Ekstranummer #42: Rockbestefar, en mann i sitt rette element

- Han kan ofte falle i tanker med et salig smil om munnen, rockbestefar, når han tenker tilbake på den gamle, gode tida da rocken var ung og verden var ny.

Du kjenner ham nok, den halvgamle mannen som står derborte, nippende til en halvliter i plastkopp, lett vuggende til rytmene til sitt gamle idol Neil Young som spiller i Frognerbadet. Selv badet han bare for noen timer siden i sitt store, nyinstallerte antikkbadekar han spontankjøpte med kona på loppemarked i Paris sist sommer. Apropos sommer, mannen ser selv ut som en million somre. Ikke summen av dem, men den samme evige, gode sommeren. Med sola som aldri går ned over den evig unge 60-åringen som aldri ga slipp på sin indre tenåring. Oi! Nå kommer Heart of Gold. Gubben retter seg skikkelig opp, hever pilsen så noen dråper lander i nakken på 18-åringen foran. "Jaaaaaa" roper han høyt - "bra Neil, juuu-huuu". Med knekk i hofta shaker og ryster han til med sin livs melodi. Kan det bli bedre? Joda, sannheten er at for rockebestefar blir de samme gamle greiene bare bedre og bedre hele tida.

Han holder 37,5 og kjører på
Når rockbestefar ble født var verden ung og rocken skrev år null. "Jeg har levd hele perioden det har eksistert rock på jorda", proklamerer han for ungdommen. Den samme ungdommen undres om han fikk sett Michael Jackson live. "Pøh, Michael Jackson er ikke rock, nei, rocken gikk i dass med Jimi Hendrix", utbasunerer rockbestefar og gjør et megetsigende kast med hodet, som om han vil riste vekk noe langt hår fra panna som ikke har vært der på mange år. Sannheten er at håret i panna aldri ble så veldig langt heller. Rockbestefar var for det meste bestandig en snill gutt. Gjorde de rette tinga. Tok utdannelse, fikk seg god jobb, gifta seg med barndomskjæresten, fikk to sønner som vokste opp og ble kjekke gutter og etter hvert barnebarn stabbende over parketten hjemme i den romslige eneboligen på Stabekk.

Men bestefar vokste opp med rocken og den ble selve melodien i hans brusende blod og eliksiren som har holdt ham ung i kropp og sinn til denne dag. Han glemmer aldri første gang han hørte Cliff på Radio Lux eller da han så Jailhouse Rock med Elvis på Eldorado kino. Hans funksjonærfar tillot en symbolsk ukelønn for små ærend som ble utført, og disse kronene var nok til å kjøpe en ny singleplate cirka hver sjette uke. Gjennom det meste av sekstitallet fulgte bestefar nøye alt som skjedde innen engelsk og etter hvert amerikansk pop og rock. I begynnelsen var smaken vid og definisjonen av "rock" nokså famlende. Han kjøpte alt fra Fabian til Rick Nelson, fra Skeeter Davis til The Kinks. Etter hvert fikk han venner med samme interesse og det ble viktig for fellesskapet å stå inne med de "riktige" definisjonene og den riktige musikken. Vennene, andre funksjonær, lærer og legesønner fra de nyreiste villastrøkene vest for Oslogrensa, dannet sammen med rockbestefar en liten musikk-klubb, hvis formål var å utbre forståelsen for den nye rytmiske popmusikken, kalt piggtrådmusikk av foreldregenerasjonen. I de møblerte stuer i nabolaget fantes flere stereoanlegg, kontant betalt i den lokale radio- og musikkforretningen. Når foreldrene var borte, spilte gutta singlene sine på anlegg som vanligvis far forbeholdt Acker Bilk, Ray Coniff og Mantovanis orkester.

Klubben til gutta, Stabekk Rock Rebels, utga sitt eget medlemsblad som de skrev på omgang og trykket opp på kopimaskinene som fantes på et par av fedrenes arbeidsplasser. Opplaget var på 30 eks. og disse ble forsøkt solgt i skolegården. De fleste gutta syntes Mick Jagger sang fælt, så de hadde ikke 75 øre å avse. Jentene synes heller de burde skrevet om Tab Hunter eller Tommy Steele. Mødrene deres lurte på hva som var feil med Danny Kaye, mens fedrene mente de snart kom til å vokse fra hele greia.

Skuffet over responsen på bladet, bestemte kameratene seg for å stifte band. Dette krevde penger, og i fellesskap opprettet de en ungdomskonto i Asker sparebank hvor de dyrt og hellig lovte hverandre å sette inn hver eneste krone de tjente for å spare opp til utstyr. Dette betød å avstå fra de faste platekjøpene, noe som var særlig hardt hver gang Rolling Stones eller Beatles kom med nye singler, og det var jo nesten hele tida. Etter et par måneder ble de enige om å tillate de mest uunnværlige platene innkjøpt. De fikk heller jobbe mer ekstra utenfor skoletid. Som sagt så gjort, og mindre enn et år senere var gitar, trommesett, høyttaler, mikrofon og andre nødvendigheter på plass. Alt på avbetaling etter første innskudd.

Hva skulle gruppa hete? Mange gode forslag kom opp. "Gruppenavn med 'Keys' som etterstavelse er populært", mente Petter'n (som senere ble tannlege). "Jeg mener 'The Bretts' er et fengende navn", sa Ivar (han var den tregeste av dem, og endte opp som datapioner i bank. I dag er han multimillionær). Tor "Torsken" Isaksen, senere eiendomsmegler: "Vi må tenke 'M og M', moderne og marked. Navnet må være The Rolling Bugs." Rockbestefar trakk allikevel det lengste strået, siden hans mor gikk inn med en slant av sin tidlig arvede formue og betalte forsterkerutstyret kontant. Hennes ungdomsidol var Danny Kaye og gruppa "måtte" dermed hete Danny and the Kay-Men.

Go for it, rockbestefar!
Han kan ofte falle i tanker med et salig smil om munnen, rockbestefar, når han tenker tilbake på den gamle, gode tida da rocken var ung og verden var ny. Nå er rocken gått i dass og verden er blitt gammel. Bare han holder seg ung og hever fakkelen for alt som er bra. Men det som er bra er blitt så gammelt for de som er unge i dag. Og er ikke de unge i dag fryktelig blaserte, bråmodne og liksomgamle med alt deres ironi og fjas? Det var andre tider da Danny and the Kay-Men dro på turné sammen med The Volvo's og Asker Modmen sommeren 1966. Turneen startet med konsert i gymsalen på Bondi skole og skulle strukket seg helt til Hallingdal. Bilen de hadde lånt, onkel Gustavs stasjonsvogn, havarerte i Hokksund, så alle konserter etter Drammen ble avlyst. Selv om det gikk skeis, glemmer rockbestefar aldri stemningen i lokalene de spilte, for ikke å glemme publikumets ekte og oppriktige begeistring. Den fremmøtte ungdommen var i ekstase når Danny and the Kay-Men dro i gang med sine selvlagde Stabekk-klassikere You Go Your Own Way Charlene, I Lost My Wallett in Strømstad, Mustang Boogie og My Ladder is a Stairway to Your Heart.

Hjemme etter turneen mente et samstemt band at nå måtte de utgi plate. Valget av låter var avgjort. Mustang Boogie var en hit, på b-sida ville de prøve med en kjærlighetsballade som hadde gjort lykke under spillejobben på skoleballet. Cry in Your Pillow Tonight, Helena, som rockbestefar skrev etter å ha blitt forsmådd av disponent Fredriksens datter ved samme navn, skolens fineste dame. Tor "Torsken" Isaksen og rockbestefar tok turen inn til byen og gikk runden hos plateselskapene. Alle fra Bendiksen og nedover tok seg tid til gode råd og lyttet pliktskyldigst gjennom hele Tandbergbåndet de hadde tatt med som eksempler på gruppas musikk. "For mye shadowband" sa én, "shadowband er på vei ut" sa en annen. "Dere må ha mer melodi og norsk tekst", sa en tredje, "dere må høre på Vanguards og Mot Ukjent Land, der har dere en god låt!"

Skuffet dro gutta hjem til Stabekk, men etter litt sturing fikk Petter'n en lysende idé: "Vi gir ut singelen sjøl!" Skolekorpset hadde jo utgitt plate, så hvorfor kunne ikke de? En travel tid fulgte, med jobbing i helger, ferier og alle kvelder som kunne avsettes. Det kostet flesk å leie studioplass de to timene som krevdes for å spille inn et topp opptak av låtene, men det hjalp på at det lokale næringsliv var interessert i å kjøpe reklameplass på baksida av plateomslaget. "Slike initiativrike gutter lover godt for bygdas framtid", mente banksjefen. Gartneriet ville kjøpe 1/4 av reklameplassen og samvirkelaget delte resten med banken og fiskebutikken. Sjefen for fiskeforretningen mente gutta burde kontakte lokalpressa, og snart hadde Budstikka et stort oppslag hvor gutta smilte iført konfirmasjonsdresser og instrumenter under overskriften "Nå kommer rock og roll til Stabekk".

Etter litt om og men klarte "Torsken" å få Bendiksen til å presse 300 eksemplarer med privatpress-etikett påført gruppas navn og titlene på de to utvalgte kuttene. Ved en inkurie klarte trykkeriet å "glemme" en "N", så gruppa het på omslaget "Dany" and the Kay-Men. Pytt, pytt, sa gutta. Dany er et sånn navn som jentene liker, men lange, myke konsonanter. Fabian heter jo ikke Fabbian, heller. Det må jo være en grunn til det.

Etter å ha delt ut singelen til venner og familie, hadde de fortsatt 263 stk. igjen. Sportsbutikken, radioforretningen, gartneriet og banken tok tilsammen 120 eks., som de lovte å selge for kr. 17,50 pr. stk, med 5,- pr. solgte single til gutta. Slik var det å ha "sponsorer", et merkelig og nytt ord som banksjefens assistent hadde plukket opp på forretningsreise til Boston. Salget gikk tregt. Rockbestefar tok turen inn til Oslo og fordelte restopplaget mellom interesserte detaljister. Disse forlangte kontantoppgjør på stedet, noe som forsåvidt var greit nok, da pengene jo måtte skaffes tilbake på et vis.

Siden hørtes ikke mye til guttas single, før "Norsk beat" ble et hett samlerområde to tiår senere. I dag er singelen til Dany and the Kay-Men blant de dyreste og sjeldneste norske rock-platene fra 60-tallet. Ikke regn med å få kjøpt et godt eksemplar for under 3000 kroner.

Rockbestefar gir aldri opp
Etter plateutgivelse og etter hvert endt gymnas eller handelsskole, gikk futten litt ut av rockløvene på Stabekk. Nå begynte livet. Ja, herregud, man var jo blitt 18-19 år, og på 60-tallet var det fortsatt for voksent å regne. Noen tok høyere utdanning. Andre, som rockbestefar, tok et par grunnkurs og fikk juniorstilling i forsikringsselskap. En trygg og solid stilling som har framtida for seg, sa foreldre og onkler. Rockdrømmen gikk i oppløsning. Den var vel aldri mer enn en ungdomsdille, slik fatter'n hele tida hadde sagt. Gutta i bandet ble spredd for vinden og utstyret solgt. Rockbestefar trakk i dress og tok plass bak kontorpulten. Det lange strekket satte inn.

Med tida ble han gift og fikk egne gutter. Disse vokste opp med video og Sky Channel på 80-tallet og hadde sin egen ungdomstid og spilte i egne band. De ville bli det nye a-ha. Fine melodier, mente rockbestefar, men alt for mye "maskin-dunk" (good old boy-språk for synthesizer). Innimellom forsøkte han å påvirke sønnenes musikkpreferanser med litt skikkelig gammal beat, men lydbildet var for magert og statisk, fikk han høre. Det ble å sitte i kjellerstua og spille de gamle platene for seg sjøl og de gamle gutta som av og til stakk innom. Rockbestefar ble jo boende på Stabekk, han reiste faktisk egen bolig i foreldrenes hage. Det samme hadde "Torsken" og Ivar gjort. "Vi er de tre musketere" pleide de å si når de skålte sammen på fredagskveldene og spilte gammel Manfred Mann og Beatles. "De gamle er fortsatt eldst" pleide de også å konstantere når ølflaskehalsene klinket sammen.

Musikken holdt allikevel rockbestefar ung. Når gutta begynte å vokse til, fikk han tid til å ta fram de gamle platene igjen og spille dem for seg sjøl. Minnene strømmet på. På slutten av 80-åra meldte ideen seg om å komplettere singlerekkene til artistene han var opptatt av som ung. God råd hadde han jo også. Bankkrise og nedgangstid i kjølevannet av jappetida rammet ikke rockbestefar i særlig grad. Er du engang født på solsida, holder du deg like brun hele livet. Nå ble ukas høydepunkt å reise inn til byen etter jobb hver fredag og kjøpe gamle singler. Turen gikk til Pretty Price i Dronningens gate, det nyåpnede rockantikvariat på Hammersborg og selvfølgelig Bjørn Ringstrøms antikvariat i Ullevålsveien I. Her møtte han andre jevnaldrende interesserte. Sammen tilbrakte de trivelige ettermiddagstimer i prat og latter over gamle minner mens tusenlappene fikk bein å gå på. Den økte interessen førte til at prisene på 60-tallsrock og beatsingler skjøt i været på 90-tallet, men rockbestefar og hans nye "gjeng" av andre samlere holdt stilen og koken og bladde opp. Samlingene vokste. De etter hvert jevnlig arrangerte platemessene ble flittig besøkt. Postordre og utenlandsreiser i feriene var andre muligheter for ytterligere vekst i samlinga. Rockbestefar var blant de første i landet til å kjøpe plater via Internett når denne kanalen for kjøp og salg åpnet seg. Gamlegutta utgjorde snart bresjen innen nettkjøp. Mens turene til butikkene i byen ble sjeldnere og sjeldnere, ble den nye rutinen å hente postpakker fra hele verden på et av postkontorene som ennå ikke var nedlagt. Så sjeldne ble nå byturene at rockbestefar ikke fikk med seg at Ringstrøm hadde fått ny adresse før det var gått et halvt år.

Snart var det ikke så mye å finne lenger. I flere år hadde bestefar og "gutta" samlet all verdens variantpressinger av de samme singlene. Så og si alle platene var utgitt før 1970. Musikken gikk som kjent i dass med Hendrix, men unntaket som gjaldt var Neil Young, særlig platene før 1975. Det var i selskap med "Neil'ern" vi først ble kjent med rockbestefar, nippende til en plastpils i Frognerbadet. Der har han sønnene sine også, med koner og barnebarn og det hele. "Rocken er liksom blitt en livsstil for oss. Det er slik familien kommer sammen", tenker bestefar mens han stirrer utover folkehavet. Han er neimen ikke alene i sin aldersgruppe her i kveld, mange gråsprengte manker er å se.

Om et par år har bestefar tenkt å ta ut AFP. "Da blir det rock'n roll", tenker han. Hele tre av originalbesetningen i Danny and the Kay-Men har blitt enige om å starte opp igjen når alle blir 62. Instrumenter er innkjøpt, og de har "jamma" litt i kjellerstua til "Torsken" allerede. I tillegg til alle sine gamle "hits" har de tenkt å utvide repertoaret med blues-covere og en ny låt rockbestefar har skrevet, "life's good at sixty". Første spillejobb er sikret, reunionkonsert på Stabekk velhus. Budstikka er tipset, og en ny single er på trappene. Hvis den kommer i tide fra presseriet i øst-Europa, skal den lanseres på velhuskonserten og på neste platemesse på Folkets hus. Opplaget på singelen blir 500 eks., hvorav 300 på svart, hundre på gul og hundre på rød vinyl. I tillegg presses et opplag på 25 på grønn splash vinyl, "spyvinyl" blant vulgærsangere.

Heia rockbestefar
Denne gutten liker å holde seg i form. "Du er aldri eldre enn du føler deg", hevder rockbestefar. Etter travle dager på jobben legger han turen om treningsstudio, det kjente S.A.T.S. Her pumper han jern i skjønn forening med oppbolede dørvakter og pakistanske fettere mens rytmisk musikk, visstnok noe nytt som kalles "tekkno" dundrer ut av høyttalerne. "For mye bass i den musikken", konkluderer rockbestefar. Etter en times intens workout, skyller han ned en Red Bull i sportsbaren og jogger lett ut av trimbygget mens han nikker og smiler til de kvinnelige trimkollegene som er på vei inn. "Mye veltrent ungdom nå", tenker han. "Hadde dem bare spilt noe Creedence mens vi trimmer, hadde stemninga vært høyere også."

Rockbestefar er ellers henfallen til en lett anakronistisk språkbruk. Forsatt "groover" The Hollies, og Mick Jagger er en "sløy" type. Keith Richards er derimot "seig" og Cliff Richards har alltid vært en "fløtepus". Den utpregede jazztobakk og sekstitallslangen betraktes av de nærmeste omgivelser som et sjarmerende trekk ved gubben. Sjøl passer han godt på sine språklige særegenheter. Det viser at han er ung og fortsatt "with it" som "Torsken" sier. Han er ikke helt ubevandret i den moderne rock-kulturen heller. Her er noen innsikter rockbestefar har ervervet:

1. Rocken er kommet på museum. Det viser at vi gamlegutta har hatt rett hele tida.
2. Alt går i "sykliske sykler" som han sier. Med det mener han at alt som først blir utskjelt senere kommer tilbake til nostalgiobjekt for atter senere å bli genierklært. Dette er kun mulig fordi folk som han sjøl aldri har sviktet sin opprinnelige overbevisning om bestemte musikkformers kvalitet.
3. På pønk-konsert teller man opp på tysk: "Ein - zwei - drei".
4. Å kalle opp båten eller bikkja gir kred blant andre gamlegutter som er "in the know". Rockbestefars cocker spaniel heter Mick og snekka John (Entwistle). Den siste forårsaker ofte litt hodebry når folk skal gjette hvem den er oppkalt etter.
5. Bløt humor slår an i hans segment. Eksempel på vits som aldri slår feil: "Dere vet at Paul Newman egentlig kom fra Kløfta og het Pål Nymoen. Pål med to a'er." Denne gjør alltid lykke under bestefars kjellerstuesammenkomster.
6. Reunionkonserter er det beste bevis for at det beste i livet alltid består. Visse ting slites aldri og kan aldri dø. Derfor dro rockbestefar og kompisene til Southampton på Little Feats gjenforeningskonsert i fjor.
7. Festens midtpunkt er personen med de beste hitkompilasjonsplatene. Her er rockbestefar uten rivaler.

Rockbestefar er ellers jovial inntil det selvutslettende. Han er alltid kompis, med unge som gamle. Mimringa tar lett overhånd, men han har lært å hente seg inn. Mumler noe om at "nå må yngre krefter få slippe til" osv. Han er framtidsorientert og er rask med å ta i bruk ny teknologi og nye musikkformater. Rockbestefar og hans generasjon har gjort såvel konsert-DVD og CD-bokssett til storselgere i musikkbutikken. Internett er et nytt og vidunderlig redskap for å finne informasjon om favorittband og musikk, kommunisere med interesserte over hele verden og kjøpe/selge gamle singler. Det slår i hvert fall kortbølgeradio som han og hans "crew" eksperimentere med i 70-åra.

I de siste åra har rockbestefar reist mye, sammen med kona og ekteparet "Torsken" pluss frue. De prøver å få med seg noen konserter når de er utenlands. For noen år siden så de for eksempel gjenforeningskonsert med Derek and the Dominoes i Madrid. Et annet år hadde Little Feat en av mange gjenforeninger i Athen. Ellers drømmer rockbestefar om den ultimate gjenforening av de gjenlevende i The Beatles og The Who. "The Beatwholes". En annen drømmeblanding er at Rolling Stones tok opp McCartney og Ringo Starr og dannet "The Rolling Beatstoneles". Hyggelig er også tanken på at Little Feat hadde tatt opp de to gjenlevende Beatlesgutta som "Little Featles" eller "The Beatle Featles". Rockbestefar dagdrømmer mye, særlig når han er på treningsstudio.

Over rockbestefar går solen aldri ned. Han er meislet i berget, en klippespinn av hel ved og rent karat. Rock'n Roll holder bestefar i evig aktivitet, alltid i farta, alltid med blikket rettet forover. Som han sjøl sier det: "Mitt liv er konstant action." Målt mot ham skal vi andre hengehuene være glad til om blodpumpa er sånn i noenlunde orden.

Denne artikkelen er fri fantasi og har overhodet ingenting med nålevende personer å gjøre. Vel, littegrann da.


comments powered by Disqus

 



2009-09-22Er dette en kritikk?

Veldig artig skrevet, Bjørn. Men er det dette en kritikk eller en hyllest? Rockebestefedre kan jo være litt irriterende til tider, men ikke noe verre enn at enhver musikkelsker av yngre årgang med et snev av selvinnsikt skjønner at vi alle kommer til å bli sånn en gang. Og glade skal vi være for at noen ting alltid vil være våre egne, uavhengig av hva som som kommer og går. Mange fine detaljer her, jeg velger å se den som en hyllest til de som kom før oss. I was so much older then, I'm younger than that now

2009-09-23

Kall det gjerne en vennlig satire.

mvh
Bjørn Hovde

Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: