Ekstranummer #36: En plate til Dukkelise

I denne utgaven av Ekstranummer skal vi til dukkenes magiske verden, og en helt spesiell plate som så dagens lys i 1978.

Dukker er søte lekesaker, hovedsaklig beregnet på jenter. De sitter vaglet opp på barnerommenes hyller som stivnede idealbilder av barna de skal forestille. Deres rigide smil eller triste gjeip er uforanderlig. Konstante i sin sinnsstemning er dukkenes liv frosset i et evigvarende øyeblikk. De blir ikke eldre, de blir ikke yngre, blir bare litt blassere og slitt ved bruk og leik. Til slutt vokser eierne fra dem, snart skal de sette sine egne barn til verden. Som voksne gir folk de gamle dukkene sine ny betydning. Nå blir de minner fra barndommen, som avsjelede skall som en gang hadde sitt eget liv - i innbilningen.

Å samle dukker er en internasjonal hobby, dyrket av (i all hovedsak) voksne damer verden over. Et viktig element i hobbyen, utover å samle etter type, alder, produsent osv, er samlernes lidenskapelige forhold til dukkene. De er i besittelse av den glimrende evnen å kunne besjele dukkene på nytt, lese personligheter inn i dem, bli venner med dukkene og elske dem som var de (nesten) levende. Dukkene får navn, spesielle kostymer og en historie. De blir aktører i eiernes fantasiunivers, den voksnes sublimerte lekeverden. Noen dikter enda videre og ender opp med å utgi plate om dukkene sine.

Guddommen i dukkeuniverset må nødvendigvis være skaperen av dukkene. En av de mest berømte er Madame Alexander, dukkemaker, fabrikant og grunnleggeren av The Madame Alexander Collection, et dukkeunivers formet og utviklet av én person gjennom et livslangt virke i dukkefaget. I den modne alder av 83 utga madammen i 1978 en LP, et "Collector's Album", hvor hun i sang og musikk beretter om de forskjellige personlighetene hun ga dukkenes form gjennom årene. Det er en eiendommelig plate som ganske sikkert ikke deler hylle med særlig mange andre "dukke-soundtracks".

Plata gir også innblikk i en særegen psykologisk betraktningsmåte hvor dukkene antar karakter av levende vesener, utstyres med egne biografier og gis sjeleliv. Plata er et uttrykk for Madame Alexanders dukkesyn, en ærbødighet for dukkenes potensial som fantasieggende skapninger, små kjeruber i plast og porselen som gir eieren trygghet, varme og et vindu inn i undringens verden.

Beatrice Alexander ble født i 1895 av russiske innvandrere til USA, i fattigstrøket Lower East Side i New York. Her var det mye elendighet, og mange måtte overleve på suppestasjonenes nåde. Beatrice, som fikk anglifisert navnet sitt fra det tyngre, tyske Bertha, vokste opp i en familie av russiske jøder som hadde flyktet fra tsarens pogromer mot folkegruppen. Hennes søstre, og Beatrice selv, kom tidlig med i arbeidet i farens verksted, som lå i etasjen under familiens lille leilighet. Farens håndverk var dukkereparasjon, et virke som ikke ga rare inntektene, men som interesserte og trollbandt lille Beatrice. Før plastmaterialene gjorde dukkene slitesterke og myke, brukte man porselen i hoder, armer og bein. Disse delene gikk lett i stykker, skallet av og fikk sprekker. Siden dukkene var dyre i innkjøp, hadde dukkemakerne nok å gjøre. Det lønte seg å betale noen skarve cent for å få satt på igjen en brukket arm på en dukke som kostet flere dollar.

Søstrene Alexander deltok tidlig i arbeidet, men etter hvert som Beatrice vokste opp, fikk hun mer lyst til å lage egne dukker. Hun viste seg å være den fødte forretningskvinne, tok opp lån og satt igang egen produksjon. Virksomheten vokste raskt, og nådde blomstringsfasen da hun kom opp med ideen om å lisensiere kjente figurer fra film, bøker og tegneserier som dukker. Hun formet figurene til dukkepersonligheter, myke og avrundede, milde vesener som umiddelbart slo an. Gjennombruddet ble ble dukkeversjonen av Scarlett O'Hara, heltinnen i filmen og boka Tatt Av Vinden. Andre kjente fjes hun laget dukker av var filmstjernene Margaret O'Brien, Jane Withers og vår egen skøyte- og filmstjerne Sonja Henie. Av Beatrices egne, voldsomt populære dukkfigurer kan nevnes de søte vesenene Wendy Ann, Wendy Ann as Bride og Sally.

Madame, som hun etter hvert ble kalt, skapte først og fremst dukker for samler- og connaisseur-markedet. De var ikke beregnet på å hives veggimellom på barnerommet, men stå fjongt oppstilt på hylla og liksom være gjenstand med et eget liv. Prisen på dukkene var satt høyere enn på tilsvarende leketøy, og de var håndverksmessig ferdigstilt etter et systueprinsipp hvor den rent industrielle organisering var bannlyst. Salget var allikevel så stort at dukkene ble en del av populærkulturen. På 20-tallet var de like populære som en annen av tidas farsotter, yo-yo'en. Omfanget av lisensieringsvirksomheten kan illustreres ved de hele 36 forskjellige dukkene Alexander lanserte i anledning Dronning Elisabeths kroning i 1953.

Madam Alexander rakk å bli en levende legende, samt se dukkefabrikken vokse til et globalt omfattende dukkeimperium. Hun donerte betydelige summer til veldedighet, og var en varm forsvarer av staten Israel. "Overbevist sionist" er en karakteristikk som er gitt av henne. I løpet av årene utviklet hun en "philosphy of dolls". Denne gikk i korthet ut på at dukker skulle være noe mer enn pyntegjenstander eller utbyttbare lekesaker: "Dolls should contribute to a child's understanding of people, other times and other places. Dolls should develop an appreciation of art and litterature in a child." Slett ikke noe dårlig program. Hun gikk da også til litteraturen for å finne figurer og inspirasjon i sitt arbeid med utvikle nye dukker, en inspirasjon som merkes gjennom den utpreget litterære tilnærmingen som preger hennes LP fra 1978.

Annabelle, Jenny og Sarah

Madame Alexanders Collector's Album utkom altså i 1978, på hennes egen label Mapi (serienummer 1001). Musikken og teksten (skal vi kalle den dukke-librettoen?) ble skrevet av John Braden, i madammens ånd, og framført i synge-lesende stil av Alexander selv. Platas innhold er delvis dramatiserte samtaler mellom dukker, beskrivende tekster og avsnitt av rent foredrag fra Alexander, hvor hun formulerer sin "dukke-filosofi".

Som historisk og kulturelt dokument er plata meget interessant, ikke minst for annerledeshet og temaet i seg selv. LPen er utstyrt med utbrettcover med et stort maleri over hele innsida. Her ser vi små tablåer med dukker plassert i forskjellige landskaper. Det er også blitt plass til en dukkemaker, en godslig eldre kar med skranglete kroppsbygning som sender tankene til fiksjonslitteraturens mest kjente dukkebygger Gepetto, far til Pinocchio. Illustrasjonen domineres av dukkenes stirrende, vidåpne øyne, deres litt døde blikk inn i de trill runde ansiktene med rødmalte kinn. Deres kyske påkledning er påfallende gammeldags. Det skal godvilje, innlevelse og kjærlighet til for å lese genuint liv og personlighet inn i disse figurene. Madame Alexander har imidlertid magien på sin side, og for beundrere av hennes håndverk må jo denne plateutgivelsen ha vært som om oraklet, skaperen selv, talte til de.

Plata åpner med Madame's Introduction: "Hello, my friends. This is Madame Alexander. I am inviting you to join me on a wonderful journey. Don't worry, it is not far. It is as close to you as your dreams, as near as your memories." Her konkretiseres reisens mål ytterligere. Vi står overfor en erkjennelsesreise, en reise langs "an inward road, to the realm of the heart". Alt vi trenger av reisegods er vår fantasi, en evne til å visualisere verdenen Madame Alexander skal skildre for oss: "The magical world of dolls."

Dukkenes verden er "A magic land where only you can go... a magic hill that only you can climb... a magic poem only you can rhyme.. a magic garden only you can tend/waiting round the bend." Intet mindre. Det finnes ikke kart over denne verdenen, blir vi informert, men gjennom fantasien vil vi gjøres i stand til å trå "A magic dance that only you can do." Etter alle disse hintene går det i siste strofe opp for oss at "The magic's all in you." Igjen blir vi minnet om det sentrale i Madame Alexanders dukkefilosofi: For å kunne puste liv, ånd og fantasi inn i dukkene, forutsettes det at vi selv er i stand til å åpne opp for egen fantasi (sporet The Magic's All in You).

What Is a Doll heter neste spor. Madammen forklarer: "A Doll is an introduction to the past, a living history of differente people and different lands ... (Dolls) speak in a voice all their own." Dukker kan utføre bedrifter, du må bare dikte med: "They have crossed oceans and settled new lands. Once, during the civil war, dolls smuggled medicine to the wounded soldiers." Her vil vi tilføre at dukker også er brukt til å kamuflere sprenglegemer, søte små miner beregnet på å sprenge armer og bein av småunger som plukker opp faenskapet i god tro.

Up to the Attic heter neste spor, en samtale mellom noen unger som leker på loftet fordi det regner ute. Loftet er spennende greier for unger, særlig hvis det bugner av generasjoners oppsamlede skrot. Gjett om ungene finner gamle dukker og blir fascinert:

Jenny: - Look at that funny wooden case. I wonder what's inside?
Barna åpner kassa
Jenny: - Oh my - look.
Sarah: - It must be some kind of doll. But all her paint's rubbed off.
Jenny: - Isn't it an ugly old thing.
Ufølsomme Jenny blir raskt satt på plass av Annabelle, som sier:
- I beg your pardon!
Sarah og Jenny knepper til. Ei dukke som kan snakke! Det er jo helt magisk, eller er det fantasien som spiller jentene et puss? Dukken forklarer:
Annabelle: - Oh, I am glad to see you. I've been in this corner of the attic an awfully long time. I know I must look a mess, but I haven't always been this plain, you know.
Etter å ha fått vite navnet hennes, forteller Annabelle sin livshistorie, som jentene spent setter seg ned for å høre på.

Annabelles historie

"In a toy shop window on Sycamore street
That's where it all began
I was the prettiest doll in the store
In my taffeta gown and my fan"

Glade skolejenter presser nesene mot butikkvinduet for å beundre den skjønne Annabelle, uoppnåelig vakker med sine blussende porselenskinn og fine kjole: "I was much too expensive to buy." Det ble med drømmen for de fleste.

En dag kom en dame, "a lady", inn i butikken sammen med en ung pike som satte igang med velkjente barnestrofer: "I shall cry if I can't have the doll in the taffeta gown." Slik ble det, Annabelle flyttet inn i en pampig "mansion on the hill". Men der ble hun en ulykkelig dukke, for barnet var av den bortskjemte sorten, vant til å håndtere lekene sine på den skjødesløse måten: "I was carelessly soiled for my mistress was spoiled. No, the girl didn't love me at all." En dag slapp jenta Annabelle i gulvet med et brak, så porselensstøvet sto rundt dem. Da mistet jenta interessen, og hushjelpa slang dukkefilla opp på loftet, hvor hun har ligget til denne dag. Der oppe ble hun kjent med mus og ugle, som trøstet henne med disse ordene: "Dolly don't worry for we'll never roam, 'till somebody finds you and gives you a home." Slik gikk det til i mange år, til Annabelle atter kunne høre klingende barnelatter fra etasjen under. Håpet steg, kanskje dette er snille barn som vil sette pris på en medtatt gammel dukke? Men nei, den nye jenta i huset var likeglad og overfladisk, mer opptatt av sine nye og moderne plastdukker. Snart bar det tilbake til loftet og de pelskledde vennene som også hadde den trekkfulle toppetasjen til hjem.

Jenny: - Sarah, do you think nanny would mind if we brought a guest for lunch?
Sarah: - No, I'm sure she wouldn't. Miss Annabelle, will you join us?
Annabelle: - Me, come downstairs? Oh, I'd be delighted. Of course I'm not really dressed for it, but I'm sure...
Sarah: - Shall we go, Annabelle?
Annabelle: - I've been ready for a long, long time. Now, heaven's above me, there's someone to love me.

Heldigvis gikk det bra. Etter denne gripende skildringen av en skjebne utallige dukker har lidd opp gjennom årene, kommer Madame Alexander inn med en selvbiografisk skisse. Til smektende bakgrunnsmusikk utfyller hun livshistorien med detaljer som at hennes far var den aller første som åpnet et dukkeverksted i USA. Madammen kan fortsatt huske de tårevåte ansiktene til barna som fulgte dukkene sine inn i farens verksted. Mens faren reparerte kroppsdeler, tok moren seg av hårstell og klær. Det var økonomisk oppgang på tyvetallet som gjorde bruk og kast til den nye normen innom dukkekonsum. Dukkeverkstedet fikk lite å gjøre, og det var Beatrices kløkt og framsynthet som gjorde henne istand til å svinge seg opp som dukkeprodusent. Inspirert av datteren Mildred laget hun sin første dukkeprototyp; Billie. "And this is how the Alexander doll began." Madammen siterer Keats når hun vil undersøke det visonære ved sitt prosjekt: "A thing of beauty is a joy forever."

Dukker i hverdag og fest

Sporet Imaginations er et Disney-fisert og sakkarint kornummer som hyller dukkenes magi. Fantasi står igjen i høysete: "Imagination, imagination, what helped mr. Mozart write his hits?" Eksempler på fantasi er ellers: "Ice cream lakes and dogs in derby hats" og følgende strofe instruerer lytteren i aktiv oppøvelse av fantasien:

"Imagine you're a butterfly
A fish, a dish
A piece of pie
Imagine you're a drop of rain
A rock, a ring
The king of Spain"

Madame Alexander kommer atter med sine betraktninger: "A good imagination is a child's most precious toy." Men fantasien knyttet til dukker, fordrer respekt for dukken som fantasieggende gjenstand. De krever godt stell: "As a child learns to care for her doll, she also learns to care for herself, and what's more important, she learns to care for others. This ability to teach children to share their love is a doll's greatest gift to us all." Kloke ord dette, og alle som husker barndommens frie fabulering, hvor alle slags ting kunne anta liv for seg selv, vil nikke anerkjennende.

Tilbake i barnerommet møter vi Jenny og Sarah som leker med dukkene sine. En nyoppusset Annabelle er selvsagt midtpunktet. Da kommer nanny og roper dem inn til "lessons", og dukkene blir alene igjen på barnerommet. Da begynner de å danse og synge en lang sang om sitt liv som dukker (sporet Waltz of the Dolls). Selv om det er barnets fantasi som må skape dukkenes liv, viser det seg at de er levende, uansett, bare menneskelige øyne ikke ser dem.

"My friends, I think they're gone
It's safe to blink and cross the floor
They've closed the door and gone."

Barna er "charming little children", fortelle dukkene, men når de ikke er tilstede, er det flott å få en liten ferie og virkelig slå seg løs på egenhånd:

"Let the joyous music ring
Now's the time to dance and sing till dawn,
cause they're gone."

Dukkene byr opp herrene på barnerommet, bamsene:

"Mr. Teddy Bear, may I have this dance?
Oooh
Oh, Mr. Teddy Bear, I'm waiting
Oooh."

Men her har nok dukkene forregnet seg. Utenfor står nemlig Sarah og Jenny og titter gjennom dørsprekken:

Sarah: - Did you see that?
Jenny: - I thought I saw the dolls moving.
Sarah: - Yes, as if they heard us coming. I know it's impossible, but...

Ingenting er umulig. Seeing is believing! Madame Alexander kommenterer: "Some people think that dolls are only for children." Ikke tilfelle: Dukker kan fungere som katalysatorer for den rike fantasi og drøm også i voksen alder. Det er ikke bare barnet i seg den voksne må holde liv i, men fantasien også: "(People) are wrong if they think only a child can learn from a doll. Dolls can teach us an all important lesson: How to live in peace."

Dukkene er bærere av et globalt fellesskap, både etnisk, politisk og økonomisk. Deres verden er vår versjon i symbolsk minatyr: "On the shelf, the African woman stands next to the Chinese peasant, the Indian stands shoulder to shoulder with the French aristocrat. These little people never speak an unkind word. They bear silent witness to the power of love. In their tiny world there are no wars and no hatred. They reflect the beauty around them and quietly point the way for us to follow."

Tygg på den, du, neste gang lysten til å feie ut alt rotet på barnerommet overmanner deg. Husk at alle dukkene og tilbehøret som flyter rundt på pikerommet ikke er plastikkrask og søppel, men fredens budbringere og speilbilder av hva vi som mennesker kan aspirere til - om vi virkelig ville.

Madame tar farvel

"Well, my dear friends, we have reached the end of our journey, and there is still so much left unsaid." Hun håper det kan bli mer en annen gang, men selv de dypeste søk i platebunkene har ikke åpenbart en plate nummer to fra Madame Alexander. Hun ser tilbake: "Now, in my golden years, it is wonderful to look back on all the beautiful friendships I have made. Your appreciation of my work is your greatest gift to me. You must never underestimate this marvelous ability to appreciate beauty wherever you find it, in dolls and in life. We must always look for what is fine and beautiful in every person."

Slik får Madame trukket en siste parallell mellom dukke og menneske, og ingen av oss blir vel dårligere medmennesker av å legge disse ordene på minne. Dukker eller ei.

Fem år etter at plata vår kom ut, var det fortsatt fart i madammen. Som 87-åring dro hun til Disneyland, hvor tusenvis av fans flokket seg om sitt idol. En talsmann for fornøyelsesparken uttalte: "Her i Disneyland er Madame Alexander større enn Elvis." Det var tendenser til tumulter da Alexander hilste de begeistrede massene. Ytterligere fem år senere la hun til slutt sitt virke ned, og trakk seg ut som sjef og hovedaksjonær i det som nå var et verdensomspennende dukkeimperium. Et par år nøt hun sitt otium, før hun sovnet inn i 1990, 95 år gammel. Dukker over hele verden så litt tristere ut denne dagen, de rødmussede kinnnene bleknet en smule.

Madame Alexander er borte, men dukkene lever videre etter henne. Stemmen kan vi fortsatt høre på hennes Collector's Album. Når stiften settes ned i rillene, og madammens stemme fyller rommet, rører det seg ikke litt der oppe på dukkehylla? Sitrer det ikke litt i Annabelle, Wendy Ann og Sonja Henie? Er det liv i de små kroppene av plast og porselen? Kan marionettene danse uten hjelp av tråder? Er det en ånd, der inne i skallet?



comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: