Påskekrim: Rockens ti verste artister

Er Neil Young eller Bruce Springsteen verdens verste artist? Geir Levi Nilsen kårer de 10 han mener befinner seg nederst på rangstigen.

1. NEIL YOUNG
Crosby, Stills & Nash (Atlantic, 1969) er en guddommelig plate som inneholder klassiker på klassiker av nydelige låter. Ett av de få perfekte debutalbumer i rockehistorien og en plate som etablerte et ny musikalsk paradigme, vestkystrock, en musikkstil som har influert mange. Men dette var gutta fra hippietiden med tydelige fred & kjærlighetsverdier. Disse verdiene involverte dessverre også inntak av illegale kjemiske substanser. For hvor mye narkotika denne trioen inntok i denne perioden er uvisst, men en ting er sikkert: mye må det ha vært. For på den neste plata, Déjà Vu (Atlantic, 1970), som også er en perfekt klassiker med massevis av skjønne låter, har de vært såpass borte i tåka til å innlemme en ung hippie-snik ved navn Neil Young i gruppa. Utrolig! Plata åpner med nydelige perler av låter som Carry On og Teach Your Children før en sutrende, gnålende, selvmedlidende hippie-tulling kommer gnålende med "helpless, helpless, helpless..." Herregud, for en grufull avbrytelse. Som om å være på en kjempemorsomt vorspiel som blir avbrutt av en sutrende kjerring i naboleiligheten som banker på døra og sier: "Ja, dåkker har det artig, men dåkker tænk ikkje på stakkars mæ som e rullestolbrukar og prøva og få søvn litt på kveil’n".

Neil Young er artisten som vil at du skal synes synd på ham. Det gjennomgående temaet på alle platene hans fra 70-tallet er sutring, gnåling, og gnying. Slik ble Neil Young artisten på 1970- og første del av 1980-tallet som appellerte til selvmedlidende, selvopptatte, stakkarslige, ynkelige, selv-overdramatiserende, hjelpeløse, hypokonderiske, langhårete disko-hippie mammadalter som gikk rundt og syntes synd på seg selv for den minste lille ting. En pudding som laget musikk for puddinger. Helt grufullt å høre og å være vitne til.

Låtene til Neil Young er et studium i det mest patetiske hippie-vrøvl. Når han for eksempel blir politisk engasjert er det på en så forutsigbar måte at du må nesten gjespe av oppgitthet. Et eksempel er Ohio som handler om fire studenter som ble drept av den amerikanske Nasjonalgarden under en demonstrasjon ved Kent State University 4. mai 1970. Her er teksten bare politisk porno: "Tin soldiers and Nixon coming, we're finally on our own, this summer I hear the drumming, four dead in Ohio." Jaså, Neil, du rapporterer fire døde i Ohio? Så originalt! Er du sikker på at det ikke var fem? Husk: Neil Young var sportsjournalist før han ble "musiker".

Et grimmere eksempel på mannens lavmål er Southern Man og Alabama, som omhandler rasisme i sørstatene. Noe mer stigmatiserende enn teksten til Southern Man er vel aldri blitt gjort. De fleste er enig om at rasismens første uttrykk er negativ generalisering: "Alle jøder er sånn og sånn" eller "Alle arabere er sånn og sånn". Her går Neil Young i sin egen felle: han greier med rasistisk metode å generalisere over alle som bor i Sørstatene, i teksten sies det: "Southern change gonna come at last, now your crosses are burning fast, southern man." Hjelp! Er alle menneskene som bor i Sørstatene i USA medlemmer av Ku Klux Klan? I hvert fall ifølge Neil Young. Southern Man er ikke noe annet enn en patetisk rasistisk hatlåt. Likeledes med Alabama, hvor det sies i teksten: "Alabama, you got the weight on your shoulders that´s breaking your back. Your cadillac has got a wheel in the ditch and a wheel on the track". Og videre: "What are you doing Alabama? You got the rest of the union to help you along, what's going wrong?"

La oss si det slik: Takk og pris at Neil Young ikke har hørt om Norge og opplevd den dårlige behandlingen vi har utsatt den samiske minoriteten for i århundrevis. Hvilke post-pubertale klisjeer ville han veltet seg i da? Skrevet en sang kalt Norway? Med teksten: "Norway, you got the oil in your face that's making you blind, your snow scooter has a wheel on the ice and a wheel in the water/ What are you doing Norway? You're outside the European Union, what's going wrong?"

Men selve rosinen i pølsa av elendighet er grufulle Cortez the Killer. Når man hører denne lurer man på hvor mye drugs Neil Young kan ha fått i seg på 70-tallet. Låten handler om conquistadoren Hernan Cortez (1485-1547) og den spanske invasjonen av Mexico, ca. perioden 1519-1522, som gikk hardt utover den daværende aztekerkulturen som var dominerende i området. Her greier Young å romantisere den blodige kulturen og høvdingen Montezuma på det mest kunnskapløse etter alle de tåpelige reglene som gjelder i den føleriske og tvangsempatiske hippiekulturen hvor selve overskriften heter filosofen Rousseau og hans vrøvl The Noble Savage. For selvfølgelig var det slik: "On the shore lay Montezuma with his coca leaves and pearls, in his halls he often wondered with the secrets of the world". Ja visst, selvfølgelig måtte aztekerhøvdingen være en slik vismann. At han spiste kokablader og hadde sans for å knulle unge jomfruer er vel noe som ikke kommer inn i bildet i det hele tatt. Videre sier Young om aztekerne: "And the women all were beautiful, and the men stood straight ands strong." Når i den fysiske antropologien og medisinens historie har det eksistert et slikt folkeslag hvor alle er vakre, friske og sunne? Og så kommer det verste: "They offered life in sacrifice so that others could go on". Her prøver Neil Young å rettferdiggjøre menneskeofring. De aztekiske ritualofringene er de mest grufulle ritualene noensinne kjent i religionshistorien men for Young så er jo det ok så lenge det skjer i folklorens altruiske tjeneste. Bare et storinntak av illegale kjemikalier kan føre et individ ned på så lavt nivå. Mer latterlig blir det når han sier videre om aztekerne: "Hate was just a legend and war was never known." War was never known? Slik kan man prate når man ligger på en sofa, drikker vin og røyker altfor mye av det-du-vet. Historiske kilder viser at aztekerne var noe av de mest krigerske folkeslagene gjennom historien. Det ligger jo i kortene: Hvis sivilisasjonen din har en religiøs tro basert på menneskeofring, så må du har nye offer-eksemplarer hele tiden. Cortez the Killer avsluttes med en ynkelig form for post-pubertal skjønnlitterær "mystikk": "And I know she's living there, and she loves me to this day, I still can't remember when or how I lost my way." Dette er sentimental cowboylitteratur. Har ikke denne artisten noe form for selvkritikk?

Neppe, for når punkrocken kom i 1977-78 måtte jo Neil Young komme med sine acknowledgements. I to av låtene på Rust Never Sleeps (Reprise, 1979) nevnes Johnny Rotten. Stakkars Neil. Vår alles kjære Johnny Rotten svarte når han ble spurt om hva han syntes om det: "Kanskje vil det gi den gamle bomsen fra LA en sjanse til å kjøpe et nytt par sandaler." For når 80-tallet kom, gikk Neil Young seg fullstendig vill, og ble helt desorientert. Han gjorde alt han kunne for å hoppe på de vikarierende trendene. Synthrockplata Trans (Geffen, 1982) countryplata Old Ways (Geffen, 1985) og rockabillyplata Everybody's Rockin (Geffen, 1983) sier litt om denne artisten lave kunstneriske integritet.

Men så skjer miraklet - og det skjedde mange mirakler på 80-tallet: Neil Young får et comeback på slutten av tiåret. "Keep on rockin in the free world" kauket han. Unnskyld meg, Hr. Young, men når ble du en rocker? Og hva betydde troverdighet på 80-tallet? Plutselig var denne hippiegnåleren akseptert som en rocker! Utover på 90-tallet ble han et rockeikon, et obligatorisk trekkplaster på enhver rockefestival.

Her ligger det positive og også det negative i rocken: Alt går an.

2. TOM WAITS
Tom Waits representerer alt som er galt med rockebransjen: Bløff, tyveri, plagiat, hulhet og vrøvl. Hans patetisk image er intet annet enn boms & uteligger-koketteri som skulle tilsi at her har vi en diplomatsønn fra den grønne gren som leker seg rundt i kloakken litt av og til. Med et så påklistret urbant amerikansk image så er det heller ikke underlig at Tom Waits ble råpopulær på det oversanitære hvitkalkede 80-tallet, noe som gjør sitt til at man tenker på anakronistiske stive trendkafeer fra de verste såpeopera-mareritter hver gang man hører den vrælende, stønnende, harkende stemmen hans, som trakteres med det mest melodramatiske patos noensinne gjort foran en mikrofon.

Dette fordi Tom Waits er en like stor fjert som Krystle Carrington og Lady Di til sammen.

Denne såkalte artisten har stjålet absolutt alt som han har presentert som sitt eget av musikk. Det er et godt eksempel på kunnskapsløshet når folk hyller denne plastikkbomsen i skyene ettersom Waits har rappet det lille han kan presentere på en scene eller på en plate fra artister som Dr. John, Captain Beefheart, Howlin' Wolf, John Lee Hooker, Mothers of Invention og generell 50-talls be-bop jazz. Han er så uoriginal og låtene så fulle av musikalsk tyvgods at bare en musikalsk novise kan bli begeistret av våset som denne dilletanten presenterer som sitt materiale. Tekstene hans er Jack Kerouac "spontaneous prose" be-bop plastikkpoetikk kjørt gjennom middelmådighetens forutsigbare kvern. Og det stopper ikke der: Selv plateomslagene er rene kopier. Sjekk Frank Sinatras In the Wee Small Hours (Capitol, 1955) mot Waits' The Heart of Saturday Night (Asylum, 1974). Det er ren kopisme, akkurat som plateomslaget til School's Out av Alice Cooper (WB, 1972) er et plagiat av Hotlegs' Thinks School Stinks (Philips, 1971).

Tom Waits skal visstnok være de tøffe guttas gatepoet, slum-estetikeren, artisten weekend-tøffingene med kulturambisjoner setter på når de skal befeste sitt eget image som hardhauser mens kona har tatt med ungene til svigermor.

Waits er en pine og har alltid vært det. Hvorfor kan ikke denne osten så full av hull bare trekke seg tilbake til Beverly Hills hvor han hører hjemme? Du skal være bra naiv for å tro på dette "nedkjørt-boms-i-en-bakgate-fra-et-snuskete-motell-i-østkant-slum-skid-row" imaget, en "gatepoet-med-jazz-i-blodet-under-en-jernbanebru" vrøvlet av et image som denne fjerten kjører frem. De samme folkene som liker denne tullingen leser som oftest romaner av altfor høyt overvurderte Charles Bukowski, drikker tequila og har alkoholrelaterte klengenavn på hverandre, og kommer med fraser som "for oss gutta boys går sola aldri ned" eller "etter oss kommer syndefloden". Men under julebordet ca. kl. 00.30 kommer kona hjemmefra og henter ektemannen/gutten sin og drar han med seg hjem. Der kan han sitte og drikke longshots med seg selv i kjelleretasjen og høre på Tom Waits. Heller en utefestival med Four Jets i striregn ved danseplattingen enn et sekund med Tom Waits og de folkene som liker han.
[Ref. til episoden fra Samfundet i Trondheim som visstnok takket nei til Tom Waits, da de allerede hadde booket Four Jets. Red. anm.]

3. NICK CAVE/DIAMANDA GALAS
Nick Cave må være katolikk. Alle platene hans er skyldsbekjennelse som tar for seg livets mørke sider: Drap, død, vold, horer, tragedier, grufulle skjebnefortellinger.

De fleste katolikker er OK folk. Men ikke Nick Cave. Han prøver å heve seg over Vatikanet og Paven og oppover til et høyere nivå: han vil gjerne være Messias, Jesus Kristus, en lidende Gud som med sutring vil fremstå som forpint, på randen av selvutslettelse, balanserende på en knivsegg av selvdestruksjon. Med andre ord: En total umoden idiot.

Nick Cave gikk i mange år på heroin. Åh, dæven så originalt for en hybelmessias. Den lidende kunstneren. Jada, det har vi ikke opplevd før. Musikalsk sett er han den mest uoriginale fjott noensinne: Leonard Cohen, rødvin- og stearinslys-kunstneren fra enhver feminin studenthybel fra 70-tallet, er Caves store musikalske og kulturelle mentor. Men han klarer ikke å fylle fotsoppen til Cohen engang. Man kan si hva man vil om Cohen men han hadde i det minste stil, eleganse og verdighet. Og gode tekster. Det er mer enn man kan si om guttungens umodne fascinasjon for livets morbide og mørke sider som er et gnål av liksom-forpinthet.

Nick Cave er en bløffmaker og en posør. Han strever så hardt for å skape musikk som inneholder mørke, mystiske og skumle stemninger, en slags rockens Johnny Cash, men enhver person med minstemåls intuisjon greier å gjennomskue dette flombelyste mørkerommet som han vil ha oss til å fremkalle dystre bilder i. Det hele får en motsatt effekt. Hver gang du hører Cave på plate så dør du av latter.

Platene hans er uinteressante og vrøvlete. Den kvinnelige motparten til Nick Cave er latterlige Diamanda Galas, en kaklende, skrikende kjerring som er teit og dum på det mest pubertale plan når hun skal gjøre dypdykk ned i avgrunnen, ned i det onde, mystiske og "skumle" som hun, som Nick Cave, ikke har den kunstneriske integritet og modenhet til å kunne fullføre på et anstendig vis. I stedet blir resultatet skrik og hyl, kaukende utbasuneringer og vulgære brøl som er mer dårlig tegneserie enn god og skapende kunst. Som eksempel på dette hør den latterlige plata Saint of the Pit (Mute, 1986) som er det mest umodne tolkningen av Charles Baudelaires diktning noensinne. Hvis noen derimot vil høre nydelige, smakfulle, musikalske tonesettinger av Baudelaire så lytt til Leo Ferre og plata Leo Ferre Chante Les Fleurs Du Mal (CBS, 1969) hvor Ferre i musikk og stemninger greier å gjenskape de vakre og lyriske stemninger i Baudelaires poesi med skjønn og bittersøt musikk med en dyp undertone av melankoli. Diamanda Galas derimot leser Baudelaire i menstruasjonsblod og knuste ølglass fra studentkantina og bommer i all sin umodenhet på det vakre og estetiske i Baudelaires nydelige poesi ved å vræle, brøle og slå hammeren rett i hodet på oss. Vet ikke Galas og Cave at det grusomme skal presenteres på en smakfull måte? Galas er er høne og Nick Cave er en plasthane. Det finnes bare en ting verre enn disse folkene: Fansen deres. Bare en gjeng med dumme groupier.

Prøv å bli voksne og la det svarte sminkeskrinet bli liggende igjen på jente-/gutterommet.

4. BRUCE SPRINGSTEEN
Man kan si mye om denne artisten, og det er umulig å være hundre prosent negativ. Springsteen har ett knallalbum: Born in the U.S.A. (Columbia, 1984), hvor han faktisk rocker på en del kutt og greier å servere noen nydelige pop/rock-låter andre steder. Samtidig må det nevnes at Springsteen generelt er en stor lyriker, en dyktig ordsmed, en usedvanlig god tekstforfatter som kan beskrive ting svært få er i stand til. Eksempelvis er teksten til Spirits in the Night en vanvittig god beskrivelse av livet på vrangsiden av samfunnet. Dermed sagt, han er ikke noe Bob Dylan. Selv om han gjerne vil være det.

Og her begynner problemet: det er noe uferdig med Bruce Springsteen. Denne artisten, en milliardærsosialist med voldsomt patos for arbeiderklassen og de undertrykte, klynker, skriker og brøler ut tekster i dypeste vemod og i den mest groteske sentimentalitet om arbeidsfolks liv i hjertet av Den Amerikanske Drøm: Knust kjærlighet, fabrikkarbeideres fritidssysler, kort sagt. Et liv i "hamburger heaven". Derfor er det ikke rart at han blir et ikon for den vestlige middelklasses romantisering om Det og De Alminnelige. Ingenting er som å være byråkrat i forstaden, AKP-ml'er eller musikkjournalist fra Halden og sitte å se ut vinduet mot verden i lunsjpausen og drømme at du var en knallhard bryggesjauer på havna i New York som etter jobb skal møte da buddies for å shoot some pool på en skummel havnekneipe. For det er jo der livet foregår, ikke sant?

Stakkars folk som lar seg lure av Bruce Springsteen. For eksempel: Når man hører gjennom det grufulle makkverket Darkness on the Edge of Town (CBS, 1978) så lurer man på én ting: Hva er det han sutrer for? Hele plata er vemod og melankoli fra ende til annen. Hva er det fyren har opplevd som er så trist? Neppe noen ting i det hele tatt.

Andre stedet prøver Springsteen å kjøre på et voldsomt patos med låter som kretser rundt temaet "Jeg-skal-snakke-med-fagforeningslederen-din slik-at-du-får-en-ekstra-hamburger-i-matpausen". Det er noe krampe med Bruce Springsteen hele veien. Alt skal være så intenst, alt er et kontinuerlig musikalsk hjerteattakk, og så skal du plutselig gråte. Det evige klynkingen, sutringen, gnålende melankolien. Alt er solnedgang, vemod og refleksjon.

Noen norske musikkjournalister med bakgrunn fra/i AKP-ml bevegelsen har utropt Springsteen til et arbeiderklasseikon som beskriver vanlige folks kår. Det er lite sannsynlig. Hverken Springsteen eller de selvsamme musikkjournalistene har neppe stått på ett fabrikkgulv og svettet inn fabrikkstøv i kreftlungene. Men både musikkjournalister og Springsteen tolker for mye ut av for lite. Det er lite melankoli, vemod og refleksjon hos gutta på gølvet. Hadde Springsteen eller disse romantiske musikkjournalistene befunnet seg i proletarens daglige åttetimers helvete til daglig, ville de ha opplevd at gutta på gølvet stemmer FrP, drikker seg sanseløst fulle på danskebåten i høystemt festhumør og drømmer om den store lottogevinsten, slik at de kan førtidspensjonere seg og flytte til Spania så fort som mulig. Og hvorfor ikke? Romantikken ligger bare hos jomfruene, de erfaringsløse, mytene blir avkledd for de som er der i øyeblikket.

Problemet med Springsteen og de som digger han er at noen mennesker - i forhold til Selve Livet som de drømmer om fra sidelinja - er jomfruer livet ut.

5. JANIS JOPLIN/MARIANNE FAITHFUL
Tromsø 1982: No sleep till Samfunnskafeen. Etter at festen hadde vart i tre-fire dager, visste du at nå var det på tide å kollapse før spinalvæsken kom flytende ut av kjeften på deg. Så gikk du på Samfunnskafeen og tok 3-4 halvlitere for å roe ned før the big sleep. Der traff du ho Båt-Olga. Eller Janis Joplin. Hva er forskjellen på høre på Joplins hese vræl og å lytte til en nordnorsk kaihore som gnåler ut sin "livsvisdom"?

Å høre platene av den vrælende, skrikende Janis Joplin er like musikalsk vidunderlig som å ha tannpine. Platene hennes er musikalsk sett så dårlige at de bare er pinlige å høre på. Et eksempel er Cheap Thrills (Columbia, 1968) hvor musikerne høres ut som de verste amatørene fra en Idol-konkurranse i Indre Mongolia. Blues? Da er det mange bluessangerinner omkring i verden. Havnekneipehorer med hes innrøykt whiskyrøst som skal fortelle deg om livet på de skrå bredder. Janis Joplin på plate kunne ikke synge, men var for selvopptatt og sutrete til å innse sin begrensning.

I mange år har det vært akseptert blant musikkjournalister å sammenligne Janis Joplin med bluessangerinnen Bessie Smith, og å hevde at hun sang med intens følelse og smerte. Men hadde ikke Janis Joplin tilhørt den overvurderte 60-talls rock-generasjonen og dødd bare etter noen år i rockebransjen så ville ingen ha brydd seg. Tenk hvis hun hadde levd og sunget i dag! Hjelp! Da hadde hun vært ...Amy Winehouse!

Janis Joplin er forsikringen alle gale vitenskapsmenn vil ha mot å lage en tidsmaskin.

En verdig arvtager i all sin uverdighet til den grufulle Joplin er den evige comeback-artisten Marianne Faithful. Å høre en plate av henne, f.eks. Broken English, er å høre forfylla, sutrende, gnåling med selvmedlidenhetsfaktor i hundre. Rotfylling uten bedøvelse er mer behagelig enn å måtte høre på det grufulle møkka av "musikk" som Faithful har gitt ut siden slutten av 1970-tallet en gang.

6. TALKING HEADS
Talking Heads er gruppa som burde ha laget noen få singler, en EP og en mini-LP i sin begynnelse og så bare blitt oppløst etter to år i omløp. Så kunne de kanskje blitt en legende. I stedet tok de sitt snevre format og tynte det ut i nesten 15 år. I dag er de så utdatert 1980-tall at når man hører dem så er det som å oppdage en gammel muggen ost helt bakerst i kjøleskapet under opprydding.

Talking Heads var så overvurdert i sin samtid at det hele var bare latterlig. Alt med denne gruppa var fake. Vokalist David Byrne prøvde hele tiden å være intellektuell og nevrotisk. Når han sang, når han opptrådte, når han ble intervjuet. Men han var bare latterlig og falsk. Tekstene på platene deres er det mest kvasi-intellektuelle vrøvl noensinne, gruppa bruker så mye plass på å si så utrolig lite i den patetisk tradisjonen "more is less". Talking Heads var gruppa som satt på et kafébord og observerte hva som skjedde rundt seg for så å dra hjem og prøve å lage låter om det. De var et typisk studentband og var party-obligatorisk fodder på enhver studentfest på 80-tallet.

Deres første plater er et morbid forsøk på å være nihilist punk med et anstrøk av rå intellektualisme, men musikken og tilnærmingen virker falsk og tåpelig. Byrnes forsøk på å være en desperat intellektuell med et på-kanten-av-stupet image var latterlig. Men folk kjøpte hele dette mølet. Da gruppa begynte å kjøre inn disko, funk og afrikanske rytmer i musikken på begynnelsen av 80-tallet så ble folk nærmest religiøse i sin hyllest til denne overvurderte gruppa. Talking Heads var akademiker-disco, ingenting annet.

De var drit da og er drit den dag i dag.

7. TYRANNOSAURUS REX
Hvem greier å høre gjennom en hel plate av Tyrannosaurus Rex?

Ifølge legenden led gruppa, en duo, av den forferdelige skjebnen at det elektriske utstyret deres ble frastjålet dem i begynnelsen av karrieren. Så Marc Bolan og Steve Took hadde da ikke noe annet enn gitar/sang og bongotrommer å spille inn låtene sine på. Skal vi tro det? Det er mest sannsynlig at Marc Bolan var en kynisk jævel som desperat prøvde å slå igjennom for enhver pris. Tyrannosaurus Rex platene kom ut i den verste hippie-tiden på slutten av 60-tallet og denne gruppa virker utrolig kalkulert i så måte. Plateomslagene, platetitlene, sangtitlene, hele imaget er så innstudert engelsk "garden gnome" William Blake røkelse & myrra english countryside mystisisme, at det blir bare helt nydelig.

Inntil du setter på plata. Det du da får høre er en evig kvinende tannpine av Bolans tynne gnålende kjerringstemme som kverner som et tannlegebor, mens Tooks bongotrommer pjatter med seg selv i bakgrunnen. På låt etter låt etter låt! Langt i bakgrunnen kan du høre noe som skal være en akustisk gitar men som minner mer om pappesker som blir skjært opp av en tynn kirurgkniv. Hvis du greier å høre gjennom de fire første Tyrannosaurus Rex platene på en gang så er du det patologiske eksemplet på en fan (velg engelsk/norsk betydning av ordet).

8. THE SMITHS
Denne gruppa er bare det mest ynkelige som finnes. Morrissey er det mest typiske eksemplet på en tragisk autodidakt: Pretensiøs, stor i kjeften, svulstig - akkurat slik en plebeier oppfører seg når han tror at han er en patrisier.

Morrisseys åndelige tvillingbror er norske Ari Behn. Den triste sutremusikken til The Smiths er så dårlig at den fremkaller latterkrampe. Er det mening at vi skal bli kollektivt triste når vi hører denne påtatte melankoli suppa? Og så låten Meat Is Murder - vegetarianer-rock, like patetisk som om en norsk regnskogrocker hadde en låt kalt Norsk Skog Is Murder.

Smiths er kjedelig, unyansert hobby-tristesse med innebygd imperativ: Nå skal du være melankolsk.

9. THE POGUES
Heldigvis er The Pogues glemt og begravet i dag. Ingen husker dem. Et godt eksempel på hvor betydningsløse de var.

Hvert tiår har sine fly-by-night-ikoner som i sin samtid blir hyllet som store og betydningsfulle. Og så plutselig forsvinner de over natta like fort som de kom og blir borte som dugg for solen. Det samme gjelder tilhengerne deres. Hvor ble de av alle sammen? The Pogues er gruppa som kan få deg til å hate Irland. Men Irland er ikke sånn. Det vil si en slik krampe som The Pogues finner du ikke i Irland. Å høre plater av bandet er det mest slitsomme som finnes. Det samme gjelder også slike grufulle grupper fra 80-tallet som var så politisk korrekte at det nærmer seg pekefinger-moralisme fra en gammeldags, kristen skoleleir. Møl som Alarm, Clash, Crass, Dead Kennedys, Midnight Oil og svenske Imperiet. Sistnevnte må jo være universets dårligste band noensinne. Slike grupper som disse er fantasiløse, kaukende, stortrommebrautende ikoner av hulhet og uoriginalitet som tilpasser sin form og sitt innhold til den tidsånden som regjerer i egen samtid. Men når samfunnet og kulturen forandrer seg blir de stående fast. Det som du trodde var en oase da viser seg i ettertid bare å ha vært en luftspeiling.

The Pogues patetiske forsøk på å kjøre irsk folkemusikk sammen med punkrock/pubrock-energi, var helt påtatt og latterlig. Det eneste de kan brukes til er som symbol på hvor hult og dumt 80-tallet var. Det ligger mye rart og råtner på 1980-talls kirkegården: her er det mange umerkede gravsteiner som ingen lengre vil besøke av ren skjær pinlighet.

10. THE RAMONES
Tidenes mest overvurderte band!

Alle skal liksom like Ramones. Det er obligatorisk rock'n'roll skole: Du skal like Ramones. Men hvor mange som namedropper gruppa i Oslos ”rocka” uteliv er det som egentlig har hørt en Ramones-plate? Gruppa har ett bra album - debuten - og en dritbra liveskive. Ellers blir det litt for mye pop og for lite rock. Undertegnede kjenner bare én - 1 - person som tilhører 1977-generasjonen, min taktekkende venn Jan Erik, som har digget Ramones siden da. Ellers vil jeg tro at 99 % av de som oppfører Ramones på sin cred-liste er folk som antageligvis aldri har hørt en Ramones-plate.

Sheena Is a ...progrock fan?


comments powered by Disqus

 



2009-04-08Ånei..

At du gidder

SøsterHvit
2009-04-08Hihi

Men hvor er U2 ???

karakteren
2009-04-08Huff da, Geir...

Huff da, Geir...
Nok en gang greier du å lage en negativ liste der du får benyttet dine fortreffelige evner til nedsettende karakteristikker, iblandet en god dose lett og tyngre sarkasme. Godt jobba!

Er det ikke på tide at du bruker tiden din til litt mer positive artikler om musikk? Eller liker du kanskje ikke musikk??

Torell
2009-04-08Mine ti er:

The Smiths, Pearl Jam, Guns n' Roses, The Doors, Nirvana, Sex Pistols, Oasis, Metallica, The White Stripes, Black Sabbath

God påske

Oppgitt
2009-04-08Oj!

Skal dette være morsomt? Ikke er det så provoserende heller. Bare veldig, veldig dårlig.

"Et eksempel er Cheap Thrills (Columbia, 1968) hvor musikerne høres ut som de verste amatørene fra en Idol-konkurranse i Indre Mongolia."

Hoho!


Snikekatt
2009-04-08tjihi

Litt morsomt tullball dette. Ikke vanskelig å harselere med ekteheten i budskapet til band og artister som har tjent seg steinrike; så lista kunne vært mye lengre.

Av de på lista de finner jeg Ramones tillagte kredibilitet aller mest forunderlig. Låtskriverne i de de fleste ukjente garasjeband kloden over skrev bedre låter enn "beat on the brat" osv som 14-åringer.

Berømmelse og kred er urettferdig fordelt ;)

Thomas
2009-04-08What?

Det å ha Springsteen på listen forstår jeg, men det å tenke å ha Tom Waits og The Smiths på listen over de 10 dårligeste, viser at han som har skrevet dette ikke forstår seg på musikk...

Thomas
2009-04-08Charles Bukowski?

En overvurdert Charles Bukowski?

Les "Postkontoret" din suppegjøk! Leser du kriminalromaner du da????!!!! WoW! for en litteratur!

Roar
2009-04-08Objektivitet?

Geir har ingen objektive synspunkter? Du kommer ikke med noen sakelige argumenter.....

Jaja
2009-04-08Pinlig og kunskapsløst.

Hele den teksten viser en journalist som skjuler dårlig kunnskap bak saftige gloser. Skapte CSN vestkystrocken? Hva med The Byrds eller Love med Forever Changes?

Å gå løs på Neil Youngs sørstatskritikk blir og ganske fjern. Viste ikke Lynard Skynyrds motsvar Sweet Home Alabama at sørstatskritikken var på sin plass?

Å si at Talking Heads låter utdatert i dag er og et paradoks. Listen av band, hypet av pitchfork eller nme, som er inspirert av Talking Heads er lang. Vampire Weekend, Arcade Fire, Yeasayer osv.

Listen av faktafeil er lang. Mangelen på kulturell forståelse er lengre.

Rune Riff
2009-04-08Ramones

Er Ramones dårlg fordi folk som påberoper seg å like dem, ikke har hørt dem?! Hva har det i det hele tatt med Ramones å gjøre?!

Murdoch
2009-04-09Ai!

Gøy lesning som vanlig! Moro med litt musikkmisantropi selv om det var mye vas her. Nick Cave er jo helt malplassert - klart en prestesønn har ideer om lidelse og en intervensjonistisk Gud! Tupelo er et godt stykke moderne rockepos. Men skjønner ikke helt åffer du henger deg sånn opp i artisters liv og levnad vs. tekst og tone... må man være Lars Monsen for å beskrive naturen?

Peter Zen
2009-04-09Dårlige greier

Når du slakter Tyrannosaurus Rex illustrert med coveret til "Electric Warrior" av T.REX(!) viser du din diletantiske tilnærming. Bolan var muligens forvirra i starten av karrieren, men laget en av rockens største skiver i 1972; "The Slider".
Du må gjerne hate hippier og intellektuelle så mye du vil, men hva faen er det du IKKE synes er dårlig?

UB40! Hørt om/på dem?


Sick Boy
2009-04-09Diagnose

Geir Levi hater musikk, og han elsker å provosere. Dette er den eneste formen han behersker for å få oppmerksomhet. Hane er mer HORE enn alle tabliodaviser tilsammen. Han skriker SE PÅ MEG, JEG ER LITE GÆREN! Umodent og patetisk.

2009-04-09re: T.Rex

Peter Zen: Det er redaksjonen som har illustrert artikkelen, ikke skribenten. T.Rex-bildet ligger derfor på min kappe, det var ikke så enkelt å finne noe av en viss størrelse som vi kunne bruke fritt.

håkon h
2009-04-09ok

dette er det dårligste jeg har lest på lenge

rusty
2009-04-10Neil er gud

Neil var aldri sportsreporter. Faren (Scott Young) derimot var en av de mest kjente sportsjournalistene i Canada på 50-tallet.
Forøvrig vil jeg bare sii at dette er noe av det verste våset jeg har lest på lenge!

Thom Yorke
2009-04-10Argumentasjon fra barnehagen

"De var drit da og er drit den dag i dag".. Grundigere analyse får man vel ikke?

Asle F.
2009-04-11Tja

Det er jo lett å se hva du prøver på, men syns dessverre dette endte opp i en alt for lang tekst med et "jeg elsker å provosere"-tema litt for tydelig i bunn. Spesielt treffsikkert skrevet er det heller ikke.

Og mest av alt, jeg sitter igjen med et spm: Hvorfor..?

Hallvard Sægrov
2009-04-12jeg burde latt være....

Jeg burde virkelig ikke giddet dette, men hallo: Ekthet? Troverdighet? Hvem bryr seg vel om dette? Et tankesett som "Denne plata har tilfredstillende grad av troverdighet, så da kan det forsvares å sette den på" må være noe slitsm i lengden eller?

At Tom Waits ha stjålet fra andre artister har jeg visst lenge. Det gjorde Beatles også....

Ole
2009-04-13Trist

Litt trist at Groove lar en gammel patetisk mann få lov til ødelegge en ellers god musikkside med liksom-provokasjoner og dårlig skrevet viss vass.

Thom
2009-04-13Pubertalt

Å bruke så mye store ord for å tiltrekke seg oppmerksomhet gjør det hele latterlig og patetisk - ikke provoserende, opplysende, underholdende, morsomt eller noe annet som kunne gjort det verdt å bruke 3 minutter på å scanne gjennom teksten.

For min del er resultatet at jeg neppe gidder lese noe av samme forfatter igjen.

basse
2009-04-13Kaste inn årene?

Foreslår for redaktøren å pensjonere herr Nilsen. Han har ingenting i en musikkpublikasjon å gjøre. Usaklig og bitter gammel mann som tydeligvis lever i sin egen lille verden. La heller andre og mer oppegående skribenter slippe til er mitt forslag.

duffen
2009-04-14nei nei nei

Har du vært på Ramones-konsert??? Jækla bra energi, mye bedre en platene. IKKJE overvurdert nei

Dagga
2009-04-14Tidenes mest overvurderte band?

Har vært på mange Ramones-konserter, og den energien og sounden kan ikkje et overvurdert band stå for. Så dette er bare vas!!!

Utebrudd
2009-04-16Haha

Jeg likte lista! Greit at det er noe usaklig til tider, men det er jo akkurat det som kjennetegner musikksmak! Av og til hater man et band selv om an ikke helt vet hvorfor.

Bjarne
2009-04-20Mye riktig her ja:)

Totalt enig med Nilsen hva angår Springsteen, Waits, Diamanda Galas, Smiths og Pogues. Uenig i Talking Heads (fram til og med fjerde plata), og tidlig Ramones.
Andre verstinger: Sting, Pearl Jam, U2, Lydia Lunch, De Lillos....

kjerringa di
2009-05-12

Vet du? Vi trenger flere musikkjournalister som Geir Levi Nilsen. Journalister som setter ting på spissen og som faktisk vekker reaksjoner i folk.

Norsk musikkultur er prega av så mye staffasje og hype at det er helt teit. Noen som ikke sleiker en artists ræv bare fordi alle andre gjør det.

Men likevel er ikke dette særlig objektivt like vel. Skrevet av en kar som bare er ute etter å provosere enn å bringe fram et likegyldig argument. I alt koker det hele ned til "denne artisten er fake", blablabla.

Men vi er vi ikke alle fake på en eller annen måte. Ikke sant herr provaktør?

Knut Normann Storvestre
2009-06-10Dust

Kjære Geir Levi Nilsen, du er en dust, etter min mening. Du har etter alt du lirer av deg å dømme, ikke peiling på musikk.

Gjør oss alle en kjempetjeneste; finn tilbake til den steinen du engang krøp frem fra, og bli der.

Krzysztof Majewski
2009-06-11Terningskast 6

Fantastic! I can barely read Norwegian but I'm going to learn just so I can accurately translate this for my fellow foreigners.

I actually like some of the bands on this list, or at least I did until Nilsen convinced me how much they suck. I wish I could send him my playlist so he could tear it apart. For all you haters: Nilsen is proof positive that contrary to popular belief Norway is not actually composed entirely of country bumpkins, so get your greasy hotdog fingers off the keyboard and back on your mom's Dire Straits collection where they belong.

Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day