Bok: High Fidelity - del 1

Hornby prøver å beskrive gull men han er en tosk som bare er kjent med narregull, en gullgraver som aldri har hatt et skjerp men bare sittet hjemme og lest skatte-kartet som noen andre har tegnet.

LAV TROVERDIGHET - DOSTOJEVSKY SOM DJ PÅ GRÜNERLØKKA

Denne artikkelen skal utelukkende handle om boken High Fidelity av Nick Hornby som kom ut i 1995. Men dette er ikke en bokanmeldelse som kommer ti år for sent. Grunnen til at denne artikkelen blir skrevet er fordi boken i ettertid dessverre har oppnådd en slags paradigmatisk status; mange tror visstnok at dette er en autentisk bok om:

1. det å samle plater, altså selve jakten og pleien etter og av det å ha vinyl- og CD-plater, en interessant skue inn i selve objektvurderingen, samtidig som boken handler om
2. subjektet: det å være platesamler, altså hvordan et menneske som er platesamler virkelig er: om hans følelser, væremåte, liv og tankegang, og generelle adferd.

Boken blir altså både implisitt og eksplisitt tillagt å være en kulturanalyse i skjønnlitterær form om musikk-interesse og platesamlere. Ettersom denne boken har slått såpass bra an i populærkulturen, den ble en best-selger med påfølgende filmatisering, har den hatt et bredt nedslagsfelt hos folk som aldri har engasjert seg noe særlig hardt i det å samle plater eller å være platesamler. Dessverre har altså denne boken blitt godtatt hos den brede masse som en "autentisk" inside-beretning fra en person, Nick Hornby, som selv da visstnok skulle komme innenfra dette platesamlermiljøet. Derfor føler undertegnede at det er på sin plass å ta for seg boken, som det den dessverre med uriktighet har blitt tatt for, altså det å skulle være et slags "dokument" over det å være lidenskapelig platesamler med dyp interesse for musikk. For det er den ikke. Hvis High Fidelity-boken handler om Nick Hornby selv så er det fortelling om en person som er en total fake og en bløffmaker hvis "lidenskap" (musikkinteresse) ikke er noe annet enn en sosialt korrekt selskapslek.

TITTELEN

High Fidelity betyr høy troverdighet og er et uttrykk som kommer fra elektroutstyrbransjen med utviklingen av musikkanlegg. Rørforsterkere, transistorforsterkere, keramisk pick-up, magnetisk pick-up, to-&tre-veis høyttalere, kassett-decker, m.m.  var i sin tid på 1950-tallet til utover 1970-tallet belastet med uttrykket "high fidelity", ofte forkortet hi-fi. En hi-fi freak var og er en person som brukte mer penger på musikkutstyr enn musikk. Uttrykket høy troverdighet skulle gjenspeile både kvalitet og mest mulig autentisk lydgjengivelse. Det blir da så altfor ironisk at denne bløffen av en bok av Nick Hornby har denne tittelen: boken burde heller hett Low Fidelity for her er ikke mye troverdighet å finne.

HANDLING

Hva handler boken egentlig om? Det er det ikke godt å vite. Det virker som forfatteren ikke kan klare å bestemme seg for om det er musikkinteresse eller kjærlighetsliv han vil skrive om. I mitt eksemplar av boken (2.opplag, 1997, norsk oversettelse) har boken undertittelen "en roman om hjerte/smerte". Om det da er kjærlighet bare til musikk eller kjærlighetsepisoder med damer eller et forsøk på å integrere begge deler rent litterært blir aldri avklart i teksten. Eller slik som bokens jeg-person selv grubler over det (side 28):

"Hva kom først, musikken eller hjertesorgen? Lyttet jeg til musikk fordi jeg hadde hjertesorg? Eller hadde jeg hjertesorg fordi jeg lyttet til musikk?"

Denne anelsen blir bekreftet på bokens side 59 hvor bokens jeg-person, som sliter med kjærlighetssorg etter at dama har forlatt ham, er på konsert med en musiker ved navn Marie LaSalle, og dette skjer:

"Jeg har prøvd å unngå en del sanger etter at Laura dro, men sangen Marie åpner med, sangen som får meg til å grine, er ikke blant dem. Sangen som får meg til å grine har aldri har aldri fått meg til å grine før; sangen som får meg til å grine pleide faktisk å få meg til å spy... Sangen som får meg til å grine, er Marie LaSalles versjon av Peter Framptons Baby, I Love Your Way."

Det er sant at i en platesamlers liv er det noen spesifikke låter eller spesifikke album som kan bringe tilbake vakre minner om forskjellige dame-eventyr (dvs. de platesamlerne som har hatt den erfaringen av å være sammen med en dame, det gjelder ikke for alle). Men her skjer det motsatte: bokens jeg-person opplever at omkalfatrering av musikksmak på grunn av kjærlighetssorg. Dette får være bevis for at bokens jeg-person ikke har noen egentlig eller bevisst musikksmak, hvor musikken skulle være hovedinteressen i livet hans men er noe som er underordnet kjærlighetslivet til damer. Bokens jeg-person er en pudding og ikke som man sier i bransjen: en muskelsamler. Og grunnen til at han har en platesjappe er ikke fordi dette er en drøm som han hadde i mange år som ble realisert etter mye slit og møye, neida han ender opp ved en tilfeldighet i bruktvinylbransjen etter en traumatisk oppløsning av et kjærlighetsforhold i sin sene ungdom (side 27):

"Og da jeg kom til meg selv, etter et par måneder i mørket, oppdaget jeg til min overraskelse at jeg hadde strøket til eksamen og jobbet i en bruktplatesjappe i Camden."

Der jobber han i fire år før han tar opp lån og starter sin egen bruktvinylsjappe. Men er dette oppfyllelsen av hans ambisjoner? Nei, dette er en digresjon i livet hans som har blitt hans bane. For som han sier selv (side 27):

"Jeg er stivnet i denne posituren, denne platesjappe-eier-posituren, for alltid, takket være noen få korte uker i 1979 da jeg mistet fotfestet en stund."

For han er ikke noen lykkelig mann (side 43):

"For å være ærlig er jeg dritlei hele sjappa. Av og til er jeg redd for å gå berserk, røske Elvis Costello-uroen ned fra taket, pælme stativet med "Country-artister (Mannlige) A-K" ut på gaten, gå og få meg jobb i en Virgin Megastore og aldri komme tilbake."

Altså: denne hovedpersonen representerer egentlig ikke en platesamler eller en bruktvinylsjappe-eier, han representerer en mislykket figur som via et sidespor har kommet opp i en situasjon som han egentlig føler som noe klaustrofobisk, noe sekundært, noe tilfeldig, han er korken som flyter hvor strømmen har ført ham til en bakevje han egentlig ikke føler seg noe vel i. Det er altså portrettet av en trist skjebne vi er vitne til her. Hendelsesforløpet forut for denne triste skjebnen begynner i hans sene ungdom og fører ham hit. Hadde dette hendelsesforløpet uttrykt seg noe senere i livet, i ca. 45-års alderen, ville kjærlighetsbruddet ført til skilmisse og hovedperson ville fått nerveproblemer med påfølgende alkoholisme og blitt boende på et alkis-pensjonat og boken ville vært en middelaldrende manns skilmisse-roman.

Boken handler altså ikke om å være platesamler eller bruktvinylsjappe-eier, men er en skjebne-roman. Og hvilken skjebne. Denne bokens jeg-person representerer den sure og farlige siden av alminneligheten. Når dama hans, en Laura, går fra ham (noe som egentlig er hans feil) så går det over skaftet for ham, dette blir dråpen. Alle avvisningene som han har opplevd tidligere i livet og som har tæret bittert i ham son gnagsår i sjelen hele hans liv, bobler nå opp til overflaten og han begynner å utsette dama & den nye typen hennes for telefonterror, han blir en "stalker", går spanende og luskende rundt bygningen om natten hvor ex-dama og den nye typen bor m.m. Han går i oppløsning og enda verre: han begynner å ta kontakt med de fem viktigste damene fra sin fortid, bekjentskaper som går helt tilbake til barneskoletiden og opp til nå. Det er ikke en midtlivskrise, det er en umoden guttunge i en voksens manns kropp med utrolig liten selvtillit som overhodet ikke er forberedt på voksenlivets turbulente og selvstendige verden. Sånn sett så er kanskje ikke bokens hovedperson så ulik de fleste menn som føler at de eier damene sine og blir halv-psykotiske når de mister "eiendommen" sin, stakkars (where did yummy mummy go).

Men hvor alminnelig er det ikke å søke løsning på alle sine problemer i fortiden, enten det er gjennom psykoanalysen eller gjennom knuste kjærlighetsdramaer fra hine hårde dager. Dette skulle være en pekepinn: det er en kjærlighetsroman, en feelgood-roman, med noen små hint her og der om musikk, ikke en bok som omhandler platesamlere eller det å samle plater. Men så sier da også forfatterens jeg-person om seg selv og sitt miljø (side 132):

"Vi nådde ungdomsårene og bråstoppet; da streket vi opp kartet og lot grensene stå uforandret siden." Arrested development.

Men det som er det besværlige, og dette er misforståelsen som utenforstående tar for god fisk, er at koblingen damer og det å være platesamler i boken blir noe legitimt. I alle mine år som platesamler har det ikke vært noe så slitsomt som å få en dame til å forstå at musikk & det å samle plater er noe som tar tid, krever penger, er en lidenskap og et patos og en nytelse og kan ikke tilsidesettes som om det var noe helt abstrakt, noen mennesker er musikk- og plate-fundamentalister, de stresser omkring (som undertegnede) på loppemarkeder, på bruktsjapper, på antikvariater, på ferie (utelukkende til steder hvor musikk-kjøp er mulig, til helvete med dalstroka innafor), på konserter, på salg, overalt svetter de omkring etter Det Neste Store Kuppet. Bare stedvis kommer Hornby inn på dette hvor bokens jeg-person tenker (side 146-7):

"..hvis du plasserer musikk... i sentrum av tilværelsen, da kan du ikke tillate deg å få skikk på kjærlighetslivet ditt...."

Eller som når en av hovedpersonene i boken, posøren Dick, har fått seg en dame og de er på pub og bokens jeg-person tenker (side 139):

"Jeg vil at han skal vise oss andre at det er mulig å opprettholde et forhold og en stor platesamling samtidig."

På sitt mest naive sier Hornbys litterære jeg-karakter (side 104):

"...det hjelper ikke å late som om et forhold har noen fremtid hvis ens platesamlinger er voldsomt uenige..."

Hva om dama ikke har en platesamling og hater at du har en fordi slik argumenter som at:
1. det tar så mye plass
2. krever så mye tid
3. koster så utrolig mye, pengene bare renner ut, (sånt jævla tullprat i gnagende form som en platesamler ofte må høre fra dama si)? Dette perspektivet kommer frem i dialogen mellom bokens jeg-person og dama hans (side 95):

"Synes du ikke at vi har viktigere ting å snakke om enn platesamlingen min?" hvorpå hun svarer: "Jo, det gjør jeg, Rob. Det har jeg alltid syntes."

Til å være en bok som mangler såpass mye troverdighet så er dette en av de få stedene hvor man kan finne en ørliten flik av autensitet. Når man leser hennes kommentar så går det et kuldegrøss av ekkoer gjennom hukommelsen til en gammel platesamler om talløse kranglinger med talløse damer om hvor mye penger, tid, plass som går med til noe så absurd som det å samle musikk og plater. Undertegnede sitter på en del morsomme historier, både fra eget og andres privatliv, angående problemer i samlivet med platesamler&dame men de er for private og vanvittige til at de kan bli inkludert her. Men hvorfor har ikke Hornby trukket inn slike fortellinger hvis dette materialet er hans eget og derav gjort materialet mer autentisk? Er det fordi han bare er en pudding? En pudding som er som bokens jeg-person som sier (side 61):

"Jeg tror alltid at kvinner skal redde meg, vise meg vei til et bedre liv, at de kan forandre og frelse meg."

Er dette en platesamler som  bare elsker musikk eller et freudiansk fjols som har sublimert sitt masochistiske kjærlighetssavn om til musikkinteresse?

OVERSETTELSE

Boken er oversatt en av en Knof Ofstad. Undertegnede vet ikke hvem denne Ofstad er, men det er to muligheter:
- enten er han en fyr med mellomfag i engelsk som kjenner folk i forlagsbransjen og har strevd intens av ren kunnskapsløshet med å oversette bokens lettfattelige dagligdagsengelsk
- eller så er han filolog med doktorgrad i engelsk språkvitenskap som tok på seg å oversette denne boken på to dager imellom en serie med forelesninger på universitet fordi jobben ville gi ham penger til å betale siste lille delen av studielånet fra tredve år tilbake.

For her er det endel pinlige oversettelsesblundere. Ex: side 31:

"Mange fyrer leser bøker, men er virkelig tykke..."

Tror Ofstad at det er fysisk korpulens Hornby snakker om? Hvis Hornby bruker ordet "thick" i den engelske originalen, så burde han vite at det ordet ikke bare betyr "tykk" men også "dum". Den korrekte oversettelsen burde altså være: "Mange fyrer leser bøker, men er virkelige dumme".

Et annet eksempel, side 154:

"Jeg er hjemme og lager et bånd med gamle singler da telefonen ringer."

Står det i den engelske utgaven "making a tape"? I så fall så burde oversettelsen vært slik: "Jeg er hjemme og spiller inn en kassett med gamle singler da telefonen ringer." Og ikke slik det blir sagt i oversettelsen hvor man lurer på om det er hjemmestrikking i syklubben det er snakk om. Forvirrende. Oversettelsen i boken er fulle av slike, irriterende småfeil som får noen av setningene til å bli helt surrealistiske. Boken preges også av flere ortografiske hastverksfeil som gjøres når man raser over PC-tastaturet, direkte pinlige: eks: side 186:

"Jeg snakkker med Dan..." Er det tre k'er i verbet "snakke"? Eller, side 125: "...iført en skittenbeige anorakkk". Er det tre k'er i substantivet "anorakk"?

Men et stort kompliment skal oversetteren ha: i en slik type voksen guttebok så har oversetteren heldigvis valgt bort den tradisjonelle tendensiøse lettvintheten i oversettelse med å kjøre hele oversettelsesprosjektet inn i et sosiolektisk ståsted, noe som ville ha gjort guttebok-preget ubehagelig påtrengende. All ære til Ofstad for at han har unngått kontekstualiserstabber i sosiolektisk innavl, han holder seg gjennom hele boken med å oversette til et godt, dannet bokmål. For her kunne det gått galt, Eks.: dialog side 260-261:

"Hvordan kunne du?" "Hva da?" kunne blitt "Åssen kunne du?" "Hvaffårno'?", men den slags sosiolektisk pladder har Ofstad vært klok nok til å unngå.

STED

Handlingen foregår i London, England. Vi vet alle sammen at rocken oppsto i USA på 1950-tallet med Elvis Presley, Jerry Lee Lewis, et.al. men som en engelsk rocker sa en gang:

"Sure, rock'n'roll originated in USA but then most of America originally came from England."

Så her skulle Hornby ha et godt utgangspunkt for nærmest et genetisk rock-referensiell utgangspunkt, men dengang ei. Her blir faen ikke London knyttet en eneste gang opp mot rock'n'roll eller musikk generelt. Hva som angår rock-metropoler så er, nest etter byer i USA som New York, LA og Memphis, London byen med flest legendariske rock-klubber, rock "sightings" (selv en helt alminnelig person uten interesse for musikk har jo besøkt f.eks. Abbey Road og latt seg avfotografere av kona/dama promenaderende over gata i beste Beatles-gange) og generell rock-folklore. Her oppsto Rolling Stones, Small Faces, Sex Pistols, etc.etc. Listen er endeløs. Men i denne tamme, overfladiske boken til Hornby er det ikke en - ikke én eneste! - rock-referensiell London-urban tilknytning. Undertegnede fikk i sin tid en nærmest religiøs følelse da han gikk gjennom Denmark Street i London for første gang - her hadde jo den tidlige versjonen av Sex Pistols øvingslokale og studio! - men slike rock-referensielle opplevelser har ikke Hornby med i boken sin, merkelig nok. Greit nok at når man vokser opp i Mekka så besøker man kanskje ikke moskeen hver dag, men allikevel... Bare en setning med en London-rock-paraphanelia-memorabilia-hentydning ville gjort seg! Men nei, her er intet av de mange fysiske referansene til rockens historie som London kan være et stolt museum over.

TID

Det er ikke lett å få inntrykk av hvilken tidsepoke Nick Hornbys persongalleri befinner seg i. Bokens jeg-person begynte å jobbe i en bruktvinylsjappe i 1979, jobbet der i fire år, før han tok opp lån og startet sin egen, noe han har holdt på med i ti år når boken begynner, så tidspunktet er kanskje 1993? Men mest sannsynlig har forfatteren blandets tidsperioder og klemt dem sammen i en pakke, noe som gjør boken temmelig merkelig og fullstendig uten troverdighet. Eksempler:

Side 184: "Senere betyr senere i måneden, eller på året, eller på nitti-tallet..." Dette er en av de få gangene hvor Hornby opererer (dog ganske så implisitt) med en tidsangivelse. Men er det "nittitallet" sett på ifra 1980-tallet eller er "nittitallet" sett på fra begynnelsen av 1990-tallet?

Side 260: "...det er mange som ikke er for gamle til å gå ut for å danse, men de er for gamle til acid jazz og garage og ambient...." Disse tre sistnevnte genrene får undertegnede til å tenke på perioden 1988-1992. Er det fra denne perioden Hornby har klæsjet sine "erfaringer" fra? Men på side 267 kan vi ane det hele (boken slutter på side 269) hvor det blir sagt:

"Dette er nøyaktig samme gjengen, ikke 1994-motstykkene deres... dessuten er noen av nødt til å dra hjem for å avløse barnevakten." På tredje siste side skjønner vi at det hele foregår i 1994. (med samling på og opptak av... kassett! Gjennom hele boken går det frem at det å spille inn låter på kassett er veldig viktig for hovedpersonene). Er engelskmenn virkelig så konservative at de i 1994 ennå benyttet seg av kassetter med en slik fremkjørt posisjon som kassetter blir fremstilt med i boken?

LITTERÆRT STED

I boken foregår mye av handlingen i en platesjappe i Holloway i nord-London hvor jeg-personen selger bruktvinyl. Sjappa heter Championship Vinyl hvor hovedperson selger (side 40) "punk, blues, soul, og R&B, en del ska, litt indie-greier, litt sekstitallspop - alt for den seriøse platesamler..." Nåja, dette høres da veldig alminnelig ut. Hvorfor er da forfatteren så keen på å få det til å være sært? For i neste setning skriver forfatteren (side 40): "Vi holder til i en stille gate... omhyggelig plassert for bare å friste et et absolutt minimum av tilfeldig forbipasserende kunder; det er ingen grunn til å komme hit i det hele tatt om du ikke bor her..." Forfatteren tror visstnok at bruktvinylsjapper er sære greier uansett. Fordi han tar en spansk en rent litterært sett for å "forklare" dette malt-meg-inn-i-et-hjørne-så-tidlig-i-boka med å si, slik en utenforstående vil anta at platesamlere er (side 40-41): "Jeg klarer meg på grunn av de som gjør seg ekstra anstrengelser for å handle her om lørdagene - unge menn, alltid unge menn, med John Lennon-briller og armene fulle av rektangulære bæreposer..." Er ikke dette en utenforståendes armchair anthropologist sin versjon av hvordan en platesamler ser ut? Det er lite sannsynlig at Hornby har vært i platesamlerjungelen men hadde han vært der så ville han ikke hatt en sådan konform beskrivelse: det er ikke bare sebraen som er stripete. Videre sier forfatteren (side 41):

"...og på grunn av post-ordren: Jeg annonserer i de glorete rockebladene og får brev fra unge menn, alltid unge menn, i Manchester og Glasgow og Ottawa, unge menn som later til å bruke en uforholdsmessig stor del av tiden sin til å lete etter utgåtte Smiths-singler og "ORIGINAL NOT RE-RELEASED"-LPer med Frank Zappa."

Denne beskrivelsen er fullstendig falsk. Og jeg sier dette med pondus av å ha vært platesamler i over tredve år, med mye reisevirksomhet(jeg drar altså utelukket på ferie til steder hvor jeg kan kjøpe musikk), med nettverkserfaring (jeg kjenner samlere over hele verden) og med intense studier i rock-sjeldenheter og intense studier i rock'n'roll hovedfag generelt sett. Hornby avslører seg i dette sitatet som en fullstendig amatør, en total outsider. Hvorfor? Her er ankepunktene:

1. Sitat: "...får brev fra unge menn, alltid unge menn..." Hvordan kan bokens jeg-person vite alderen til en samler fra et brev eller to? Tror Hornby at å sende en want-list til en plate-dealer er som å levere inn selvangivelsen? Undertegnede har over årene mottatt hundrevis av brev fra samlere over hele verden og ikke en jævel av dem har gitt meg info om alderen sin. Som om det skulle bety noe.

2. Sitat: "...Utgåtte Smiths-singler..." Hva er det for noe? Når er en singel "utgått"? Undertegnede antar at bokens engelske tekst bruker ordet "deleted" som i Rare Record Price Guide 2000-utgaven blir beskrevet som stående for "no longer commercially available" (side 20), dvs. ikke lenger å få tak i en vanlig musikk-sjappe. Herregud, boken kom ut i 1995, Hornby må da ha fått med seg at CDen og CD-singler kom inn i musikkbransjen på slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet og gjorde vinylen sekundær. Så når Hornby bruker uttrykket "utgåtte Smiths-singler" så er det definitivt smør på flesk. Hvorfor ikke si "utgåtte Elvis-plater på 78-formatet" i samme slengen? Tar vi for oss nevnte Price Guide ser vi at alt Smiths ga ut var på plateselskapet Rough Trade. De tingene som er høyt priset her er Smiths-singler som aldri kom ut: hvitetikett-testpressinger (RT 136(single), RT 186(EP&12»). Dessuten: i 1988 begynte Rough Trade å utgi gamle Smiths 45rpm-singler som CD-singler! "Utgåtte?" Hva i helvete er det Hornby prater om? Når de sjeldneste Smiths-singlene er de som aldri ble utgitt men bare eksisterer i test-pressinger og når mange av Smiths 45rpms er re-utgitt på CD-singel, hva er det da Hornby mener?

3. Har virkelig Hornby noensinne kommet over et eller flere brev hvor en Zappa-samler uttrykkelig bruker utsagnet "original not re-released" LPer med Frank Zappa? Undertegnede er en stor og fanatisk samler av Frank Zappas samlede produksjon og må bare riste på hodet av dette famlende forsøket på å beskrive en Zappa-samler. For det første (hvis vi da ser bort fra de få singlene på det tidlige 1960-tall som Frank Zappa lagde, dog også her under gruppenavn): Frank Zappas mest sjeldne plater er fra 1960- og 1970-tallet. Disse platene er fra 1966 til 1970 og er utgitt under gruppenavnet Mothers of Invention, mens fra 1971 og frem til 1976 brukes gruppenavnet Frank Zappa/Mothers - The Mothers - Frank Zappa and the Mothers of Invention - Zappa/Beefheart/Mothers, bare for å nevne noen navn. De eneste platene utgitt i Frank Zappas eget navn er få, hans solo-plater er ni stykker fra 1967 til 1979 (hvor tre av dem er gitt ut uten hans samtykke). Så "alle" de Zappa-samlerne som Hornby har kommet over, er kanskje folk som bare vil ha hans solo-plater? Og hva mener forfatteren her med "original not re-released"? En ting som samlere av Zappa kan være glad for er at Zappa eide sin egen musikk, noe som førte til at når noen av platene hans fra 1960-/1970-tallet først ble re-utgitt (og det skjedde først på 1980-tallet) så ble det gitt ut på hans egen etikett Barking Pumpkin Records, hvis vinyl-utgivelser snart begynner å bli like sjeldene som 60&70-talls originalene. Dessuten: Zappa etablerte tidlig sine egne plateselskaper - Bizarre, Straight(som ble distribuert av CBS i Europa/UK), Discreet(hvis utgivelser ble presset både i USA og Europa) - som ga ut de amerikanske pressingene i USA mens Reprise (og Transatlantic i UK med Uncle Meat i 1968) ga ut de europeiske pressingene. Dermed sagt: Verve Records som ga ut de første Mothers of Invention-platene ga ut nyopptrykk (og ikke re-pressinger) på begynnelsen av 1970-tallet, Reprise også ("tan label") men en fanatisk Zappasamler må ha dem også. Og samtidig med dette: ville en Zappa-samler sendt en want-list til en sjappe som spesialiserer seg på "punk, blues, soul, og R&B, en del ska, litt indie-greier, litt sekstitallspop"? NEI OG ATTER NEI!!! En Zappa-samler, som undertegnede, tar utelukkende kontakt med folk, sjapper og firmaer som selger prog. og psykedelia.

Og siste ankepunkt gjenspeiler den misforståtte bærebjelken som går som en rød tråd gjennom denne tragiske boken: Hornbys jeg-person har ikke noe Arkimedespunkt å se verden ut i fra. Hadde Hornby hatt peiling på platesamling så ville han ha visst at innom en verden av platesamling er det segregerte miljøer. Hvorfor skulle en Zappa-samler ta kontakt med en blues- og soul sjappe? En fastfood-fan går ikke på vegetar-restaurant. Men Hornby er en outsider, det materialet i skjønnlitterær form som han utgir for å være sitt eget, nemlig en autentisk beskrivelse av å være platesamler, det har han ikke. Hadde han hatt det ville han vært klar over genre-segregeringen og ikke gjort som outsidere som ofte gjør: bare kjøre alt i en smørje, som om platesamlere var blinde bukker som stanget overalt.

For Hornbys jeg-person konkluderer over disse Smiths & Zappa-"samlerne": "De er så nære vanviddet at det ikke spiller noen rolle." Javisst, platesamlere er bare helt gærne, de altså. Ikke en jævla platesamler ville konkludert slik over samlere. For er ikke det å samle på Smiths og Zappa veldig ordinært? De fleste Zappa og Smiths objekter er ganske billige i forhold til de virkelige samlerobjektene som virkelig bringer inn "vanviddsperspektivet" som for eksempel indie-prog & psykedelia-plater fra slutten av 1960-tallet og tidlig 1970-tall, både engelske, tyske kraut-rockplater og amerikanske (f.eks. Dark, Forever Amber, Complex). Også ligger "vanviddet" ganske nært når det gjelder å samle plateselskap-utgivelser (Vertigo-rekken, Dawn-rekken, Deram-rekken, etc. noe som er kun for de pengesterke). Eller å samle sjeldne garage & freakbeat-singler og LPer fra 1960-tallet samt å samle sær avantgardejazz fra 1960-1970-tallet (bare sjekk ut prisene på Til Vigdis, Min Bul, etc.). Herregud, vanviddsperspektivet ligger langt unna noe som ordinært som Smiths og Zappa. Stakkars Hornby, han skriver en autentisk bok om et landskap som han aldri har vandret i men som han bare kjenner gjennom topografiske data fra overfladisk kartlesning. Derfor tror vi bokens jeg-person når han beskriver seg selv (side 31):

"Talentet mitt, om jeg kan kalle det det, er å kombinere en hel haug med gjennomsnittlighet innenfor en kompakt ramme."

PERSONGALLERI

Hvis persongalleriet som Hornby introduserer oss til i sin bok er virkelige, eller bare amalgeringer av virkelige personer, så kan de få en ekte platesamler til å be til hvilkensomhelst Gud om at denne/disse personen(e) måtte han aldri få møte. Her er beskrivelsen av en person som jobber i platesjappa til bokens jeg-person, en fyr ved navn Dick, som står og lener seg mot døren til sjappa lesende en bok, på side 41:

"Han er enogtredveår gammel, med langt, fett svart hår, han har på seg en Sonic Youth-T-skjorte, en svart skinnjakke som tappert prøver å antyde at den har sett bedre dager, selv om det bare er et år siden han kjøpte den, og en walkman med latterlig store hodetelefoner som ikke bare dekker ørene hans, men halve ansiktet. Boken er en Lou Reed-biografi i pocketutgave. Bæreposen ved føttene hans - og den har sett bedre dager - reklamerer for et dødshipt amerikansk uavhengig plateselskap; han slet hardt for å få tak i den, og blir merkbart nervøs hvis vi kommer i nærheten av den."

Dette er i hvert fall ikke beskrivelsen av en platesamler. Dette er beskrivelsen av en posør og en bløffmaker, slik posører og bløffmakere oppsto innom rocken på 1980-tallet. Vi forstår tegningen: denne Dick er en referanseposør: å vandre omkring med en plastpose som utgir de sosialt korrekte rock-referansene er veldig viktig for ham. Dick er typen som gjerne vil høre til, på et sosialt plan. Musikk er sekundært. T-skjorta med Sonic Youth på er en selvfølgelighet, ikke en T-skjorte med Kylie Minogue eller Take That, fordi det ville introdusert en sans for ironi som slike stivbente etterplaprere som Dick ikke ville tørre å gi seg ut på. Dick er personen som ikke vil bryte grenser. Og med det er Dick typen som vil skape tabuer, typen som selvfølgelig ikke vil snakke med deg hvis du ikke liker samme musikken som han "liker".

Denne romanens Dick-figur minner meg om en kvasi-rocker som jeg kjente i Tromsø en gang i tiden, som nå er plateselskapssjef for den norske avdelingen av et multinasjonalt plateselskap. Denne kvasi-rockeren var på 1980-tallet en trend-fundamentalist. Slik en muslimsk fundamentalist tolker alt i Koranen bokstavelig, slik tolket denne kvasirockeren Den Hellige Skrift som for ham var New Musical Express. "Gud, for en bra musikkavis NME er", sa han en gang på en uterestaurant hvor undertegnede var til stede. Da jeg påpekte at NME stort sett drev på med hype og bullshit ble han potte sur og tok dette personlig. Hver gang man var uenig med ham om noe som var skismatisk for den etterplaprende Gudstjenesten av NME-resitasjon som han brukte å holde på kafeer og restauranter angående The Next Big Thing (som aldri ble the next big thing) av en artist/gruppe som NME brukte å blåse opp etter at de hadde gitt ut sin første single, så tok han dette som et personlig angrep og la deg for hat: han var Paven mens du ble Luther. Han brukte hver uke på begynnelsen av 1980-tallet å styrte ned på Prelaten (drikkested i Tromsø) med en single, klaske den i bordet hvorpå han eksklamerte: "Dette er århundrets single!." Javisst. Gjett hvor han hadde det fra? Men som trend-fundamentalist på 1980-tallet måtte han hele tiden gå ut av sitt eget gode skinn: han var vokalist i en gruppe som spilte god og drivende, energisk bra rock men dette var ikke nok: høsten 1984 ble han intervjuet på Studentradioen i Tromsø hvor han hyllet country-musikk som dette året hadde blitt trendy (dette fordi rockabilly hadde vært ekstremt trendy i 1983, noe som førte videre til at country skulle bli det i 1984, i USA har som kjent rockabilly og country vært nære venner) og annonserte han at som off-shoot skulle begynne med country-musikk. La oss håpe at det finnes en tyveår gammel tape hvor denne nåværende plateselskapsdirektøren (som ikke akkurat hadde det største av sangstemme) "synger" gamle countrysanger og Gram Parsons-sanger. For noen tolkninger, bare fantasien stopper oss. Dette er også samme mannen som lokalt i Tromsø forkynte at "Imperiet er universets beste band". På slutten av 1980-tallet kastet han rocken på båten og involverte seg med etnisk musikk akkurat på det tidspunktet da world music ble populært. For en individualist. Og for en fantasi.

Romanfiguren Dick er også gjennomsnittalminneligheten som går i uniform: "...en svart skinnjakke som tappert prøver å antyde at den har sett bedre dager, selv om det bare er et år siden han kjøpte den...." Dick er typen som når han kommer hjem etter å ha kjøpt seg et nytt "rocka" klesplagg med en gang setter igang med ritualet å "thrashe" klesplagget på et eller annet vis for å få det til å se litt herja ut samtidig som han bruker timevis foran speilet, som en jentunge før hun skal på skoleball, for å se mest mulig "rocka" ut før han går ut på byen, sannsynligvis på en trendy rockeklubb - et bedehus - for å re-sitere sosialt korrekte plateanmeldelser fra NME sammens med posørvennene sine - en tungetale - mens alle snakker det samme sosialt korrekte rockepreiket - et bønnemøte - før kvelden ender opp på et nachspiel hos dama som han desperat prøver å imponere med et eller annet regnskog-prat - en gudstjeneste.

Med tanke på at boken kom ut i 1995, så virker mye av miljøet, sjargongen og tendensene totalt akterutseilt til det smakløse 1980-tallet. Hadde Hornby skrevet denne romanen på 1990-tallet i troen på at åttitallskulturen var paradigmatisk, slik en utenlandsk turist som kommer til Oslo og Norge for første gang tilfeldigvis på 17. mai vil tro at Norge er verdens mest festlige sted? Er dette en kvasi-autentisk bok fra en (gud-hjelpe-oss!) 80's has-been? Vi må lure fordi denne romanens Dickie har merkelig nok, på 1990-tallet, en greie for kassetter(side 41):

"Han bruker den til å bære med seg kassetter. Han har hørt mesteparten av musikken i sjappa, og vil heller ha med seg nye ting på jobben - kassetter fra venner, bootleg-plater han har bestilt på postordre - enn å kaste bort tiden med å høre på noe for annen gang. ("Blir du med og spiser lunsj på puben, Dick?" spør Barry og jeg ham et par ganger i uken. Han ser sørmodig på den lille kassettstabelen sin og sukker. "Det skulle jeg gjerne, men jeg er nødt til å høre gjennom alle disse")."

Undertegnede husker veldig godt hvor mye av bootleg-industrien som på 1980-tallet ble solgt på kassett og også hvor mye alternativ rock som kom eksklusivt ut på kassett på 1980-tallet. Men det var på 1980-tallet. På 1990-tallet var alt dette forandret: CDens inntog gjorde det utrolig billig å produsere og selge bootlegs. For eksempel: så mange Zappa-bootlegs som på 1990-tallet utkom på CD gjorde allverdens sjeldne og ikke-så-sjeldne bootlegs og semi-bootlegs med Zappa like lett tilgjengelig som klassisk-LPer på et loppemarked. Svært få vil gidde å søke etter bootlegs på kassetter i dag, da er CDer mye bedre og lettere å skaffe. Så hvis dette er en beskrivelse av det å være platesamler så var det en antikk måte å beskrive det på i 1995. Men Dick er ikke rare musikkentusiasten, grunnen til at han tar med seg kassetter på jobb er fordi han (side 41) "vil heller ha med seg nye ting på jobben... enn å kaste bort tiden med å høre på noe for annen gang." Dick er altså typen som bare hører en plate en gang og så er det "now for something completely different". Javel, i mine mange år som platesamler og musikkentusiast har jeg aldri støtt på en sådan person som bare hører på en plate én gang. Enten lider denne Dick av neofil mani (noe som dessverre var vanlig på 1980-tallet) eller så ville nok en freudianer fått mye ut av hans vegring mot å høre noe for annen gang, for kanskje er hans musikkbehov bare et sublimert behov for trang etter jomfruer. De fleste platesamlere har sine favoritter, artister og plater, som de spiller om og om igjen gjennom hele livet.

Dette persongalleriet av en trekant: bokens jeg-person, Dick og en til som heter Barry, er ingenting annet enn posører og bløffmakere. A bunch of fakes. Og som vi alle vet: de som spiller teater, men ikke på en teaterscene, men i det virkelige liv, er virkelig noen ekle skapninger. På side 53 i boken kommer en eldre mann inn i sjappa deres som er "ikke hipp på noen slags måte" og spør etter singelen I Just Called To Say I Love You. Biskop Fjertnes, forvalter av de rett-troendes menighet, i dette tilfellet en amøbe ved navn Barry, sier smilende at jovisst, den har vi. hvorpå følgende dialog oppstår mellom den ikke-hippe kunden, en synder, og Biskop Fjertnes, alias Barry:

"Kan jeg få den, da?..."
"Nei, beklager, det kan du ikke..."
"Hvorfor ikke?"
"Unnskyld?"
"Hvorfor ikke"
"Fordi det er noe jævla sentimentalt kliss. Ser vi ut som en sjappe som selger I Just Called To Say I Love You-dritt, hæ? Så pell deg ut herfra og ikke forstyrr meg mer."

Fyren går ut av sjappa og Barry "knegger fornøyd". Denne atferden er symptomatisk for alle middelmådige dilletanter. Husk: selve dødssynden for en middelmådighet er å bli konfrontert med det middelmådige, slik en som ikke kan svømme selvfølgelig vil avsky havet. Barry representer Musikkpolitiet, en konstabel som forholder seg til lover og regler, i dette tilfellet lover og regler om det å være rett-troende, man skal ikke like I Just Called To Say I Love You fordi slik musikk er apokryf, den er ikke innlemmet i NMEs tekst av Den Hellige Kanon hvor en slik sang vil få gode kritikker. For på side 54 blir Barrys heslige oppførsel forklart: "Han fornærmet meg med sin redselsfulle smak" hvorpå Biskop Fjertnes utdyper til bokens jeg-person: "Du er i ferd med å bli bløt på dine gamle dager, Rob. En gang i tiden ville du kjeppjagd ham ut av sjappa og bortover gata" hvorpå bokens jeg-person tenker: "Han har rett. Jeg ville det." Barry og bokens jeg-person er gjøkunger i musikkelskernes rede, den typen som leker platesamler i noen år før de blir innhentet (blir for gamle) av en ny generasjonen av unge, hippe, trendfjols som atter en gang vil resirkulere retoriske klisjeer i musikalsk korrekt selskapsform i noen år før de også ender opp som det som Barry og bokens jeg-person egentlig har vært hele tiden: middelmådigheter som ikke kan flykte unna sin egen middelmådighet for lenge, etter en stund blir de innhentet av den og vil skjule det hele bak en retorikk av å "bli moden" det vil si gifte seg, få barn, ta opp lån, finne seg en produksjonsjobb eller telefonselgerjobb før de senere i livet går gjennom en obligatorisk skilsmisse hvorpå "platesamlingen" blir solgt for å dekke ex-konas parfymeutgifter. Stakkars Barry, stakkars bokens jeg-person og stakkars Nick Hornby som prøver å fortelle oss at disse tre figurene er den ekte vare. Platesamlere? Musikkelskere? Ikke faen. Bare tre opportunister, nevrotiske og kastrerte hanekyllinger, livredde overfor å si feil, gjøre feil, like feil, i det jernkorsettet av Musikalsk Korrekthet som de går i. For Barry er en misjonær, han har sett lyset, har har lest Bibelen (les: NME) han prøver å gi kundene en epifanisk opplevelse på den ubehagelige måten som de første misjonærer brukte av metoder (side 88):

"Han driter dem ut fordi de ikke har den første Jesus and Mary Chain-LP-en... og han ler av dem fordi de ikke har Blonde On Blonde... og han eksploderer i vantro når de forteller ham at de aldri har hørt om Ann Peebles..." Utenforstående som leser denne boken og tror at slike dumme svin som Barry konstituerer platesamlere, musikkinteresserte eller generelt folk som jobber i bruktvinylsjapper må tro om igjen. Slike idioter som Barry er særdeles få og i Norge blir denne typen stort sett plateselskapsdirektører. Dessuten: I Just Called to Say I Love You er en vidunderlig låt.


comments powered by Disqus

 



Karl Arne Dalsaune (sKADd)
2005-11-16Her var det mye å ta tak i...

Du tar virkelig dette for alvorlig!! Det geniale med High Fidelity, og en av grunnene til at denne boka er blitt så populær, er at den tar menn som er i ferd med å bli voksne så til de grader på kornet. Mange menn i slutten av 20-årene/begynnelsen av 30-årene kjenner igjen mange av situasjonene bokens hovedperson Rob kommer opp i. "Hvorfor blir jeg alltid forlatt?" "Hva er galt med meg?" Dette er den perioden i livet hvor menn oppdager at de er ikke snørrunger lenger, som kan løpe rundt fra dame til dame og fra fest til fest. De oppdager at de må forandre seg, men vet ikke hvordan. Det handler om å "finne seg selv".

Boka handler først og fremst om dette, det er en roman om hjerte/smerte. Platesamlertemaet er selvfølgelig en stor del av greia, men det er likevel sekundært.

Så til detaljene:
1: BABY I LOVE YOUR WAY.
Har du aldri hørt en ny coverversjon av en sang du kanskje ikke liker, og oppdaget at i akkurat denne versjonen er sangen faktisk bra? Et banalt eksempel kan være Bowling for Soups versjon av Britney Spears' "Baby One More Time". I denne versjonen er tyggegummipop gjort om til en melankolsk punk-ballade. Originalen er masseprodusert søl, som fremkaller oppkastreflekser, mens coveren er en varm låt med sjel.

2: OVERSETTELSE
Hvem er du egentlig sur på her? Er det Nick Hornby sin feil at oversetteren ikke møter dine standarder? Kanskje du burde lese boka på engelsk. Man bør så fremt det lar seg gjøre ha lest en bok på originalspråket før man begynner på en slik analyse.

3: OM PLATESAMLERE:
Et av de litt fiffige elementene ved denne boka, noe som også har gjort den så populær, er at den ser på stereotypiske platesamlere fra utsiden. Rob er selv platesamler, men kan fremdeles se objektivt på platesamler, og karakterisere dem slik de faktisk er. Rob sammenligner å selge brukt vinyl med å selge porno, og platesamlere med fetisjister. "I would feel guilty taking money from them if I wasn't one of them myself." Denne karakteristikken av platesamling er meget god. Du, Geir Levi Nilsen, er tydeligvis så låst inne i din lille platesamlerverden at det er umulig for deg å se på det objektivt. Og da er det forståelig hvorfor du blir støtt av denne boka, fordi den tar deg på kornet, og du føler derfor, bevisst eller ubevisst, at boka gjør narr av deg. Noe den faktisk gjør. Hele denne artikkelen er i så tilfelle kun et utløp for ditt mindreverdighetskompleks, og derfor blir resultatet at du driter ut deg selv.
Videre er du meget frustrert over diss samlerne som vil ha utgåtte Smiths singler og "original not re-released" Frank Zappa-album. Vi snakker her om ekte vinylfetisjister, og Smiths singlene vil ikke ha noen verdi for dem på CD. For mange platesamlere er formatet og innpakningen like viktig, og kanskje til og med viktigere enn musikken. Angående Frank Zappa albumene er det en selvfølge at en samler heller vil ha de mer sjeldne originalutgavene enn en reutgivelse. Sannsynligvis ville en ekte samler ønsket å få tak i begge utgavene, og han ville tatt kontakt med alle bruktsjappene han måtte for å få tak i det.

4: OM KASSETTER
En ekte platesamler/vinylfetisjist er ekstremt påpasselig med platene sine, og vil ikke ta dem med ut eller låne dem bort til andre. Derfor er det helt naturlig at kameratgjengen spiller over platene på kassett når de skal dele musikken med andre. På denne måten slipper de at platene blir spilt på en slitt platespiller som kan ødelegge plata, og de kan ha med seg musikken overalt, noe en musikkelsker er avhengig av. Discman er også utelukket, siden slike platefetisjister helst hører på obskure sjeldne plater og bootlegs, som aldri har kommet ut på cd. Cd-brennere var også en sjeldenhet i 1994, ihvertfall i private hjem. Jeg husker at så sent som i 1997 var det kun en i klassen som hadde cd-brenner, og han tok seg betalt 200 kroner hvis du ville ha brent en cd.

5: OM PERSONGALLERIET
Personene i denne boka er klassiske typer. Dick er vinylfetisjisten kjødeliggjort. Han bruker all sin tid på å snakke om, lete etter, og høre på musikk. Han skaffer seg faktisk så mye ny musikk at han ikke har tid til å høre på hver plate mer enn en gang. Selvfølgelig har han sikkert en favorittplate, men han er en veldig stille personer som ikke går rundt og annonserer sitt privatliv til verden. For Dick er musikk høyst personlig. Barry er helt motsatt. Han er den høylytte personen som blir sint hvis du ikke liker det han liker. Han tar det personlig hvis noen liker det han mener er dårlig musikk, og han mener at dette gir ham rett til å skjelle dem ut. Hans ord er lov, og han er helt uten filter. Han er selvutnevnt musikkpoliti, og vi har alle møtt ham.

Jeg syns at denne mangelen på kunnskap fra din side er oppsiktsvekkende. Å utgi seg for å være en hardcore platesamler når du ikke vet disse fundamentale tingene om platesamlere, som forøvrig er beskrevet i artikkelen "Musikkelskere og platesamlere - en psykopatologisk analyse" på denne nettsiden (http://www.groove.no/html/article/58036103.html), er bevis nok på at du selv er en posør.

Det er klart at du har en musikkfetisj, og dette har du latt gå utover mye i livet ditt. Når du lar begjæret for musikk gå utover forholdet til andre mennesker, sånn som kjærester og samboere, er du gått for langt, etter min mening. Det finnes tross alt ting her i livet som er viktigere enn å samle på musikk ;-)

Rolf
2005-11-18Ga opp på halvveien, men fy f...

Jeg tror jeg tok poenget selv om jeg ikke orket å få med meg alle detaljene: Nick Hornby's "platesamler" i boka er ikke en EKTE platesamler - det er derimot herr Nilsen. Jeg kan KANSKJE skjønne at noen ville føle seg rammet av Hornbys beskrivelse hvis den var en svartmaling av virkeligheten, men det Nilsen forteller her er jo at en EKTE samler er mye MER monoman, isolert og misforstått enn hovedpersonen i boka. Nilsen føler seg altså tråkket på fordi han har det VERRE enn det han mener har blitt bildet av "den gjengse platesamler". ??? Jeg trenger noen dager på sortere dette! :-)

Når det er sagt - storkoste meg med artikkelen (vel, den første halvparten), og feedbacken til Karl Arne var også super lesning (det var den siste feedbacken hans som ledet meg inn i dette). Takk til dere begge to for å ha gjort en kald høstdag varmere! :-)

Runar
2005-11-29Hårsår

Av en eller annen grunn fikk hele denne greia meg til å tenke på en historie som vistnok er sann. Når filmen "Spinal Tap" skulle ha premiere så ble det invitert endel rockere til visningen. Aerosmith var blant disse. Gutta trodde nok at de nå skulle få med seg en skikkelig rockefilm, mens de derimot ble servert en hysterisk parodi på rockebransjen, og spesielt rock av det hardere slaget (les; Aerosmith). Dette likte gutta i Aerosmith ikke noe særlig, det heter seg at de forlot kinoen rasende.

Runar

Geir Levi Nilsen
2007-09-16Hallo Karl Arne Dalsaune!

Jeg sitter og kjeder meg helt jævlig på en søndag og føler at jeg må replisere her. Har før ikke giddet å gjøre det men en regntung søndag kan inspirere til mye rart. Jeg har flirt mye av Karl Arne Dalsaunes kommentar lenge nå og vil bare kommentere følgende av hva han sier om meg ang. mine svakheter:"Jeg syns at denne mangelen på kunnskap fra din side er oppsiktvekkende. Å utgi seg for å være en hardcore platesamler når du ikke vet disse fundamentale tingene om platesamlere, som forøvrig er beskrevet i artikkelen ´Musikkelskere Og Platesamlere - En Psykopatologisk Analyse´ på denne nettsiden...er bevis nok på at du selv er en posør." Karl Arne Dalsaune: jeg har ikke bare lest artikkelen du nevner, jeg har tilogmed skrevet den. Lærer de ikke snørrvalpene på søndagsskolen å lese lenger?

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo