Frost

"Releaseparty" for Melodica, Blå 20. september 2002

Det var uvanlig lett å skaffe sitteplass ved ankomsten til Blå denne høstkvelden, et gode som faktisk gjorde meg litt urolig i ventetiden mot at det skulle begynne å bevege seg på scenen. Frykten for at man skulle bli sittende alene ble dog raskt skjøvet til side. I løpet av en time etter åpning var lokalet fylt opp til et behagelig nivå, det vil si fullt nok til å dekke gulvflaten men ikke for trengt til å kunne finne veien til baren for påfyll. Man kunne dog ane at energien i salen ikke akkurat var fokusert mot den forekommende begivenheten. Her og der kunne man plukke opp litt buzz rundt det faktum at Dagbladet hadde fyrt av en prematur anmeldelse av Melodica tidligere på dagen. Bortsett fra det hang det etter mine antenner svært få forventninger i lufta. Mulig de fire årene som har gått siden Bedsit Theories har svekket dens status som en av de sterkeste debutskivene i norsk platehistorie blant allmennheten? For min del sitter den dog fremdeles hardt, og jeg kan ikke bortforklare at jeg var veldig spent på hvilke frekvenssammensetninger som skulle få flyte fra scenen.

Vi behøvde ikke å vente lenge. Veldig få rakk å se bunnen i sin andre halvliter før Frost sto plantet midt på scenen, flankert av keyboardist Anders Hunsta og übervachtmeister, programmør og, for kvelden, perkusjonist, Per Martinsen. De stille, saktmodige tonene fra Melodicas åpningskutt Pharmacy ble kveldens første. På sett og vis et forståelig og tøft trekk, men ikke det smarteste; Pharmacy avslørte med en gang svakhetene med Frosts scenekonsept: Frost ble stående veldig alene i denne minimalismen uten å ha rukket å kjøre seg selv og publikum varme, og det hele falt en smule fra hverandre uten at det kunne reddes av Martinsens "improviserte" støytechno-ekskursjon i sluttfasen. Det hadde nok vært hakket smartere å starte med den påfølgende svale club-varianten av førstesingelen Amygdala som i større grad maktet å fokusere kontakten mellom sal og scene.

Det var dog litt skuffende å notere at det aldri tok av på noen som helst måte. Jeg hadde nesten forventet at Frost selv skulle være en sval, relativt utilnærmelig skikkelse på scenen, men slik var det ikke. Hun takket gang på gang "det fantastiske publikummet" for at vi klarte å holde rusnivået under bygdelokal-nivå og at vi holdt kjeft under låtene. For all del, sier nå jeg, men til gjengjeld må hun gjerne tette igjen åpningene litt bedre i hovedsettet sitt. Alt for ofte oppsto det nølende 30 sekunders pauser, der det blir lett å henvende seg til sidemannen for å debattere siste dagers utvikling i Palestina/Israel-konflikten.

Selv om høydepunktet for min del kom med Clouds Across The Moon, var jeg heller ikke helt imponert over de nye live-variantene av låter fra debuten. Den dynamiske studioproduksjonen ble her forkastet for statiske og ofte knallharde lydbilder som overlot det meste av det melodiske arbeidet til Frosts ensomme vokal. I seg er ikke det en umulig oppgave, band som Lamb og Baxter har løst dette med et voldsomt og vakkert sug i live-sammenhenger tidligere. Frost så på sin side ut til å være litt mer ukomfortabel i rollen som eneste fokuspunkt og tilkjennega sporadiske kniks og vrikk uten å gi inntrykk av at hun var helt inne i situasjonen. Clouds forløp temmelig straight, i likhet med en temmelig kjedelig Spider. Mest trist ble det i den ellers hyperlekre City Lights. Her ble mangelen på kontakt mellom vokal og komp en slags Grand Canyon, og det var egentlig bare Hunstas "fraserende" keyboards som minnet oss om den sexy og skreddersydde produksjonen fra originalen.

Bortsett fra det; en konsert der hovedartisten kaster ut såpebobleblåsere til publikum kan man liksom ikke annet enn å kose seg litt på. Dama var jo smørreblid og klar for å få fart på sakene. Det ble derfor en kraftig overraskelse at trioen vandret av scenen etter tre små kvarter, og ikke minst at applausen la seg død selv før Martinsen hadde rukket å sette foten inn på backstage-området. Jeg har aldri vært på en konsert der applausen nærmest ble tvunget frem igjen etter tre-fire minutter, hvorpå Frost og Co. tittet frem igjen og pliktoppfyllende feide gjennom to ekstranumre. Mer enn noe ga dette meg inntrykket av at jeg hadde vært vitne til noe som minnet om en konsert "etter malen" - et kaldt rammeverk uten opplevelsene som gjør det til et minne utover øyeblikket der og da.



comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day