Konsert: Th' Legendary Shack Shackers

Blå Rock, 25.april 2007: Amerikanere tilbake med velkjent dose rockabilly, blues, polka og gammaltestamentlig sørstatsvrede.

I 2004 ramlet jeg ved en tilfeldighet innom Den Stundesløse i Bergen, som hadde amerikanske Th' Legendary Shack Shackers på programmet. Det ble en skjellsettende opplevelse, der jeg bare ble stående å måpe over et band som sprengte grenser med sin energiske og unike musikalske miks, der rockabilly, blues og bluegrass blandes sammen i en bombe som eksploderte med punkens energi i noe av det morsomste jeg har hørt fra en scene. Hoderystende konkluderte jeg at dette måtte være et av verdens aller beste liveband, og konserten står ennå igjen som en av de beste jeg har opplevd på denne siden av tusenårsstreken.

Jeg så dem i 2005 - og også i fjor. Og selv om overraskelsesmomentet var borte har bandet alltid betydd ellevill moro.

Onsdagskvelden ble startet foran fjernsynet, med semifinale i CL på programmet. Et nedslående fotballresultat førte til at humøret nok ikke var der det burde, da amerikanerne entret Blå Rocks intime scene en halv time før midnatt. Og noe av forklaringen ligger kanskje her, for den første halvtimen føltes god, men ikke mer enn forventet.

Men bandet malte på, klær forsvant og intensiteten steg i takt med at vokalist J. D. Wilkes tok i bruk publikum og takbjelker som scene. Blødende, frådende og spyttende var han høyt og lavt, samtidig som bandet slapp seg løs og gjorde klubben om til en støyende låvefest. Ved å blande tradisjonell amerikansk musikk-kultur med punkens energi beveger Shack Shackers seg inn i et musikalsk terreng jeg tror vi må tilbake til fantastiske Violent Femmes på 80-tallet for å finne maken til.

J.D. Wilkens er ekstrem. Som en blanding av Iggy Pop og Screamin' Jay Hawkins tøyer han alle grenser med provoserende kraft. Som inkarnasjon av rock som underholdning taes de fleste knep i bruk for at vi som publikum ikke skal kjede oss. Og du skal være bra avstumpet, humørløs eller ødelagt av symfonisk progrock for ikke å glise bredt og lykkelig i møte med en frontmann og et band som så ettertrykkelig slår fast at rock'n'roll kan være det morsomste i hele verden.

Konserten tok av, og siste halvdel var en maktdemonstrasjon der bandet, utstyrt med ståbass, et lite trommesett og en noe ustemt gitar, så ut til å tine opp i takt med en stigende temperatur og et publikum i ferd med å gå av hengslene. Tempoet økte og etter hvert gynget Blå Rock i takt med et band som ville vise at de fremdeles har noe å fare med, og selv om bandet er ujevn på plate er de fremdeles noe av det ypperste av rasende rock fra en scene.

The Legendary Shack Shackers blander kioskkultur og bedehus, fordervelse og tro, med en intens tilstedeværelse som effektivt blåser alle negative tanker ut av kroppen. En renselse. Med ustøe skritt, på vei hjem denne natta hadde jeg i alle fall fått tent håpet om rød deltakelse i en fotballfinale senere i mai.

Where's the devil... when you need him?


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Marnie Stern - This Is It And I Am It And You Are It And So Is That And He Is It And She Is It And It Is It And That Is That

(Kill Rock Stars)

Intrikat, energisk, progressiv og poptastisk, og definitivt noko for seg sjølv. Det er Marnie Stern det.

Flere:

Orchestra Baobab - Pirates Choice
Sade - Lovers Live