Tronrøvere og perlestjelere - innstuderte og innbilske replikanter fra speilkabinettet

Geir Levi Nilsen har sett seg lei på musikalske kopister eller "avtrykksartister". Hans vrede går blant annet ut over Gary Numan, Japan og Svart Klovn.

Mange har stått foran speilet, spilt luftgitar og ønsket at de var Eddie Van Halen. Eller hylt inn i en imaginær mikrofon og ønsket at de var Bon Scott. Hell Ain't a Bad Place to Be. De fleste har latt det bli på det nivået. Noen har kanskje ascendert litt høyere og tatt en karaoke i fylla til Born to Be Wild på danskebåten eller på julebordet. Men ikke alle har ikke forstått at det er et skille mellom beundring og forelskelse.

Og når folk er forelsket gjør de mye rart og mye dumt.

One of a kind
Noen artister er unike. De er musikalsk dyktige og spiller vanvittig godt på instrumentet sitt, de skriver bra tekster og lager bra melodier, de fremfører låtene sine med guts & feeling, de har en egen stemme, en egen musikalsk identitet. De har noe unikt som skiller dem fra mengden, alle gjenkjenner deres "stempel" på musikken når de hører artisten(e). Det er lett å bli blendet av dette unike. Blinded by that light.

En som var definitivt blendet var musikeren Hirth Martinez som ga ut to plater på 1970-tallet: Hirth From Earth (WB, 1976) og Big Bright Street (WB, 1977). De er eksakte ned-til-minste-detalj- kopier av Dr. John: Stemmebruken, fraseringen, produksjonen, miksingen, arrangementet, genre-valg, komposisjon, tekster, bruk av musikkinstrumenter, etc.etc. På sin andre plate har han til og med Dr. John med på flere kutt! Martinez fikk visstnok bare gitt ut to plater. Og det er forståelig nok. Hvem vil ha en eksakt kopi når du har den ekte varen? Hvor mange kopier av en plate av en slik kopi-artist tror et plateselskap det kan selge?

En annen kopi-artist er Cindy Lee Berryhill, en kvinnelig Bruce Springsteen-kopi. Hør plata Naked Movie Star (Awareness, 1989), spesielt låta Me, Steve, Kirk and Keith som er halvbroren til Springsteens The River. Tekstene på plata er Springsteen-parafraser: Hverdagslivet til hverdagsmennesker i USA fortalt innom sideveiene til det ualminnelige Amerika hvor karakterer som Jack and Darlene, Little Mo og Banjo Jack og steder som Dee's Cafe er de implisitt sentimentale hverdagsheltene i en grå, hard outsider-hverdag i det harde, tøffe USA. Med låttitler som 12 Dollar Motel skulle den Spreingsteinske gateromantikken være sikret. Cindy Lee hulker avgårde om dette og hint i gråtende Springsteen-arrangementer med dertil tilhørende tårevåt Springsteen-produksjon, innbefattet luftige pianotriller og svulstig melankoli som f.eks. i låten Indirectly Yours. Men den verste er Yipee, en nesten 14-minutters plagiat (noen idioter vil kanskje bruke ordet homage) av Patti Smiths Land (fra Horses). Og Berryhill-plata er endog produsert av Lenny Kaye, opprinnelig gitarist i Patti Smith Group fra 1970-tallet. Men er er det mange som kjenner til Cindy Lee Berryhill i forhold til Bruce Springsteen? Eller Patti Smith for den saks skyld?

Nok en avtrykksartist er Bubba White med plata ...and Then Came Bubba (Columbia, 1969) som er en rendyrka Bob Dylan-kopi så manisk kopierende at man lurer på om nevnte plate er Blonde on Blonde, Part 2. Her er alt med av Bob Dylan fra 1965-1967: Den Dylanske syngestilen; litt snerrende, litt arrogant, selvsikkert spyttende poetiske rimomane fraser. Og musikken; i bakgrunnen et stampende orgel litt i utakt med resten av musikken, en skarp og dundrende trommelyd, stampende gitarer og bass i et nærmest produksjonsløst reverb-skrallende studio-ekko. Låtene har Dylansk-intellektuelle titler som The Pounding Status Quo og On Tomorrow. Men hør f.eks. Sociological Bind og The Messenger of Love. De er så Bob Dylan at selv ikke Bob Dylan ville greid å lage en slik Dylan-låt!

Og det er det som er problemet med alle kopi-artistene: De overgår sine idoler i å være tilstedeværende i deres plass i et selvdestruktivt hübris. Bob Dylan kan ikke synge så perfekt Bob Dylan som Bubba White. Dette er alle kopi-artisters bane. Deres eksplisitte etteraping er så perfekt at det blir nærmest komisk idet forelskelse og selvkritikk er to poler som gjensidig ekskluderer hverandre.

We can all be heroes (just for a few albums
David Bowie er en unik artist. Siden hans første spede begynnelse på midten av 1960-tallet til begynnelsen av 1980-tallet skapte han en karriere som neppe noensinne vil bli etterfulgt av noen. Bowies tid som rock-musiker besto av en rekke kunsteriske metamorfoser hvor hver fase representerte noe nytt, originalt og substansfylt både på et musikalsk og tekstmessig plan. En eklektisk kameleon med kunsterisk integritet som nektet å stivne i en gitt form men som hele tiden gikk nye og uante veier.

Fra platedebuten i 1967 til og med Scary Monsters i 1980 var han en trendsetter, paradigmeskaper og veiviser for hvordan rocken kunne være. David Bowie ble en av rock-aristokratiets store menn hvis navn ble forbundet med gjennomtenkte konsepter, kjølig eleganse og kunsterisk dybde. Titalls artister og grupper har prøvd å kopiere Bowie. Denne kopismen har vært så eksplitt i sitt forelskede uttrykk at nevnte kopister bare har fremstått som latterlige. Det finnes kun én Bowie. Er det så vanskelig å forstå? Men nedenfor er ting som bør nevnes om hvorfor Bowie er den han er.

Ting man bør vite om hvorfor David Bowie var unik i perioden 1967-198
1. David Bowie var en kunstner. Det vil si han tilførte rocken et større format enn den opprinnelige hadde. F.eks. hans fire første plater viser en ung, søkende kunstnersjel med stor villighet til å eksperimentere og til å utvide musikalske rammevilkår. Eksempel: Hunky Dory fra 1971 høres ut som en samling demoer spilt inn live i studio på en halv dag, årevis før begrepet lo-fi kom på scenen. Bowie studerte pantomime, buddhisme, scenekunst, m.m. på 1960-tallet ikke fordi han behøvde det i karrieren men av genuin interesse.

2. David Bowie var en manipulatør. Dvs. han skapte seg selv om som flere personligheter opp gjennom hele 1970-tallet, skiftet ham hele tiden, mest kjent er vel Ziggy Stardust-karakteren hans, et uforglemmelig glamrock ikon. Bowie la ikke an på å være troverdig, noe som var og er ellers så hardt etterstrebet i rock-verdenen men manipulerte hele tiden med identiteter, skifte av musikkstil, med eksperimentering av form og innhold. Og det viktigste av alt: han vant hele tiden mens han gjorde dette.

Hva som angår Bowies sangstil så er det her definitivt variasjoner i vokalfremføringen. Noen steder er den så innstudert kopiert at man lurer på hvordan kan dette gå an. Bl.a. har Bowie stjålet mye fra Bryan Ferry; den jålete, halvt hulkende, kokkerte feminine måten å synge på (som sikkert Ferry igjen stjal fra Dean Martin og andre schmalz-gutter). Men Bowie største vokalinnflytelse er Anthony Newley (1931-1999), en britisk skuespiller, sanger og låtskriver, som han har stjålet utrolig mye fra. Newley ga ut en hel masse album fra 1955 til 1992. Det er bare å ta en lytt til en hvilken som helst av Newleys plater og man vil høre hvor Bowie hentet sin vokalfremføringsmessige inspirasjon fra. Lytt spesielt godt til plata Ain't It Funny (MGM/Verve, 1972) som et godt eksempel. Og som Newley fremsto også Bowie som skuespiller og crooner, film-messig sett mest kjent er The Man Who Fell to Earth. Kort sagt: Bowie kunne spille på tusen strenger, et slags renessanse-geni i rocken, glamrockens Leonardo. Dette gjorde Bowie til noe utilnærmelig, mystisk, og for noen: guddommelig. Bowie var på 1970-tallet en stjerne med stor S.

3. Alt ved David Bowie var nøye gjennomtenkt. Tekstene, melodiene, plateomslagene, konsertene, scenefiguren som Bowie spilte, kostymene, sminken, lysshow, intervjuer - alle disse fenomene ble kalkulerte scenarioer hvor Bowie selv trykket på knappene. Eksempel: Plateomslagene. Bowie introduserte close-up, ansiktsportretter av seg selv, ofte i dvelende, grublende og meta-fiktive positurer. Dette var en arv fra den kunstneriske delen av underholdningsindustrien som ikke rock-artistene ville ta i med ildtang en gang. Slik Frank Sinatra, Bing Crosby, Elvis Presley og andre skapte brukte nærbildede ansiktsportretter på plateomslagene sine, slik gjorde også Bowie det, men bare med en subtil twist. Var dette David Bowie eller var det bare en av hans mange persona? Bowie var mystisk og skapte tvil noe som gjorde han til en gåtefull figur i motsetning til rockens mer eksplisitte karakter som ofte bare slo hammeren på spikerhodet og ferdig med det. Bowie var interessant: en vill flygende fugl blant virrende døgnfluer.

1970-tallets tronrøvere
David Bowies "fingeravtrykk" satte seg kraftig fast i rockekulturen på 1970-tallet. Og Bowie-kloningene begynt å opptre tidlig. En av dem var den legendariske homserockeren Jobriath fra New York som debuterte med Jobriath (Elektra, 1973).

På omslaget ser vi Jobriath liggende i kunstferdig positur: Erotisk, dyp og funderende, en positur som skulle bli etterlignet av mange Bowie-replikanter. David Bowie var som sagt en av de første som fremstilte seg selv slik på omslagene sine. Men var Jobriath Bowie? Ved første gjennomhøring av låt nr. 1 på side 1 - Take Me I'm Yours - er kloningstrykket så hardt at man nærmest faller av stolen og vrir seg på gulvet av latter. Jobriath synger med en kunstferdig, og innstudert "engelsk" frasering, slik Bowie ofte gjorde på mange av låtene sine. Men der Bowie var kjølig og elegant som en smidig tiger i vokalfremføring og melodistruktur, blir Jobriath en hysterisk katt som skriker (bokstavelig talt) som om noen hadde trampet på halen dens. Det hele blir hysterisk, totalt overstyrt - hele albumet er slik: Totalt hysteri på nivå med et transvestitt vaudeville show med Jobriaths bitch-kvinende Bowie-kopisme.

Jobriath går så mye over grensen at han kommer overhodet ikke tilbake. Eksempler: Space Clown er en vaniljesaus-kopi av Bowies Starman. Earthling prøver å føre temaet fra Space Oddity videre. Rock of Ages er Bowies Suffragette City i nærmest identisk form. Og så videre. Hele plata er vanvittig og må bare høres. Bowie har selv hevdet at han husker Jobriath som en av de mest intense publikummere helt foran scenen på mange av konsertene sine. En det derfor at låten World Without End ligner så mye på Bowies 1984 fra Diamond Dogs? Hørte Jobriath låten, tapet den på konsert og snekret sammen en kopi av sangen ett år før låten kom ut? Gud vet, men så identisk som World Without End er med 1984 så må dette ha skjedd. (Eller var det omvendt?)

Ihvertfall så må den homoseksuelle Jobriath ha vært forelsket i David Bowie. Plata slutter med Blow Away, som høres ut som en out-take fra Hunky Dory, og blown away ble da også stakkars Jobriath som ble en latterliggjort figur i rockbransjen på 1970-tallet. Han endte sitt liv i nød og elendighet i New Yorks slum ved av å dø av AIDS tidlig på 1980-tallet. Jobriath ga bare ut to plater - den andre kom ut i 1974, også denne på Elektra med tittelen Creatures of the Street mens en tredje var innspilt, men den ble aldri utgitt, forståelig nok.

Hvis noen tviler på at Jobriath var en smakløs Bowie-kloning, så anbefales Jobriath pre-Bowie, hans merkelige gruppe Pidgeon fra 1960-tallet som besto av Jobriath (tangenter, gitar, vokal) Cheri Gage (harpe, vokal) Bill Strong Smith (trommer, vokal) og Richard T. Marshall (tekstforfatter). Gruppa ga ut en LP på Decca i 1969. Omslagsbildet er totalt smakløst med ett bilde døde duer pakket inn i hamburgerbrød. På innsiden av utbrettet er gruppa avbildet: 60-talls hippier med langt hår og flagrende gevanter fotografert ute i naturen oppe i en grønn åsside med en hippie-budeie som vokalist. Hører man på plata så er musikken og tekstene tradisjonell søkende hippie-melankolsk "det-suser-i-sivet" stearinlys-rock. La oss snakke om følelsene våre. Eller tungt orkestrerte 60-talls pop-låter i konservativt arrangement. Ikke noe lad in sane her.

En annen Bowie-replikant fra 1970-tallet er amerikanske David Werner som ga ut hele tre plater. Hans to første plater er tredjerangs Bowie-imitasjoner som er mer kjedelige enn morsomme. Dette er Bowie-etterligning fra Bowies Young Americans-Station to Station periode. Med andre ord: 50 % vestkystrock, 50 % emosjonell funk-soul-disco. På omslaget på sin andre LP Imagination Quota fra 1975 (som ikke lever opp til tittelen) stirrer Werner på oss med et jeg-er-bare-et-såret-dyr bedende og kunstferdig blikk i en dyp og "arty" svart-hvitt kunstfoto-sammenheng. På baksiden er Werner og gruppa hans fotografert. Legg merke til Werners frisyre og klesvalg/hatt: er det Bowie-1975-karnival i kveld? Werner bøyer seg fremover mot kamera: han er en intens, dyp men dog elegant Bowie-dandy-kunstner. Musikken, vokalfremføringen og tekstene er trøtte greier: det er endeløse variasjoner av Golden Years og Fascination i fantasiløse Bowie'ske-reproduksjoner. Bare på ett kutt blir han ufrivillig komisk, på låten Talk som høres ut som en kastrert versjon av Young Americans hvor han etterligner Bowies vokalfremføring og fraseringer såpass mye at det blir pinlig og latterlig på en og samme gang.

Men der hvor Jobriath blir hysterisk og overdrevet idet han overkjører sin Gud i 200 kilometer i timen, blir David Werner en famlende dilletant som snubler barfot i sitt Gude-spor. Kjedelig, men ett godt eksempel på at forelskelse can seriously damage your health. Men heldigvis tok David Werner til fornuften. Hans tredje plate, som kom tre år etterpå på Epic i 1979, bare kalt for David Werner (antagelig med en slik tittel for å markere at dette var den egentlige begynnelsen, her begynner den egentlige David Werner) er fullstendig Bowie-kopisme-fri. Dette er en selvstendig new wave/pop-rock plate hvor David Werner på omslaget ser ut som en Johnny Thunders-kloning. En lykkelig slutt? Tja, om hr. Werner kom ut med flere plater etter dette, vites ikke. Kanskje var hans muligheter allerede oppbrukt i 1979.

En av 1970-tallets siste Bowie-replikanter er Zaine Griff. Debutplata hans med det Bowie-tittel klingende navnet Ashes And Diamonds (WB, 1980) er det vanlige - et omslag med nærbilde av ansiktet belyst med androgyne trekk, et "dypsindig" blikk stirrende mot kamera i svart nattskygge-bakgrunn med klassisk dandy-lignende stilfull dress. Inni dette omslaget finnes en plate med så mange eksplisitte Bowie-referanser at man føler medynk med hr. Griff. Tekstene er forferdelige: banale klisjeer i et fortvilt forsøk på patos (som f.eks. på tittelkuttet) mens syngingen til Griff er et litt mer kontrollert Bowie-vokal kopi enn det som er vanlig blant Bowie-kopiene. Men såpass mye stempel av Bowie har plata at Bowies nære venn og produsent, Tony Visconti, har produsert plata og spiller bass, balalaika og rytmeinstrumenter på plata.

Men det som gjør plata til et stort høydepunkt er første låt på side 2 som heter The Scandinavia. Her utgyter Zaine Griff sitt hat mot skandinaver og den skandinaviske folkesjel. I teksten sier han How do I begin knowing the Scandinavian?/The Scandinavian is cold as a stone...The Scandinavian...I never wanna see you again! Siste frasen blir brølt ut i det som høres ut som avmektig hat. Plata er som nevnt fra 1980, midt i en interessant periode i Bowies karriere, i ettertid av Low-Heroes-Lodger trilogien og Zaine Griff lar ikke sjansen gå fra seg til å ape etter sentrale temaer fra denne Bowie-trilogien. Et sentralt tema hos Bowie i denne perioden var fremmedgjøring og splittelse, som ofte fikk eksotiske og esoteriske uttrykk, spesielt på Heroes. Zaine Griff prøver så godt han kan å henge med på dette intellektuelle lasset med låter som har slike titler som The Iron Curtain, Orient og The Sentimentalists men som de fleste Bowie-kopier så får han det ikke helt til. Det er ikke akkurat de store stemninger som blir skapt her. Hva skjedde med Zaine Griff? Hvor ble han av? Et google-søk kan kanskje avsløre det men han ble ihvertfall ikke noe nytt rock-ikon, han ble ikke den Nye Store Bowie.

Andre generasjons perlestjelere

Gary Numan
På slutten av 1970-tallet/begynnelsen av 1980-tallet oppsto det en ny kloning av Bowie-kopister i kjølvannet av punk/new wave-bølgen. Slike folk som Japan og Tubeway Army/Gary Numan sto klar til å føre Bowies arv videre. Trodde de selv. Men som Bibelen sier: mange er kallet, men få er utvalgte. For i ettertid er det pinlig å høre overnevnte 1980-tallsartisters lavpannede Bowie-imitasjon. Hvis David Bowie er en god årgangsvin i rock-historien, blir Gary Numan og Japan som dårlig heimbrent i sammenligning. Og de var ikke de eneste. 1980-tallet ble en oppsamlingstid for Bowie-kopister, spesielt på vokalfronten. En hel bataljon av trollmannens læregutter invaderte platestudioene og prøvde å selge en koffert med murstein som om det var en forsendelse med krugerands. Gary Numan var en av dem.

Gary Numan og hans gruppe Tubeway Army debuterte i 1978 med Tubeway Army etterfulgt av Replicas i 1979, begge utgitt på Beggar's Banquet. Musikken er primitiv og enkel electronica, naiv og upåtatt barndoms-synth med enkle lydfasetteringer og mildt sagt lettvinte komposisjoner. Tekstene omhandler temaer som individets fremmedgjøring, mennesket møte med maskiner, teknologiens stramme grep på kulturen, etc. Kort sagt - de eksistensielle spørsmålene som ble tatt opp av science-fiction forfattere 40 år før Gary Numan greide å popularisere dem i slike utsagn som: Down in the park where the machmen meet the machines and play 'kill-by-numbers', Down in the park with a friend called 'five', I was in a car crash or was it the war, But I've never been quite the same. (fra sangen «Down In The Park» fra plata Replicas av Tubeway Army.). Philip K. Dick er det ikke. På denne tiden ga Bowie ut sin Low-Heroes-Lodger trilogi hvor Bowie sammen med Eno eksperimenterte med elektronisk musikk og greide å skape noe helt unikt nytt på nevnte tre plater. Numans Tubeway Armys samlede produksjon blir i samme periode som en På-Treff plate i sammenligning. På platene sine så etteraper Gary Numan Bowies vokal på en såpass eksplisitt måte at man blir sjokkert. Bowies sosiolekt - sør-Londonsk halv-cockney dialekt - er perfeksjonert-etterapt på en slik måte at man lurer på om dette er en musikalsk utgave av Pygmalion. Det er ikke noe rain-in-Spain akkurat men heller en lad-in-sane. Numan burde startet sitt eget plateselskap og kalt det for His Master's Voice. Hvorfor kunne ikke disse Bowie-kloningene være litt mer implisitte og mystiske?

Men hvem har copyright på Bibelen? Slik tenkte nok manageren til Gary Numan. "Nei, Gary, dette kan du ikke gi ut. Du vil bli saksøkt av Gud - dvs. David Bowie - hvis du gjør det." For Numan/Tubeway Army spilte inn massevis av ting som ikke ble gitt ut mens gruppa eksisterte. Ikke før i 1985, lenge etter at Tubeway Army var oppløst, kom det en posthum tolvtommer-EP trilogi kalt Vol. 1/Vol.2/Vol.3 på henholdvis gul/rød/blå vinyl. Disse tre seperate tolvtommer EPene kan trygt anbefales, de er helt hysteriske. Her er alle låtene som ikke ble funnet verdig til å bli med på Tubeway Armys to første LPer. Og hvilke låter! I mange av David Bowies tekster finner man et tema om personlig galskap og mentalt forfall. På plata The Man Who Sold the World sier Bowie på All the Madmen: ..I'd rather stay here with all the madmen than perish with the sadmen roaming free.... Hos Gary Numan blir det slik: We're the crazies - we're the crazies - we're the crazies gjentatt inntil det monotone over et synth-riff som er så døvt at selv ikke et kjøpesenter ville brukt det. (fra låta The Crazies på Vol.2).

David Bowie greide også å skape, med dyktige tekster og gode melodier, stemningsfulle melankolske sanger, spesielt på Space Oddity og Hunky Dory. Sanger som Quicksand, The Bewlay Brothers, Memory of a Free Festival, er vakre og melankolske sanger som bare David Bowie, med sitt unike auteur-talent i rocken kunne ha skrevet. Hører man på Vol. 3 av nevnte Numan/Tubeway Army-tolvtommer EP-trilogi, kan man høre slike låter på side 1 som The Monday Troop, Crime of Passion og The Life Machine som er en pinlig parafrase av et tilnærmet plagiat av overnevnte Bowie-låter typologisk sett. Helt forferdelig. I 1986 begynte fanklubben til Gary Numan å gi ut en serie på ti plater i fem dobbeltalbum gjennom fire år (1986-1989). Og hva het serien? Images 1&2-tilogmed 9&10. Ja, og hvem ga ut dobbelt-LPen Images 66-67 i 1973? Riktig... Det var ikke Bjøro Haaland.

Andre Bowie-griser er gruppa Japan som iherdig prøvde å være David Bowie samt gruppa Dalis Car fra 1984-5. Begge disse to gruppene er latterlige og ufrivillige komiske. De er så innstuderte i sin Bowie-kopisme i sin religiøse jeg-faller-på-kne-for-deg David, og så alvorlige, pretensiøse og påtatt iskalde og "kuule" at man må bare vri seg av latter når man hører dem. Her er det ikke noe som heter å være voksen, å stå på egne ben.

Japan
La oss ta Japan først. Det er en trist historie ettersom råta ikke setter inn før etter noen LPer. De tre første platene inneholder nesten ikke anstrøk av Bowie-kneling. Deres første plate Adoscelent Sex fra 1978 er god plate med mye interessant musikk, spennende arrangementer, gode komposisjoner. Musikken høres ut som en slags funky new wave med syrlige passasjer av anstrengt goth. David Sylvain synger som en torturert soulsanger med alvorlig mageknip mens musikken er nådeløst glatt oljet med en ekstremt "slick" produksjon. Den beste låten på plata er nok Lovers on Main Street, en nydelig rock'n'roll komposisjon. Her er Japan en unik gruppe!

På omslaget både foran og bak ser gruppa ut som glamrocka junkie-faggots mange år før Hanoi Rocks og desslike prøvde seg med et slikt image. Låtene har også titler som Transmission, Performance, Television, Suburban Love - titler med tekster som reflekterer den dystre rock'n'roll-dystopien gruppa ville formidle. Men allerede her på deres første plate kunne Bowie-kopismen boble under overflaten, mest tydelig her på låten Communist China. Deres neste plate Obscure Alternatives, også denne fra 1978, er mer standard new wave-rock hvor David Sylvain synger som en slags Mick Jagger-kloning og gruppa spiller traust og kontant A4-rock. En låt som ...Rhodesia skiller seg dog ut med sitt reggae-komp og sitt politiske budskap. Denne plata er deres straighte rockalbum hvor Sylvain såvidt begynner å utvikle sin Bowie-kopirolle mest tydelig på låta Deviation og episke Suburban Berlin. Men råta setter inn på de fire neste studioalbumene: Quiet Life (1979), Gentlemen Take Polaroids (1980), Assemblage (1981) og Tin Drum (1981). Vokalen til Sylvain er så overdrevet Bowie-kopierende at det er mer irriterende enn latterlig. Men man kan også tolke vokalfremførelsen til Sylvain som kopi av Bryan Ferrys verste vokale forfengeligheter.

Som sagt, en del av kritikken mot David Bowie som har vært fremført i alle år: at han ikke bare var en kameleon men også en parasitt. Bowie "stjal" mange kunstneriske uttrykk fra mange forskjellige kilder men hadde kraft, identitet og substans nok til å gjøre dette om til sitt eget uttrykk. Det tragiske med det hele for Japans vedkommende er at mens vokalisten deres var en Bowie-kopierende sau uten skam. Dette er så tragisk fordi musikken på disse fire nevnte Japan-platene derimot er helt unik: komplekse, stemningsfulle og intelligente komposisjoner med en nydelig produksjon som avslører smakfullhet og musikalsk innsikt. Bare så synd at det hele ødelegges av en vokalist, David Sylvain, som ikke har blitt voksen nok til å finne sitt eget kunstneriske vokaluttrykk men som er såpass umoden at han må kopiere andre som f.eks. sitt store idol David Bowie.

Prosjekt Bowie
1980-tallet var en begredelig pretensiøs tid. Det mest klassiske eksemplet på det er uttalt i ordet/begrepet "Prosjekt". Hjelpe meg så mange prosjekt-grupper og prosjekt-arrangementer som oppsto på 80-tallet, det ene opplegget mer kunstnerisk enn det andre. En av mange prosjektgruppene fra 1980-tallet, totalt blottet for sjel og identitet, er gruppa Dali's Car. Man kan høre deres The Waking Hour (Beggar's Banquet, 1984) for å få en bekreftelse på det.

Hovedpersonene i gruppa er Mick Karn og Peter Murphy som fotografert inne på utbrettet av plata gjør sitt beste for å "outshine" hverandre i hver sin kunstneriske Bowie-positur. Produksjonen er grufull: Et over-intimisert lydbilde med oljeglatt funk-lignende bass og diskantert taffel-synth i bakgrunnen prøver desperat å skape mystiske, dvelende og kunstneriske lyd uttrykk men lykkes bare som ferdig produkt med å bli et vaniljesaus-reklame lydspor fra det kjedeligste kjøpesenteret du noensinne var innom på en harrytur over grensen. Da er det så ekstra trist at komposisjonene - melodiene - er utrolige gode men mangler totalt fremført dybde og musikalsk fargelegging. Og til sist og i minst: vokalen til Peter Murphy er grufull Bowie-kopierende nonsens, som hos alle 1980-talls Bowie-kloningene.

Og husk: Dali's Car er bare ett av mange eksempler på Bowiekopier i prosjektgruppeform som finnes fra denne perioden.

Norske Bowie-kloninger - My fair Bowie
Er Finn Coren Norges svar på Jobriath? Nei, det er han ikke. Han er kanskje som artist i sin spede begynnelse et Bowie-derivat, men en intelligent en som sådan. Finn Corens plater (hans diskografi er ikke så omfattende) er smakfulle hva angår produksjon, de musikalske arrangementene er dype og utsøkte, komposisjonene er intelligente og inneholder en høy musikalsk standard. Han har tonesatt musikk til dikt av Yeats og Blake, noe som har vært en musikalsk vellykket affære. Spesielt er hans plate The Blake Project: Spring fra 1997 en utrolig bra plate som kan anbefales sterkt.

Men begynnelsen av Corens karriere viser en artist som er dypt influert av David Bowie. Her finner man eksplisitt Bowie-vokal etteraping og mange Bowie-image&song-parafraser. På Corens første plate The Echoing Green (Luna Music, 1989) finner vi låter som Catch That Girl - en homage til Bowies Catch That Man på plata Aladdin Sane? Og låten Pantomime - hvorfor en låt som heter det? Fordi David Bowie studerte pantomime under pantomimekunstneren Lindsay Kemp i to år på slutten av 1960-tallet?

I Corens tekst sies det: Where are you when I talk to you... Where are you when I think of you.... Et godt spørsmål siden David Bowie i 1989 da Corens plate ble utgitt var "oppslukt" av gruppa Tin Machine. Og så har vi Corens låt Cheers to the Wild Boys, er det en hilsen til The Wild-Eyed Boy From Freecloud? (fra Bowies Space Oddity).

Like etterpå kom A Full Moon in March: Love's Loneliness (Kirkelig Kulturverksted, 1990). Her er Corens Bowie-vokal såpass eksplisitt kopierende at man blir litt fortvilt og deprimert over denne umodenheten og den barnslige kritikkløsheten som ligger i den kokette Bowie-kopismen. Som f.eks. på åpningsssporet Crazy Jane and the Bishop. Herregud, David Bowie har vært i kulturbildet siden 1967 og vi vet alle hvem han er. Skal man ikke som artist prøve å finne sitt eget uttrykk, sitt eget kunstneriske ståsted? Jobriath-nivået når Coren på plata siste spor, tittelkuttet, hvor Corens vokal er så etterapende at man må flire.

Legg dessuten merke til omslaget: som alle Bowie-kopister (Jobriath, Werner, Numan) så gjentar Coren den stilistiske Bowie-posituren: han stirrer på oss i halvt mystisk, halvt plaget-kunstner-positur med Bowie-lugg-frisyre. Her er tips til en rock'n'roll regissør/produsent som vil lage den nye Spinal Tap: Gjør en film om en musical-oppsetning av My Fair Lady, kall den My Fair Bowie, hvor gubben sjøl David Bowie spiller Rex Harrisons rolle og tar for seg en ung aspirerende neofytt som vil etterape David Bowie.

David Bowie har blitt kopiert såpass mye i sangstil, vokalform og ut fra sine egne komposisjoner at man kunne jo håpe at den neste Bowie-kopisten ville begynne med en musikalsk sang&komposisjons-etterligning av Bowies verste låt fra 1967, låten The Laughing Gnome.

I en artikkel om eventuelle norske Bowie-kloninger kommer man seg ikke utenom Svenn Jakobsen alias Svart Klovn alias Kid Death fra det norske 1980-tallet.

Denne skapningen kom fra den norske pønkscenen, fra grupper som Diskoteque Rabiat og De Berømte før han tok ut Bowie-drømmen sin fullt ut med sitt alter ego Svart Klovn. Dette er jo typisk for alle Bowie-kopister: David Bowie hadde sine alter egoer, som f.eks. Ziggy Stardust. Under dette navnet ga Svart Klovn ut tre sjutommere: Knust Knekt/Macho Manifest i 1983, Sensation Boys i 1985 på Temptation og Queen Bitch (ååjaaa, den tittelen har vi vel aldri hørt før?) koblet med b-siden a-hhh... (Medicine, 1986). Her er Jakobsen avbildet i close-up (selvfølgelig) i klovnesminke, (ikke ulikt det uttrykket som Leo Sayer hadde på 1970-tallet da han prøvde seg på glamrock-scenen i sin spede begynnelse ved å sminke seg som klovn) dog i litt mer kunstnerisk/dekadent stil enn trad.klovn-sminke. Både a- og b-siden er utrolig kjedelig Bowie-kopisme, både i komposisjon, tekst og vokalfremføring. På b-sidens tekst sies det: Now, listen to some little lad insane... Er det Aladdin Sane det er snakk om?

I 1987 avanserte Svart Klovn til å gi ut albumet Satyricon under gruppenavnet Kid D. & the Nightshades på Medicine Rec. Om denne plata er ukjent for de fleste så burde den være verdenskjent for å ha frembragt den verste coverversjonen av Velvet Undergrounds Venus in Furs noensinne. De som trodde at Cirkus Moderns versjon av Venus In Furs (fra Pans Pauker, Famous 1986) var tragisk og latterlig, må være klar over at det finnes én versjon som er mye verre og den finnes på denne. Her prøver Svart Klovn/Kid Death å synge denne låta med en dandy-aktig kokett Bowie-lignende vokalfremføring, det er så tåpelig, skal man le eller gråte? Satyricon er utrolig kjedelig, den trøtteste plata David Bowie aldri utga. Full av negativitet er den også; på låta Frankie Goes to Woodstock slenger Kid Death/Svart Klovn om seg med dritt til datidens samtidsartister, her sies det bl.a. Have a hit, Frankie Boy, Holy Shit, holy toy, feel O.K.. På Sensation Boys smyger Kid Death/Svart Klovn seg gjennom The David Bowie School of Phraseology/Mimick Singing, et grufult kutt som høres ut som ett dårlig outtake/avvist låt fra Scary Monsters.

Hele Satyricon er mer deprimerende enn komisk. Plata avsluttes med låta Wildshot som bare består av skrik og hyl. Forståelig nok. Skal man på liv og død kopiere/etterape en artist bør det gjøres skikkelig og ikke så dårlig som her. I dette tilfellet er det nok slik at de gode Bowie-kopiene fremkaller latter mens de dårlige fremkaller tristhet. Hør på denne plata som et bevis på at vi i Norge på 1980-tallet hadde vår andel av fantasiløse, dumme, tåpelige David Bowie kopister.

Konklusjon
Å stå på egne bein er vanskelig for noen. Denne svakheten har ofte blitt utnyttet av plateselskapene. Hver gang en unik artist/gruppe slår gjennom, tenker folkene i et plateselskap "dæven, gruppa Rat Brat Pack of Cream Corn Crapola har virkelig slått igjennom med sin unike blanding av funk, industri og hardingfele. Platene deres har jo solgt i 10 millioner ex. på en uke", hvorpå de så desperat leter etter kopier til denne gruppas musikkstil og image. Så finner de noen artist-forelskede svake personligheter som ikke har noe eget musikalsk uttrykk/ståsted men gjerne vil kopiere en artist eller en trend og håper at denne kopien vil selge like mye som den paradigme-skapende originalen. Fordi omkring i verden er det nok av tullinger uten personlighet som vil kopiere, tenk på alle Springsteen/Dylan/Rolling Stones kopiene som har kommet og gått gjennom årene, de fleste av dem fullstendig anonyme. Forståelig nok, hvem vil høre på Bukka White når du har Bob Dylan? Hvem vil høre på Kid Death and the Nightshades når du har Scary Monsters av David Bowie?

Dette er en fæl miks: grådige plateselskaper/kopierende artister. Det gode med det er jo at de i beste fall frembringer en god latter men i verste fall bare tristesse. Hør på nevnte plater og døm selv. De fleste platene nevnt i denne artikkelen er obskure og marginale utgivelser som kan finnes i billigbinger verden over. Slik sett er det sikkert en hel haug med uoppdagede David Bowie-kloninger omkring i det store globale platekartoteket som heter vinylutgivelser. Bring dem frem i lyset, skånselsløst og uten omsvøp!


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo