Intervju: Dizzet

Dizzet hører selv lite på musikk, men lar seg inspirere av alt fra Tupac via Jimi Hendrix til Samuel Beckett. Vi møtte Holmlia-rapperen for å snakke om hans forhold til Jesse Jones og Tommy Tee, historien bak Gategutt og ikke minst debutalbumet.

Relaterte sider:

Dizzet

Foto: Solveig Haugen

Dagens middag inntas på Grønland. Han er på vei til sentrum for å ta del i tiårsmarkeringen for ett av vår tids mest obskure og bestialske mord. Men Dizzet føler ikke den samme lokale tilhørigheten til Holmlia som den gangen han vokste opp med Benjamin Hermansen som ett av sine forbilder.

- Vi hadde en beef om området vårt, også vant vi, så da stakk vi. For da var det liksom ikke noe morsomt lenger, når de andre ble satt i fengsel. Og det har litt med å vokse opp også. Jeg har rappet i ti år, og etter hvert som man blir eldre, får man andre perspektiver, og man kan ikke lenger skrive tekster som er så interne.

Etter ti år med rap er han klar for å jobbe for å bli hørt utenfor disse grensene. Når albumet slippes på tampen av mars måned, vil han også ha gitt ut tre mixtapes siden november 2010. Den siste av disse ventes i februar, men de to første er ute på studiolive.no og har fått de noe kryptiske navnene Gidder Ikke Vente Lenger og Venter Fortsatt. Så, hva er det han venter på?

- Jeg venter på god stemning. Og da i overført betydning, som i hip hop som kan anerkjennes i Norge. Det er forskjell på å kopiere ett eller annet som har fungert andre steder og den greia man hører på fordi man ikke har et bedre alternativ. Og det er en unnskyldning som holder helt til det faktisk er masse aktører der ute som kan levere et bedre game, men som ikke får oppmerksomhet fordi man har misforstått det til at bare; ’Hei, det er det her publikum vil ha’, ikke sant. Og det er en misforståelse som også oppstår fordi Norge er et land der man ikke kan kjøre en for hard stil heller.

- Hvorfor ikke?

- Det er to aspekter ved det. Det ene er geografisk, det andre er moralsk, som går på en sånn etisk greie. For hvis du skal ha gangsta-rap i et land, så må rapperne være så langt fra hverandre at man ikke kan møte de som er tøffe. For med en gang folk har gått på barneskole med rapperen, så veit du med en gang, bare; ”Ja, jeg har bilder fra juleballet med han rapperen”. Og da blir den myten som gangstarap trenger på en måte avkreftet.

- De trenger et skall for å opprettholde gangstarap-autoriteten?

- Ja. Og sånn som at punkerne i gamle dager fikk kred for at de var drittøffe, mens det i virkeligheten godt kunne hende at de ikke var det. Fordi de kjørte imaget 100%. Hvis vi snakker hip-hop er USA det beste eksemplet. For sånn var det med rapperne i LA også. Der kan du sitte og si hva som helst, og det er ingen fans som kommer til å møte deg fordi du bare går på eksklusive fester og steder.

- Men hvor kommer moral- og etikkbiten inn i bildet?

- Det aspektet er mer at vi er et land som er bygget opp av nestekjærlighet, troen på det gode og sånne ting. Og da blir det litt vanskelig å kjøre hard stil fordi tanken på vold er fjernt for oss, og det er noe vi ofte definerer enten som resultat av gjengkriminalitet eller noe folk har dratt med seg utenfra som fenomener, og ikke som noe vi har oppfostret selv. Derfor er det vanskelig å bli tatt seriøst hvis du er nordmann og sier at du er gangster. Men jeg tror samtidig folk liker at det er en edge på ting uten å være påtatt tøff, og det er vel det jeg venter på at en norsk rapper skal klare. Og jeg sier ikke at jeg har det, men jeg prøver bare å være ’real’. Derfor har jeg også vært imot internett; Facebook og alt sånt. For eksempel når KingSize omtaler meg som ’gategutten’, blir jeg oppgitt. Jeg liker ikke å få hype for feil ting.

- Når du nå er inne på Gategutt; det er en låt som deler navn med Jesse Jones' hit som kom ut rett etterpå. Hva var tanken bak det?

- Jeg hadde ingen intensjoner om å fucke med gamet til noen andre. For jeg føler at både jeg og gutta i klikken har skills nok til å henge med i gamet, om vi ikke skal begynne å slenge oss med på andres hype. Jeg hadde også blitt irritert hvis noen hadde stjålet min greie, men poenget er at vi ikke gjorde det. Og hadde det vært meningen, så hadde jeg sagt det i begynnelsen av sangen, bare; ’Yo, Jesse Jones og Tommy Tee. Hva synes dere om den sangen her a?’ Og jeg digger jo den tracken, så hvorfor skal jeg disse den? Det er miljøet for lite til. Og jeg har respekt for både Tommy og Jesse, men når Tommy kommer bort til meg på gata og forteller meg at jeg ikke får lov til å lage den låta, så blir det litt som at de har et hegemoni. Og det holder bare ikke. Men som sagt, jeg liker de gutta. Det finnes mange norske rappere som er psycho-wack, så da kan jeg heller fucke med de.

- Hvem er ”de”?

- Nei, det kan jeg ikke si. Jeg vet ikke hva de heter. Men jeg prøver bare å si at; det koster omtrent 1500 kroner å skaffe et hjemmestudio og skape et produkt. Og med internett har du en million eksponeringskanaler. Du kan for eksempel lage en hjemmeside der du fremstiller deg selv som et glansbilde. Og derfra til å få 50 likes på facebook eller 1000 visninger på profilen din på Kingsize er det ikke langt. Så har du skaffet deg et navn uten at du egentlig har jobba noe for det.

Dizzet er imidlertid ikke en mann som ligger på latsiden. I disse dager legger han siste hånden på debutalbumet, og det skorter ikke akkurat på materiale å ta av. Han tenker seg godt om på spørsmålet om hva han synes nå når det snart er ferdig.

- Albumet er egentlig jævla rart.

- Hvordan da?

- Nja, det er litt nytt. Jeg har ikke hørt sånn musikk før. Når jeg og Seip (produsent journ.anm.) lager tracks, så er det litt sånn; ’Hva er det her for no, lissom?’. Så vi må stadig utfordre oss selv, for eksempel når vi bestemmer oss for at ’fuck it, på den låten synger jeg bare’. Og så føler jeg at jeg må rettferdiggjøre for meg selv at det ikke er hip hop ved at jeg for eksempel nevner Tupac i den ene sangen. Eller det er jo hip hop da, men det blir noe litt annet, hvertfall i norsk sammenheng. Og vi har det fett i studio når vi hjelper hverandre til å få det soundet vi vil ha.

- Men hvor fornøyd er du med albumets sammensetning?

- Litt vanskelig å si. Men jeg er et konkurransemenneske, og hvis jeg ikke har noen andre å konkurrere med, så må jeg konkurrere med meg selv. Derfor tenker jeg alltid når jeg lager en låt at den må være bedre enn den forrige. Og når man lager tracks hver dag så blir det jo til slutt sånn at man må droppe ting fra albumet. Forrige uke bestemte vi for eksempel at låta Ayaah, som har vært fundamentet og diamanten i god stemning-scenen, skal droppes ut av albumet. Og det føles på den ene siden litt utrygt fordi vi nå begir oss ut på noe vi ikke har gjort før, men samtidig gjør det meg confident at, når vi kan droppe Ayaah, da må jo skiva være fet.

Han er åpenbart ivrig etter å bidra med noe nytt i norsk rap-sammenheng, og samtidig som han er ydmyk, har han tiltro til de tekstlige og musikalske verktøyene han tar i bruk for å treffe et bredest mulig publikum.

- Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra mange forskjellige mennesker i forskjellige aldre. Søstera mi på 16 og venninnene hennes, Seip og vennene hans, som alle er over 30, de liker musikken. Og hvis vi ser på tekstene, så liker jeg å bruke litterære referanser. Jeg kan for eksempel plutselig finne på å ha en punchline om Hamsun, og da er det plutselig noen som bare, ah, damn! Og nå når jeg tar sosiologi på Blindern, så påvirker det meg også i tekstene mine. Så hadde jeg faktisk lyst til å kalle den siste mixtapen for (Waiting For) Godot. Men ikke alle Holmlia-gutta skjønner referansen til teaterstykket. Og da blir det litt toveis, at hvis jeg ikke kan ha for mye Holmlia i musikken, så må det ikke bli for mye av sånt heller. Men når du spør meg hva målgruppa er for skiva så har jeg lyst til å svare ’alle’. For det tror jeg.

Hamsun og Godot? For ikke å snakke om Ivar Aasen-referansen i Normannen fra Venter Fortsatt-mixtapen. Jeg lar meg fascinere av selvsikkerheten og ektheten som han utstråler, både i musikken, og nå når han sitter rett overfor meg. Med den store mengden materiale som er produsert i løpet av det siste halve året, og kanskje spesielt hans to siste mixtapes, er det all grunn til å tro på et slagkraftig og salgbart album. Det er åpenbart at han satser, men hva om han ikke slår igjennom?

- Jeg tenker ikke så mye på det. Musikk kommer alltid til å være en greie jeg gjør på si. Eller, jeg kan satse på musikken, men jeg kan ikke ha et urealistisk forhold til det. For den dagen jeg sier at jeg kommer til å lykkes, da har jeg mislykkes. Og det er TV og film jeg egentlig har lyst å drive med.

- Ja, så rollen som Mikael i ungdomsfilmen Respekt fra to år tilbake ga mersmak?

- Ja, men jeg kommer aldri til å satse som skuespiller. Jeg husker jeg ble nominert til Amanda. Jeg var veldig spent på vei til Haugesund, og jeg husker jeg syntes det var veldig stort. Men hele greia var en stor skuffelse. Festivalen var full av folk som skulle slikke ræv, og det var bare slitsomt og patetisk. Så husker jeg en gang jeg var på audition på teaterhøgskolen, og de bare; ’Dere kommer til å gråte på den skolen her og dere er slavene våre’. Og de to tingene fikk meg til å gi opp skuespillergreia. Det var bare ikke noe for meg på noen måte. Så jeg vil mye heller jobbe på andre siden av kameraet. Være min egen sjef.

I disse dager finpusses den siste i rekken av TV-piloter som skal leveres NRK i løpet av kort tid. Dette er en del av statskanalens satsning på TV av ungdom for ungdom, og Dizzets seriekonsepter går hovedsaklig ut enkel underholdning med skjult kamera og andre humoristiske innslag, men han har også et par prosjekter i bakhånd hvis NRK mener at det er for smalt;

- Ja, vi har også laget en mer kommersiell pilot til et program vi kaller for Drømmejobben, der seere kan få prøve seg i drømmejobben sin for en dag. Og det blir veldig sånn MTV-uttrykk, hvor du har en manipulert følelsesdramaturgi; først er de glade for å være med, så blir det vanskelig for dem og de gråter litt, men siden de har en hjelper så kommer de seg gjennom det.

Han har altså ambisjoner innen film og tv og var svært nære å legge beslag på en av de 4-6 plassene på produsentlinja på den prestisjetunge filmhøyskolen på Lillehammer.

- Jeg har lyst å få et tv-program, få sparken fordi jeg er kontroversiell og på den måten få et attraktivt oppdrag som filmregissør. Jeg tror det er veien å gå for meg. Men akkurat nå er jeg bare drithappy med albumet, så får vi se hva som skjer.

Klokka tikker mot halv sju, og det er på tide å bevege seg mot Stortinget for minnemarkeringen. Det er all grunn til å ønske denne talentfulle fyren lykke til med prosjektene og den suksessen som plata mest sannsynlig fortjener.

- Inshallah, avslutter han.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Gerd og Otto - Et Luftslott på Månen - Kapittel 1: 1934-1948

(Normann)

En forbilledlig presentasjon og en bauta over Otto Nielsens talenter som låtsmed.

Flere:

Fila Brazillia - Jump Leads
The Dining Rooms - Numero Deux