Konserter: Kristin Asbjørnsen / Anneli Drecker

Verkstedet, Tromsø 31.januar og 2.februar: Den finere delen av kulturen er ikke min sterkeste side og jeg tilhører neppe målgruppen til den klassisk dominerte Nordlysfestivalen i Tromsø. Sensuelle kvinnestemmer lokket meg likevel ut på glattisen.

Nordlysfestivalen har vært og er en festival der klassisk musikk er basisen i det som presenteres. Ved å ta med noen doser tango, opera, folkemusikk, jazz og pop, ja det meste utenom rock, har festivalen i tjue år også gitt noe til folket uten slips. Bevegelser har vært årets tema, et så vidt begrep at det kanskje nærmer seg en floskel. All musikk inneholder vel bevegelser skulle man tro, og årets program skiller seg heller ikke radikalt fra de foregående festivalene. Profilløs er et ord kulturredaktøren i avisa Nordlys har brukt om den tungt støttede festivalen. Selv har jeg liten kompetanse på feltet og holder derfor klokelig kjeft – selv om noen damer lokker meg ut på glattisen.

Jeg må innrømme at i ganske mange år har vært ytterst fascinert av Kristin Asbjørnsen. Tror det startet da jeg fikk med meg en Dadafon-konsert langt tilbake, og det nådde vel sitt klimaks i Bent Hamers bunnsolide Bukowski-filmatisering, der Asbjørnsen tonesatte skitne barer og berusede hjerter med stort hell. Nordlysfestivalen presenterte Norges mest hese, råeste og ømmeste kvinnevokal i samspill med kritikerroste Nymark Collective. Konserten var slippfest for et flunkende nytt livealbum, og som på platen sto klassiske standardlåter fra 20-årene signert Bessie Smith i det musikalske hovedfokus på Verkstedet.

Herrene Tord Gustavsen (piano), Mads Eilertsen (bass), Kenneth Ekornes (trommer) og kollektivets leder Kåre Nymark jr. (trompet) får ha meg unnskyldt, jeg er nemlig ikke i stand til å bedømme om de spilte mindre bra, godkjent eller veldig bra – men det låt både lekent og energisk i mine ører, spesielt der de innimellom spilte eget materiale. Og uten å forsøke å gå jazzskribentene i næringen, kan jeg likevel ikke la være å konkludere med at Kristin Asbjørnsen fremdeles treffer mellomgulvet med sin sensualitet, sine hese hulk og en stemme som overbeviser i spennet mellom det ømme og råe. Og da har jeg ennå ikke sagt noe om håret. På farlig grunn tar jeg meg i å drømme om Asbjørnsen i front av et grensesprengende Motorpsycho. Er selvsagt helt på jordet og lettere omtåket, men tipper det hadde hørtes fryktelig fint ut.

En som håndfast har bidratt på den eventyrlige lyden av et Motorpsycho på sitt aller mektigste, er ishavsbyens egen Anneli Drecker. I 1994 var hun med på veien da et av historiens aller beste norske rockealbum ble presentert i levende live. På en legendarisk aften på gamle Brygga i Tromsø ble skinnende Timothy's Monster fremført. Det store øyeblikket kom med en gåsehudfremkallende versjon av The Golden Core, der Anneli Dreckers vevre røst smeltet sammen med hypnotisk rock for evigheten.

Tiden går, tenk det er over 20 år siden skjøre og disige White-Out Conditions. I 1987 debuterte Ble Canto med iskald, svevende og krystallklar pop på renommerte Crammed Discs. Trioen Anneli Drecker, Nils Johansen og Geir Jenssen måtte ut Norge for å få gitt ut musikken sin, og fra Belgia staket trioen ut en kurs som viste at Tromsø igjen hadde noe å melde innen populærmusikken – et par tiår etter The Pussycats. I den europeiske unionenes høyborg forløses elektroniske lyder, organiske rytmer og en skjør og vever stemme - som der og da starter hele eventyret om den elektroniske Tromsø-bølgen, en ansamling med ulike preferanser, men som likevel kan samles – på et vis – under paraplyen The Arctic Sound.

Bel Canto var sentral, de to første - og eneste - platene fra en samlet trio er da også banebrytende her hjemme med sin kjølige sensualitet. Med musikk som norskavdelingene til de store plateselskapene selvsagt ignorerte, skilte bandet seg radikalt fra en samtid som var dominert av norske tekster og de såkalte fire store. Et gjenhør med White-Out Conditions viser et band som nok ikke er helt ferdig, men som egenrådig velger egne, tåkelagte veier når Nils Johansens organiske lyder møter urovekkende elektronisk skurr fra Geir Jenssen, og i front synger en purung Anneli Drecker med sin stemme hentet fra himmelen. Jo da, Bel Canto var viktige, både som innovatører og utviklingsanstalt til det som kommer senere.

Nordlysfestivalen avsluttet med Anneli Drecker og bestillingsverket Talisman, ny musikk som tilsvar på fjorårets Nordlyspris i hjembyen. Stinn brakke viser en artist som fremdeles har et stort publikum og som er spiselig for finkulturens voktere. Med ny musikk, som vel stort sett tråkker i de samme sporene der Drecker tidligere har gått på egenhånd, skapes det et groove-basert uttrykk der kjølig estetikk møter dampende rytmer med en stemme, som nok er blitt mer moden, men like fullt høres både ung og vital ut. Jeg fant ikke noe revolusjonerende nytt, heller en videreføring av hennes post-Bel Canto ståsted, med musikk som fint kunnet bli gitt ut på de seneste platene til duoen.

Det er likevel noe som solokarrièren i større grad rendyrker. Verden-aspektet i musikken har tatt en nordlig retning, og Drecker – med engelske tekster, riktignok – er i ferd med å nærme seg Mari Boines uttrykk i sin fascinasjon over samisk og nordområde kultur. (Makker Johansen har for øvrig tatt det ennå lengre i sitt prosjekt Vajas). Med kryptiske tekster og et vinnende vesen la Drecker opp til bevegelser og dans, uten at et noe stivpynte festivalpublikum fulgte oppfordringen. Uansett, Tromsø-elektronikaens bestemor leverte som forventet i front av et sterkt mannskap, der pianist Sindre Hotvedt er limet i musikken. Litt småpirk; om det skyldes at bandet ikke hadde fått øvd nok vites ikke, men det er uansett ikke stilig å spille bass etter noter.

Med 7000 solgte billetter ble det ny rekord for Nordlysfestivalen, som vel også i år hadde noe til mange – noe den vel stort sett har hatt hele veien. Og som ikke det var nok: Festivalen tok over stafettpinnen fra Filmfestivalen og ønsket velkommen til nok en uke med ølet flytende til morgengry. Festivalbyen Tromsø tok liberalt bølgen og utvidet åpningstidene for byens vannhull, under mottoet lørdag hele uka.

Leve (fin)kulturen - som en av byens løse fugler noe utydelig, men kraftfullt fastslo.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


St. Vincent - Actor

(4AD)

Det er ingen selvfølge at artister kommer så komplett utstyrt som dette, selv blant de beste utgivelser er Actor for en perle å regne.

Flere:

Motörhead - Inferno
Information - Biomekano