#16: Tonto på Rhinen

Ein Wigwam Steht in Babelsberg: Westernkulturen blomstret i det østlige Tyskland!

En kraftfull amerikansk kultureksport ved siden av populærmusikken er filmen, og målt i symbolsk tyngde og metaforisk potensiale står westernfilmen igjen som sentral matrise for den populærkulturelle fortelling. Hovedformen i denne filmgenren, fortellingen om temmingen av "det ville vesten" og innføring av lov, orden og amerikanske verdier i villmarken, ble utbredt over det meste av verden i årene rett etter andre verdenskrig og var nærmere universalisert i løpet av 50-tallet. Kun kommunistblokken holdt stand mot denne potente filmgenren, selv om - som vi snart skal se -også kommuniststatene etterhvert fikk sine westerns. Selvsagt var genren langt eldre enn dette, spredt via det trykte ord allerede fra 1800-tallet av. Men det var først med westernfilmens "gullalder" i tidlig etterkrigstid at westernfortellingen som populær form nådde global utbredelse.

Et velkjent utslag av assimileringen av amerikansk westernmytologi er den regionale produksjonen av westernfilmer. Særlig oppnådde de italienske, såkalte "spaghettiwesterns" berømmelse for sin sammensmelting av amerikansk westernikonografi, japansk samuraimentalitet og heimavla italiensk patos. At de overgikk det meste i samtida hva angikk voldsromantikk, dårlig smak og generell tarvelighet skal heller ikke stikkes under en stol.

Mindre kjent er det at andre land spilte inn sine egne cowboyfilmer som på ymse vis speilet opphavslandenes mentalitet samtidig som de resirkulerte et amerikansk sujett. En ny tysk CD-utgivelse minner oss om et slik utslag. I Øst-Tyskland produserte man en rekke regimegodkjente indianerwesterns med utgangspunkt i den tyske forfatteren Karl Mays villmarksfortellinger. Musikken fra disse og andre øst-tyske westerns fra 60-80 tallet er samlet på to volum i CD-serien Originalmusiken aus der D.E.F.A-Indianerfilmen. Platene er ikke kronologisk lagt opp, og sporene er satt sammen hulter til bulter. Dette gjør ikke noe, men det som savnes er mer utfyllende opplysninger på filmene og deres komponister. Innleggsheftene er på fattige 6 sider, stort sett bestående av fotografier, og yter ikke dette spennende materialet rettferdighet. Musikken er derimot svært godt ivaretatt, både lydmessig og rent preserveringsteknisk. Mange av kuttene er nyinnspilt til utgivelsen, mens andre er hentet fra de originale lydsporene. Vol.I heter Ein Wigwam Steht in Babelsberg (ASM 002), et ordspill på navnet til tysk films mest berømte studiofasiliteter i Babelsberg. Vol.II har fått tittelen Wigwam, Weste(r)n, Weisse Wölfe (ASM 008) og er mer av det samme - tysk westernfilmmusikk i spennet fra det banale til det dramatiske. Begge volum (flere er bebudet) kan bestilles fra cinesoundz.de eller allscore.de. Begge har stilige omslagsfotos av høyreiste germanere med kobbersvertet hud og indianerparykk. Det hviler en eim av Sølvpilen over platene, et inntrykk som blir kraftig styrket av å se disse filmene. I dag er de å finne på tyske tv-kanaler som RTL, gjerne på søndag ettermiddag. For 20 år siden var flere å finne på folks lokale videosjappe i "videoens barndom". Et og annet eksemplar dukker fortsatt opp på loppemarkeder og regionale bruktsjapper.

De første tyske westerns ble produsert i tida etter første verdenskrig, bl.a en todelt versjon av Den Siste Mohikaner; Lederstrumpf i 1920 med Emil Mamelok og Bela 'Dracula' Lugosi som lærstrømpe og chingachgook. Man fant at skogene og bergklettene i Rhinland kunne passere som troverdig erstatning for nord-amerikansk villmark, og underlagslitteraturen ga seg selv. Den voldsomt populære westernforfatteren Karl May trollbandt en stor tysk og vest-europeisk leserskare med sine fortellinger om indianeren Winneton og speideren Old Shatterhand. Bøkene gikk i mange og store opplag og ble lest av alle samfunnsklasser. Det var handlingsmettet litteratur med eskapistisk slagside. Hitler, Göring og Goebbels elsket May og konkurrerte seg imellom om å ha de flottest innbundne settene av May i førsteutgaver stående på skrytehylla i sine respektive ørnereder. Den dag i dag selger May bra til et nostalgisk publikum av godt voksne tyskere som minnes sin barndoms favorittlektyre.

Populariteten forplantet seg nedover i generasjonene, og på 60-tallet ble det laget en serie filmatiseringer av Mays bøker med Pierre Brice som Winnetou og ex-Tarzan Lex Barker som Old Shatterhand. Filmene var en heimavlet øst-tysk affære og var kolossalt populære fra første dag. Filmer som Der Schatz Im Silbersee (1962), Winnetou (63) og Winnetou II (64) går fortsatt i hyppige reprisevisninger på tyske tv-kanaler. En stor subgenre av såkalte sauerkraut-westerns fulgte i deres vake utover på 60- og 70-tallet, av økonomiske og scenografiske grunner spilt inn i Jugoslavias klippefylte landskaper. De teutoniske skoger egnet seg som setting for villmarkseventyr med Apacher, cowboys og meksikanere. Som en fotnote må det tilføyes at westernfilmer har blitt produsert og spilt inn i en rekke land: I Frankrike på 20-tallet, i Russland før 1920 (Borsjt-westerns), Australia, New Zealand, Sør Afrika, Argentina (pampas-westerns) og Norge (The Call of the Wild (1973) med Charlton Heston, Revolution (1985) med Al Pacino og Tashunga (1999) med James Caan). Det er laget westerns lagt til månen (Moon Zero Two, 1968) og til Jupiter (Outland med Sean Connery, 1981).

Det fine med de to nye tyske CDene som for første gang gir en omfattende dokumentasjon av musikken fra disse filmene er deres før nevnte eklektiske preg. Platenes sammensurium av kutt gir umiddelbar utsikt over genrens musikalske mangfold. Spennet i uttrykk overrasker, særlig hvis man har sett noen av filmene og husker deres snille og temmelig infantile framtoning. Det er først og fremst det dramatiske og storfelte i mange av komposisjonene som liksom ikke stemmer helt med inntrykket av filmene. Jeg nevnte 70-tallets store kitch-indianer Sølvpilen, og det er dennes troskyldige verdensbilde som gjør seg gjeldende i grosset av sauerkrautwesterns. Flere av kuttene er da også banale popballader med orkester-synth som komp. Det er det sedvanlige mitteleuropeische schlock som gjør seg gjeldende i verste Grand Prix-stil, i for eksempel Tokel-Ihto og Steine & Staub (fra Vol.II). De mest interessante sporene kombinerer tradisjonelle senromantiske filmmusikkmotiver med lette etniske innslag, kor og indianerens tradisjonsinstrumenter.

Det er mye effektiv og medrivende filmmusikk å høre her. Flere av sporene er rene pastisjer og parafraser over Hollywood-scores. For eksempel er Spur des Falken (Vol.II) en effektiv rip-off av Jerome Moross' musikk til The Big Country (1958) med innlagte melodielementer fra sørstatsvisa Rose of Alabama. Moross' musikk til nevnte film preger flere av kuttene i arrangementer og orkestrering. Ellers er det komponister som Alfred Newman og Dmitri Tiomkin som i særlig grad har inspirert.

Disse forbildene gir unektelig den enkle og upretensiøse musikken en reisning som hever den over den rene illustrasjonsfunksjonen den i utgangspunktet er tiltenkt. Mye av materialet egner seg faktisk på plate, da filmenes enkle fortellinger er selvgående maskiner som sjelden tar seg pauser for å aksentuere det musikalske underlaget. Slik sett skiller øst-tysk western seg fra amerikanske eller italienske, der filmene på 50-60 tallet i økende grad inneholdt dialogfrie "pauser" hvor musikk og bilde gikk opp i en høyere enhet genren før ikke hadde utforsket.

Filmenes øst-tyske opphav preger selvsagt deres utforming. Man forsøkte å dosere marxisme innenfor den eventyrpregede Karl May-settingen. Resultatet ble pro-indianske westerns der klasse og imperialisme-perspektiver tydeliggjøres gjennom urbefolkningens kamp mot den hvite mann. De røde er edle, mens de beste blant de hvite også er entydig gode. Det er utnytterne blant de hvite, grådige kvegbaroner, korrupte indianeragenter, tjuvslaktere og heimebrennere som er skurkene. Den renommerte film- og teaterkomponisten Wilhelm Neef ble tidlig tilknyttet syklusen av Karl May-filmer og vant gehør med sin orkestermusikk som blandet tradisjonell filmmusikk med folkloristiske innslag. Neef fikk hjelp av bl.a jazzmusikeren Ruth Horman og øst-Tysklands slagerkonge Gerry Wolff på de mer poppregede numrene. Den noe mer ukjente filmkomponisten Günther Fischer kom inn i serien på 70-tallet og er representert med flere effektive spor. Fischer ga også musikken et mer jazzaktig preg, noe som gjør den mer smidig og billedskapende.

Etter å ha lyttet endel til de to hittil utgitte volum av serien er undertegnede blitt fan. Det er underlig suggererende musikk, og akkurat så regionalt særmerket som så "global" musikk som seinromantisk filmmusikk med westerntema kan bli. Det er uvante klanger og romvirkninger som spiller på et langt mer dempet register enn den italienske westernfilmens lydspor. Morricone og hans kolleger komponerte for storfelte, svulmende pistol-operaer. De øst-tyske gutta skrev musikk for enkle eventyrfortellinger med en light touch av statspropaganda og 7-11 marxisme. De sto forsåvidt like fritt til å underbygge bildene med den musikk de fant høvelig. Dette høres godt på Vol.II, som inneholder mer eksperimentelle komposisjoner. Utsnittene er friere i formen, mindre knyttet til melodilinjer og byr på artige lydeffekter som punkterer musikken på uventede steder. Neefs bidrag til Osceola (1971) er en blanding av Morricone-trompet, Lex Baxters easy listening, Jerome Moross' epikk og generell kakafoni.

Hva finnes ellers på platene? Vol.I konsentrerer seg i hovedsak om Winetou/Karl May-filmene. Vi hører utdrag av Die Söhne der Grozen Bärin av Frank Schöbel (1966), og samme komponists Chingachgook, die Groze Schlange (1967). Vi får også utdrag av Karl-Ernst Sasses musikk til Kit & co, Ulzana og Der Scout (produksjonsår for disser er ikke oppgitt). Som bonusspor på Vol.I er tittellåta Ein Wigwam Steht In Babelsberg fra 1976 å høre, en morolåt som driver vennlig harselas med den store popularitet filmene nøt i sin tid. I dag er de mat for den store "ostalgi-bølgen" som gjør seg gjeldende i de tidligere øst-tyske områdene. De nye CDene er vel et utslag av denne trenden, og filmene har funnet nye hjem i hundretusenvis av tyskernes video- og DVD-samlinger.

Skal jeg kort framheve høydepunkter på Vol.II må det bli omtrent "alt", men særlig Neef og Sasse-materialet. Disse komponistenes tilbakekomst fra glemselens arkiver er høyst velkommen, et sterkt argument for videre satsning på slike i utgangspunktet så marginale utgivelser som disse. Hi-yo silber!


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Hex-Trem? Nostalgie de la Boue

Geir Levi Nilsen har lest boken XTRM - Krig I Oslos Gater av Jan Kallevik.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo