#18: Skeive skiver - Here come the leaping lesbians!

En nærmere titt på tre lesbepolitiske LP-prosjekt.

Kampen for homofiles rettigheter har pågått i årtier og en rekke framganger er etterhvert vunnet. For en utenforstående betrakter kan det se ut som reell likestilling og -behandling er oppnådd på noen områder, i hvert fall for ressursterke homser bosatt i de største byene. Det er sikkert lettere å komme ut av skapet i en pent møblert leilighet på Grünerløkka enn å stå fram i, la oss si, en læstadianerbygd i Finnmark. Veien fram til relativ aksept for homofili i det norske folk har vært lang og med betydelige personlige omkostninger for de mange som har kjempet rettigheter igjennom. For alle oss andre, den grå masse av likegyldige streitinger, har homsene nesten ikke vært synlige i det daglige liv, annet enn som et skummelt rykte knyttet til bestemte ungkarer i nabolaget som aldri ble sett sammen med dame. Ordet homse har stort sett blitt brukt som ytterst foraktelig ekspletiv med tilhørende ølrap og annet sludder og vås som har gjort godt for vår innebygde Ola Dunk. Homsene har for Hvermansen stort sett vært synlig som et karnevalistisk innslag i populærkulturen, jfr. "skruller" og "Queens" i underholdningslivet som Great Garlic Girls, Dame Edna eller den evige Flettfrid Andresen.

I popmusikken og platehistorien har vi her på berget en ytterst beskjeden homotradisjon å se tilbake på, hvis vi da ser bort fra menn i kvinneklær spilt strictly for laughs. Eksplisitt homopolitisk pop/rock er det lite av. Garlic Girls utga en tolvtommer (på rosa vinyl, naturligvis) på 80-tallet, Flettfrid har gjort seg gjeldende på LP/CD, og noen vil ha det til at Jack'n og de duggfriske var et homseband (utga en en single i '81) men neimen om jeg veit.

Legendariske er derimot Norske Gutter, som klassikeren Mamma, Mannen Ga Meg Gonnoré satte et satirisk blikk på homsekulturens mer opplagte klisjeer samtidig som en alvorligere undertone gjorde seg gjeldende. Men dette er singleplater. De store homopolitiske plateprosjektene uteble - også på det berømmelige 70-tallet da norsk venstreside pøste ut plater av dubiøs politisk gehalt. Man kan undre seg over grunnen til at så godt som ingen av 70-åras solide mengde raddis-LPer ikke speiler de seksuelle minoriteters kamp for anerkjennelse og toleranse. Aner vi nok en konsekvens av AKP-klikkens asketisme og hedonismeangst i form av en konform, borgerlig og hetroseksuelltvangstrøye bevegelsens kadre hadde blitt bekvemme med å iføre seg under deres trygge villaoppvekst? For å fylle resten av spalten denne gang må vi kikke utenlands for å finne plater med eksplisitt homopolitisk tendens, og vi skal ta en titt på tre lesbepolitiske LP-prosjekt.

Den Berlin-baserte gruppa Flying Lesbians utga på 70-tallet skiver som kan kalles lesberock med folk/kraut/prog/allsang-preg. Musikalsk rager bandet, med en besetning på sju, blant de beste av 70-tallets alternative, politiske band, som vårt norske Folque. Særlig utmerker bassist Monika Savier og trommis Gigi Lansch' seg med godt spill. Dette er vitktig å poengtere fordi skiver som denne nesten utelukkende ble og blir vurdert ut fra sin politiske, det vil si tekstmessige gehalt.

Og titlene tør tale for seg selv: I'm a Lesbian, How About You?, Frauen Kommt Her, Frauen Erhebt Euch og Matriarchatsblues. Disse er alle å finne på gruppa selvtitulerte debut-LP fra 1975 (Verlag Frauenoffensive FO 3-V4). Kvinnesak generelt framfor lesbisk anerkjennelse preger tekstene, og tendensen er kollektiv og grasrotorientert. Lite programmatisk marxisme, noe som gjør plata til et mindre dogmatisk uttrykk for 70-tallets motkultur enn grosset av norske raddisplater fra epoken. Tekstene handler om arbeidsledighet, forskjellsbehandling i arbeidslivet, abort og husokkupasjon. Låta Die Bisexualität går derimot til sakens kjerne og oppsummerer:

Ab und zu
hin und wieder
und ganz nebenbei
muß ein abent mit frauen einfach sein

In der Frauenfrage
bin Ich graduell
Denn Ich bin bisexuell

Gruppas "anthem" er den feiende oppmarsjen Wir Sind Die Homosexuellen Frauen. Denne har brott mot normalitet og konformisme i spørsmålet om seksuell legning, og er musikalsk mer i tråd med raddisplatenes "sound", nemlig det folkelige ompatravet der alle tager hva man haver og spiller løs:

Wir sind die homosexuellen frauen
Ihr steht da und seid so normal
Doch Eure normalität, die ist eine Qual
Die ist so schal
Die Bringen Wir zu fall

Til tross for stor spennvidde i det musikalske uttrykket og et sterkt emblematisk coverdesign på plata, er Flying Lesbians først og fremst agitasjon. Dette er musikk som tross sine kvaliteter neppe står særlig støtt uten sin politisk-instrumentelle overbygning (No pun intended). Det hele virker gammelmodig og overdidaktisk for et moderne øre, men budskapet om toleranse og åpenhet overfor minoriteter er like aktuelt. Ikke minst i Tyskland, der bandittene igjen har marsjert opp, satt fyr på flykningemottak og klynget homser i lyktestolpene. Komformitetstrollet stikker nok engang sitt stygge hode fram. Det gjelder å stå sammen:

Come on, come on, come on out
come on out, dykes unite
come on, come on, dykes unite
come on out, we got to fight
(...)
We will not be forced into
heterosexual "love me do"
We don't want to listen to
parents saying "tell us who?"
Is it Peter? Is it Ben?
Will we have no grandchildren?

Over til statene: 70-tallets feminisme utviklet en del ekstreme og militante teoriretninger i USA. Ikke uventet, muligens,tatt i betraktning den dominerende machoforståelsen av skjebne og oppgave blant landets mannlige befolkning. Ytterliggående nordamerikanske feminister utviklet de villeste teorier omkring mannsbiologien som kjønnsfascisitisk genetisk kodet, maskulin livmormisunnelse, urmødrenes kosmiske kraft og diverse seksuelle avholdenhetsstrategier som ville fått de tidligkristne søylehelgener til å nikke anerkjennende. På plate kunne våkne feminister av begge kjønn for eksempel gjøre bekjentskap med Berkeley Women's Music Collective og deres LP Tryin' to Survive (Olivia Records, 1978, HO815). Dette er dog ingen spesielt militant, men allikevel en klinkende klar plate, i tråd med grosset av disse skivene, skulle vi tro. Her er det mye hyllest til lesbisk kjærlighet og livsstil. Musikken krysser også her genregrensene: Kjærlighetssangen Nicole er en light sørstatssrocker (dog fri for ethvert hillbilly-tilsnitt, skulle da også bare mangle), mens den lesbisk/naturmytiske Seawomon (ja, det er riktig skrevet) er en musikalsk miks av trad vestkystpop og jazzrock. Låtas "womon" er en slags mytisk, lesbisk naturgestalt som søker forening med alle jordens "witches" og "proud angry bitches". Den litt tyngre, rytmiske Thorazine er en antidop-låt, mens Take More Than Time er en munnspilldrevet, metafortung låt om hvordan alt det dårlige været kan forstås som et bilde på alle vanskene som står i veien for homofil/seksuell friggjøring. Denne låta er tilnærmet jazz i uttrykket og bidrar til en ytterligere spredning i musikkartene som utøves av Berkeley-damene.

Bildene i innleggsheftet og på baksida av plata maner fram et utopisk kvinnefellesskap oppi skauen. Her dyrkes rurale verdier, men uthuset er ombygd til et topp moderne platestudio. Skiva er selvfinansiert til tonene av 13 000 1978-dollar, får vi vite. vi kan også lese at gruppa hadde egen "vocal coach" og "costumes and photo coach". Deres medsøsterlige etterkommere driver i dag med "coaching" i næringslivet, har jeg lest. Teksten opplyser at kollektivet jobber for "the lesbian movement and the strength and spirit of revolution that is reshaping our world today".

Tenke seg til at Ronald Reagan ble valgt til president to år senere.

Av det øvrige materialet på plata finner vi California, en hyllest til USAs forfulgte etniske minoriteter ("...Miwok, Mojave, Piute... black and latina, Oklahoma refuegees..."), antistreber-låta Class Mobility ("go to school, call your uncle dumb, graduate, and hate your aunt") og det obligatoriske oppgjøret med streitingene, Darling Companion. Holdt opp mot tyske Flying Lesbians er dette en langt mer sammensatt plate som har tålt tidens tann langt bedre, men vekten på det indviduelle frigjøringsprosjektet er klarer formulert her. Likeledes amerikansk vestkyst/hippie-filosofi av typen Ur-mødre, sammensmeltning med Kosmos og andre mytiske entiteter vi uinnvidde er håpløst blinde for.

Berkeley-damene gjør også en gjesteopptreden på antologien Lesbian Consentrate - a Lesbianthology of Songs and Poems (Olivia Records, 1977, LF 915 B). Plata samler lesbiske utøvere fra hele USA med hefte som gir en introduksjon til lesbisk kultur, samt et innlegg fra Lesbian Mothers National Defence Fund: "Who says we don't have children?" Vi får vite at Olivia Records er organisert som et kollektiv med allmøter og det hele. Alle utøvere er avbildet, og her er det mye hårreisende 70-talls garderobe å skue. En del av disse kostymene huser definitivt møllkuler nå. Ellers ser vi en kvinnelig Dylan, en kvinnelig Hendrix, ei tøff cowboyjente, et par karslige busserulldamer og gatepoeten Pat Parker. Hun bidrar med sin bredside For Straight Folks Who Don't Mind Gays But Wish They Weren't So Blatant. Meg Christian bidrar med Ode to a Gym Teacher, en hyllest til den tøffe gymlærerinna som fikk Meg ut av skapet. Hun blir "the gayest of all" synger hun. Sporet er tatt opp live og de mange inneforståtte kodene og vitsene i teksten høster sterkt bifall.

Platas anti-streite "anthem" er Woman-Loving Women, et folksy nummer hvor middelklasseidyllen slår dype sprekker når det kommer for en dag at mor og far bare kan se langt etter å få noen svigersønn. I det fengende refrenget har alle lesber forsøstret seg i sang:

'cause we're woman-loving women
We'll sing it loud and long
Yes, we're sisters united
In a love that's oh so strong
Some say our craze is an Amazon phase
But soon they'll see
That we're woman-loving women
And that's all we'll be

Lesbene som velger å forbli i skapet i frykt for omeverdenens reaksjon får sin sang i Don't Pray For Me med Mary Watkins, mens de kosmiske overtonene melder sin tyngde i Meg Christian og Holly Nears Nina. Den gamle Ma Rainey-låta Prove It to Me Blues får nytt liv i Teresa Trull og Mary Watkins arrangement. Gay and Proud ved Debbie Lempke skildrer en barnehjemsskjebne som får gjennomgå alt unntatt lobotomi i "hjelpeapparatets" forsøk på å "kurere" hennes homofili, mens Kahlua Mama er platas ur-mor-variant. Mest underholdende for lyttere av enhver legning tør være Here Come the Leaping Lesbians av Sue Fink. Disse hoppende lesbene - spranglesber?- er en veritabel invasjon, en flodbølge som river oss med i kaskader av varme og kjærlighet. Intet mindre:

Here come the lesbians
Here come the leaping lesbians
We're going to please you, tease you
Hypontize you, try to squeeze you
We're going to get you if we can
Here come the lesbians

Du kan ikke unnslippe. Sett din indre lesbe fri:

Don't go and try to fight it
Run away or try to hide it

Følgende bør få alle selverklærte machoslasker til å søke dekning i nærmeste inkarnasjon av Rosekjelleren:

Who's creeping down the stairs
Who's slipping up behind you
Watch out better beware
Icy fingers feeling, stealing

Reaching out from floor to ceiling
You can't escape, you're in our hands
Here come the lesbians
The leaping lesbians...

Ut med streitingene!


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day