Rockens 10 beste konsertplater 5-10

Tegneseriepunk, prog, rårock, gitarimprov og syrerock er blant ingrediensene på kåringen av rockens beste konsertalbum - ført i pennen av grooves Geir Levi Nilsen.

Se også intro til kåringen i en egen artikkel.
Nr. 5. RAMONES: IT'S ALIVE (SIRE 1979)
De fire første platene av Ramones er rockeklassikere, ingen tvil om det. Denne doble konsertplata besegler det hele fordi etter dette ble Ramones direkte kjedelige: En slags punk-versjon av Beach Boys. Too much pop. End Of The Century (Sire, 1980) ble en stor skuffelse, og verre skulle det bli utover åttitallet. Så vi holder det innom tidskalenderen av 1970-tallet med da brudders. Dette må da også være en av de mest intense konsertplater utgitt. Tatt opp 31. desember 1977 i Rainbow Theatre i London med den klassiske besetning: Joey, Johnny, Dee Dee og Tommy Ramone. It’s Alive gnistrer av energi og råhet. Hver side inneholder sju sanger som freser av sted nesten uten pause som et lokomotiv som krasjer gjennom stuen din. Dette er tregreps-rock’n’roll som har noe udiskutabelt over seg: Hvis du ikke liker dette, så liker du ikke rock. Musikken deres er så full av humor og good-time party thrill at man bare sitter og flirer av lykke platen igjennom. Det er som er bra med It’s Alive er at den får frem Ramones som det fenomenet de var. Tekstene deres er utrolige og bør få en hvilken som helst politisk korrekt regnskogrocker fra Blitz til å steile. Det er også verdt å merke seg at Ramones’ første konsert i Norge, på Chateau Neuf 30. august 1980 ble stormet av punkere som var blitt provosert av de ganske så høyrevridde uttalelsene til gruppa, visstnok i en svensk avis dagen før konserten.

Holdningene ble også bekreftet i ettertid, i ukebladet Det Nye, nr. 44 1980, hvor musikkjournalist Yan Friis intervjuer gruppa. Her hyller de Ronald Reagan (som da ikke ennå var blitt valgt til president) og erklærer seg som anti-kommunister. Friis konkluderte: ”Ramones er en regelrett, blå, reaksjonær gruppe.”

Men kanskje tok Yan Friis feil. Ramones ble muligens lagt i punk-kategorien (som ifølge Friis var ”gjennomsyret av radikale, sosialistiske og/eller anarkistiske impulser”) men de var som Sex Pistols og Damned nihilistiske, apolitiske, metakulturelle. Kanskje var de kulturelt reaksjonære, ikke politisk reaksjonære ettersom uttalelsene deres stammer fra en annen tid – den kalde krigen da Vesten var et annerledes samfunn enn i dag. Uansett så er musikken på denne plata bare så forfriskende, spesielt anbefales en lytt til side 2. Versjonene av Sheena Is A Punk Rocker, Havana Affair og Commando er noe av det mest intense tregrepspunk noensinne spilt. Gitarlyden fra Johnny Ramone er bare noe av det mest nydelige hørt, spesielt på California Sun og I Don’t Wanna Walk Around With You hvor låtene har ett enorm trykk. Dette er Ramones på nyttårsaften 1977, for en måte å feire det nye året på! Heldigvis er konserten foreviget på plate slik at du kan ha denne festen kontinuerlig resten av livet ditt. Ramones ble aldri bedre enn dette.

NR. 6. FRED FRITH: LIVE IN JAPAN (RECOMMENDED 1982)
Live In Japan inneholder konsertopptak fra perioden 11-22. juli 1981, tatt opp som tittelen sier i forskjellige byer i Japan. Førsteopplaget kom kun ut i Japan i et begrenset opplag på 1000 ex. som et dobbeltalbum med hefte på både japansk og engelsk. Siden kom den ut her i den vestlige verden som to enkle plater, Vol. 1 og Vol. 2. Fred Frith er en kjent gitarist, fra avantgardrockgruppa Henry Cow, utallige soloplater og samarbeidsplater. Han er en musiker som har utfordret musikkens grenser og gjort spennende ekskursjoner inn i ukjente musikalske territorier. Dette dobbeltalbumet er definitivt ett av dem. Her viderefører Frith konseptet fra trilogien Guitar Solos 1-3, tre enkeltplater som kom ut henholdvis i 1974, 1976, og 1979 (de to første på Caroline, den tredje på Rift), hvor Frith og andre avantgarderock-gitarister gjorde ganske ekstreme lydeksperimenter via akustisk og/eller elektrisk gitar. Denne platas undertittel er The Guitars On The Table Approach som henspeiler på at Frith på disse konsertene bruker preparert gitar, dvs han bruker gitar perkussivt, taktilt og slagmessig. Det blir ganske ytterliggående elektriske gitarlyder av dette. Nevnes må vel også at inspirasjonskilden til dette kommer fra avantgarderock-gitaristen Keith Rowe som var den første til å utnytte dette konseptet i stor stil med preparerte gitarer liggende på et bord hvor gitaristen hamrer, skraper, drar, vrir og gjør massevis av ”umulige” ting med gitaren/strengene/gitarmikrofonene. Alle låtene er totalt improviserte, hvor Fred Frith åpner for en knust jamsession med seg selv. Videre bruker han mikrofon, piano, fiolin, og forsterker-effekter på de forskjellige låtene.

Plata åpner med Osaka I, en nesten 22-minutters lang komposisjon. Låten begynner med plunketi-plonk-lyder over en bakgrunn av glidende strengelyder, og minner ganske så mye om tidlige Throbbing Gristles industrielle, skumle støybilder fra deres første utgivelser på 1970-tallet. Etter noen minutter vris det over i hylende, dissonant skrikende gitarstøy som høres ut som en krasjlandende versjon av knust slidegitar. Frith tar i bruk mikrofonen mye på dette kuttet sammen med hylende, torturerte gitarlyder, av og til som auditive maskingeværlyder, andre ganger som gitarstøy-versjoner som kan minne om en analogi til tidlig Yoko Onos vokalmessige hyl. Her greier Frith noen steder å få knuste gitarstrenger til å nesten høres ut som menneskelige smertehyl. Dette er utvilsomt det beste kuttet – her går 22 minutter like fort som om det skulle vært to minutter. Osaka II og Osaka III er korte, drøyt 2 minutter, bestående av stillestående, spørrende, støy som flyter ut i et lydmessig ingenmannsland. Sistnevnte har en suggererende struktur med en skummel og intens rytme bak i lydbildet mens gitarstrenger blir plingplonget i småbiter som dryssende blomsterstøv over knust metall.

Fukuoka I varer i nesten ti minutter og er mer uavklart, søkende og vandrende i sin improviserte struktur. Musikken høres ut som den er depressiv, nesten suicidal, som om en indre kjerne holder på å kvele hele den ytre vandringen. Lange, dystre lyder som varer i skumle evigheter av strangulerte pauser, avbrutt av små hissigheter i form av plutselige gitarlyder hvor Frith torturerer gitarhalsen uavbrutt. Gitaren er fangen og Fred Frith er Torqemada, dette er lydsporet fra torturkammeret hvor gitarstrengene gråter, hyler, ber innstendig om å få slippe mer smerte. Fukuoma II fortsetter i samme sporet, bare litt mer avmålt, hvor Frith introduserer flere forsterkereffekter noe som gir låten en skummel aura av apokalypse light. Den er litt over 9 minutter og har flere sekvenser med tonale strukturer som gir låten karakter av ordinær lydmessig fortellerstil. Den krydres av tilfeldige slowmotion motorsag-aktige gitarstrenghylende lydnedslag til et bakteppe av glidende, svevende industriell støy som om det var en symfoni fra et metallisk varelager. Maebashi I er mer stillestående, Frith banker på en ihjelrustet metalldør som ikke vil åpne seg i nesten 9 minutter, vi er i de underjordiske stålkorridorer med stengte metalldører med store rullehjul på hvor Frith prøver å vri den knuste gitaren sin på en litt stille måte med ett sonisk sesam som er fånyttes. Den veggstore datamaskinen fra den futuristiske fremtidsfilmen står i hjørnet og er helt nedstøvet, selv ikke tilfeldige gitaristiske pling-plong lyder kan blåse vekk spindelvevet som dekker fronten på den som fint grått hår over ett gammelt hode. Fukuoka III er totalt ulikt alt annet på plata, hadde man ikke visst at dette var improvisert i konsert, kunne man trodd at dette var spilt inn i studio: En hissig, aggressiv begynnelse som flyter ut i oppkuttede gitarnoter som spretter spørrende omkring i rommet. Låten kan minne litt om tidlig musique concrete og tidlig Hawkwind og varer nesten i 12 minutter. Den har en tribal følelse over seg, med en sjamanistisk improvisert grunnstamme og beveger seg i rytmiske variasjoner idet Frith ”plukker” over de knuste gitarstrengene i en slags avantgarde-blues fra det ytre rom. Utvilsomt platas mest ytterliggående - Sun Ra meets The Ramones meets Karl Heinz Stockhausen. Avslutningssporet Tokyo I er platas avdempede ”good night to you”. Her er Fred Frith nede i en blikkboks og roter litt med å hakke på gitaren og gitarstrengene, litt brøl, men mest musefislende bakgrunnsstøy. Den varer i nesten 6 minutter og så er plata slutt. En unik plate!

Live In Japan er gitt ut lenge før støyrock ble et begrep i en tid da improvisasjon og avantgarde-rock befant seg i et usedvanlig snevert nisjemarked. Til tross for at det er nesten 30 år siden den ble gitt ut høres den like frisk, original, sær, eksentrisk og grensesprengende i dag. Den er sjelden at en dobbel-LP er så interessant at å spille den føles som å høre en single men så interessant er plata. Man skulle bare ønske at den var fire-dobbel... eller seks-dobbel... eller åttedobbel...

NR: 7. GRATEFUL DEAD: LIVE DEAD (WB, 1969)
Med et navn som Grateful Dead, hvordan kunne gruppa la være å utgi konsertplate? Selvfølgelig ble gruppa første offisielle konsertplate hetende Live Dead – åh du, klisjeenes forutsigbarhet i den ironiske solnedgang. Dette til tross, her snakker vi om en unik konsertplate. Og er det noe denne gruppa har gitt ut i mengdevis i ettertid så er det konsertplater, både offisielle og uoffisielle. Derfor står Live Dead som en bauta i Deads konsertplate-katalog - og blant konsertplater generelt. Opptakene er gjort tidlig i 1969.

Klassikeren Dark Star opptar hele side 1. Nydelig gitarspill flyter omkring sammen med delikate bassganger understøttet av jazzete tromming krydret med liflige toner fra tangentinstrumentene. Det store, åpne rom glir inn i forskjellige himmelhvelvinger som improviseres ut i de vakreste lydlandskap. Og dette ble jo også kjennetegnet til Grateful Dead. Før dem hadde jo nesten ingen i rocken tatt improvisasjon så langt ut. Improvisasjon var noe som hørte til i den seriøse jazzens verden og ikke nødvendigvis i rocken med sine selvpålagte begrensninger. De brøt dette seglet og åpnet for la-a-ange improviserte versjoner av låtene sine. Av og til var det vellykket, av og til ikke. Men det at de gjorde det, viste at de turde det. Grateful Dead åpnet en ny mulighet i rocken. Man må også huske på at å gi ut en konsertplate som dobbel-LP i 1969 var ganske så uvanlig. Denne versjonen av Dark Star er utrolig vakker og harmonisk, og når man vet at mesteparten er improvisert så blir jo det nesten utrolig.

Side 2 åpner med Saint Stephen i en frisk og viril versjon. Denne glir over i den neste ti minutter lange The Eleven, en intens, drivende versjon som kjører hardt av gårde som et løpsk ekspresslokomotiv. Her spiller Dead hardt, rått og kompromissløst. Den ene rå gitarsoloen etter den andre avløser hverandre, blues-metal møter psykedelia, dog med umiskjennelig Dead-stempel. Side tre inneholder bare Turn On Your Love Light som fortsetter i samme spor som side 2: Intens, rå bluesrock iblandet psykedelia og jazzete improvisasjon som kjører av gårde i full fart. De folkene som i sin tid avskrev Grateful Dead som en kjedelig, sløv hippie-gruppe kan umulig hørt en plate av dem. Og i hvert fall ikke disse. Allman Brothers Band må i hvert fall ha hørt Live Dead og blitt inspirert. Side 4 åpner med Death Don’t Have No Mercy, en sakte bluesy dødsballade med kult, toneboblende orgel fra Pigpen og en nydelig, intens gitarsolo fra Garcia, en låt som bygger seg opp til en bluesy kraftanstrengelse med et kredibelt musikalsk patos. Feedback er akkurat hva tittelen sier – nesten ti minutter med bare støy, atonalt bråk, skurring fra overstyrte forsterkere, disharmonisk gitarplukking på et ødelagt gripebrett. Og slik slutter plata. En av de beste konsertplatene noensinne gir en intens musikalsk opplevelse.

NR. 8: HAWKWIND: SPACE RITUAL (UA, 1973)
Det var en gang... en gang da plateomslag var et kunstverk i seg selv, da plateutgivelser kom som et konsept, da artistene og musikken deres hadde en sær, esoterisk og/eller eksotisk kontekst, da utgivelser kunne regne med å være en overskrivende faktor i å bryte ned og/eller bygge opp genrer, begrensninger, i å utvide og å gjøre bildet av musikk større enn det allerede hadde vært. Denne plata er et slikt dokumentering av overnevnte faktorer. Bare se på omslaget: Denne nydelige omslagstegningen har elementer av religion (gudinneskikkelsen) science fiction (fargesammensetningene) pop-art og fantasy. Selvfølgelig er omslaget et multippel-utbrett som kan brettes ut og opp over en hel vegg. Selvfølgelig. Hva ellers i en periode av rockens historie som var preget av eksesser og hedonisme, ting som ofte ble et pluss også for platekonsumentene. Hva som angår plateomslaget er det et estetisk mesterverk, et av de beste plateomslagene noensinne. Det er vakkert, smakfullt, fullt av esoterisk mystikk.

Musikken er også unik – Hawkwind er og var en unik gruppe. Om de ikke akkurat har oppfunnet space-rock, så perfeksjonerte de det i hvert fall. Dette konsertalbumet er et sprudlende høydepunkt fra deres tidlige karriere: Romskipet Hawkwind som rumbler omkring i verdensrommet i en turbulent ferd gjennom galakser, sorte hull, og meteorstormer mens knuste planeter rikosjerer og intergalaktiske banditter skyter fra strålepistolene mot de brave globetrotterne i Hawkwind, på evig ferd in search of space.

Space Ritual er et unikt innblikk i Hawkwinds lydbilde, dette merkelige hybridtilfellet av musikalske sammensetninger som fungerer mot alle odds - på en helt vanvittig måte: Nik Turners påkallende alt-saksofon som et ensomt gjallarhorn hylende bak en magnetstorm, Dik Mik og Del Dettmars elektroniske (ofte improviserte) utfrikelser, Lemmy og Simon Kings tette, intense og ”punka” rytmeseksjon, Dave Brocks gitarspill som vekslet mellom rå rytmegitar og utflyttende syrete gitarsoli, poeten Robert Calverts resiterende lyrikk – alt dette på en gang, en saus som virkelig smaker godt. Et slikt unikt lydbilde er det få grupper som har hatt og neppe noensinne kommer til å få. Denne merkelige musikalske sammensetningen gir musikken ofte en tribal, påkallende kvalitet koblet med en dyp melankoli i tillegg kjørt sammen med et intenst, minimalistisk og rått tregreps driv – syrepønk? Kall det hva du vil men Space Ritual er en unik plate. Hvordan Hawkwind greide å være mystiske, elektroniske, minimalistiske, punkete, og avantgarde-jazzete på en og samme gang vites ikke, men en utrolig musikalsk opplevelse er det uansett. Det er få ting som kan kalles tidløs musikk men Hawkwinds arkiv, i musikkfilene et sted ute i Pleiadene, har den copyrighten. Musikken til tidlige Hawkwind har nesten et taktilt preg og dette blir levende på denne plata. Verdensrommet er iskaldt, fjernt, ensomt og mystisk, tenk på det når du hører de elektroniske rystelsene som Electronic No 1, det er også en lydmessig orgasme å bli sugd med på ferden av et romskip som flyr ut i verdensrommet, tenk på det når du hører Earth Calling etterfulgt av Born To Go, og hvordan er det vel å reise gjennom tid og rom uten sikkerhetsseler på? Tja, det er vel som Brainstorm, Orgone Accumulator og Master Of The Universe på full guffe hjemme i stua. Hør hvordan science fiction, poesi, engelsk eksentriker-kultur og rock møtes i låter som The Awakening, The Black Corridor, 10 Seconds Of Forever, 7 By 7 og Welcome To The Future. Atmosfæren gir en følelse av intim konsert, en totalopplevelse av auditiv, visuell og kulturell tilstedeværelse.

Svært få konsertplater greier å transcendere den begrensningen som kun en plate har, men denne gir ikke bare følelsen av unik tilstedeværelse i et konsertlokale men fører deg videre på en lang dags ferd mot natt og verdensrom og ukjente planeter og solsystemer og Philip K. Dick vet mer.... Space Ritual etablerte space-rock som en egen genre. En paradigmatisk utgivelse. Pust...pes....!

NR. 9: IGGY AND THE STOOGES: METALLIC KO (SKYDOG 1976/1988)
Svært få konsertplater inneholder slagsmål hvor vokalisten blir slått ned på scenen, hvor du kan høre ølflasker som knuses mot gitarstrenger, hvor trusler og hat slynges ut fra både gruppe og publikum til hverandre. Eller sagt slik: Dette opptaket er antageligvis den villeste konsertopplevelsen noensinne. Da platen kom ut i 1976 på Skydog, ble den en kommersiell suksess og den har kommet ut i massevis av forskjellige versjoner på bootlegs, semi-offisielle og offisielle plater i lang tid etterpå. En skjebnens ironi all den tid da Stooges fra 1969 til oppløsningen i 1974 ga ut tre klassiske album som ikke ble lagt merke til i det hele tatt. Platen er tatt opp på en kassettspiller og lyden er selvfølgelig ræva, slik bootlegs hørte ut på 70-tallet. Da plata kom ut ble den markedsført som Iggy And The Stooges’ siste konsert 9. februar i Michigan Palace i Detroit. Videre undersøkelser har vist at side 1 ble tatt opp 6. oktober 1973, mens side 2 er fra deres siste konsert 9. februar 1974. Dette gjelder for originalutgaven fra 1976 som var en enkel LP. I 1988 kom Metallic KO ut på nytt som dobbelt album, hvor ting ble satt på plass: Den opprinnelige side 1, fra 1976-utgaven, ble utgitt i sin helhet hvor hele konserten fra 6. oktober 1973 kom ut på side 1 og 2 mens 1976-utgavens side 2 ble utgitt i sin helhet på side 3 og 4, som er den legendariske siste konserten til Iggy And The Stooges 9. februar 1979.

Det sier seg selv at side 1 og 2 på denne platen er ganske ordinært i forhold til side 3 og 4. Men himmel og hav, Side 1 & 2 er jo bra – ingen tvil om det. Iggy synger med innlevelse og følelse på Gimme Danger, gruppa spiller tett og hardt på Raw Power og Search And Destroy, joda, det svinger skikkelig. Men selve godbiten er side 3 og 4. Det er her legenden begynner. Og den slutter sannsynligvis aldri. Ifølge beretningen om denne konsertplata og denne avslutningskonserten til Iggy And The Stooges, så er dette opptaket stort sett et slagsmål mellom gruppa og publikum. Dette fordi en del av publikum besto av en usedvanlig fiendtlig innstilt motorsykkelbande ved navn Scorpions fra Detroit. MC-banden likte ikke gruppa eller musikken deres og tok det ut med å kaste ølglass, egg, flasker og sko. på dem. Dette fikk Iggy til å bli mer og mer provosert inntil han utfordret motorsykkelbøllene til å komme opp og slåss. En av MC-bøllene følte seg kallet og kom visstnok opp på scenen og begynte å slåss med Iggy, en slåsskamp som førte til at Iggy ble banket omkring på scenen. Det er en ganske så vill historie til å være en konsertplate og den er sannsynligvis sann. På Open Up And Bleed hører man i introduksjonen hvor Iggy ”samtaler” med publikum. ”Who hates the Stooges out there?” spør Iggy og publikum jubler. Selvfølgelig hater publikum dem. ”We don´t hate you, we don’t even care” svarer Iggy arrogant. At Iggy And The Stooges også var ganske utslitt av det kjøret de selv var på med alkohol og narkotika, skinner også ganske klart gjennom på plata. På Ritch Bitch faller gruppa ut av takten og begynner å flyte fra hverandre. Iggy må dra gruppa inn igjen ved å strippe det hele ned til trommespillet og begynne fra begynnelsen og bygge opp låten på nytt. Sett i forhold til generelle spilleferdighet er ikke akkurat dette Iggy And The Stooges beste kveld, man hører tydelig at de er slitne. Det var sannsynligvis en del kjemikalier som fløt gjennom blodårene til gruppemedlemmene denne februarkvelden. Publikum var neppe heller medlemmer av noen avholdsforening. Låter som Cock In My Pocket og Louie Louie er sprelske og friske bidrag til rårockens førstedivisjon, og drar opp et ganske slitent helhetsinntrykk.

Det interessante med denne plata er jo selvfølgelig at det er mer enn et konsertopptak, den har dokumentarisk verdi om hvor uttafor og ville Stooges var i sin tid, en tid dominert av progressiv rock, blues/rock, psykedelia og andre musikk-genrer som ungdom lyttet andektig til på 1970-tallet, en tid hvor det var klart skille mellom publikum og utøvere. Denne plata er overskridende i så måte hvor konserten minner mer om en boksekamp/gateslagsmål, hvor skillet mellom publikum og utøvere blir utvisket. Metallic KO har nok påvirket den britiske 1977-punken mye, eksempelvis utviklet noen av Sex Pistols’ konserter seg til slåsskamper mellom publikum og gruppa. Men Iggy And The Stooges var de første som brøt den barrieren hvor publikum og utøvere ble interaktive rent fysisk overfor hverandre. Et annet og tidligere eksempel på dette er Altamont-konserten som Rolling Stones ga 6. desember 1969 hvor Hells Angels var innleid som sikkerhetsvakter, en konsert som fikk katastrofale følger. HA slo ned Marty Balin fra Jefferson Airplane på scenen og drepte senere på kvelden et medlem av publikum. Denne konserten fra Detroit 9. februar 1974 med Iggy And The Stooges er nesten like vill. En unik konsertplate for alle rock-interesserte, og kanskje av spesiell interesse for folk som studerer fysisk antropologi.

NR. 10. KING CRIMSON: EARTHBOUND (ISLAND, 1972)
King Crimson er en av rockens største grupper. De har paradigmatisk status for å ha skapt den progressive rocken. Uten debuten fra 1969, In The Court Of The Crimson King (Island, 1969), så ville neppe den progressive rocken eksistert. Deres debutplate inneholder alt som er positivt med den progressive rocken: Musikalsk oppfinnsomhet, lyriske lydvegger innkapslet i drømmende kvaliteter, episk tematikk innhyllet i svevende sfærer gjennom transcendente symfoniske stemninger, naiv og drømmende lyrikk, hele debutplaten er som en musikalsk fullstendiggjøring av den beste fantasyromanen du kan forestille deg. Ingenting av dette ville vært mulig uten gruppens kjernepunkt og leder, den unike og innovative gitaristen Robert Fripp, en kompromissløs og ustyrlig energikilde i rockens historie. Hans kompromissløshet er grundig vist på Earthbound.

Kritikken mot den progressive rocken; at den er pompøs, overstyrt, musikalsk detaljregulert og derav følelseskald, bortvises her. Den progressive rocken krevde mye av sine musikere i forhold til både utøvelse og kreativitet, men også i forhold til utstyr og studioteknikk. Da er det en grundig påpekelse på Robert Fripps kompromissløshet i forhold til sin egen genre, at deres første konsertalbum ble tatt opp på en kassettspiller! Dette lenge før lo-fi genren og punk-rock. Og lydkvaliteten på dette albumet bærer preg av de primitive innspillingsteknikkene: Her høres progressive King Crimson ut som et metalband. Det er hardt, det er rått, det er Crimson to the bone.

Earthbound åpner med klassikeren 21st Century Schizoid Man, en vill og ytterst primitiv versjon hvor King Crimson høres ut som et black metal-band som har indusert en cocktail med englestøv og avantgardejazz i en pakke. Versjonen er på nesten tolv minutter hvor store deler består av improviserte ytringer som kommer fresende fra Mel Collins på saksofon. Peoria er jammende, improvisert, jazzy med litt be-bop skrik og hyl på slutten. Også denne en saksofon-basert låt. Side 1 avsluttes med stemningsfulle The Sailor’s Tale, med gitaristisk Frippertronics og Mel Collins’ allestedsnærværende saksofon som coltreiner seg omkring lydbildet. Side 2 åpner med tittelkuttet, syv minutter med jammende, improvisert, groovy, kul, utendørsjazz understreket nøye av Fripps frivole gitarsolo som smyger seg som en giftslange i gresset omkring i lydbildet. Men selve rosinen i pølsa er den nesten 16-minutter lange Groon. Den veksler mellom avantgardejazz og avantgarderock ettersom Mel Collins veksles mellom Robert Fripp i utførelsen av diverse spenstige soloer, solid understøttet av Ian Wallace (trommer) og Boz Burrel på bass som holder disse to herrene sammen med et godt og stødig komp. Midt i låten flyter det hele ut i det totale store intet av stillhet før en trommesolo overtar, noe som dessverre var standard prosedyre på konsertplater utgitt på 1970/80-tallet. Til denne platas forsvar må det kunne sies at den er mer inspirert ettersom den glir friskt inn i låtens øvrige frie improvisasjons før Robert Fripp og Mel Collins begynner med dronende lydeffekter via gitar og mellotron ved å kjøre trommesoloen samkjørt med hverandre. Her høres plutselig King Crimson ut som en mellomting mellom space-rock og Throbbing Gristle, mange år før sistnevnte hadde debutert. Hør på dette partiet av låten og sammenlign med plata Mission Of Dead Souls (Fetish, 1981) av Throbbing Gristle for bevis. Låten avsluttes med et gitarsolo/feedback skrikende ulyder fra Robert Fripp før låten dempes ned i et uavklart descendo…og så er låten og plata slutt.

En utrolig konsertplate fra et utrolig gruppe!


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo