Konsert: Turboneger

Gjøvik Gård, 14. juli 2006

Relaterte sider:

Schreiner er alvorlig syk

Turboneger

Diamond Dogs (no)

Det var vel i utgangspunktet ganske utenkelig at et såpass profilert og etter hvert suksessrikt band som Turboneger skulle gjeste den peneste mjøsbyen av alle. Allerede et par måneder i forveien ble det skapt stor blest rundt denne begivenheten. Det eneste Gjøvik hadde å skryte av fra før var vel det digre hølet i fjellet som ble sprengt frem i forbindelse med de olympiske leker i 1994, så det var vel kanskje på tide det skjedde noe nytt..?

I juni ble det arrangert en tevling i den "kvite by'n ved Mjøsa", hvor et knippe lokale, og et par ikke fullt så lokale band skulle kjempe om jobben som oppvarmingsband når gigantene skulle gjeste den såkalte Folkeparken. Bandet som fikk det ærefulle oppdrag ble S4BOB; et lokalt band med føttene godt plantet i den røffere delen rocken. De leverte et solid sett, og sto frem som energiske og selvsikre, der de i løpet av drøye tre kvarter presenterte et knippe groovy, tighte og fengende låter. Noen av disse er også å finne ute på bandets Urørt-side. Vel verdt en sjekk.

Diamond Dogs var andre band ut på Gjøvik Gård denne kvelden, og det fire mann sterke bandet fra Oslo leverte ei litt tyngre pakke enn det S4BOB gjorde. Deres musikk kan vel i korte trekk beskrives som en litt pønka utgave av Korn. Vokalisten gjorde seg bemerket med sin Bowie-aktige vibrato, og brakte melodi og følelse inn i den ellers så tunge og nedstemte musikken bandet fremførte.

Etter at Diamond Dogs forlot scenen, besøkte grooves utskremte fotoutstillingen Silent Side of Rock & Roll; en samling turnébilder av Turboneger, både på og bak scenen. Bildene er utstilt frem til 20. august, og er å finne i galleriet på Gjøvik Gård, så det er fremdeles god tid til å få med seg utstillingen. Bildene er tatt av Stian Andersen.

Etter å ha besøkt galleriet var det tid for å bevege seg mot scenen igjen, for å bivåne kveldens hovedattraksjon; fenomenet og etter hvert smått legendariske Turboneger. Nå begynte det for alvor å bli folksomt foran scena, og tilhørerne brølte "Ooooh oh oh oh… I Got Erection" i en halvtime før helikopter-introen ble satt i gang. Gjøvik Gård gikk fra å være en grønn og frodig kulturperle med folkemusikk, skuespill og softis-slurpende besøkende, til å bli mjøsområdets største rockearena!

Etter at introen hadde tordnet ferdig ut av PA'en, kjørte Turboneger i gang showet med All My Friends Are Dead, og forsamlingen var med og sang allerede fra første strofe. Ingen tvil om at tilhørerne kjenner bandets materiale godt.

Under de neste to låtene ble det rettet mye fokus mot en ung gutt som kollapset foran scena, noe som førte til at også medisinsk personell fikk sitt å gjøre denne kvelden. De håndterte saken godt, og sørget for at den unge herren ble fraktet til sykehus. Forhåpentligvis gikk det bra med ham. Dette beviser bare at medisinsk personell er uunnværlig på en slik tilstelning - og at det ikke er lurt å drikke så mye…

Hank Von Helvete introduserte City of Satan med å fortelle publikum om da strømmen gikk mens de hadde konsert i Strømmen, for ikke å snakke om en uheldig episode på Raufoss… get it? La oss håpe det ikke var sant. Spinal Tap revisited.

Bandet satte inn den ene fulltrefferen etter den andre, og angrep publikum (som også var godt representert av Turbojugend denne kvelden) med låter som bl.a. Get It On, Wasted Again og Are You Ready. I det mørket begynte å senke seg over Gjøvik, satte Euroboy i gang den umiskjennelige introen til Fuck the World, og sørget dermed for kveldens absolutte høydepunkt skal man dømme etter publikumsresponsen.

La det være sagt; Turboneger er kanskje ikke verdens beste musikere, og ikke har de verdens mest intrikate låtmateriale heller, men jaggu sparker de ræv allikevel! Det som har gjort Hank & co til et så suksessrikt band, må være at de gjør ting på sin egen måte. De inngår ingen kompromisser, og det gjør dem relativt unike i forhold til andre lignende rockeband vi hører om i dag.

Turboneger tåler å bli sammenlignet med de eldre klassiske punkrock-bandene som for eksempel Misfits og Ramones, og de som ennå har til gode å oppleve bandet live bør vite hva de har å gjøre…

PS! Kan den som tilintetgjorde ølen min vennligst ta kontakt?


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Monster Mike Welch - Cryin' Hey!

(DixieFrog)

Unge og lovende Mike Welch kommer ut av det blå og leverer fra seg noe så deilig som en komplett, moderne bluesplate.

Flere:

The Besnard Lakes - The Besnard Lakes Are The Roaring Night
Falsobordone - Fikon, Fiddlor och Finlir