviser, bøker og den kulørte presse, kombinert med reklame og kino, skapte en ny kunstnerklasse hvis gullalder nå var inne. Dette var tida for illustratøren, en kunstner i gråsonen mellom det autonome og kommersielle som underkastet sitt uttrykksbehov oppdragsgiverens fordringer, men som smeltet det eksterne forlangende med et slående og personlig grafisk uttrykk: Illustratørene var gjennomprofesjonelle fagfolk som kunne illustrere nær sagt hva som helst, i hvilket som helst medium. De behersket gjerne flere grafiske teknikker og var raske til å plukke opp stilskiftene etter hvert som disse kom til landet. Det er f. eks interessant å merke seg hvor brått omslaget til funkis og art deco gjør seg gjeldende i den hjemlige reklamebransje på tidlig 30-tall. Illustratørene lånte strek og form til de mest allsidige oppdrag, fra damebladenes motesider til kriminalromanens omslag.

Slagernoter var intet unntak, og snart var de mest raffinerte varianter til skue i musikkforretningenes vinduer. Uttrykket forble dog konservativt, abstraksjonene var enkelt symbolske. Modernismens uttrykkskatalog ble bare i beskjeden grad utnyttet. Slageren er en konservativ musikkform, en stadfestelse av nedarvede dyder og absolutte størrelser som evig troskap, morskjærlighet og ærbare piker. En slik temakrets fordret et visuelt uttrykk som på 30-tallet virket lett anakronistisk på reklamebransjens funkisprofeter, men som notenes tiltenkte målgruppe, de såkalt brede lag av befolkningen, omfavnet med den varme det enkle og inderlige alltid har åpnet så sjenerøst for.

I denne mellomkrigstidas gullalder, og til ut på det tidlige 50-tall, virket mange av våre mest navngjetne illustratører innen hele spekteret av trykte underholdningsmedium, deriblant slagernoter. En Alf Ellingsen eller Johnny Nielsen hører hjemme her, samt en mengde signaturer eller anonyme illustrasjoner som stilmessig ligger oppunder Harald Damsleths elegante art deco eller den foretrukne romantiske og eventyrlige stilen. Senere tilkom navn som Knut Yran, Sten Nilsen og signaturen Henstad. Vi finner også særpregede illustratører som komponist, utøver og forlegger Herman Hermani, han som skrev sangen om Blåveispiken. Hermani omga sine notetrykk med noen av de mest naivt rørende og uttrykksfulle illustrasjoner jeg vet om.

Når vi sitter slik og blar i bunkene med gamle noter kan vi ikke unngå å danne oss et bilde, om ikke annet et spredt og punktvis sådan, av disse trykksakenes virkningshistorie. Vår unge pianist fra innledningen har løftet sitt ølglass som holdt papirbunken i ro for trekken fra vinduet. Avtrykket fra glasset sitter der ennå, evig etset i det gulbrune papiret. Vår gransker bruker sitt finstemte instrument, nesen, og konstaterer en svak eim av fuktig kjeller. Spor etter orm og mus er synlig i kantene og gir sammen med flettverket av flekker og bretter, en følelse av den egenverdi disse papirene en gang ble tillagt. Vi fester oss ved de flotte omslagene og fastslår at det er en stor lakune i den nasjonale bokhylla hvor praktverket om de gamle slagernotene skulle stått. Så dårlig dokumentert er historien om de norske notetrykkenes vekst og fall at bare brokker har vært publisert. Dette er musikkpublisistisk historie som venter på sin kronikør, slik kriminallitteraturen har sin Bjørn Carling og Willy Dahl, slik det norske bokomslaget har sin Einar Økland eller pocketboka og ukebladene Willy B. Det Norske Samlagets lille bok om norske LP-omslag er i seg selv en fortjenstfull utgivelse, men er for liten (bokstavelig talt!) og for tilfeldig og lite systematisk til å tjene som forbilde. Slagernotene fortjener ”the coffee-table treatment” med topp repro, en grundig framstilling og stort format.

EN HISTORIE MED VIRKNING

Virkningshistorien er den spekulerendes landskap, den meddiktende åndsarkeologs lønnkammer. Vi kan aldri spore en gjenstand eller et fenomens historiske avtrykk slik vi måler skonummer eller arkiverer forne dagers periodiske publikasjoner. Sannheten er en fugl med gråsjatteringer i fjærpryden som noen ganger blender oss med sine kulisser, andre ganger like vag som gjøken i treet, vanskelig å lokalisere, umulig å innringe. Slagernotene våre er levninger fra forsvunne tiders hygge og ekstase, minnenes melodier i form av gulnede 4 og 8-siders trykk. Dagens unge kan bare konstatere at deres beste- og oldeforeldres preferanser innen popmusikk var en smule annerledes enn deres egen for å si det forsiktig. Dagens gjennomsnittsnordmann, overfôret på audiovisuelt stimuli, forbrukerkultur og tidsriktig ironisk distanse til mangt gammelt, synes de gamle notetrykkene er ”søte”, ”naive”, ”morsomme” eller ”nyy-yydelige”, det siste hvis Bestemor selv har eid dem.

Slagernotene snakker ikke til mange i dag, de tilhører en fortidskultur som bærer et taust språk fordi musikken de formidlet er stilnet. Vi er helt avhengig av et referanseapparat for å kunne se disse gamle trykksakene i sin rette sammenheng, lese dem i deres historiske kontekst. Når tråden til denne forgangne musikken nesten er skjært over, haster arbeidet med å samle og katalogisere denne delen av vår kulturhistorie. Det lyder nesten ikke musikk fra denne tradisjonen i radio lengre, og retrospektive utgivelser på CD av det gamle slagermaterialet når stort sett ut til et spesielt interessert eller aldersstegent publikum.

Disse notenes virkningshistorie, slik de baner veien for et folkelig og populært musikkuttrykk, er fortellingen om deres praktiske verdi og gjenstandsbetydning. Det er en historie om nytte og glede, en katalog over små og store gledesstunder der trykksaken med den fargesprakende forsiden var mediatoren for en ny type massekultur hvor den passive nytelse gikk hånd i hånd med lytterens egen utøvelse og fortolkning av samme materiale. Her har noe verdifullt gått tapt på veien, konsumentens eget bidrag, mottagerens tilsvar, utøverens motstand og tilpasning av materialet. Slagernotene var enkeltsubjektets medium for deltagelse, det private utgangspunkt for å forme materialet og gjøre det til ens eget. De var mannen i gatas instrument og tillot ham eller henne å synge med i det store koret.

Her har granskeren sin jobb, her oppfylles hans misjon: Fortelle om notetrykkene, ikke la disse vakre etterlevningene fra en tid hvor folk flest sang til oppvasken i mangel av radio støve bort i arkivene og bli glemt. La oss tiltro granskeren en slik oppgave, og la oss ikke stoppe ved vår gamle populærmusikk. Få granskerne blant oss ut i lyset og inn i media og la dem fortelle om hvor utrolig rik vår nære fortid er på slike flyktige fenomener, om underholdningskultur før fjernsynsalderen, om hvordan folk underholdt seg selv og hverandre i gamle dager, om det krakelerte fellesskapets tap av sosiale møteplasser som nærbutikken eller postkontoret, om en populærkultur som hentet impulser og motiver fra landsbygda, fiskerlivet, sætervangen og gruvegangen like naturlig som storbyen. Og så videre. Tankene våre er kolonisert av bestemte og bastante forestillinger om penger som målestokk for all tenkelig lykke, angsten for farer i hverdagslivet, en monoman kretsing rundt ”urban” livsstil som har krøpet inn i treverket i selv de mest fjerntliggende grenderådhus, en kortsiktighetstankegang som gjør at korttidsminnet ser ut til å være det mest tilbakedannede av folkets fakulteter.

Hvis granskerne, historikerne og folkeopplyserne blant oss kan bidra til å gi oss tilbake en slags følelse av kontinuitet, en oppfatning av at livet ikke behøver å leves som sprang fra opplevelse til opplevelse, men som ei lang, seig elv, ville muligens mye vært gjort. ”Tidsklemma” er bare en klisjé, vi har tid til å sette oss ned for en stakket stund. Tid til å sette sammen fortellingen om oss selv, sanke trådene for å legge ei rute framover. Synge de gamle sangene, de som dagens døgnfluer står på skuldrene til. Dette er solide, brede skuldre av tradisjon og optimisme. Skuldre som er atskillig solidere enn de skjøre arkene ord og toner er trykt på.

Ta forsiktig i dem, gi dem den nennsomme behandling de faktisk fortjener. Med eller uten merke etter ølglass.


comments powered by Disqus

 



Einar Økland
2009-01-21

Takk for betimeleg - og raus! - artikkel. Eg sluttar meg til det meste (og litt til). La meg berre nemne at eg for ein god del år sidan kontakta eit forlag med sikte på å lage ei bok om dette trykksakfenomenet, men møtte inga interesse. Måtte nokon prøve ein gong til. - Eg ha ei samling med "vevsprøver" og har tenkt ein del gjennom kva synsvinklar og poeng som kunne eller burde framhevast. Alt ein treng er i grunnen interesse og eit forlag med risikovillig kapital. Til så lenge får slike som oss ta vare på tinga og tenkje vårt. Men takk igjen for ein innsiktsfull og nyttig artikkel.
Vennleg helsing, Einar Økland

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo