Intervju: Owen Pallett

Owen Pallett stod for en av de største overraskelsene på Infernofestivalens program tidligere i år, og denne uken står Bergen for tur. Vi har pratet med den canadiske indiehelten.

Relaterte sider:

Owen Pallett

Foto: Øyvind Rones

- Det er interessant at folk fokuserer på seksualiteten og stemmen min når det tolker det jeg gjør, og kommer frem til at det er en homsete greie. Jeg føler at musikken min er veldig maskulin, teknisk og objektiv, og derfor gir det mening for metal fans.

Konserten Owen Pallett gjorde på Victoria Nasjonal Jazzscene på klubbdagen under årets Inferno Festival var blant de beste i hovedstaden så langt i år, og overbeviste tilsynelatende Infernopublikummet også. Men når Pallett nå returnerer til Norge så er det ikke i forbindelse med noen metal-festival, som vel ikke akkurat er noe vanlig situasjon for Pallett.

- For å være helt ærlig så føler jeg meg litt malplassert i de fleste situasjoner der jeg spiller. Jeg spilte blant annet på en portugisisk rap-festival en gang, og jeg har spilt konserter med Sunn O))) og Isis, jeg har spilt NME-fester, stadioner, kirker og garasjer – jeg føler meg aldri helt hjemme, men det går som regel bra, forteller Pallett.

På en måte er det litt forståelig, Palletts musikk er litt uplasserbart i det store indiesirkuset i måten det inneholder svært mange klassiske elementer. Men hvordan er forholdet til black metal?

- Jeg føler egentlig at jeg har mer til felles med black metal artister enn med pop og klassisk. Musikken min er ikke metal i det hele tatt, men det kommer litt fra samme sted.

I baksetet

Palletts tredje album, Heartland, ble sluppet tidligere i år, og var hans første album under hans egentlige navn. Har det vært annerledes å gi ut musikk som Owen Pallett enn som Final Fantasy?

- Det har hatt en effekt på billettsalget på uventede måter. Noen steder selger jeg mer billetter enn noen gang før, mens andre steder virker det som de ikke har fått det med seg, og jeg starter igjen fra scratch.

Det har gått fem år siden debutalbumet, Has A Good Home, ble sluppet, og hva slags forhold får man til musikken sin når man får den litt på avstand?

- Jeg hører aldri på det. Noen siterte i går en låt fra He Poos Clouds, og det tok meg noen øyeblikk å skjønne hva de snakket om. Det hender jeg hører på de når jeg skal lage en ny plate for å finne ut hva jeg vil gjøre annerledes bare, forteller Pallett.

Pallett forteller som oftest historier med platene sine, og Heartland var definitivt intet unntak. Det skapes sterke karakterer, og sammen med det dramatiske elementet i Palletts lydbilde skaper det et helt eget univers.

- Fortellingen som går igjen på Heartland er ment til å gi et bakseteperspektiv til låtene. Jeg skriver de, men jeg kutter ut alt som ikke høres ut som et refreng, forklarer Pallett.

Tvangslidelser

Og om Pallett er disiplinert i prosessen når det skrives låter, så gjenspeiles det i alle fall minst like mye i måten han spiller konserter på. Under hans konsert på Inferno fikk de oppmøtte observere Pallett innta plassen på venstre side av scenen, hvor han forsiktig tok av skoene og dyttet de til side på en nærmest robotisk måte.

- Jeg har litt tvangslidelser, og livet mitt består utelukkende av rutiner. Hver låt er en rutine til og med, alt er basert på muskelminne, forteller Pallett.

- Er det ikke trist, undrer han.

Etter å ha hatt Heartland på hyppig rotasjon en stund så kan man ha utviklet et slags forhold til denne karakteren Lewis som om man har lest en bok. Slik har jeg også forsøkt å forestille meg hvordan denne personen ser ut. Hvordan ser han ut i hodet ditt?

- Det er et par gutter jeg kunne introdusert deg for, avslutter Pallett gåtefullt.

Om man noen gang kommer til å finne ut svaret er neimen ikke godt å si, men i mellomtiden så er det bare fantasien som setter grensene. Og med Owen Pallett som lydspor blir det neppe feil.

Heartland er ute nå via Domino/Playground, og Owen Pallett spiller på Landmark i Bergen torsdag 3. juni.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust

(Curling Legs)

Med nydelige pop-låter utført av kreative, åpne jazzmusikere, skaper Slow Motion Orchestra et spennende, originalt uttrykk.

Flere:

Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People
Gluecifer - Basement Apes