Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012

Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.

Foto (flere i galleri du finner ved å trykke på vilkårlig bilde): Erica Starbuck Restoften

De av oss som fikk med oss stemmen til Daniel Norgren på den mildt sagt håpløse Little Henrik Scene på Bukta i sommer, har ventet lenge for å få høre den karakteristiske og hudløst flotte røsten til svensken igjen. Torsdag bød muligheten seg på nytt da Norgren åpnet en liten norgesturné på Driv i Tromsø, der Tommy Tokyos comeback som soloartist også var en del av programmet denne hutrende kalde vinterdagen i nord.

Varme ble det først på plate- og kaffesjappa Backbeat, som har arrangert en rekke små konserter siden åpningen før jul. Sondre Lerche, Vishnu, Pristine og Marit Larsen har alle levert egne låter fra den intime scenen – selvsagt var det her Norgren gjorde sin aller første konsert etter ankomst til Norge. Og det ble jaggu en flott liten ettermiddagshalvtime der intimitet, drivende gitarspill, rumlende bass og en aldeles strålende stemme dominerte. Ta med nytrukken kaffe og duften av vinyl i nesegangene - perfekt vorspiel til konserten på Driv litt senere!

Som support på studenthuset fant vi ingen ringere enn Tommy Tokyo, som ser ut til å konsentrere seg om nye låter og en ny start som soloartist. Med Starving For My Gravy i ryggen leverte den skjeggete østfoldingen to klassealbum. Og en rekke strålende konserter. Nå er visstnok dette samarbeidet lagt på is. En pause i beste fall. Akkurat som med Navigators. Kontinuitet virker å være et fremmedord innen rocken i plankebyen. Noen bejublede skiver, deretter splittelse og gravøl har vært gjengangeren i noen år, noe som selvsagt både er synd og skam.

Tommy Tokyo alene. Vel, ikke helt. Han hadde med seg en bassist – og et knippe ferske låter. Stemmen er fremdeles den samme, men det er vel ingen grunn å legge skjul på at jeg savnet de bjeffende koringene fra gnistrende Starving For My Gravy. Savnet også gamle musikalske gullkorn, men lot meg likevel imponere over den nakne tilnærmingen Tommy Tokyo har til egen musikk. Nerven, tilstedeværelsen, den nakne kloa som den ganske så unike norske låtskriveren greier å fange – alt er der ennå, men det tidvis briljante og lekne musikalske uttrykket Tommy Tokyo hadde i sin hule hånd tidligere, er forlatt til fordel for kassegitar og naken poesi. Mer nedpå med andre ord.

Har likevel fortsatt troa på Tommy Tokyo, hvis noen tvilte.

Hva svenske Daniel Norgren er flasket opp på vites ikke, men at han har fått gammel blues inn med morsmelka, er i alle fall noe jeg liker å tro. Med tre album og en fersk EP på på cv-en, har Daniel Norgren skapt seg et navn de siste åra. Svensken har turnert flittig over hele Europa, samt USA, og med sin følsomme stemme fått flere og flere venner siden han debuterte i 2007. Blues er en slags basis i Norgrens musikk, og da snakker vi riffbasert, meditativt, hypnotisk og kjemisk fri for sjangeres skrekkinngytende og sjelløse flinkissoloer.

Den lange svensken har også en varm soul i stemmen, en northern soul også landsmenn som Nicolai Dunger og Christian Kjellvander innehar. Sittende, med gitaren mellom hendene og med beina hardt jobbende på et slagverk som har sett bedre dager, slynger Daniel Norgren ut sine tekstlinjer med en gudbenådet røst som ikke kan kalles perfekt, men som har sin unike signatur, enten den sprekker i høye toner på vei gjennom luftlaget, eller møter tradisjoner tøffende på tog gjennom sørstatene.

Norgrens innstilling til bluesen, ikke helt ulikt det for eksempel The Black Keys holder på med, er på ingen måte ny. Men den føles likevel forfriskende. Ved å blande inn elementer av både soul, gospel, folk og rock, skaper Daniel Norgren musikk der svenske skoger og sørstatene møtes i noe ganske så unikt. Fra det følsomme med hjertet utenpå skjorta til energiske utblåsninger, er one-man-band Daniel Norgren (vokal, gitar, trommer), støttet av ståbass og tangenter, noe av det flotteste du kan oppleve fra en scene for tiden.

Daniel Norgren spiller på by:Larm i Oslo om ikke lenge, anbefales herved tungt.

Mange varme smil i Tromsø etter konserten. Tipper det min fotograf, Erica Starbuck Restoften, skrev i mail med bildene fra konserten, gjelder for flere som fikk med seg denne strålende konsertkvelden. Sjekk for all del også ut Ericas bildegalleri som du finner ved å trykke på vilkårlig bilde.

Lenge siden jeg har kosa meg så masse på en konsert - i alle fall etter å ha blitt fortrolig med artisten på så kort tid. Tok 12 timer fra først møte med musikken til å bli blodfan. Artig!

Denne var et av høydepunktene i Tromsø, Moonshine Got Me fra den siste EPen til Daniel Norgren.




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mats Eilertsen - Flux

(Aim)

Eilertsens andre album med versjoner av europeiske folk-, jazz- og kunstmusikktradisjoner.

Flere:

Ed Harcourt - From Every Sphere
Andrew Bird - Noble Beast