Ekstranummer #41: Verden - minus ett sekund

Hovde tar denne gang med leseren på litt skamløs mimring fra egen oppvekst, om husmorkonserter, Ønskekonserten og Radio Lux, teltliv, fest på lokalet, noen mytiske figurer som hørte på Zappa - og Kiss.

Kjente du lukta av geitrams i nesa mens rutebussen dundret forbi langs landeveien? Eller ga varmen fra asfalten behagelig hvile til ei slitt bukserumpe etter timer på løkka med fotball og go'lynt faenskap? By og land, begge fikk sommer en gang i året, med vinduer på vidt gap, unger som lekte ute og radioapparater som spredte ord og toner utover gårsdplasser og tun. "Summer in the City" eller "Jag har bodd vid en landsväg"? For alle som vokste opp, enten det var på 50, 60 eller 70-tallet, var sommerferien tida for leik og moro og alskens aktiviteter. Det var også tida for å høre radio hele dagen, uavbrutt av skolegang og lekselesing. Sommerens melodier festet seg gjerne litt ekstra godt, for bybarn som for landsens unger og ungdom. De varmeste og kjæreste minner fra livet i unge år knytter seg gjerne til den varme årstida, da tida var lang, blott til lyst - og fri. Musikken vi knytter til denne tida minner oss om da vi var friest, små øyeblikk i livet som ikke kommer tilbake og som oppleves i tilbakeblikk som de beste av tider.

Mimring, en karrierevei
Noen som ikke har sett TV2's mimremaraton "Gyldne Tider"? Det bedrives så mye mimring rundt musikk at det egentlig ikke er godt for folks allmenne forstand. Det burde utskrives resept på retten og tidspunktet til å mimre høylytt over musikkminner i det offentlige rom. Etermediene er fylt med middelaldrende menn som oppglødd rører i vei om sine ungdomsminner knyttet til bestemte pop- og rocklåter. Ikke rart ungdommen holder seg til dataspill. Felles for mye av mimringa er at den blir partikulær og personlig, sjelden oppleves mimrestundene mellom musikken i radioens mimreprogrammer som annet enn en versjon av "min første kjærlighet" eller "min første fyllekule", opplevelser lytterne kan relatere til men helst ville fortalt om selv. Mellom utvalgte låter. Livets skjellsettende øyeblikk opplever vi alle, med noe variasjon i settinger og intensitet, men musikken som assosieres er ofte den samme. Dette er resultatet av at popmusikk til langt opp i 80-åra var kulturelt fellesgods, formidlet av noen få medier, flere av dem med statlig konsesjon og monopol i markedet og eteren.

Utstrakt mimring kan være uttrykk for stagnasjon og utarmet skaperevne, særlig hvis den brer om seg og blir et karakteristika ved personen som framfører den. Hva er verre enn å havne i gymnasgjenforening der hele kvelden går med på å gjenopplive fyllekulene i gymnastida, i 25 år etter. Mimring og sødmefylte tilbakeblikk bør forbeholdes de engere stunder, den sjeldne anledning og de små øyeblikk av hverdagen der den assosiative evne åpner for det magiske moment av gjenkalling og anekdote. Å utbre seg time etter time i NRK Radio om ungdomstidas minutiae, parafernalia og trivialia, ispedd listehits fra dengangda, er et angrep på folkehelsa, et intimitetstyranni finansiert av lisenspenger, en mangel på sjølkritikk og sjølinnsikt som forlengst burde vært slått ned på av sosialmedisiner og medienisse Per Fugelli.

Nå er disse programmene temmelig populære, så hva er det som rir folk, alle lytterne som søker seg over til rette kanal når de halvgamle flintskallene i mimrepostene setter igang med sine orgier av allmenngyldig snikksnakk, hyppig avbrutt av gammelpop? Det må vel være det gjenkjennelige, identifikasjonen, den meddiktende evnen. Her ligger nok noe av forklaringa på mimrefenomenets utbredelse og popularitet, at våre egne minner blir satt i relieff i møte med andres. Hukommelsen er en svikefull venn i omgang med flyktige begivenheter i ei rastløs ungdomstid. Hvis vi assosierer ungdomserfaringer med bestemte musikkstykker og gjenkaller disse når musikken spilles i radio, er det lett å kjæle for, redigere og dikte videre på de mentale dropsene vi aldri blir ferdige med å suge på. Vi lever framlengs, men dannes baklengs, legger litt etter litt små trekk til personligheten etter hvert som livet gir sitt besyv. Når vi ser oss tilbake er det den vi var som trår frem, en ufrisert yndling med musikk i sinnet, dirrende toner av første strofe i en sang med mange uskrevne vers. Vi ser oss selv i kimær form, men den vi var kan ikke helt romme den vi ble. Like lite som den vi var er annet enn diffuse omriss av noe vi tror vi engang var.

I gjenhøret med musikken i radioens mimreprogrammer skaper tonene og rymtene en fornemmelse som overgår bildene i klarhet. Følelsen er sterkere enn den konkrete gjenkallelsen av begivenheter. Og fornemmelsen er ofte nok. Den kan vi dele med utallige andre fordi pop og rock var et forholdsvis overskuelig felt for et par-tre tiår siden. Folk flest nynnet på de samme sangene og valgte i mye mindre grad hva de ville høre på, rett og slett fordi teknologien var dyrere, mer tungvint og ikke hadde brøkdelen av dagens lagringskapasitet. Musikk som identitetsmarkør ble viktig i ungdomsgruppa først på 60-tallet. Det er i kjølevannet av den første ungdomskulturens manifestasjoner at denne skribent vil ta med leseren på litt skamløs mimring fra egen oppvekst.

Forhåpentligvis vil min mimring gi yngre lesere et bilde av hvordan populærmusikken spilte inn i hverdagslivet for 30-40 år siden, før walkman, iPod, MP3 og fildeling muliggjorde en fullstendig fristilling av konsumenten som egen redaktør for personlig nytelse og utvelgelse av egne låter til lydlegging av ungdomstidas opplevelser. Nettopp slikt som skal bli til kjære, slitesterke og akk så omskiftelige minner.

Fra min glemmebok
Det var mest musikk om sommeren. Det var kanskje mer musikk i byen, men jeg vokste opp i et industritettsted ikke ulikt mange andre på 70-tallet. Mitt barndomsparadis var Brumunddal, beliggende ved Mjøsa, ei drøy mil nord for Hamar. På "fabrikken", som var selve begrepet for bedriften Berger Langmoen A/S (parkett, lister, planker, byggeplater mm.) arbeidet oppunder tusen mann mot slutten av 70-tallet. Bedriften spredte anlegget sitt utover store deler av tettstedets sentrum. Andre bedrifter, og det var flere sagbruk, mekaniske verksteder osv. av adskillig omfang, bleknet i sammenlikning med mastodonten Langmoen. Midt på fabrikktomta raget den kolossale fabrikkpipa som spydde ut røyk og damp døgnet rundt. Trelast er brannfarlig, og gnister utløste branner flere ganger i uka. Nattetida ble brutt opp av ulende brannsirener fra fabrikken. Folk sprang opp av sengene. "Brenner det på Langmoen?" "Har vi ikke arbe' å gå til i morra?"

Røyken fra fabrikkpipa la et tynt sotlag over parkerte biler og nyvaskede verandabord. Forurensingen ble godt hjulpet av trafikken på E6, som helt ut 70-tallet dundret gjennom Brumunddal sentrum. Før lysreguleringen av fotgjengerovergangene kom istand, kunne gamle kaller med sparkstøtting og nervøse kjerringer drøye vel og lenge før de drista seg til å stikke foten fram i den endeløse bilrekka som tøt igjennom den smale sentrumsgata. Gjett om ungene koste seg i veibana når oljekrisa tvang folk til å parkere bilene fra helgekjøring i 1974. Da fikk det lokale fartsvidunder Mina Lundby på 90 år dominere trafikkbildet. Hun hadde nemlig en batteridrevet trehjuls Tempo motorsykkel innkjøpt i 1945 som var unntatt fra kjøreforbudet. Hun harvet gjennom sentrum i ensom majestet så snøføyka sto og ble gjenstand for tosiders fargereportasje i ukebladet Hjemmet (nr. 12/74), et claim to fame som ble få brumunddøler til del på dette tidspunkt. Popidolet Gaute Ormåsen var ikke født ennå, men vi hadde jo vår lokale popkonge og listetopper, skiløperen og hardhausen Ole Ellefsæter. Ja det var tider det...

Omtrent samtidig med oljekrisa utga gullsmedfamilien Pettersheim en LP med kristelige sanger. Dette var en ekte Brumunddals-plate selv om musikken ikke knyttet direkte an til stedet. Den ble nok lite spilt utover målgruppas avgrensninger, men Ole Ellefsæters slagere var ofte å høre på platespilleren rundt omkring. I sommerferiene fra skolen gikk vi ungene og slang hjemme. På radio og platespiller surret og gikk de samme låtene om og om igjen. Snart kunne vi "Storjug'ern" med Ellefsæter utenat. Den pirret litt ekstra for oss i nabolaget. Ole sang om "Den gamle spikdalskoja", og garden Spikdalen lå et steinkast unna. En stor, fraflyttet trebygning fra tidlig 1800-tall med svarte, gardinløse vinduer tronet i skråningen og fôret fantasien med innbilninger om hvordan det så ut på innsida. Etter solnedgang hvilte det noe dystert over huset. Et navnløst sukk gikk gjennom kroppen når en enslig guttepode var på vei hjem og passerte dette tause og fredelige, men allikevel litt skumle stedet. På slike kvelder var det godt å nynne og synge litt for seg selv. Dels for ikke å bli redd, dels for å skremme vekk grevling. Den biter til det knaser, sa folk.

Melodiene vi trallet på var hentet fra fjernsyn, radio eller platespiller. Noen melodier festet seg i hodet fordi mødrene sang mens de utførte husarbeid. Dette var 70-åra, og alle mødre var hjemmeværende. Så godt som. Fedrene arbeidet alle som én, og bare noen få funksjonærunger gikk i stedets eneste barnehage. Skulle mødrene ut i ærend der det var noe herk å dra med unger, ble vi parkert hos nabokjerringer eller besteforeldre. Alt ordnet seg. Mens mødrene vasket klær, lagde mat, tørket støv, holdt de konserter for seg sjøl og ungene. Repertoaret var hentet fra flere tiårs slagerkatalog, men denne "lytter" husker særlig godt Inger Jakobsens slitesterke moralitet "Frøken Johansen og jeg", kristensvisken "Barnatro", Søstrene Bjørklunds triste og ironiske "Sansibar" ("Han lovet meg en ring i Sansibar... men Sansibar, hvor er nå det...?"), "Lykkeliten" (egentlig skrevet av Lyktemanden/Frimann Clausen på 20-tallet, men en stor hit på 50 og 70-tallet med Rolf Kirkvaag) og den eviggrønne "Hovedøen" med Kari Diesen. Slike husmorkonserter var forbeholdt oss unger på regnværsdager. Hvis sola skinte fikk vi sjelden lov til å leke innendørs. Da var det rett ut og opp i skauen, med eller uten bunker med Donald Duck og Familien Flint under armen.

NRK, den eneste ene?
Vi hørte langt mer på radio enn vi så på fjernsyn. Rundt 1970 ble bærbare transistorradioer allemannseie i bygda, noe som brakte musikk og ord ikke bare ut av åpne vinduer, men med på turer, til hytter og telt. De gamle Kurér-radioene hadde fartet mye rundt, men åt batterier som smågutter i ei pølsebu. De nye lettere og stilige Tandberg transistorradioene med avtagbar adapter gikk på 8 standard Hellesens batterier og kunne surre og gå i både 12 og 16 timer. En drøy times ekstra liv var det mulig å pine ut av batteriene ved å la dem stå i sterkt sollys mellom bruk. På NRK var det lite lett musikk å høre. Programposten "Lette formiddagstoner" var en eufemisme for operetteforspill, Franz Lehar og tyske danseorkstere med Ballroom-potpurrier. Mandagskvelden hadde Ønskekonserten, hvor det mellom salmer og "Ut mot havet" av Fliflet-Bræin, av og til snek seg en popmelodi eller gammel slager fra husmødrenes støvtørk-repertoar. Da spisset ørene seg. Opptil to kutt med popmusikk ble "tillatt" i sendingene, og det er disse mange av dagens "karrieremimrere" husker så godt. Senere kom programmer mer orientert mot rytmisk populærmusikk, men det er dekning for å si at det var lite eller ingen rock og svært lite pop å høre på NRK på 70-tallet. At dette faktum er blitt en svært aktiv komponent i lidelseshistorien om norsk rocks triste kår dengang, viser bare hvor selvrettferdige populærkulturens fanebærere er blitt nå som de har vunnet så og si alle slag og selv troner øverst på kulturparnasset.

Disse rockens martyrer som har lidd så mye under NRK-monopolet kan ikke ha hatt til samme radioteknologi som oss gutta i Brumunddal. Vi hadde nemlig radioer med kanal og frekvensvelgere som gjorde det mulig å ta inn utenlandske radiostasjoner hvor det ble spilt pop i særs liberale doser. Førstevalget var selvsagt Radio Luxembourg (Radio Lux), en britisk sender som opererte fra miniputtstaten for å omgås BBC's sobre sendeskjema hvor folkeopplysning og kulturprogrammer sto i fokus, nett som NRK. Her var det ukentlige hitlisteprogrammer og artistprofiler, ukens hit for 20 år siden, USA-toppen og mye annet snadder. Mottagerforholdene varierte, og var klart best på kveldstid selv om lyden skjente litt hit og dit da også. Mang en sen kveldstime ble tilbragt ved radioapparatet, særlig om sommeren. Selv bodde jeg ute på plenen ved barndomshjemmet i et knall orange firemannstelt som var min "base" fra ca. 17. mai og til langt ut på høsten. Min fars gamle militærsovepose fra førstegangstjenesten ved Terningmoen i 1952 holdt kulda ute. Musikken på Radio Lux kunne holde på til utpå svarte natta, og i periodene utenom skoleferiene kunne det være vanskelig å dra seg ut av posen, særlig når man kom i den dorske kvisealderen. Slikt teltliv åpnet også for seine kveldsbesøk av kompiser, og særlig kompisers storebrødre. De store gutta hadde med hjemmebrent og blandevann. Det høynet stemningen ytterligere rundt 10-på-topp lista, men vi var forsiktige nok til ikke å vekke sjølfolket som sov i huset 15-20 meter unna.

Det var i dette teltet jeg våknet opp til NRK-nyhetene som fortalte at Elvis var død, en tidlig høstdag 1977. Begivenheten var dagens samtaleemne nr. I i skolegården, men reaksjonene var heller dempet. Elvis var noe "gamlinger" hørt på, altså folk over 25-30. Da var reaksjonene mye sterkere noen måneder før, når Nick Noltes rollefigur Tom Jordache ble drept i siste episode av TV-serien "Fattig & rik" ("Rich Man, Poor Man"). Da sto jentene i klynger og hulket og bar seg. "Hvorfor griner dere'a?" spurte vi. "Snufs, uhu, vi gråter for at Tom Jordache er død. Er du dum eller?!"

Eksperimentering med alkohol, skyting med hagle og risikable passasjeradferd i storebrødre (med lappen) sine biler tiltok utover i tenåra. Det ble mer musikk også, og bestemt musikk ble spilt til de forskjellige aktivitetene. Dans på lokalet var ensbetydende med at vi satt i baksetet på de mange Volvo Amazon, PV og 142-modellene som var modifisert på alle mulige måter (spoiler, breifælg, horelys, Wunderbaum, plysjtrekk etc.). Fra baksetet skulte vi opp mot døra i festlokalet hvor et lokalt underholdningsband spilte. Noen utenbygds tullinger pleide å yppe til slåssing, hvis de ikke la opp til kappkjøring rundt omkring i bygda. Musikken som dundret ut av bilene var tidenes uhyre populære band blant oss som ikke tilhørte et mer selvbevisst og urbant rockpublikum: Supertramp, Manfred Manns Earth Band, Blondie, Jahn Teigen (egentlig bare én plate, "En dags pause"), Boney M og Michael Jacksons Off the Wall. Disse gruppene kvernet og gikk hele tida, fra bilstereoanlegg, de bærbare kassettspillerne vi sparte opp penger fra bærplukking i feriene til og de få men fete stereoanleggene vi visste om i bygda.

Stereoanlegg var for funksjonærfamilier og en og annen ungkarsrabbagast som hadde vært sjømann og tjent en feit slant. De kostbare stereoanleggene satt helst i gutta 18+ sine biler og var like mye statussymboler som musikkmaskiner. Bra anlegg dro damer, så mye var sikkert. Kombinasjonen tøff bil og bra bilstereo gjorde gutta på 19 til sikre vinnere blant ripset på 15-16. Vi gutta på 15 lærte lekser av dette, og ble kjapt kastet ut av baksetet hvis gutta foran fikk Gunnveig og Ingrid fra klassen vår på kroken. Da var det bare å gå hjem, om det så var snøfyke og 12 kilometer vei.

Fest på lokalet kunne også være konsertarrangementer med dansegulv foran scena. Hotel Hedmarken i Brumunddal var tettstedets eneste større konsertarena og dro navn som Åge Aleksandersen, Jahn Teigen og Alex. Dette var svære greier, men vi var ikke gamle nok til å komme inn. Det ble å henge utenfor med hjemmebrentflaska på omgang. Inne i salen danset fløtepusene på gymnaset med de fineste damene på ungdomskolen som så eldre ut enn de var og som slapp inn ved hjelp av sminke og dåreteknikker. Det ble til å tøffe seg for hverandre og rope "jævla degos" fra bilvinduet til smukkasene fra gymnaset som hadde brunet seg med høyfjellssol før festen.

Vi fikk i hvert fall sett stjernene som opptrådte på dansefestkonsertene når de spilte under det årlige mart'ns-arrangementet "Dala-Mart'n". Jahn Teigen sto på tindene av populariteten som soloartist seint på 70-tallet og dro tusenvis av beundrere inn på den forholdsvis lille tomta som ble benyttet som martn's-plass. Teigen gikk helt bananas og holdt publikum i sin hule hånd. Etterpå steg salget av Teigen-skiver kraftig i den lokale musikkbutikken.

Plater var dyre og ga status
Plate- og instrumentsjappa i Brumunddal het Ringsaker Musikk A/S og ble drevet av to lystige typer som lignet litt på hverandre og godt kan ha vært brødre for alt jeg vet. Utvalget i instrumenter og tilbehør var imponerende, men driften var nok innrettet mot danseband og underholdningsorkestre mer enn den langt mindre publikumsvennlige rocken. Dette falt stedets ytterst få langhårede tungt for brystet. Riktignok holdt musikkbutikken seg med et brukbart sortiment rockplater, men rockegutta bestilte via postordre for å få tak i det nye og riktige.

De ekte rockerne var mytiske figurer for oss tenåringer. Lange i håret var de, gikk kledd i dongeri, røykte uavbrutt og kjørte digre bensinslukere med mørk gromlyd i motoren. De var i 20-åra, hadde godt betalte jobber og finansierte platekjøpene ved at de bodde billig, gjerne i sokkeletasjen til sine funksjonærforeldre. Rykter visste å berette at et par av dem hadde samlinger på "flere tusen" plater. Slike opplysninger var svimlende og vi klarte rett og slett ikke å forestille oss hvordan "flere tusen" plater så ut. Musikksmaken hos disse kara helte gjerne mot det tyngre spekteret av rocken, men også Frank Zappa og mer eksperimentelle band innen psych, prog og folk slo an. De store gutta hadde ellers forkjærlighet for Robert Plant-frisyrer, kjøpesprit, boksøl og "blåss" (hasj). Det siste ble det i hvert fall sladret mye om, men ingen visste sikkert. Gutta dro i hvert fall ofte til Oslo, og hvorfor skulle de det hvis det ikke var for å handle hasj? De fikk seg til og med damer fra byen, hvis de da ikke stakk av med de fineste damene i niende klasse, de som behandlet oss halvfeite tegneserieleserne og Supertramp-diggerne som støvdotter i en krok. Ellers holdt disse mytiske figurene seg mest for seg sjøl. Innesittere bak nedtrukne gardiner i idelig aktivitet foran stereobenken.

For det mest var musikk-kassetter det foretrukne format. Musikkbutikkene solgte sannsynligvis mange ganger så mye MC som LP. Platespillere var dyre i innkjøp og stasjonære apparater. De bærbare kassettspillerne var tidens løsen, noen som ikke bare gjaldt ungdommen som likte å ta med seg musikk rundt omkring. En populær gave til familiens eldre ble kombinerte radio og kassettspillere. Disse var hendige og kunne plasseres på kjøkkenet hvor gamlingene kunne lytte på værmeldinga mens de glante ut av vinduet for å få med seg hva som skjedde på veien utenfor.

Før pop og rock ble alle aldersgruppers musikk eksisterte tidligere en egen populærmusikk for eldre, og kassetter var populære gaver til jul i 60, 70, 80-årsdager. Trekkspillkongen Arnt Haugen var en storselger av plater og kassetter med musikk for "godt voksne". Et helt kobbel av utøvere utga musikk med klar eldreprofil og eldreappell, som Freddy Kristoffersen, gruppa De Syngende Husmødre, vestlandsgruppa Salhuskvintetetten, platene med Ivar Ruste og Odd Grythe fra fjernsynsprogrammet "Husker du", skillingsviseserien "Frem fra glemselen" og stadig nye plater som solgte kolossale mengder på 70-tallet. Publikum var godt voksent og svært mange foretrakk kassett.

Nå hadde altså tenåringer og pensjonister til felles at de foretrakk kassett foran plate, men ellers var det vanskelig å møtes over den musikalske generasjonskløfta. Den har nok aldri vært videre enn på 70-tallet, og har ingenting med dagens andedamsidyll hva musikalske preferanser på tvers av alders- og generasjonssegmenter angår. Popmusikken var ikke umiddelbart synlig, slik den er i dag, gjennom omtale og eksponering i tv, radio, presse og reklame. Det var bare i musikkbutikkenes vinduer at popidolene fikk reklameplass. I dag reklamerer Kylie Minogue og Madonna for klær, smykker, parfyme og urtemedikamenter. I 70-åra reklamerte popstjernene for musikken sin og sine nye plater. Filmstjerner tok seg av reklamen for såpe, tobakk og biler. Avisene inneholdt sparsomt med pop og rockstoff, fjernsynsmonopolisten NRK var svært restriktiv og viste nødig innslag av rock uten en påfølgende kommentar av pedagogisk eller estetisk vurderende karakter. Man var nøye med å sette rocken inn i en granskende samfunnsmessig kontekst. Reklame for nye plater fantes i avisene, men de var små. Platenyheter gikk på folkemunne mellom interesserte og ble ofte "satt ut" av ungdomsbladet Det Nye eller det på 70-tallet allerede hendøende månedsbladet Pop-revyen (hvori opptatt det gamle Film-journalen).

Fordi rock og pop var såvidt lite synlig, var det naturlig at de forble tildels subkulturelle fenomener fram til medieliberaliseringen og kommersialiseringen på 80-tallet. Ungdom fikk stort sett ha rocken og listepopen i fred. Det var avkoblings- og drømmemusikk for tenåringer og ikke ble tatt alvorlig av foreldregenerasjonen, annet enn av en gjeng bekymrede pedagoger, sosionomer og moraltanter. Det var opp til oss selv å bruke "vår" musikk, lykkelig uvitende om at platebransjen tjente seg idiotisk rike på våre pop-diller. Men moro var det lell. Med himert på lomma og den nye Mannfred Mann-kassetten i kassettspilleren (med nye batterier) var fredagskvelden med gutta nedi skauen sikret. Bare det ikke ble regnvær. Musikk og utskeielser på det puerilt-penible planet ga seg mange utslag. En gang ble jeg "lurt" til å prøve å sniffe tynner mens Chance-kassetten til Mannfred Mann gikk i bakgrunnen. Middelet gikk rett i skallen og jeg endte opp kanakkings i et digert bakstertrau som lå og fløt blant motordeler og annen gammal drit.

Men størst var... Kiss!
I ungdomsskoletida på slutten av 70-åra vaset vi rundt i det nye pedagogiske feelgood-paradigmets verste utvekster. Følelsen av at ungdomsskoletrinnet var tidsspille og oppbevaring var sterk. Lærerne skulle plutselig være "kompiser". De kvinnelige lærerne var overbekymrede reservetanter med hang til å skulle klemme elevene og "ta seg av" de. Mennene var skjeggaper med busserull som så gjennom fingrene med at 14-15 åringer røykte i skoletida og lot all slags dovenskap og uartig oppførsel utspille seg i klasserommet. Skoledagen føltes sløv, slapp og konsekvensløs. Dagene gled over i hverandre. Mer og mer tid gikk med til andre ting enn skolearbeid. Tegneseriene fikk selskap i ranselen av Cocktail-blader og medbrakt kassettspiller som ble tatt fram i friminuttene. På ungdomsskola hadde vi et ekstra musikkfag som valgfag, og "alle" de daffeste gutta meldte seg på. Selv var jeg heldig og fikk plass, og opplevde en veldig kompisorientert lærer som allikevel oppnådde respekt fordi han anerkjente våre musikkpreferanser. Mens de andre kompislærerne gikk for lut og kaldtvann, var denne karen en smarting som hadde sett verden og visste at populærkulturen snart ville vende opp ned på alle samfunnspreferanser og hierarkier i mainstreamkulturen.

Her behøvde vi ikke skrive særoppgave om Mozart eller Ole Bull. Fritt valgt tema var parolen, og en stor falanks av klassen valgte Kiss. Gruppas melodiøse hardrock og deres tegneseriekostymer utgjorde en helhet som virket uimotståelig på mange gutter i den verste alderen. I ungdomsskolegården fantes bare én tallrik opposisjon til Kiss-hegemoniet: Grease og Travolta-beundrerne som likte discorytmer. frisyrer basert på hårlakk og raffe klær. Det var allikevel ingen tofrontskonfrontasjon, hvor du enten var for Kiss og mot Travolta. Det var enten for eller imot Kiss.

Rykter verserte om bandet. De hadde hemmelig identitet, gikk på gata som vanlige folk uten sminke, var omskåret av vesener fra verdensrommet og drakk jomfrublod. Tegneseriebladet om dem som Marvel Comics utga, og som gutta fikk bestilt pr. postordre "som studiemateriell for særoppgaven", var visstnok trykt med blod fra Kiss-medlemmene selv!

Timene i musikk valgfag bestod i iherdig skriving og klipping av Kiss-bilder. Disse ble limt inn i tekstheftene og utstyrt med overskrifter i klønet utførte gotiske bokstaver. Resultatet var vablete (på grunn av overdreven bruk av lim) skrivehefter nedklistret av tacky poseringsbilder av gudene i Kiss. Læreren smilte megetsigende og mumlet "bra jobba gutter, bra jobba".

Mot sommeren gikk turen til leirskole på vestlandet, og bussen ristet av Kiss-rytmer fra bærbare kassettspillere hele turen fram og tilbake. Åtte og en halv time hver vei. Snakk om liberale kompislærere som holdt ut det helvete der. Ja, det var tider det...

Det var dengang
Så kom åttiåra og alt ble forandret.

Sommerferiene var nå synonymt med arbeid og ungdomsskola var over. På gymnaset gjaldt det å posisjonere seg i forhold til det selvbestaltede musikkpolitet som til enhver tid tok på seg å definere hva som konstituerte korrekt musikksmak. Alvoret satte inn. Pønken var noe nytt og spennende, og stedets langhåringer krøp enda lengre inn i hulene sine hvor enorme progrock-samlinger ga trøst i den nye saklighetens tidsalder. På toppen av det hele vant Willoch valget.

Siden er tida runnet hen, og tida går bare en vei. Mimring er bare bra i den grad den kan tjen til erkjennelse mer enn sentimental stamping og gjentagelse av redigerte minner. Mine egne minner om oppvekst og musikk er vel ikke mer eller mindre redigerte enn mange andres, men jeg prøver å sette dem i relasjon til sin tid og de forholdsvis sparsomme muligheter vi hadde til å musikklegge begivenheter. Musikken opptrådte aldeles tilfeldig, mer stasjonært og var avhengig av tilgang på batterier. Musikken kunne høyne og prege en del situasjoner, men ikke alle. Batterier var dyre og flatet fort ut. Men musikken farger minnene like sterkt for det. Den har jo den vidunderlige evnen til å kunne stoppe tida.

Et lite øyeblikk er du satt tilbake i full gjenkallelse, total recall, av noe fjernt fortidig. Et lite sekund er verden gjenskapt tid. Din tid.

Foto: Brumunddal: wikipedia.commons, Langmoen: domkirkeodden.org, Kurér-radio: synestheticrecordings.com, Volvo Amazon '66: autogaleria.pl, kassett: gawker.com


comments powered by Disqus

 



callis
2009-08-06Fantastisk!

Virkelig artig lesning!

Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

sign post
10.10.14 - 12:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: