Ekstranummer #66: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 10

På syttitallet begynte til og med det borgerlige forlaget Gyldendal, selve garantisten mot ytterliggående tendenser i litteraturen å snuse på “raddisbøker” som litterært og kommersielt interessante.

Bøkene ble en ideologisk slagmark på syttitallet. Skjønnlitteraturen var fanget i kryssilden mellom en doktrinær revolusjonsromantikk med nostalgiske lengsler mot agrarkollektivet på den ene siden, og en borgerlig-akademisk intelligentsia med gryende toleranse for populærkultur på den andre. Rocambole var nemlig ikke død. Ikke Amalie Skram heller.

Norskingene blir stadig mer historieløse, sutres det fra meningsberettiget hold. Det skremmes med manglende historiebevissthet som intellektuelt klasseskille i mellomlagene. Var det egentlig så mye bedre før? På seksti og syttitallet entret de store kullene med arbeiderstudenter universiteter og høyskoler, men det har aldri vært så mange som femti prosent av befolkningen som har tatt høyere utdannelse. På 70-tallet så dessuten mange private og idealistiske initiativer til folks dannelse dagens lys. Her menes ikke Folkeuniversitetet eller de mange studiesirklene i Marx’ og Maos lære, men den kolossale renessansen for historieinteressen ute blant folk. Det var ikke den akademiske og forskningsbaserte historieskrivningen man fordypet seg i. Ei heller siktes det til den aldri mettede appetitt for bøker om andre verdenskrig. Drevet delvis av fortidslengsler og usikkerhet for framtida vokste en hel bevegelse av lokalhistoriske foreninger og stiftelser fram. Historielagene ble institusjoner i bygdene, landet rundt. Innsamlinger av kilder til lokal historie, muntlig traderte og skriftlig dokumenterte, eksploderte på amatørnivå. En stille vind blåste over landet, en lengselsbris mot tapte tufter fra barndom og nær fortid i forandringas flyktige tiår. Det ble viktig å skape bevissthet, etablere kunnskap, restaurere kulturarv, holde på det gamle for ikke å miste seg sjøl. Ikke bare bygdas historiske identitet sto på spill, det handlet om å redde sin egen sjel. Vømmøl måtte seire over Porcelensstrand.

Organisering av historielag var nostalgi og melankoli omsatt i positivt byggende aktivitet, en folkebevegelse som i det stille bekjempet historieløsheten og drev en kile inn i de kortsiktige perspektivene i konsumkulturen som befestet seg. Historielagene er et fenomen som er temmelig ukjent og dertil lavt skattet innen det etablerte akademia og riksmedia. Men det er vel ikke så merkelig. Marienlyst og Akersgatas enøyde blikk på “Det norske” og Blinderns “mangfoldige” norskhet ser særinteresser og bygdeobskurantisme i den enestående innsatsen tusenvis av lokale amatørhistorikere har utført. Mange av innsamlerne var aktive lenge før 1970-tallet, selvsagt, men det er i dette utflyttinga og sentraliseringas tiår at lokalhistoriebevegelsen virkelig forener sine krefter og slår ut vingene. Et sentralt distribusjonssystem for lokalhistorisk litteratur ble etablert og historielagene organiserte seg som nettverk til felles nytte og fremme.

Historielagenes mål og virke var mangfoldige, fra bygningsvern til registrering, innsamling og formidling. Formidlinga foregikk gjennom foredrag, skolebesøk, bygdekvelder og årbøker. Lagenes årbøker ble nesten en egen genre og praksisen stort sett lik fra lag til lag, landet rundt. Årboka kommer til jul, akkurat som Stomperud og Fiinbeck, og inneholder et vell av små og store artikler knyttet til bygda, tettstedet eller byen (mange norske tettsteder har jo fått bystatus de siste åra). Forfatterne av disse bøkene er som regel godt voksne (ofte menn) med interesse for stedshistorie, mange uten høyere skolegang eller andre akademiske kvalifikasjoner. I tillegg til skrivinga nedlegger disse ildsjelene talløse timer ubetalt arbeid for historielaget. De flikker på gamle bygninger, hesjer høy på med skoleklasser i heimstadfaget og begraver seg i gamle gårdsregnskaper og arkiver. Vi benytter anledningen til å ta av oss hatten i respekt for disse maurflittige ildsjeler som tar vare på historien vår og forteller oss om hvem vi er i kraft av hvor vi kommer fra. De offentlige institusjonene blir mer og mer opptatt av praktbygg og snorklipping, noe evalueringa av “kulturløftet” viste. Godt da at det fortsatt finnes en gerilja av idealister spredt utover bygdene som gir en god dag i starchitecture- kulturhus til 600 millioner og har som mål å restaurere den gamle skolestua på dugnad.

Bygdas bok
Det kronede verk på mange historielags anstrengelser er utgivelsen av bygdeboka, selve stedets annaler og gårdenes historie. Dusinvis store bygdebokverk var møysommelig utarbeidet og publisert tidligere, men fra syttitallet blir det slik at enhver grend og li i landet må ha sin historie beskrevet mellom to permer. Og man nøyde seg som regel ikke med to. Fra søttiåra og framover blir ett og tobindsverkene som til da hadde vært normen for bygdebøker, erstattet av hele serier med voluminøse bind, supplementsbind og ekstrahefter. Enkelte prosjekter, som bygdebøkene for Bodin, Tysvær og Ringsaker, ble på halve dusinet svære bind - eller flere (Tysvær). Slike mastadontverker rommer mange tusen sider med detaljert stoff om bygder og kommuner som ofte ikke har mer enn noen få tusen innbyggere. Her er det snakk om et sterkt forsett i arbeidet med å nedskrive og ta vare på historien. Disse lokale annalene blir da også høyt skattet. I mange norske hjem hvor det ellers leses lite kan man allikevel regne med å finne bygdeboka. Det knytter seg stolthet og identitet til det å ha den stående i hylla. Den moderne bygdeboka er ingen gammel litterær genre (rundt hundre år), men den oppfattes allerede som en tradisjon og bygdebøkene er kjære arvestykker i familien. Bestemor har som regel for lengst bestemt hvem som skal arve bygdeboka. Det er blitt så stor rift i mange lokalsamfunn at historielagene har funnet det nødvendig å trykke opp faksimileutgaver av eldre og etterspurte titler. Sjeldne utgivelser som ennå ikke har gått i nye opptrykk kan skifte eier for tusenvis av kroner, noe ikke minst antikvariatbransjen er oppmerksom på. Dagens overlegne skanning og digitaliseringsteknikker kombinert med lave trykkekostnader i utlandet, gjør det mulig for selv lokalhistorielag med lite penger å trykke opp igjen eldre bygdebøker i flotte kopiutgaver. Dette er godt nytt for bygdefolket men dystert for en allerede presset antikvariatbransje i den visuelle tidtrøytas tid. Lenge var etterspurte bygdebøker blant antikvariatenes kjøtt og poteter, med ventelister på bøker til flere tusen kroner bindet eller settet.

Bygdeboka ble landet rundt et lokalpatriotisk anliggende på syttitallet. Midt i flukten fra bygdene ble det mange steder oppfattet som simpel borgerplikt å “tegne seg” for bygdeboka, dvs. forhåndsbestille verket som var under utarbeidelse. Gjennom det gode gamle abonnementsprinsippet ble det ene ambisiøse bygdebokprosjektet etter det andre lansert, finansiert og - i tidas fylde - fullført. Det ligger nemlig til bygdebokas egenart at den kan ha en lang gestaltperiode. Noen historielag har fått kommunen med på laget og har hatt råd til å lønne faghistorikere. Da går det ofte kjapt unna med ferdigstillelsen, selv om bøkene i “profesjonelle” historikeres hender kan bli preget av livløst, akademisk språk, tabeller og statistikker og ikke alt det saftige anekdotiske stoffet bygdefolket hadde håpet på. Hvis bøkene skrives av lokale ildsjeler med mange andre gjøremål i hverdagen, kan det gå mange år mellom bindene. At det går tredve-førti år mellom initiering av et verk og avslutningen, har ikke vært uvanlig, snarere normen. Da går det nostalgi i saken og den eldre generasjon kan si til den yngre at “jeg husker den tida da første bindet av bygdeboka kom!”

Den fornyede interessen for lokalhistorie fant raskt sammen ned motkulturens bestrebelser innen sjølberging, opprettholdelse av gammelt håndverk, driftsmetoder, skogbruk og foredlingsteknikker. Yngre idealister søkte til historielagene og la ut på innsamlingsrunder i bygda der både gjenstander og privatarkivalier ble sikret. Svært viktig var innhenting av muntlig tradert viten om fortida og overføring av kunnskap om gamle redskaps og håndverksteknikker. Mange av landets historielag holdes i dag oppe av de samme ildsjelene som utførte pionerinnsats på syttitallet. Den nostalgiske nerven som vibrerer med varierende styrke i alt fortidsvern har i denne særnorske interessen for lokalhistorie funnet gjenklang i en folkelig forståelse for egnens og stedets historiske betydning, det vi litt klumpet billedlig beskriver som “røtter”.

Historielagenes systematiske innsamling og praktiske, konkrete orientering har blitt et evighetsprosjekt. Dette er nettopp et evig arbeid, å grave i fortida for å grunnfeste framtida i ei raskt omskiftelig tid. Motkulturidealistene som romantiserte et ruralt fortidsideal i syttiåra er stort sett forsvunnet, eller glidd inn i veven. De stadig aktive idealistene i historielagene og på bygdetunene underbygger sin fortidsfølelse med en sterkere materialitet enn svermere motivert av sentimentalitet og nostalgi. De pusler trøstig videre med sine dokumenterende sysler mens nostalgibølger kommer og går. Vi kan eie vår egen historie bare hvis vi ser den og forstår den. Nostalgi uten kildekritikk uthuler essensen som gjør historien verdifull. Patostung og gråtkvalt lengsel til fortida var blant ingrediensene i forrige århundres totalitære tankeretninger. Systematikken og nøkternheten i de aldri avsluttede arbeidene til tålmodige granskere i bygdene er god vaksine mot lummer og lokkende sentimentalitet. Nostalgien kan på sitt farligste friste med fagre blomster som etter kort tid spirer bitter frukt. Finnes det noe skumlere enn en hevngjerrig nostalgiker, en forsmådd elsker av et umulig fortidsideal? Gå til historien!

Skjønn Litteratur
“Nostalgi er det fæleste ordet eg veit.
Det er sjukdom, det er eit merke som
“dei kloke”, dei kaldhjerta, har sett på
oss som sørger over alt det fine som
er borte. Hå er det dei held på å gjøra
med jorda, med dette landet?”
Åsta Holth

På syttitallet begynte til og med det borgerlige forlaget Gyldendal, selve garantisten mot ytterliggående tendenser i litteraturen å snuse på “raddisbøker” som litterært og kommersielt interessante. Motkulturbevegelsene, særlig organisasjonene som sognet til venstresida, utfoldet en hektisk publisistisk virksomhet som åt seg innpå de etablerte forlagenes omsetning. Forlagene, kanskje spesielt Gyldendal, hadde i årtier leflet med populærlitteratur og populære formater som heftede utgaver, pocketbøker og kandiskolorerte omslag. Med motkulturen ble pocketboka det “nye” formatet som kanal for debattlitteratur eller “aktualitetsbøker” som de ble kalt. Det lille radikale Pax Forlag, med utspring i fredsbevegelsen, Sosialistisk Folkeparti (senere SV), NATO-motstand, kvinnebevegelsen og diverse studentikose miljøer, formelig pumpet ut pocketbøker med politisk innhold: Vietnam, tredje verden, atomkappløp, urbefolkninger, naturvern, Eritrea, kvinnekamp, Nord-Norge, imperialisme, taus vår, svart hav osv. AKP (m-l)-klikken stablet snart sitt eget Oktober Forlag på beina, etter å ha publisert en drøss pamfletter og bøker på ulike kjeller-imprints. De la seg på samme linja, men uten “høyreavviket” og leflinga med “den borgerlige reaksjonen” som de mente preget Pax. AKP-kadrene konkurrerte med Pax om å tilby billige og hendige utgaver av marxismens klassikere, lange pocketserier med Marx og Mao, Stalin og Enver Hoxa. NKP-forlaget Falken kom snart etter med en serie pocketbokutgivelser av Lenin, Engels og Marx. Klassikerne var public domain og ble utgitt forlagene imellom. Stalin fant lojale lesere enten han kom på Oktober eller Falken, mens løse kanoner og “renegater” som Trotskij trivdes atskillig bedre på Pax enn hos de knallharde og Moskvatro gamlekara som drev Falken. Anarkisten Bakunin kom på moten igjen i motkulturen, men han havnet hos Brigt Jensen på Gyldendal.

Kommunistisk systemkritikk, som de østeuropeiske dissidentene med Havel og Sakarov i spissen utkom nesten utelukkende på borgerlige forlag. Motforestillinger mot autoritære kommunistregimer var ikke veldig godt utviklet på ytre norsk venstresida på syttitallet, hvis vi ser bort fra AKP’s fasansskrekk for Sovjet. Der i gården dyrket man husguder som Mao og Pol Pot. Gyldendals svære pocketserie med Fakkelbøker var god å ha på lærerværelsene der forskremte lektorer febrilsk søkte en tredje vei. I serien utkom mye kommunismekritikk som også ble ivrig studert i Libertas-kretser, men store usolgte restopplag hadde en tendens til å havne i bokhandlenes billigkasser ganske kjapt. Markedet nådde sin metning utover syttitallet og den dels bakoverskuende lengselen etter en arbeider og bondestat av “Lenin og Maos type” fortok seg sterkt.

Brikt Jensen hadde arvet Harald Griegs kontor og var sjef på Gyldendal i søttiåra. Han søkte farbare veier mellom ytterpunktene høyre - venstre. Libertas-gjengen hadde sine egne publisistiske prosjekter gående, som pocketserien NÅ-debatt, etter det litt lurvete billedbladet NÅ som de hadde kjøpt opp. Dette var ment som en manøver mot Arbeiderpartiets ukeblad Aktuell, som kombinerte billedjournalistikk med politisk dosering der underholdningen sto i fokus. NÅ var en slags forløper for Se & Hør, med vekt på kjendiser, krim, TV-programmer og lett høyredreining i kommentarstoffet. Med Libertas ved roret ble NÅ et talerør for liberalisme, antikommunisme og evige tirader mot byråkrati, fartsgrenser og skjenkepolitikk. Satsingen fant sitt publikum, men det nye NÅ var bleike og humørløse saker mot det fargesprakende og gla’sak-orienterte Se & Hør som debuterte i 1978 og slo ut NÅ tidlig på åttitallet. NÅ var like traurig som det reaksjonære og sterkt fortidsorienterte Morgenbladet, men med kjendisstoff og på glanset papir. Nostalgien på høyresida handlet mye om at verden var enklere før, klasseskillene var tydelige og vulgariteten ble holdt innendørs. Den Sherry-dynkede mimringa i rederkretser og borgerskap smakte mildt sagt av muggen manna og lar seg best oppsummere med Hundeavisen og dens utgiver Anders Lange. Denne nostalgiretningen var heldigvis ikke den dominerende på syttitallet.

Høyresidas agitatoriske pocketlitteratur var helt ubetydelige i omfang og nedslag sammenlignet med raddisforlagenes. Gyldendals pocketflaggskip var de store seriene av Fakkel- og Lanterne-Bøker, hvis utgivelser telte i flere hundre (for Fakkel i over 500 enkelttitler). Lanternene inneholdt skjønnlitteratur, oftest med en sosial tendens eller såkalt “samfunnskritisk brodd“ (et yndet uttrykk i tida). Faklene var sakprosa, faktabøker eller ren agitasjon. Serien forsøkte å balansere i pro et contra med bøker som belyste samme sak med flere vinklinger, men hovedtendensen var sosialkritisk og “venstrevridd” (også et mye brukt uttrykk, helst ment som beskyldning, som i “NRK er venstrevridd og den verste av alle er Bjørn Nilsen”). Det var mye stoff å øse av, men tidas mest brennbare spørsmål ble viet tallrike titler i Fakkel-serien, som kommunisme, Kina, oljekrisa, økologi, undertrykkelse, imperialisme, tredje verden, skolen, feminisme, monopolmakt, dyrtid, Stalin, Sartre, Mao, Vietnam, Eritrea osv. Alt dette var samtidsrelevant og Fakkel-Bøkene solgte godt i mange år. De ga grunnkunnskaper og var i høy grad med å prege de mange og hissige politiske debattene i syttiåra. Nostalgispøkelset meldte seg også i denne sammenhengen, i Lanterne-serien og i diverse frittstående utgivelser på Gyldendal og andre forlag utover i tiåret.

Som nevnt under avsnittet om raddis-musikken (se seriens artikkel 3), var venstresidas drøm om et framtidig arbeiderkollektivistisk Utopia også et utslag av romantiseringen av en presumptivt enklere tilværelse. Forestillingen om et fortidsbasert idealsamfunn fordret en historieforståelse som var like mye impresjonistisk som reell. Denne svermeriske ettersmaken av utopisk tankegods så bort fra smertefulle erfaringer store folkegrupper og politiske bevegelser hadde lagt bak seg eller basket med i samtida (Albania, Kampuchea). Deler av den norske venstresida valgte kollektiv amnesi framfor å innse at illusjonene allerede hadde revnet og at realitetene i agrarkommunismen og det albanske eksperimentet var stygt, bristeferdig og håpløst. Så sterkt var suget tilbake til et “enklere” og mer “rettferdig” samfunn at den sterkt dragende og manende kraften i dette sinnbildet overmannet en hel generasjon norske aktivister på den politiske venstresida. Ved behendig å se bort fra folkemord under Stalin og Pol Pot var det ennå mulig å stille eskatologiske forventninger til “Marx’, Mao og Lenins lære”, en risikabel kombinertøvelse i historierevisjonisme og blind utopisme.

Skreddersydd til dette formålet var et av Oktober forlags mest kuriøse utgivelser, en revolusjonærnostalgisk pocketserie om opptakten til den kommunistiske revolusjonen i Kina i 1949. Det kom bøker, alle utstyrt med fargesprakende malte omslag som viser kommunistisk gerilja i kamp, alle i heroiske positurer, en figur ligner påfallende en ung Mao Tse Tung. Forfatteren var Chu Po, og i følge baksideteksten var handlingen i den populære Peking-operaen Å ta Tiger-fjellet med krigslist, hentet fra denne romanen.

I bøkene trekkes det opp et bredt vista, der gamle kinesiske legender og folketro veves inn i handlingen og høyner det hele til et mytisk, skjebnebestemt formål. Revolusjonen og kommunismen er det endelige og høyeste nivå menneskeheten streber mot. De tre utgivelsene heter Hestepisker Hsu, Seier ved Karpeporten og Ta Tigerfjellet med krigslist. Utgivelsesåret var 1977 og opplaget oppgis i alle tre til 5000 eks. Tross de romslige mengdene av trykte bøker, hele 15 000, er de nærmest umulige å finne i dag. Forfatteren av disse linjer brukte 15 år på å komplettere settet. Dette tyder på labert salg og liten interesse utenfor “menigheta”. Ikke alle nostalgiprosjekter levde opp til forventningene.

De store forlagene kunne ikke godt skremme bort sitt borgerlige, romanlesende kjernepublikum med storsatsninger på Mao og Lenins samlede verker, sjøl om markedspotensialet absolutt var tilstede. Det var tryggere å resirkulere eldre tendenslitteratur og sprite opp de nye utgavene med agitatorisk omslagsformgivning og instruktive forord eller tekstkritiske etterord. Her kom pocketbokformatet til sin rett. Pocketbøker var billige, små og syntes ikke så godt i skrytebrosjyrene som forlagene distribuerte foran høst- og julesalget. Gyldendal drev da med verker og leksika, ikke pamfletter og undergravende vulgaritet? Pocketbokseriene med resirkulert tendenslitteratur gjorde seg godt på bunnlinja, det gjaldt å holde aksjonærene i godt humør sjøl om oppmerksomme deleiere kunne stille kilne spørsmål på generalforsamlingen. Best av alt var at forlaget fikk mye av den gamle litteraturen uten ekstra omkostninger, eldgammel og vederlagsfri som mye av den var.

Attenhundretallets Erica Jong gjør comeback
Ekte mannfolk spiste visstnok ikke seipanetter, men “den slags” menn var uansett reaksjonære machotullinger, landsatte sjømenn som jobba på lager og leste Morgan Kane. De kunne uansett ikke noe for det, var ifølge venstreideologien sakesløse “fremmedgjorte” og slaver for “monopolkapitalen”. Eller gammeldagse menn var ultrareaksjonære ideologiske succubi i Libertas. De virkelige og uforfalskede menna befant seg til venstre, sensitive typer som “forstod” at kvinnfolk hadde vært undertrykt siden eiendomsretten ble innført sånn røffly åtte tusen år før Kristus (det sto å lese i en Pax-bok av Friedrich Engels). En god måte å bli seg bevisst kvinners miserable historiske stilling var å lese Amalie Skram. Denne forfatteren var nærmest eksklusivt litteraturhistorikere og forskeres domene på femti og sekstitallet, i hovedsak glemt av det brede bokinteresserte publikum. Hennes comeback på søttitallet må sies å være blant de mest formidable i norsk litteraturs annaler. Gyldendal solgte bøtter og spann med Skram i syttiåra. Noe innbundet (verker) men det meste som pocketbøker med grovhugne tresnitt på omslagene, en utforming som ga bøkene et agitatorisk, plakatlignende preg. Det ble raskt regnet som en selvsagt del av en radikal livsinnstilling å ha lest noe eller alt tilgjengelig av Skram. Forfatterens biografi ble omfortolket og Skram ble nå et “offer” for “patriarkatet” der hun tidligere hadde vært en modig, fri stemme i kamp mot strukturer i sin tid. Nå ble hun en brukket blomst, knust av beregnende, kyniske menn, et undertrykkende samfunn og en barbarisk psykiatri. Dette var Skram-versjonen som nå ble dosert i skoleverket, noe gymnaselever fra åtti og nittiåra kan bevitne i ettertid. Forfatteren av disse linjer undret seg sjøl over hvor stor plass Skram tydeligvis hadde fylt i norsk 1800-talls litteratur. Hva holdt Bjørnson på med, liksom?

Skrams massive og tungleste romaner (Hellemyrsfolket et al) ble slukt på de tusen studenthybler og kollektiver der bøkene senere inntok hedersplass mellom Erica Jong (Jeg er redd for å fly) og Torill Brekke (Jenny har fått sparken) i bokhylla. På konfyren putret urtetekjelen. I gymnaset var høy anseelse sikret om man høyrøstet lanserte for den skjeggete rektoren at Amalie Skram var det sjølsagte førstevalg til skriving av særoppgave i norsk. Med gravrøst og skjelvende patos doserte engasjerte norsklærere om Fru Skrams lidelser i det Bergenske borgerskap. Bjørnson var først hennes støttespiller, for deretter å falle feministmartyren i ryggen. En svikefull jævel.

Som nevnt var ikke Amalie Skram et household name ved inngangen til syttiåra, bøkene hennes var knapt tilgengelige utenfor lefsete eksemplarer i bibliotekenes magasiner eller som sjeldne førsteutgaver i antikvariatene. Nyvurderingen av hennes forfatterskap må sees i kontekst av samtida, det kan knapt argumenteres mot påstanden om at tidas strømninger reddet Skram fra glemselen. Dette handlet ikke om nostalgi men en potensert gjenbruk av fortidas kulturprodukter. Den kvinnepolitiske lesningen av Skram sikret nytt liv for et slumrende forfatterskap og skapte ringvirkninger for måten norsk skjønnlitteraturs historie er blitt skrevet i ettertid. Skrams store comeback åpnet i tur dørene på nytt for andre lite leste forfattere fra fortida. Nini Roll Anker og Cora Sandel kom i nye utgaver. Anker ble viet en påkostet TV-serie produsert av NRK Fjernsynsteatret, Den som Henger i en Tråd, om tekstilarbeideres kår på 1930-tallet. Dette var forfattere som skrev mer subtilt (Anker) eller metaforisk (Sandel) enn Fru Skram, men som fulgte Skrams støttespiller Georg Brandes’ devise om å “sette problemer under debatt”. Spesielt Sandel loddet dypt i kvinnesinnet og ble på nytt en relevant forfatter etter først å ha vært en litterær sensasjon i tidlig etterkrigstid. En annen 1800-talls forfatter som spredte sitt bistre blikk fra pocketbokpermene var den norske kvinnelige romanforfatteren par excellence, Camilla Collett. Senere skulle hun få prege den nye hundrelappen, men først ble hun pliktlesning blant tusenvis av radikale og samfunnsinteresserte i syttiåra. Collett ble tildelt Skrams rolle som offer for patriarkatets undertrykkende strukturer, det ble poengtert at hennes første arbeider ble publisert anonymt og at borgerskapet hegnet om en dobbeltmoral der skillet mellom “ærbare” og “falne” kvinner var sylskarpt. En viss romantikk utvannet det hele, til feministers ergrelse. Colletts ulykkelige forhold til Welhaven spant en hel tapet av romantisk-svermerisk sekundærlitteratur. Vi ble derfor prompte minnet på at det ikke var Welhaven men strukturene som betinget Colletts ulykke.

En av de virkelige “redningsaksjonene for en glemt forfatter i søttiåra var gjenopplivningen av forfatterskapet til Karen Sundt. Her var det snakk om rett forfatter til rett tid, en kombinasjon av tre sammenfallende forhold: (1) Samtidas feminisme, (2) en oppvurdering av eldre tiders “folkelige” underholdningskultur og (3) nostalgisk følsomhet. Karen Sundt (1841-1924) var, foruten mye annet, antageligvis Norges første (krediterte) dagsavisredaktør (Varden i Skien 1885-86), suffragette, aktiv i den frivillige skytterbevegelsen (en omstridt organisasjon, svenskepartiet luktet femtekolonne) og sto i korrespondanse med Bjørnson og Garborg. Det gikk litt opp og mye ned med Sundt i løpet av hennes begivenhetsrike liv. Hun forble ugift, kjempet sine egne kamper med ryggen mot veggen og lite støtte fra politisk hold. På slutten ble hun kommunist men fikk allikevel en mager kunstnerlønn fra staten etter et bikkjeslagsmål i pressa der Oscar Braaten støttet Sundt og den borgerlige Edle Hartmann (pseudonymet Sfinx) rakket ned på henne.

I en tjueårsperiode ernærte Sundt seg som underholdningsforfatter og utga over dusinet mursteinsromaner på mellom 800 og 1200 sider. Disse ble publisert etter kolportasjeprinsippet, 16 siders hefter i uka, levert på døra eller pr post for ti øre. Denne måten å skrive på skapte en formel der handlingen toppet seg i en cliffhanger på hver sekstende side og romanenes omfang fordret et stort persongalleri og en ofte amorf handlingsgang og dramaturgi.

Det spesielle med Sundt var at hun egentlig var eslet for noe “bedre”, hennes talent var utvilsomt stort nok til at hun kunne eskalert som borgerlig romanforfatter, som Collett eller Hulda Garborg. Hennes radikale holdninger og ubendige feminisme ekskluderte henne fra det gode selskap og hun fant seg et annet publikum, de store anonyme og uvaskede masser: Fabrikkarbeidere, kjøkkenpiker, drenger og visergutter, løsarbeidere og håndverkere - det jamne folket. Hun ble en “smugler” av politiske budskap i stedet for en plattformagitator, kolportasjeromanene hennes ble polemikker mot systemundertrykkelse og anskueliggjorde forholdene hennes lesere levde under. Temaene var mange og preger et flertall av romanene: Kvinnesak, abort, klassestrukturer, prostitusjon, borgerlig dobbeltmoral og ikke minst hulheten i tidligere kampfellers retorikk. Særlig skuffet var hun over at Bjørnson ikke støttet henne i sedelighetsdebatten, der de egentlig gjorde felles sak, men hvor Sundt nok tok Bjørnsons bombastiske vendinger litt for bokstavelig.

I Sundt bøker er det hardt å være heltinne. Den kvinnelige hovedfiguren er kanskje et tyende som blir forført og satt barn på av grossereren som senere kaster henne på gata. Eller en tjenestepike som blir voldtatt en sen kveld på vei hjem over Ekebergåsen. Veien fra arbeiderstua til bordellet er kort, likeså lett er det å pådra seg syfilis eller bli mishandlet av fyllikbander, stratenrøvere og lurvete menneskehandlere i områdene Vaterland, Grønland og Tøien. Det er ikke noe pent bilde av tida rundt 1900 Sundt risser opp i sine romaner, og folk kjente seg igjen i en slik grad at bøkene hennes solgte svært godt. Sundt skrev både historiske romaner og samtidsskildringer fra hele Norge, alltid med et sosialt og politisk analyserende blikk. Selv tjente hun ikke stort på forfatterskapet. Betalingen var engangs, pr hefte, nye opplag ga ingen uttelling. Forleggeren Aksel Olsen gjorde gode penger på en forfatter med stor folkelig appell. Hun nådde ut til sitt publikum, men slet selv med å få endene til å møtes. Hennes ettermæle dekkes godt av tittelen på Kari Haaves bok om Karen Sundt fra, Foraktet av de store men elsket av de små.

Sundts mest tendensiøse roman var Arbeiderliv fra 1901. Denne mastodonten på mer enn 800 sider var et underholdningsprodukt med alle melodramaets ingredienser, en real “stuepikeroman”. Men den var også en av de krasseste skildringene av klassesamfunnet i samtidas skjønnlitteratur, med utilslørt reformerende for ikke si revolusjonær tendens. Miljøene i fortellingen veksler mellom salong og arbeiderhytte og arbeiderheltene i boka vekkes politisk i løpet av handlingen. Den lange og kronglete fortellingen kulminerer i en optimistisk visjon om sosialisme og likeverd.
Etter å ha blitt mer eller mindre gjenoppdaget av Willy Dahl i essaysamlinga “Dårlig” lesning under paraplylampen (????), satte Dahl Arbeiderliv inn i en bredere kontekst med sitt forord til nyutgivelsen av romanen som Lanterne-bok i 197???. Relanseringen gikk godt og Arbeiderliv ble et tilskudd til den radikale dannelsen på venstresida. Sundt ble etter dette innskrevet i kanon og fikk plass i alle større litteraturhistorier som er forfattet de siste fire tiåra. I gymnaspensum er hun også et fast innslag under litteraturhistoriekapitlet om realismen.

Slike litteraturarkeologiske utgravninger relanserte, fortjent, en rekke helt eller delvis glemte forfatterskap, men motivasjonen var mer politisk enn nostalgisk. For Karen Sundt ble den et lykkeskudd, anerkjennelse 60-70 år på overtid. Tendensen i bøkene hennes var utslagsgivende for oppskrivningen av Sundt på syttitallet, Genren hun skrev innen (folkelesning) og hennes stilistiske virkemidler knyttet an til en oppmykning av barrierene mot populærkulturen. Bøkene hennes frontet de rette holdningene og hun var forut for sin tid. Når litteraturhistorikerne gravde dypere i gamle dagers folkelige fiksjonslitteratur gikk det ikke fullt så godt med mange av de granskedes ettermæler.

I neste episode: Stein Riverton og det blonde overmennesket Dr. Jonas Fjeld, nostalgigrums med lurvete ideologisk forankring.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo