Bukta 2011: Grinderman

Glefsende, nådeløs, støyende og djevelsk bra - Grinderman overbeviste stort i Tromsø.

Foto: Øyvind Rones

Første dag på årets Buktafestival var en våt og kald opplevelse. For mange andre festivaler ville været på åpningsdagen vært en regelrett katastrofe, men ikke i Tromsø der folk etter hvert er blitt vant til det aller meste når det gjelder vær og festivaler. På papiret var torsdagen kanskje sterkest på Bukta i år, vi måtte likevel vente helt tilslutt før det virkelig løsnet musikalsk, selv om både Kitchie Kitchie Ki Me O (forsterket av Emil Nikolaisen på gitar), Monster Magnet og Death By Unga Bunga leverte fine saker i løpet av dagen.

I ettertid er det konserten med prestesønnen Nick Cave og hans støyende sideprosjekt Grinderman som vil bli stående blant Buktas gylne øyeblikk, til tross for ett sett blottet for hits og et øredøvende lydnivå vi ikke har hørt maken til siden Motörhead sto på samme scene noen år tilbake.

Grinderman er så langt unna publikumsfrieri det er mulig å komme, men så er det da heller ikke dette som er misjonen til prosjektet der Nick Cave trekker tråder tilbake mot The Birthday Party, og lufter ut sin frustrasjon med en aggresjon det ikke er plass til sammen med hovedbandet The Bad Seeds, selv om musikerne stort sett er de samme.

Syndige tanker, morderisk innstilling

Nick Cave lagde sine beste album på åtti- og nittitallet, men 53-åringen forsetter likevel å slippe bunnsolide skiver, de siste årene også med sideprosjektet Grinderman. Et prosjekt der Cave dykker i egne garasjeblues-røtter, og bytter ut pianoballader med støyende feedback, syndige tanker og en morderisk innstilling milevis unna radiovennlige duetter med Kylie Minogue.

Da Grinderman første gang besøkte Norge under Øya noen år tilbake, sto bandet bak en av de beste konsertene på festivalen dette året. Konserten i Tromsø var ennå bedre, selv om vi ikke fikk bonusen med klassiske Tupelo, som Cave & Co i Oslo hadde bakt inn i settet.

Messende svovelvrede

Folk som forventet klassisk Nick Cave & The Bad Seeds-materiale ble kanskje skuffet, og skjønte kanskje ikke helt hva som traff de da Grinderman angrep Bukta med dødsforakt og messende svovelvrede. Nick Cave ledet sine tropper gjennom Grindermans to album, spyttende, glefsende og mørk i blikket. Med en autoritær tilstedeværelse få matcher, fronter Cave et blytungt band som vrenger volumknappen til maks før de hamrer løs med primitiv steinalderrock, som riktignok har en rekke smakfulle detaljer. Noe annet skulle da også tatt seg ut, vi snakker tross alt om musikere fra rockens øverste hylle.

At de mørke regntunge skyene trakk seg unna var forståelig, Grindermann fremsto i en så sint utgave at de neppe turte noe annet. Med No Pussy Blues, Get it On, Evil og signaturlåten Grinderman i spissen dykket Nick Cave og hans eminente band i nihilistiske undergangstoner med et alvor som gjør Grinderman til mer enn et hvileskjær for den australske mørkemannen. Grinderman har vært, og er, et kreativt overskuddprosjekt - som også har gitt låtskriveren inspirasjon til å lage sitt kanskje beste album det siste tiåret med The Bad Seeds (Dig, Lazarus, Dig!!!) klemt inn mellom Grindermans to album.

Grinderman i Bukta var intet frieri, og en del av publikumet trakk seg nok skremt tilbake i møte med det svarte blikket til sjefen. Riktignok fikk vi noen smil da Cave og hans høyre hånd Warren Ellis lekeslåss på scenen, men det er stort sett blodig alvor som gjelder for Nick Cave og Grinderman, noe konserten også understreket. En konsert blant de beste i Buktas historie.

Publikum på Slottfjell har virkelig noe å se fram til i kveld. Grinderman på en scene viser hvor djevelsk bra primitiv garasjeblues kan låte i 2011. Husk ørepropper!



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Lionheart Brothers - Matters Of Love And Nature

(Racing Junior)

Steget fra de perfekte poplåtene til de perfekte antipoplåtene er kortere enn man skulle tro.

Flere:

Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go
Deportees - Under the Pavement - The Beach