Intervju: The Black Angels

OL i Mexico, Roky Erickson, rare countrymusikkvideoer, dagslys, skumring og mørket. Det ble snakk om litt av hvert da groove.no intervjuet The Black Angels.

- Er ikke det en låt av Johnny Cash? Hva har de gjort med den, utbryter trommis Stephanie Bailey og reiser seg halvveis opp fra sofaen.

Vokalist Alex Maas sitter ved siden av og nikker og ler. Det er snakk om programmet de snublet over på TV på hotellet natten før.

- Det var helt sykt! Hjemmelagede videoer hvor damene alltid står fremst og synger, mennene bak med gitaren. Det var en helt egen måte å være fantastisk på, forklarer Bailey entusiastisk.

Siden det er The Black Angels det er snakk om, og det allerede har sklidd såpass ut, så tillater jeg meg å spørre.

Hvor høye var dere egentlig i går?

- Haha, neinei, det var ikke noe sånn. Jeg lover, kommer det fra Maas som sender over et lurt blikk som viser at han aksepterer spørsmålet.

Over til Phosphene Dream. Nok et fantastisk album – det er bare å gratulere!

- Tusen takk, det er godt å høre. Det var første gangen vi jobbet med en produsent, og det var veldig nytt og fint å ha en slags konsulent på den måten, han (David Sardy) var god på å motivere oss hele veien, forklarer Maas.

The Black Angels vs Pop

- Det var en helt ny måte å få feedback på for oss. Litt som når man spør venner om man har noe mellom tennene, så sier de nei når det egentlig er masse matrester der, forklarer Bailey.

Det første som slår meg med Phosphene Dream er at det periodevis er enda mer tilgjengelig enn før. Var det planlagt?

- Dette måtte vel skje før eller senere, gliser Maas. Og det ble helt klart mer struktur og mer dynamikk denne gangen. Vi hadde lytterne i bakhodet mer enn før tror jeg.

- Jeg liker at det er mer tilgjengelig, det er jo vår tredje skive. Det måtte skje noe nytt, fortsetter Bailey. Men det føles fortsatt som The Black Angels, i motsetning til en hvilken som helst popskive.

Helt pop har det jo ikke blitt, det er helt sikkert. Den særegne indiepsykedeliske estetikken er fortsatt på plass.

- Ja, det går jo litt i sirkel det der også. Vi snakket nettopp med Robert Turner fra Black Rebel Motorcycle Club om syklusen til den onde musikken – ”vår sjanger kommer ikke til å være like stor om et par år, så nyt det mens dere kan.”

Slik er det vel med det meste. The Black Angels er uansett et band som har vært med på å definere nettopp dette, uavhengig av hvor lenge det varer.

Vår manager, Brian Jones

Jeg tilstår til de to at Passover er et av mine favorittalbum fra hele forrige tiår.

- Hæ? Seriøst? Eh, tusen takk.

Reaksjonen var kanskje ikke helt som forventet, der de sitter i sofaen og ser på hverandre noe forvirret.

I tillegg er det jo kanskje det fineste coverdesignet, noe dere har fortsatt med på de senere utgivelsene.

- Ja, også den nye er sånn. Det startet faktisk med at vår gamle manager, Brian Jones, skulle...

Eh, hold an litt her. Brian Jones?

- Haha, ja det er ikke den samme Brian Jones altså, åpenbart. Alle trodde vi løy om managerens navn på den tiden, forteller Maas.

Aha, da er jeg med. Beklager avbrytelsen. Bare fortsett.

- Jones og Christian (Bland, gitarist i The Black Angels, journ. anm.) satt baki bandbilen og forsøkte å sette sammen linjene på det coveret lenge, så kom det noen humper i veien og de måtte starte på nytt igjen, det var hysterisk morsomt å følge med på.

- Det var i alle fall inspirert av designet til OL i Mexico.

- Og det har blitt litt samme stilen på den nye plata, det skal føles godt å ta på den, forklarer Maas.

Den nye plata har også gjort det lettere for bandet å sette sammen settlister.

- Nå har vi liksom noe for enhver anledning, enkelte låter stikker seg veldig ut til festivaler der vi spiller på dagen, noen når det begynner å bli mørkt, og noen når det er helt mørkt. Det kommer helt naturlig, forteller de to veldig fornøyde.

Litt for psykedelisk

Maas begynner å stirre mye på Okkervil River t-skjorten jeg har på meg, og ser opp på meg.

- Liker du Okkervil River, spør han.

Ja, jeg liker jo Okkervil River godt jeg.

- Likte du skiva de gjorde med Roky Erickson?

Jeg innrømmer at den kanskje ikke var noe høydepunkt for min del, og snur intervjuet tilbake igjen.

Dere turnerte vel med Roky for en tid tilbake, gjorde dere ikke?

- Jo, vi begynte jo faktisk å spille inn den samme plata før Okkervil River ble med, forklarer Maas og ser litt skuffet ut.

- Da vi turnerte med Roky så måtte vi minne han på hvordan man spilte noen av de gamle låtene, og da fikk vi kritikk for at det hørtes for mye ut som 13th Floor Elevators.

- Dude! We’re playing 13th Floor Elevators songs!

Haha. Ja det er jo noe spesielt. Men hva skjedde med plata da?

- Plateselskapet mente det ble litt for psykedelisk, de ville ha noe som var litt mer americana. Men vi håper på å gjøre noe med Roky snart igjen.

Jeg tror jeg snakker for mange når jeg sier at jeg er veldig enig. Før den tid så er The Black Angels ute med sitt tredje album, Phosphene Dream, via Blue Horizon/Warner. Sjekk den fantastiske videoen til singelen Telephone:

Telephone from The Black Angels on Vimeo.



Foto: Presse



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robyn - Body Talk Pt. 1

(Capitol)

2010 er året Robyn vinner lytterne.

Flere:

Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete
Ghostface Killah - Bulletproof Wallets