Konsert: Jaqueline

Bar Ampfield, Gjøvik, lørdag 30. september 2006 .

Etter drøye to uker på veien for å promotere sitt rykende ferske andrealbum Reaping Machines skulle elverumsingene i Jaqueline besøke Gjøvik. Dette var faktisk fjerde gang bandet gjestet byen, og dermed burde folk ha i hvert fall litt kjennskap til powertrioen fra Hedmark.

Etter utgivelsen av albumet la bandet ut på turnè, og på lista over byer som skulle knuses sto Tromsø, Bergen, Sandnes, Hamar, Molde og mange flere. Allerede før Reaping Machines ble utgitt ble bandet profilert i ledende norsk presse, og det ble ikke mindre blest etter utgivelsen heller. Det er mulig de fikk mer oppmerksomhet på grunn av det sju måneder lange samarbeidet med produsent Andreas Kirkvaag (We), men det får så være. Musikken er uansett det alt handler om, og med to sterke skiver i ryggen skulle Jaqueline være godt bevæpnet før innlandets peneste by [??, red.anm] skulle jevnes med jorden.

I påvente av at tilskuerantallet skulle bygge seg opp lot bandet vente på seg en god time, og ble tatt imot av et mindre, men ikke akkurat lavmælt publikum da de entret scenen fem minutter ut i oktober. Etter en kort intro satte Morten, Marius og Bjarne i gang 4957 fra Reaping Machines, og de som kanskje ikke hadde vært borti bandet før fikk seg en positiv overraskelse da de oppdaget hvor kraftfull deres musikk faktisk er.

Medicine Man var andre låt ut denne kvelden, og også denne er fra den siste skiva. Litt etter litt greide de å vekke liv i de fremmøtte, som fremdeles var noe beskjedne i tallet. Lite hjelp det også at de aller fleste satt ved bordene sine og pimpet øl etter beste evne, men slik er det stort sett under alle konserter som holdes på Bar Ampfield. Til vanlig er dette et sted med ganske avslappet stemning, stilmessig varierte konserter og diverse andre tilstelninger, og slik var det også under Jaquelines besøk. Kun en håndfull tilhørere våget seg fram foran scenen, og de som viste størst interesse for bandet var også de med mest innabords... Uansett, elverumsingene greide å varme opp stedet betraktelig, og gjorde en svært god jobb.

Frontmann Morten Wærhaug riffer konge og kommer godt ut av det vokalmessige også, til tross for enkelte problemer med lyden. Bassist Marius Drogsås Hagen er en energisk ung herre, og backer opp Morten med flotte andrestemmer og koringer. Fett er det også når han bryter seg gjennom lydmuren ved å spille på de høyere strengene, slik at også bassen blir mer markant. Trommis Bjarne Ryen Berg er stødigheten selv bak sine enorme Premier-trommer, og ser ikke ut til å ville roe seg i det hele tatt. Nå er ikke Jaquelines musikk av den aller raskeste sorten, men han driver bandet fremover med både kraft og tyngde, og hvert eneste slag og break sitter som ei kule.

Jaqueline fremførte hovedsakelig låter fra den aktuelle skiva, med unntak av et par innslag fra debuten Idiots. Personlig savnet jeg tittellåta fra Reaping Machines, men så lenge vi fikk servert både videoaktuelle Demon Seed, fyrverkeriet Ignition, Hammers And Nails, Pendulums og Helmets On, er savnet fort glemt. Artig er det også når Morten og Marius bytter instrumenter før de to siste låtene, der siste låta Battleships gjør sitt for å sette inn nådestøtet hos gjøvikenserne.

Etter nøyaktig en time var det slutt på moroa, og vi som sto foran scenen for å rope oss hese etter ekstranummer ble stående der forgjeves. Bandet nøyde seg med en times utblåsning, og de som møtte opp på Ampfield denne kvelden må sannsynligvis grave enda lenger inn neste gang de er på jakt etter ørevoks.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Besnard Lakes - The Besnard Lakes Are The Roaring Night

(Jagjaguwar)

Montreal-bandet har levert en på alle måter triumferende tredjeplate.

Flere:

Diverse artister - Norske Slagere Kapittel 1 - 1955
Jamey Johnson - That Lonesome Song