Rock - moderne mystikk

'Dødskulten fra kristendommen har mange paralleller til rocken. Og som med kristendommen kan vi si om rocken at den er ikke død, den bare lukter rart'

Rocken er død, OK. Men noen av oss er lykkelige nekrofile. Populærkulturens mest undervurderte og ukontrollerbare uttrykksform har siden midten av 1950-tallet gått fra å være et marginalt opprørsfenomen til å bli en kapitalkilde i billionklassen. Rockmusikk er i dag et konsumobjekt på luksusnivå på lik linje med all underholdning. Ikke nok med det, denne Babylons Skjøge som kalles rock har spredt sine kulturelle underlivssykdommer som en gonokokkinfeksjon gjennom sitt horeri med forskjellige musikalske uttrykksformer. Ikke en genre har unngått å bli rundtp**t av rocken. Jazz, avantgarde, folkemusikk, blues, klassisk, etnisk og mere til - ingenting har unngått rockens klebrige skjød.

At rocken har et kultisk preg er greit nok, ikke ulik en religiøs opplevelse eller et religiøst fenomen. Ritualer og myter er godt innvevd i rockekulturen. Mest av alt minner rocken om en form for moderne mystikk. Mystikken er en religiøs retning hvor målet er å oppnå enhet med det guddommelige. Dette kan nås på to måter: Enten gjennom askesen, med faste, sølibat og meditasjon eller gjennom ekstasen hvor sex, rusmidler, dans og orgier er sentrale midler for å nå målet. Mystikkens subjektiv erfaring er bygd opp på følelse og intuisjon.

Rockekulturen er en form for mystikk hvor grenser mellom subjekt og objekt opphører fordi rock handler om det intuitive, om følelse. Som religion er rocken tverrkulturell, multietnisk og bygger broer mellom raser og levemåter. Rock er et sammensatt monster, populærkulturens Frankenstein, som ute av kontroll har sluppet løs fra sin skaper.

ROCK SOM HEDENSK KULT

Rock har trekk fra før-kristen kultur som kan sammenlignes med gresk-romersk hedendom. Spesielt nært ligger parallellene opptil Dionysos-kulten. Dette gresk-romerske kultsamfunnet var antikkens mest ekstreme religiøse fellesskap. Ekstreme fordi midlene de tok i bruk for å nå sitt mål, var temmelig kontroversielle. Som mystikere var deres mål å nå en guddommelig union gjennom ekstase. Til dette gjorde de seg bruk av nattlige orgier, vill dans, støyende musikk, rusdrikk og seksuelle utskeielser. I dag er dette typiske trekk ved enhver rockefestival som varer i dagesvis hvor tusenvis av rock-pilgrimer valfarter sammen for å ta del i musikkglede og idoltilbedelse om dagen mens nettene blir dunkle scenarioer med mye sex, alkohol, drugs og alt annet som følger med.

Både i Hellas og i gamle Rom gikk det rykter om at Dionysos-kulten praktiserte dyre- og menneskeofringer, at kulten rituelt ofret en okse som de etterpå spiste, og av og til ett menneske. Om så virkelig skjedde kan man aldri vite, men det dionysiske trekket ved rocken sees ofte. I dokumentarfilmen Gimme Shelter fra Altamont-festivalen 1969 kan vi skue inn i nettopp dette. Hovedattraksjonen Rolling Stones hadde leid inn Hells Angels som scenevakter. Under konserten drepte Hells Angels en neger, Meredith Hunter, som truet en av Hells Angels-medlemmene med en Luger-pistol. Det ble sagt at Altamont festivalen tok rocken noen skritt lengre ved å introdusere menneskeofring. Enhver religiøs tilegnelse krever en holdning som kan være ytterst dødelig. Det dionysosiske; det ukontrollerte, det dyriske, avvisningene til konvensjonelle normer og etikk - er det rock'n'roll? Uansett, så rock'n'roll som Dionysos-kulten blir neppe noen rockere. Dionysos-kulten kom ofte i trøbbel med autoritetene. I ett tilfelle, i det andre århundre f.Kr. hvor kulten ble mistenkt for å ha begått ritualmord under voldsomme sex-orgier, ble syv tusen menn og kvinner fra Dionysos-kulten fengslet av det romerske senatet hvorpå dødsstraff eller livsvarig fengsel etterfulgte for de fleste. Så vilt har det selvfølgelig ikke gått for seg i rockens verden for det om rocken også har vært i konflikt med autoritetene, spesielt i USA på femtitallet og på det hyper-reaksjonære 80-tallet. Men de dionysiske festene står ikke langt tilbake fra 80- og 90-tallets house- og raveparties.

Men parallellene til hedenske religioners menneskeofring stopper ikke der. I forrige århundre samlet antropologen Sir James Frazer inn beretninger fra forskjellige sivilisasjoner og tidsperioder verden rundt og ga dem ut i boken The Golden Bough. I en av beretningene får vi høre om et pre-azteker samfunn i Colombia som dyrket et merkelig ritual. Yppersteprestene og folket valgte seg da en guttekonge som måtte være både vakker i ansikt, kropp og i fin fysisk form. I 18-års alderen ble han tilbedt som en gudekonge overalt i riket av folket, og ble vist frem, tilbedt, overrakt gaver, og idolisert. Alt hva guttekongen begjærte, ble tilfredstilt. Unge jomfruer ble hans, overdådige måltider ble fråtset i og luksus ble en del av hans hverdag. Etter tre år med en slik livsstil, tok yppersteprestene ham med inn i det aller helligste tempelet i pyramiden. Her ble hodet hans kappet av og vist frem til folket. Etterpå ble kroppen hans kuttet opp i små deler og delt ut som biter av det guddommelige. Det er lett å se analogiens til vår tids rockestjerner. Jimi Hendrix, Brian Jones, Janis Joplin, og uendelig mange flere avdøde rockestjerner passer som smurt inn i dette samspillet hvor oppstående guddommelighet opptrer gjennom en alt for tidlig død.

ROCK SOM RELIKVIE-KULT

Menneskeofring fører oss videre til kristendommen som inkorpererte dette hedenske trekket. Ifølge kristendommens lære ble en teologisk avvikerjøde spikret opp på et kors for 2000 år siden. Etter sigende var han Messias, Guds sønn. De kristne sier at han ofret seg for å ta på seg våre synder. Historiens største spørsmål må være: Hva hadde skjedd hvis han ikke hadde blitt korsfestet og bare fått livsvarig fengsel? Hvor annerledes ville ikke vår kultur vært i dag? Moralen er: Ingen martyr, ingen religion.

Dødskulten fra kristendommen har mange paralleller til rocken. Og som med kristendommen kan vi si om rocken at den er ikke død, den bare lukter rart. Men dette imperativet til menneskeofring som religiøs opplevelse finnes også i mytiske fortellinger og tekster. Jesus Kristus er ikke den eneste Gud som har dødd og stått opp igjen. Denne føniksfabelen finnes overalt i forskjellige religioner til forskjellige tider. Mytiske skikkelser med en religiøs tilbedelseskult er like mye et rockfenomen som noe annet. Selveste Elvis Presley har ofte blitt observert på forskjellige supermarkeder (og andre steder) etter sin død.

På høytidelige Sotheby's selges rockestjerners eiendeler for høye summer til eksklusive samlere. En gitar som har tilhørt Jimi Hendrix eller et pent brukt suspensorium som har tilhørt Jim Morrison vil sikkert nå en pen sum på budlisten til en rik samler. Denne form for samlemani minner mye om relikviekulten fra middelalderen. En relikvie er en gjenstand som har tilhørt en helgen. I middelalderen var det å være eier av en slik eiendom noe som ga høy status. Den eller de som hadde et klesplagg eller en annen personlig eiendel som visstnok skulle ha tilhørt en helgen, kunne se alderdommen trygt i møte. Ofte var en hel industri tilknyttet denne relikviekulten. Klostre og kirker tjente svære penger som de troende bragte med seg på pilgrimsferder for å få se eller ta på en fortidig helgens eiendeler. På samme vis er Jim Morrisons grav i Paris og Elvis Presleys grav i Memphis en av de mest besøkte relikviesteder innom rockekulturen.

Men det å være en helgenkandidat kunne være farlig. En levende helgen var fritt vilt ettersom en død helgen var mer pengeinnbringende enn en levende. Det går rykter om at en av middelalderens store menn, Thomas Aquinas, ble forgiftet nettopp av denne grunn. Liket hans ble skjært i stykker, kroppsdelene kokt og knoklene hans gjemt unna til fremtidig helgensalg. Så vilt har det ikke gått for seg i rockens verden, men dog. Liket av Gram Parsons ble stjålet og brent i ørkenen, ingen vet i dag hvor. Men at en rockestjerne er mer verd død enn levende er de fleste døde rockestjerner bevis for. Hvor mange kroner i plateselskapenes kasser har ikke døde rockestjerner innbragt? Ville for eksempel Jimi Hendrix, Jim Morrison/Doors og Elvis Presley solgt like mange plater idag hvis de hadde vært i live? Relikviekulten i middelalderen var ofte like sleazy og bad taste som i rockekulturen. De mest usannsynlige relikvier ble solgt, for eksempel dråper av jomfru Marias brystmelk eller deler av Jesus Kristus forhud (litt merkelig ettersom Jesus var jøde, men men...). Dette er ikke langt fra 60-tallets groupiekult hvor groupies i USA dro rundt med gips og avgipset berømte mannlige rockestjerners kjønnsorganer. Ifølge legenden skal visstnok både Jim Morrison og Jimi Hendrix vært store tilhengere av denne form for helgendyrkelse.

Rocketekster har oppnådd å bli en type samtidsmytologi. Det som kjennetegner myten som uttrykks- og forståelsesform er dens subtile meddelelsesform. I mytens verden blir fortellingen en kode, en analogi, en metafor, en kognitiv hinsidighet slik den semantisk sett er uttrykt. Kulturens symboler og våre individuelle assosiasjoner blir mentale fingertrykk avleiret i mytens overflate. Religionshistorikeren Mircea Eliade kaller en myte for en hellig historie som får en eksemplarisk betydning. En mytes tekst blir noe som kan leves ut av dens tilhengere. I noen rocketekster finner man en nekrofil flørt, et mytologiserende budskap om nært forestående død: -Lev hardt, dø ung, bli et vakkert lik. Lou Reed sa en gang i et intervju med typisk rock'n'roll-kynisisme at folk dør for de mest latterlige saker, så hvorfor ikke også for rock'n'roll? Og av alle de døde rockestjernene - hva kan man vente seg av dem? La oss håpe at det for den fjerne fremtid ikke vil gå som Jello Biafra sa i en Dead Kennedys-tekst: "And I wonder, yeah I wonder, will Elvis take the place of Jesus in a thousand years". Om han da allerede ikke er det for noen, så er perspektivet nok til å bli pinsevenn av, eller sagt slik: Judas Iscariot, Pontus Pilatus - come back, all is forgiven.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo