#21: En svanesang for de forsvunne bruktsjapper

Bruktsjapper som åsted for de store funn på LP/single-fronten tilhører nok for det meste fortida.

Går det an å gjøre et platekupp i bruktsjappene rundt omkring? Musikalske kupp - utvilsomt, antikvariske platevarp, forstått som sjeldenheter for en billig penge, mer usikkert. To tendenser taler mot å finne den helt store godbiten uten at det koster skjorta:

1) Mengden av det vi kan kalle generelle brukthandler er gått kraftig tilbake, særlig i de store byene.

2) Den almenne bevisstheten omkring koblingen gamle plater og pengeverdi er sterkt stigende, ikke minst takket være tabloid-journalistikk av typen "Har du en gullgruve på loftet uten å vite av det?"

VG, Dagbladet, Aftenposten og en rekke store og små aviser har kjørt slike artikler i årevis. Enden på visa er at gamle Per og Olga tror samlinga på tre sprukne EPer med Kurt Foss og Reidar Bøe er verdt flere tusen. Bruktbutikker og platedealere i distriktene følger opp tendensen fra lokalavisa og tyner prisene til værs på ofte helt ordinære ting. Går du på platemessene på Rockefeller, er det nok å sammenligne prisene fra bås til bås for å finne ut hvem som har skattekommune nord og sør for Sinsenkrysset. Ikke for det, bygdegutta som tar turen til Oslo på messe har i mange tilfelle like legitim grunn for å skjelle ut hovedstadsbaserte dealere for overprising.

Bruktsjapper som åsted for de store funn på LP/single-fronten tilhører nok for det meste fortida. Hva som bør regnes som "gullalderen" kommer an på hvem som mimrer. Noen vil holde en knapp på sjappene i Skippergata og nære omegn i 70 og tidlig 80-åra. Andre, som undertegnede, heller til perioden 90-95, åra da utallige konsumfreaks byttet ut LP-samlinga med CD. I typisk norsk provinsiell stil kastet folk verdifulle platesamlinger på dynga, dumpet dem på loppemarked eller avhendet dem til nærmeste bruktsjappe for en symbolsk penge. Alt i framskrittets navn. "Jeg legger om til CD" var omkvedet. Folk byttet gladelig ut LP-platene sine med komplett identiske CD-versjoner. Disse tidlige CDene inneholdt så og si aldri bonusspor, outtakes eller lignende, slik normen er i dag. Lydkvaliteteten var ofte dårligere enn på vinylplata og tekst/innleggsheftet så gjerne ut som et miniatyr-fargefotostat av originalcoveret. Men mindre og nytt skulle det være, koste hva det koste ville. Jeg ser for meg at disse folkene i dag er travelt opptatt med å kjøpe de samme platene for tredje gang, nå i remastrede utgaver med bonusspor og tykke innleggshefter. Knefall for markedskreftene? Who cares - det er jo nordmenns yndlingssport å shoppe uansett.

En annen variant var tendensen med å sitte fast rundt 1975 i musikksmak, men med ønske om å følge med på teknikken. Rundt 1990 gikk en mengde 35-40-åringer med langhåret musikksmak og ditto mengde Hendrix, Zappa og Zeppelin-skiver i hylla over til DAT-kassetter. Disse gutta var overbevist om formatets overlegenhet. Det var enklere å spole fram sin favorittlåt ved intrikat programmering av avspilleren enn å flytte pick-upen manuelt. En hendig fjernkontroll ordnet resten. Tusenvis av LPer gikk på Grønmo når jobben var gjort. Etter en stund gikk det kanskje båndsalat i Ummagumma-opptaket, og turen gikk tik Ringstrøm (antikvariat i Oslo, red.anm.) for å kjøpe tilbake plata som før pleide å stå i hylla. Har ettertanken senket seg over det DAT-fylte hjem i ettertid? Var det verd slitet og utgiftene? Klart det, alt nytt, smått og elektronisk er som manna i morrasola for hverdagsavantgardisten Ola Nordmann. Noen som husker hysteriet rundt lommekalkulatoren? Digitale armbåndsur? Beta-videoen?

Dynger av LP/Single fylte opp bruktsjappene land og strand rundt i åra etter CD-platas palassrevolusjon innen bransjen i 1989/90. Som kjent konspirerte platebransjen om å heve LP-prisene med 30% over natta for å avlive formatet til fordel for CD, et hovedsaklig plastbasert produkt som var langt billigere å framstille. I årene som fulgte kunne ivrige Askeladder bygge opp svære platesamlinger ved å spane på de mange bruktsjappene som sprang opp i kjølevannet av bankkrise, arbeidsløshet og jappetidas endelikt. Dette var herlige tider. Grünerløkka f.t. (før trenddiktaturet) bød på små og store bruktsjapper på nær sagt hvert gatehjørne. Disse fikk regelmessig inn kasser med plater. Hummer og kanari om hverandre, men alltid med en godbit eller ti. I dag finnes det ikke en eneste egentlig brukthandler av gamletypen igjen på hele Løkka, ironisk fortrengt av cappuccino-slurpende retronisser som mer enn noengang kunne trengt en skikkelig skrotehall å rote rundt i for å skaffe staffasje til neste tilbakeskuende trend.

Innehaverne av bruktsjappene som florerte for et tiår siden var først og fremst innrettet på business, og kjørte flatpris-prinsippet på platekassene sine. 10, 20 eller 30 kroner skiva, uansett hva det var - få det ut! På denne måten viste egentlig disse gutta langt bedre nese for forretninger en mang en profesjonell dealer og deres individuelle prising. Bruktsjappetypene fikk unna rubb og stubb for en fin, jevn pris. Med sneipen i munnviken og en rull flisete sedler på baklomma var handlinga unnagjort med et minimum av bryderi. Disse karene ga blaffen i hva som gikk ut og tjente jammen penger på det også. Når lønninga kom inn var det å styrte nedover Hegdehaugsveien til Victor Brukthandel eller spurte rundt som en annen strikk mellom krimsbutikkene på Grønland og Grünerløkka.

Enden på jakta var gjerne en full pose (Disse sjappene hadde plastposer med logo fra klesbutikker som hadde gått dukken i dragsuget etter jappetida). Så var det hjem til leiligheten eller hybelen og meske seg i godbitene. Oppslagsverker ble konsultert, telefonsamtaler foretatt. Jada, det ER førstepressen av debutplata til The Who, "mint" tilstand, ti spenn i Markveien!! På slutten av uka var det å tråle loppemarkedene, et El Dorado for platekjøpere på denne tida. Hele samlinger på hundrevis av skiver kunne dukke opp, med plastcovere og ferdig alfabetisert. Folk plukket opp hele Zappa-katalogen for et par hundrelapper, Deep Purple og Beatles-bootlegs dukket opp, avdankede raddiser dumpet samlinger med sjelden 70-talls prog og lyttet til Eurythmics i stedet.

Ja, det var tider det.

Nå hører disse Klondyketilstandene fortida til. Sjappene er nesten alle forsvunnet. De som er tilbake har som regel full kontroll på det de driver med. Det betyr platepriser som er "guide", det vil si de prisvurderinger engelske og amerikanske plateprisguider opererer med. Disse er ofte helt på kant med reell tilbud og etterspørsel i det norske markedet. Dette forhindrer ikke majoriteten av aktørene å klemme til med full guidetakst på skiver som ofte blir stående i kassene deres i årevis.

Denne prispraksisen overskygger det faktum at plater som kan være sjeldne og etterspurte i England er langt vanligere i Skandinavia på grunn av praksisen med å dumpe restpartier av plater her i nord. "Those scandinavians, they'll listen to anything, whatever crap you offer them. Just remember to do it cheap." 70-tallets billigbinger på Samvirkelaget og EPA bugnet med plater som senere ble hypersjeldenheter i landet de egentlig kom fra. Prinsippet med å slavisk følge guide-pris undegraver slike kjennsgjerninger, og alminnelige billigdisk-cut out's er jevnlig å se til oppblåse priser.

Prisguidenes innmarsj i bruktsjapper og antikvariater, deres korrumperende innflytelse på den jevne platesamler ("Fy faen - den står i førti pund!!") har på mange måter tatt en del av moroa ut av hele platesamlerhobbyen. Dette er en irreversibel utvikling, det eneste som kan stoppe pris- og spekulasjonskarusellen er et realt krakk.

I mellomtiden kan vi tyvlytte til det endeløse pengepreiket rundt båsene på platemessene, hvis vi ikke velger å risikere liv og lemmer med de andre 20-25 desperadoene som slåss om de skrotskivene som ennå havner på loppemarked. I dag har loppearrangører flest fått såpass snøring på dette med plater at de sorterer ut godbitene til auksjon.I Oslo er dette praksis på en rekke skoler. Forhåndsplukking og taksering av "ekspert" er også utbredt på loppemarkedene, dette gjelder ikke bare plater men alle typer gjenstander. En trist indikasjon på at grådigheten går foran inntrykket arrangøren vil gi kundene - eller er det bare den såkalte "tidsånden" som nok engang stikker sitt stygge hode i været? Uansett er det helst den forhåndsplukkede "eksperten" som stikker av med godbitene og selger dem for store summer loppemarked-arrangørene bare kan drømme om.

Med andre ord: Det som pleide å være Askeladd-ferder for platesamlere på begrenset budsjett er blitt en Kanossagang mellom dyrt, dyrere og dyrest.

Sammenfallet av en total teknologisk omlegging på platefeltet (fra LP til CD) og en økonomisk lavkonjunktur var faktorene som bevirket den korte gullalderen 90-95 for bruktsjappene som et Soria Moria for ivrige platesamlere for et tiår siden. Skulle noe lignende hende igjen vil det neppe være berg av LP-plater å rote igjennom, snarere tusenvis av CDer som har blitt overflødiggjort av neste omdreining i teknologiens utvikling. CD-formatet kommer garantert til å bli erstattet med noe annet i tidens fylde. Det er bare å fylle sekk og pose med kilovis av special editions med bonusspor og limited edition-extras mens de tidligere eierne er ute og shopper de samme skivene for fjerde gang, forkledt i plateindustriens nyeste kolleksjon av keiserens nye klær.

Jada. Keep dreaming.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo