Ekstranummer #54: Musikalske margnotater: Kort om stort og smått - mest smått.

- Kort om stort og smått. Mest smått, melder Hovde i denne utgaven av Ekstranummer.

SLÅ I RØRET!
Underlige lyder i borettslaget. Hvor kommer den fra, den tonale ustødigheten, vinglebassen som forplanter seg langs stigeledningen mens du varmer porselensringen med ditt brede akterspeil en årle morgenstund? Er det luft i røra igjen, skvalpeblærer som skaper kakling og hyling i de gamle jernveiene for skit og lort? Eller - uah! - handler kakofonien om listige gnagere på vei opp rørene, klamrende seg til rustspiste rørkjerner mens kaskader av vann og møkk passerer som lavtrykk i motgående retning? Stinkende rottejævler på vei opp rørene, inn i klosettet ditt i hensikt å skambite deg midt i hemoroiden? Er det beistenes ville hyl du kan høre der du sitter og presser og klamrer deg til sportsbilaget?

Kanskje dreier det seg heller om lyder fra radioapparatet til den tunghørte enka i fjerde, hu som ikke bruker høreapparat fordi hu påstod at Ivar Ruste kommuniserte med henne fra det hinsidige gjennom den utspekulerte mekanikken? Neida. Nå hører du det. Lydene stammer fra etasjen over enkeskinnet, det er Karlsen som synger i dusjen igjen. Nå har’n gaula løs på "Let’s Forget About Domani" hver gang han har følt behov for å spyle skroget de siste fem åra. Minst! Fyren treffer knapt ei eneste riktig tone. Skal gubben aldri skifte melodi? Gir han seg snart ikke, går jeg opp og setter sulliken ei kule for panna.

Eller kanskje ikke, det er jo lønning te’ fredd’an og greier. Jeg får hamre i røret som vanlig, ikke at det hjelper. “Hei du Dean Martin, kan du for faen rulle inn drøve’rn. Klokka er ni på søndass morra’n”.

STICKY BUSINESS
Klistremerker, fascinerende moro i barneåra. Esso-stasjonene delte ut et skikkelig fint et av vingehesten i logoen deres, mens på Samvirkelaget fikk man et som sa “Kjøp trygt i Domus”. I Donaldbladet var det limt inn et lite brett foran i heftet med 3-4 merker: Smilefjes, Disneyfigurer, Onkel Skrues hatt, Snipp og Snapps Eikenøtt, Donalds røde bil.

Senere: Klistremerker på LP-omslag. “Contains The Hit Breakfast in America” eller “With The no. 1 chart hit Ballroom Blitz”. Klistremerker på LP-platene, pålimte reklamelapper som ble pillet av og kastet, evt klistret opp på sengegjerdet, skrivepultskuffen, penalet, skolebøker eller rett på veggen på gutterommet. Slike lapper var Disposable Units, som en prislapp eller merkesystemet brukt på plater, små blå kvadrater med LP1, LP2, LP3 osv. Noen samlet stickers i små gule notisbøker. De fleste reiv dem av eller overså dem helt. Det var musikken som telte, og de fleste stikkerne innehold bare tekst. Ingen kule bilder av Ace Frehley, dessverre.

Smartingene lot stikkerne sitte på plata, godt beskyttet bak LP-plastcover og rett så ofte sittende oppå en forsiktig sprettet forseglingsplast. Dette var de samme gutta som ikke tillot kompisene å brette sidene i seriebladene sine helt rundt. Bladene skulle være flate og pene. Åtte-tiåringer med framsyn, de var allerede samlere og amatørkonservatorer uten å vite det. Platene disse gutta tok godt vare på for førti år siden er de grommeste blant samlere i dag. With Removable Sticker betinger en høyere pris enn eksemplarer der klistremerker er fjernet. Lot DU de pålimte lappene få sitte på platene sine? Var du lur nok til ikke å pille vekk den svarte stikkeren på Folques Kjempene På Dovrefjell? I så fall, lucky You!

GRENSELØS FREKKHET
Nå bryr visst ingen seg om å stjele CD’er lenger. Max uttelling i andrehåndsmarkedet er 5, maks 10 kroner, om du får solgt plata i det hele tatt. Hvorfor ta sjansen, hvorfor gidde? Men for få år siden var CD-bøffing risikosport god som noen. Digre rammer i hardplast med innmonterte alarmbrikker var festet til platene. En annen variant var metallrammer med plass til 30-40 CD, skrudd opp på betongveggen. For å få ut plater måtte butikkpersonalet låse opp ramma, og tross dette sikkerhetsopplegget fant de det fortsatt forvarlig å oppbevare selve plata bak disken. De digre vegg-rackene slamra når man bladde i dem og uoppmerksomme kunder risikerte å sende leggene i racket rett i skolten på nestemann.

Etter hvert forsvant plastrammene fra de vanlige bla’-diskene og ble erstattet med priskodestrimler med innebygd tyverialarm. Disse ble festet til selve CD-omslaget med superlim og forårsaket brukne negler, kutt og blødninger ved forsøk på fjerning.
Butikkeiere hadde et svare styr med å sikre varene sine, men hvorfor var det så mye om å gjøre? Vel. Tju’raddene oppdaget jo raskt at CD-plata var butikktyvens columbi egg: Den passet perfekt i jakkelommen! Romslige lommer hadde plass til et halvt dusin, og da bar man plutselig på CD til over tusenlappen, slik de veiledende prisene var lagt opp rundt 1990. Plastrammene som ble montert som uskjønn innramming om platene var for svære for noen vanlig lomme og måtte fjernes for å gjennomføre et vellykket kupp. Uansettet medførte det for mye dunder og brak med å knuse herket inne i butikken, hvis ikke innehaveren spilte Molly Hatchet på full guffe. De dårlige oddsene dempet en del klåfingrete iniativer men enkelte nevenyttige individer klarte å knekke opp låsene med spesialutstyr laget på maskin og mek.-verkstedet. Digre lommer foret med cellofanpapir var et annet triks, langt fra patent. Sølvpapirforet var ikke godt nok og slo ofte an sure toner i alarmporten ved utgangen.

Etter hvert sank plateprisene og hvem har vel hørt om seriøse brekk mot folks CD-samlinger eller butikkenes lagre de siste åra? Snart er dette så en gang hypede lagringsformatet forbeholdt spesielt interesserte. CD’en har hatt sin tid og vi har sett dens.

Var det bedre før? Fikk platene stå i fred den gang de var 12 tommer i diameter og ikke noe man bare stappet i lommen? Til sammenligning: Prøv å stjele en Pizza Grandiosa ved å putte eska i jakkelommen. Digitale alarmstrimler og usynlig merking var det ikke mye av i LP’ens gullalder på 70-tallet, men den gang var formatet i seg sjøl en gratis delforsikring mot tyvaktige snørrgutter som prøvde å rappe den nye Slade-skiva. Det var ikke bare-bare å få stappet en eller flere langspillere opp under boblejakka, trekke glidelåsen opp under halsen og nonsjalere ut av sjappa uten at falkeblikket bak disken skjønte at kulen på magen var skapt av noe annet enn overdrevent inntak av Joikaboller.

Ei stund på slutten av syttitallet hardnet det til. Årsaken var maskeballet KIZZ, en farsott som dro etter seg et hittil ukjent apparat av accesorier, parafernalia og samlerkrims som ingen månedslønn kunne matche. Hadde du ikke penger til Kizz-skjerf men kjente et begjær sterkere enn alt annet etter å eie et slikt tekstil, kunne veien være kort til forbryterbanen. Mang en 12 - 15-årig Kizz-fan ble kjeltring i de harde åra, tatt på fersken med Destroyer eller soloskiva til Ace Frehley polstret av boblestoff over et dunkende fuglebryst, nervøst sjanglende ut av den lokale platebutikken. Hvem er det forresten som går med boblejakke i juni? Pinlig. Ikke helt det karsstykket stuntet var ment å være. Foreldre ble oppringt fra lensmannskontoret, klasseforstanderen kontaktet. Ace Frehley ripped my flesh.

RUSTENT KAKLER DE SKEIVE SKIVER
Før stereoalderen og senere nedlasting og strømmings-paradigmet, satt folk og lyttet til 78-spillerens skjørhåndterte shellack-plater og deres varierende lydkvaliteter. Selve lyden var egentlig ikke så verst, give or take, men folk var oftest slappe med å kvesse stiftene til platespilleren regelmessig. En 78-grammofon hadde nemlig ikke en stift, som det senere stereoanlegget, men mange på en gang. Ideelt sett hadde man liggende en 50 til hundre stifter som ble spisset i regelmessige skippertak, slik barn kvesser hele boksen med fargestifter med blyantspisseren sin fra tid til annen. Det fantes særskilte kvesseinnretninger på størrelse med en voksen persons knyttede hånd, beregnet på vedlikehold av stiftene. Dessverre kjørte mange brukere på samme stiften til den var slitt ned til halve lengden og holdt på å vokse tilbake i pick-up’en den var skrudd fast i. Platebunken så og hørtes ut deretter: Nedslitte, grå og blasse fordi alle skarpe konturer i rillene var filt vekk, sporene i plata hult ut av den butte stiften til det knapt var hold tilbake mellom graveringene. Informasjonen ble sakte slipt vekk og musikken kunne svakt høres bak en vegg av sus. Bare viskninger, ingen rop tilbake.

I kvessemaskinene ble stiftene spisset på små filer eller finkornete slipesteiner. Mange ordnet opp selv og brukte alminnelige ljåbrynjer eller slipestein til kniv og husgeråd. Nøyaktigheten kunne falle temmelig tilfeldig ut. Sylskarpt slipte stifter pløyde opp dypere furer og la kraftige skurrelyder til en allerede susete lyd. Skrått slipte stifter brakte bare fram deler av informasjonen i lydbildet. Mye av 78-platas dårlige rykte på folkemunne skyldtes brukerne selv og deres slumsete omgang med skjørt utstyr og enda skjørere plater.

Men platene og spillerne var tross alt bruksgjenstander og bevirket noe helt nytt i menneskehetens historie: De førte konservert lyd og musikk inn i sosiale rom, musikk fra en verden utenfra, fra fjerne og gåtefulle kilder. For første gang reiste musikken av gårde uten at den trengte ha meg seg sin utøver. Den dro i forveien og bar bud om at noe større var ventende senere, opphavsmannen selv. Caruso! Elvis! Platene var budbringere om noe stort, men var hver og en et mirakel i seg sjøl. Hvis plater i begynnelsen var magi, var magien snart innen rekkevidde for så å si alle, inkludert skomakeren i sitt verksted og fiskeren i sitt naust. 78-mediet var det taktile ledd mellom kunstens kilde og dens heretter nesten ubegrensede potensial av beundrere. Så om platene med den fine musikken ofte ble røft håndtert ble de tilsvarende høyt verdsatt. Det var mest grove steinarbeidernever som reiste katedralen i Chartres også, men finstemte sinn som hamret poesien ut av steinmassene. De slitte platene var innpreget konsentriske furer som slapp ut vakker musikk, slik katedralenes blyglassvinduer lot guddommelig lys strømme.

BAK ROTVELTET
Den gamle mannen trodde fullt og fast på troll og nøkk, men la på litt i artiglag. Han var jo opplyst og lot varmtvannet renne før han gikk i dusjen. Svenskeantenne på taket og Knallert i uthuset. Trollfarket og nøkkedævel bodde mest på innsida av skallen, men mon han ikke fikk ferten av både denne og den hine ute i skaumørke når kveldssola sank og dro nattgardina etter seg.

Han bodde aleine i den siste hytta langs bygdevegen, i vid vake for folk flest der omkring. Han satt i stubbehellet i kveldingen, slurpet kaffe og tolket skogens syn og lyder etter sin egen finstemte skala. I elgen så han en kar han mente slektet på seg sjøl, slukt opp av skogene og taust betraktende den gråsprengte i hytta med undrende blikk og granskende mine. Hvem så tilbake på hvem, han hadde kommet ut av det med åra, når han glodde like i kuleøya til skogens konge. Det var godt å ikke veta, støtt. En del surr og glip by’nte det å bli uansett. I går fant han ikke pipa si’ og her om dagen hadde han satt ut tøfla i regnværet.

Han pleide å dele av det lille overskuddet alderstrygden unnet ham. Elgen var den begunstigede part. Gubben slang ut gamle kneippskalker, skar toppskudd av trær han felte og la dem pent i bunter ved brønnpumpa. Når elgen dristet seg så nær huset, var han bare meter fra. Kallen satt bak kjøkkengardinet og skottet. Elgen var ytterste skuddet på en stamme som strakk seg helt tilbake, til tider før den første skoggangsmann vandret igjennom traktene her, før stein og bronsealdermennesket streifet igjennom, før tømmerhoggere, svenske dragoner, gutta på skauen og den gamle mannen sjøl. Om elgen bar all tid i seg og var den samme i alle ledd, var elgen her og nå likevel en spell levende nabo av kjøtt og blod. Ikke så med de underjordiske, eller hva de var, som hadde by’nt å gjøre vesen av seg med åra.

Han hadde aldri merket dem før om åra, men krapylet hadde gjort seg stadig mer gjeldende. De merker at jeg blir b’yner å bli veik, tenkte han og tok sine forholdsregler. Gubben satte stål i haugene rundt og grov opp tuene. Slik karet han avstand mellom seg og djevelskapet. Men huldra la han seg ikke ut med. Han hørte henne første gang for et par år si’a, en kveld med sørgemusikk i radioen. Ei diger oljeplattform hadde gått rundt i Nordsjøen og riket hadde mistet mang en blomst av sin ungdom. Huldra sang så vakkert, som om hu brakte håp. Han hadde lytta til hu’ mang en gang senere. Bak rotveltet der borte holdt hu til, han kunne speide dit fra stueglase’. Satt halvkrøket og nynnet, men halen stakk fram! Hun logra som han Mikkel sjøl, granskogens havfrue!

Mannen begynte å spare i hop skalkene elgen pleide å få og listet seg mot rota i midtsommernatta. Han slang dem bortetter lyngen under stjernehimmelen. Ei spissmus pilte av gårde, et lemen krummet værhårene i gjenskinnet fra Sirius. Tilbake i senga krummet gubben seg på laken mykere enn nysprunget myrull. Huldra sang ekstra vakkert i natt.

BÅNDSALAT
Sjeldne ord bør fredes, og dette er ett av dem. Om ti år har det med all sannsynlighet forsvunnet fra dagligtalen. Det gir et dekkende bilde av problemet det beskriver, den vemmelige vasen av kassettbånd som uten forvarsel kunne komme tytende ut av bilstereoanlegg, MC-spillere og båndopptagere. Senere kom videokassettene, og de tedde seg på akkurat samme svikefulle vis.

Noen som egentlig savner kassetteknologien? Noen som oppriktig begråter kassettens demise? Ingen nekter for varmen og verdien i gode minner knyttet til kassettene, men det er et nostalgiprosjekt i oppoverbakke. Men artig var det lell: Hjemmelagde samleteiper, musikk i øret på Walkman, de bærbare batteridrevne spillerne som kunne tas med overalt (bootlegs!), musikk til festen og ikke minst - så vanvittig praktiske de var! Motsatt LP-spillernes skjørhet, tyngde, krav om stabilt underlag og vaterstilling, oppkobling til strømkilde, ahhh… Kassettspillerne kunne være med høyt og lavt og tålte juling, kunne spille kassetter til og med om maskina ble holdt opp-ned. Prøv det med en platespiller. Det eneste kassettspilleren ikke likte var regnvær og flate batterier.

Medaljens bakside, kassettkulturens innebygde nemesis, spøkelset i maskinen, var den forsmedelige båndsalaten. For uinnvidde: Synet av en klase utkrøpen teip minnet om en bolle brun spagetti eller pastalisser dyppet i kjøttkakesaus (teipen var brun, man fikk aldri musikk på “rød teip” slik plater kan komme på “farget vinyl”). Matmetaforen må leses slik at “salat” forstås som “mølje”, noe som er så godt stuet sammen at det er vanskelig å sortere fra hverandre igjen. Alle som har prøvd å fikse et slikt dilemma vet at problemet vokste proporsjonalt med størrelsen på salaten. En hel C-90 kassett i utkrøpen form dannet en imponerende klase salat. Det krever konsentrasjon og fingernemhet å reparere en utoverspolt kassett. Den ligger der som et buksprettet slakt med alle tarmene utover, som galten i julestria. Stilt overfor det triste synet slår det en hvor langt noe tar seg ut når det ikke er pent rullet opp men stuet i en haug. Ikke at alt må ordnes på spole, husk hva Ariadne gjorde med garnnøstet sitt!

Å reparere den tilsynelatende ubotelige skaden en båndsalat kunne framstå som, var et realistisk alternativ. Man var tenåring, fattig på skillinger og alltid klar for å høre Watch-kassetten med Manfred Manns Earth Band for 136 gang. Verre ting hadde hendt: Kizz’ Destroyer krøp ut allerede på fjerde lyttinga, mens teipen med Ace Frehleys soloalbum fikk to brudd og tre salater, men spilte ennå! Situasjonen var altså ikke håpløs, langt ifra. Der kirurgen har sin skalpell og setter sine snitt etter kunnskap og nøye vurdering, hadde kassettreperatøren sin gråblyant og rull med Scotch teip. Først var det å stikke blyanten (Faber - Castell Bonanza 1329, høvlet 6-kant profil) inn i kassettens spolehullshjul og møysommelig vikle båndet tilbake på hjulene. Ikke for løst, ikke for stramt. Her gjaldt det å passe på at båndet ikke brettet seg feil vei eller at støvklyser, hundehår og barnåler snek seg med på teipen inn i kassettdekslet. Et par fram og tilbakspolinger etter endt vikling “trimmet” båndet og jamnet ut trykket på spolerullene, og vips: Ace Frehley kunne atter bælje ut sitt budskap fra kassettspillerens høyttaler til tenåringer i total ekstase.

Skulle det skje at båndet i flittig spilte kassetter, som Uriah Heeps Return To Fantasy, rett og slett ble slitt tvers av, måtte det drastiske inngrep til. Med en liten skrutrekker måtte de knøttsmå skruene som holdt kassetthalvdelene i sammen, fjernes. Så var det å fiske fram den enden av båndet som hadde forsvunnet inn i kassetten og trekke det ut til den ventende motpart på den andre spolen. Et hersens plunder. Smårasket i mekanikken hadde en tendens til å sprette ut av festene sine som små lopper og drukne i tepper eller forsvinne innunder gulvlistene. Omsider lot det seg gjøre å skjøte i hop båndet med Scotch-teip. Halv hjemmeseier. Verre var det å få skudd kassettrasket sammen igjen, noe som skyltes det før nevnte småplukket og en vrien fjæringsmekanisme som lå og vaket rett under lokket i kassettenes overdel. En annen fjær som lett kom på avveie var den som sørget for at båndet holdt jevnt trykk mot avleserhodet i avspilleren. I vriene tilfeller var det kul umulig å få denne fjæra skikkelig på plass igjen, men det artige var at mange kassetter fungerte like godt uten noen fjær i det hele tatt! Nesten som gamle Jørgensen da han mistet stiften til sveivegrammofonen og satte inn hjørnetanna på gebisset i stedet.

JUKEBOKS
En liten guttunge satt henslengt mot veggen i skolegården. De andre lømlene sto i ring rundt ham og raslet med småmynt i hendene. “Gap opp, Kenneth” gnol den nasale stemmen til Per “Perssan” Paulsen, “syng den derre om de tre små viddunder”. Kenneth gapte opp, fanga mynten Perssan slang i kjeften på ham og svelget tiøringen med et “glomp”. Så kremtet han, rettet ryggen, tippet hode en anelse bakover og sang med sølvguttfalsetten sin:

Ja, vil i høre
om tre små vidunder,
ei på åtti kilo
ei på nitti kilo
og ei på hun’der.

Ja, alle tre
dem var søte og greie.
Ei var melkepige,
ei var butikktøs
og ei budeie.

Og jeg ba dem
“å, møt meg bak kjosken”.
Men ei sa “ta meg fa’n”
og ei sa “tullingen”
og ei sa “tosken”.

Men jeg ba dem:
“Å kjøss meg på skinka”.
Hu vakre Petronelle,
skjønne Isabelle
og Katinka.


Skyggene fra kastanjetreet midt i gården strakk seg stadig lengre oppetter den flassete murveggen mens ettermiddagen ble til kveld. Gutteflokken hadde løst seg opp litt etter litt. Olsen-tvillingene hadde gått hjem til middag, Nepa og Kjakan ruslet sammen ned til torget for å rote i frukta som ble liggende igjen når torgselgerne pakket sammen. Kanskje de fant en banan.

Kenneth reiste seg opp og børstet av bukserumpa. Det var Perssan som var den største musikkelskeren i flokken og han hadde alltid flust med tiøringer, pappagutten. Nå var hele beholdningen omsatt i sang og lå trygt forvart i buken til Kenneth. Der etset magesyra bort smuss og irr og gjorde skillingene blanke og fine til de atter så dagens lys engang utpå formiddagen i morra. Av og til lagde de et lite klirr i blikkbalja når Kenneth tok benn’ern, særlig hvis møkka var laus. Da var tiøringene “dårlig bakt” pleide Kenneth å si.

Etterpå vasket han fangsten i vannpytten bak uthuset og regnet i hop: En krone og 20 øre. Det holdt til nyeste Daffy og fire femøres saltbomber.

FESTIVAL
Lyden kom langt borte fra. Over skogen, nedover åsen, la seg som et tåketeppe over grantoppene og omhyllet teltet der fiskeren hadde krøpet inn i sin sovepose. Sprengmett av nystekt ørrett, rømme og pils på boks. Faen, det var graps som lå godt i vomma. Skogen egne lyder pleide å være denne karens foretrukne når han var ute på tur, men slik ble det visst ikke denne natta. Hvor kom uvesenet fra, han var da langt fra folk. Den derre hersens musikkfestivalen nede i byen spilte så høyt at det bar helt opp til Gløsvølldammen. Helsike, dette var jo verre enn å sitte ved kjøkkenbordet hjemme på søndagsmorr’an og høre på han surrehuet Karlsen i femte synge i dusjen.

Neste helg holder jeg likegodt senga.


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day