Labelfokus: Own Records

Europeisk label med amerikansk touch. Vi tipser om deres tre nylige utgivelser.

Own Records holder hus i lille Luxembourg, denne miniputtnasjonen som fremkaller bilder av store gods, banker og pastoral idyll. Hva vet jeg. Herfra strømmer det uansett jevnlig gode plater gjennom denne lille etiketten. Vi har tidligere skrevet varmt om amerikanske The Dust Dive. Deres Claws of Light ble vurdert til en femmer her: "I likhet med neofolkere fra nabolaget, som Castanets og Phosphorescent, driver trioen i The Dust Dive med en særegen blanding av "dust bowl" mimring og moderne lydmakeri" skrev vi.

Vi har derfor fulgt Own litt med argusøyne etter den gang, og kan her tilby et sveip over tre utgivelser i kjølevannet av The Dust Dive.

Uzi & Ari: Headworms
Uzi & Ari er egentlig soloprosjektet til Ben Shepard, opprinnelig fra Dallas, nå med base i Salt Lake City, som siden 2003 har gitt ut tre album med en rekke ulike musikere. Det er et ambisiøst prosjekt han tydeligvis har behov å formidle, å forene stryk, blås og elektronisk pop er ikke nybrottsarbeid, og Uzi & Ari vekker umiddelbart referansedelen av hjernen (Postal Service, Shearwater, The Notwist, for å nevne tre). Shepard innehar den genretypiske (les: Thom Yorke) melankolsk/lkeglade stemmen, låtene er flott danderte minisymfonier som kler det talende engelske ordet "lush" i all sin elegante prakt. Shepard og hans folk gjør lite for å endre formen underveis, og med det sikres i det minste en helhetlig lytteropplevelse. Jeg liker spesielt godt bruken av trekkspill som kommer iblant her.

"The album is a pregnant pause in a conversation with the gods, and never has introspection been such cause for dance" heter det i følgeskrivet til platen. Det er vakkert sagt, og for tilhengere av folktronika og sval post-rock kan det sikkert være spikeren på hodet. I dette landskapet er det uansett mange "konkurrenter", og neste gang jeg får behov for litt av denslags griper jeg nok heller til andre steder i hyllen. Men det har blitt et flott tillegg.

Hvem er Uzi & Ari? Jo, det er ingen ringere enn kidsa til Chas i The Royal Tenenbaums (de med joggedress og afrosveis).

Trouble Books: The United Colors of Trouble Books
Akron, Ohios Trouble Books er en gjeng som de siste årene har pøst ut hjemmemekka kassetter og brente CDer under min radar. Deres estetikk basers tydeligvis på det enkle, ødelagte og det billige ("cheap microphones", "old cassette 8-track", "shitty orchestra of neighbors and friends" er begrep som brukes om innspillingene deres) og slagordet virker å være "sometimes good hands can make up for poor tools".

I dag er det ikke noe problem å komponere god popmusikk på det sletteste utstyr og under enkle forhold, men under det hjemmelagde teppet ligger det mye fine og underfundige melodier, lettere orkestrert og mildt fremstilt dras vi inn i drømmeaktig verden av laptoper, mose og vinterlig isolasjon, som av og til brytes av mer vekkende støypartier. Trouble Books har ikke utgitt noe mesterverk her, men med sin vimsete sjarme er de absolutt et interessant band å følge fremover.

Charge Group: Escaping Mankind
Så vender vi kursen sørover og til Australia. Sydneys Charge Group lar hjemmeproduksjonen ligge igjen hjemme og hengir seg heller til et mer produsert og perfeksjonert sound. "Lush" er fremdeles et gyldig begrep, også her i en ramme som fanger mer av den australske åpne villmarken. Med ett medlem på fiolin er det naturlig å trekke tråder til landsmennene i Dirty Three, men Charge Group blir aldri så besnærende synes jeg. Denne episke folkrocken brukes mer som underlag her, i et mer forfinet pop/rock-basert materiale. Best kommer "slektskapet" til syne i den suggererende instrumentalen Speakeasy Death Song. Ikke la det bli en skuffelse. Det er et knippe meget sterke låter på Escaping Mankind, sjekk for eksempel dramatiske Lullaby for the Apocalypse som ett av mange høydepunkt.

Charge Groups mørke, emosjonelle og dynamiske stil har allerede slått bra an i hjemlandet, og vil sikkert også kunne treffe større masser her hjemme. Det er i hvert fall lov å håpe.



comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day