Ekstranummer #52: Er vi ironiske nå - del IV (II)

Vi følger nordmannsslepene over Ironividda videre i denne siste del av serien. Det er fortsatt tidligere tiders norske ungdomskultur som står i fokus, bl.a bollebakende tenåringsgutter og hjemmestrikkede sommerkjoler som uttrykk for høyeste mote.

Som vi husker fra forrige episode er fortelleren helt oppslukt i et nummer av ungdomsbladet Det Nye, nærmere bestemt nr 15/1969.

--

Psykonaut på kålrabi
Under vignetten “Psykedeliske Reiser” forsøker en anonym skribent (“Simen”?) seg på overlagt ironisering over et tema som fenget mange ungdommer som var på høyde med de motkulturelle strømninger i tida, nemlig Den Indre Reisen - The Trip - en kjemisk indusert skallepling som førte subjektet inn i psykens lukkede rom samtidig som man reiste ut i altet og kosmos. Dette er med andre ord snakk om rus av et helt annet kaliber enn den ukentlige helgefylla eller byråkraten som lar skjegget gro og tilbringer fellesferien i hasjrusens tåkeheim. En del profilerte brukere av såkalte “bevissthetsutvidende substanser” vendte aldri hjem fra Pleiadene, andre var bortreist i lengre tid, ofte mange år (som Pushwagner), noen utrettet store ting på LSD (som Robert Crumb), andre våknet opp på dasset på jernbanestasjonen i Drammen og rakk akkurat morratoget tilbake til Oslo for å gå på forelesning i Sophus Bugges Auditorium om nye strømninger innen kriminologiens humanetikk.

I Norge var “psykedelia” noe som for det meste eksisterte som importert musikk, artige mønstre på plastposer, tapeter og bordduker, en og annen nattkinoforestilling med Bruce Dern iført hippieparykk eller visse tendenser innen billedkunst, musikk og litteratur (Club 7, Hjelmsgate 3). Fenomenet var kjent nok til at spaltisten i Det Nye legger an en inneforstått tone som han tar for gitt at leserne fanger opp. Hele fenomenet er et blaff og en lattervekkende positur, forstår vi: “En gang leste jeg om en fyr som fortalte at han under en LSD-rus innbilte seg at han var en appelsin, og at han var livredd for at noen skulle skrelle ham. Hvordan tror de jeg føler det når jeg kommer inn på et ligningskontor?”

Det virker som om spaltisten vil advare sine unge lesere mot rusmisbruk gjennom latterliggjøring av hele praksisen: “Det skal være så mange utrolige farger som sees når man er påvirket av LSD. Når jeg står i drosjekø, vel, så ser jeg ikke mange farger, men jeg ser i det minste rødt, og det noe aldeles utrolig. For ikke å snakke om selve turen, hvis sjåføren kjører snilete eller grassat. Og når jeg skal betale, når jeg ser på taksameteret, da tror jeg at jeg ser syner.”

Morsomt? Ikke så veldig. Ironisk? Absolutt. Men virket slik gjøn og tønt preventivt på eksperimentvillig ungdom, kan bagatellisering av LSD ha noen som helst effekt? Et blikk på gatelivet rundt Oslo Sentralbanestasjon av i dag tyder på at løs snipp i ungdomsblader ikke er hard nok lut for å holde yngre folk unna tunge rusmidler, sjøl om heroin har erstattet LSD i disse omgivelsene. Spalten raljerer videre: “Det skjer nok av ting i dagliglivet som gir både hallusinasjoner og sensasjonelle sinnsstemninger. En gang f.eks under innflytelse av spansk pepper, så jeg en kjempediger blodsuger som kom rett imot meg! Det var kelneren som kom med regningen. En annen gang så jeg en kelner allerede et kvarter etter at jeg hadde satt meg ved et restaurantbord. Det var noe til hallusinasjoner det!”

LSD er puslete greier mot spansk pepper, hør bare: “En dag overvar jeg en stortingsdebatt, og da åpenbarte det seg et syn for meg av sau så langt øyet rakk, et hav av vimsende, brekende sauer. Men det var forresten ikke noen hallusinasjon heller.”

“Og når jeg hører Stavangerensemblet i radio (Ikke identisk med den senere rockegruppa. Red anm.), da sitter jeg som i trance og kan høre lisenspengene flagre ut gjennom vinduet.”

“Lyder er visst vanlige ingredienser under en rus eller “trip”. Jeg kan sitte helt upåvirket i min egen leilighet og høre et sus av all verdens lyder og ulyder, et dommedags rabalder i alle mulige nyanser, og om jeg ikke “reiser” så ønsker jeg meg i hvert fall langt vekk. Samtidig kan jeg se at taklampen svinger, og det virker som om veggene beveger seg. Sånn er det hver gang naboen har fest, og han er påvirket - om ikke akkurat av narkotika.”

Satiren, eller “satiren”, går ut på at det lykkelige gjennomsnittsmennesket ikke trenger rus for å utholde hverdagens evige drøv. Det går an å være høy på livet og “ruse” seg på helt alminnelige smaker og fornemmelser, nesten som “Jesus-freaks” bare at Kristus er erstattet med spansk pepper. Spalten går inn for det vi kan kalle psykedeliske reiser per assosiasjon: “Og når jeg tar tran, hva skjer vel ikke da! Da ser jeg lofotfisket i intim belysning og får kjempekrefter, det koster meg intet å bite en spiseskje i rustfritt stål tvert av. På polet går jeg sjelden, men jeg har sikret meg en prisliste, og hver gang jeg ønsker å komme i ekstase, leser jeg i den. Da er det ikke fritt for at jeg gråter en skvett, og da ser jeg mange slags syner, mest voldsscener med fargerike pol-ekspeditører og meg selv. Grønnsaker er også fine rusmidler. En gang sa jeg til en fyr at han hadde blomkålører og potetnese, og da fikk jeg meg en fin “trip” - med fulle sirener til Legevakten.”

At alt dette våset står på trykk i samme nummer av Det Nye som også inneholder en større reportasje om innspillingen av Himmel og Helvete, er muligens tilfeldig, men passer jo godt. Her er en direkte forbindelse mellom sen sekstitalls dop-fleip og harsk nittitalls dop-ironi. Det er ikke nødvendigvis noen skjønn kombinasjon. Popkulturen spenner nok en gang ut sine fangarmer i et fotnoteperspektiv på hvordan vondt kunne bli verre uten at verken høna eller egget noen gang tenkte på kyllingen. Men folkens: Keep on truckin’. Snart er det vel på tide å børste støvet av den norske dopfilmen Hard Asfalt fra midten av 80-tallet så vi kan le oss skakke av alt det høye håret og den støle dialogen. Gløm sprøytene og horekundene som denger Kristin Kajander i den kvinnelige hovedrollen, hun kan jo rett og slett være høy på kålrabi eller tran. Og sjekk han harrytassen Frank Krogh i den mannlige hovedrollen! How eighties can you possibly become? Flir deg skakk og jekk en sval mikrobrygget øl i gjenskinnet av filmens nattlige Oslogater, badet i det harde neonlyset fra Willochs tid, det tapte åttitallet.

Eva-kurser og den dannede unge mann
Førti år er lenge i et menneskeliv, statistisk sett halve tida vi blir tilgodesett i det jordiske.

Å studere et førti år gammelt ungdomsblad komprimerer på mange måter tida som er passert, så mye av stoffet virker nært og gjenkjennelig. Er dette slik vi var, eller i hovedsak slik vi har forblitt værende? Fortida blir sagt å være et fremmed eller i hvert fall fremmedartet sted, vi var annerledes der, kan ikke uten videre møte oss selv i døra over spennet av et halvt liv. Men vi føler som regel et savn etter den vi var tidligere i livet, blant annet fordi ting var enklere før de ble så kompliserte. Alt er blitt så sammensatt og på en gang fragmentert, blir det oss fortalt, om og om igjen. Etter hvert har vi blitt fortalt dette så mange ganger at vi begynner å feste lit til at det må være noe i det. Jo, det er jammen slik. Ting var på en måte enklere før. Det har du jaggu rett i, gitt, skal lure på hvor mye skyld vi selv må ta for akkurat det.

Det bestående, de “byggende krefter” og samfunnets faste, dels monolittiske institusjoner var fortsatt dominerende, forutsigbare og nokså betryggende i sin eksistens i ’69. Det var ennå et drøyt tiår til Willoch og Brundtland begynte å stykke opp arvegodset. Og tendensen - “ideologien” - i Det Nye reflekterer dette. Den postmoderne, popkulturdominerte og “flytende” karakteren til det post kaldkrig, nyliberalistiske og verdirelativiserte Norge var fortsatt bare en imaginær flekk på framtidas horisont, en av mange ubetydelige flueskiter på den framstormende utviklingens frontrute. Hvordan er forresten stoffet fordelt i vårt utvalgte nummer 15/69?

Totalt sideantall: 96 (inkludert forside)
Reklame: 26 ½ (halv og kvartspaltere sammenregnet). Annonser for bl.a Clearasil hudolje (“Sulter ut urenhetene”), skomerket Romantique, Original Blue Levi’s, Loxene Antiseptic Shampoo og Muntol Munnspray (“Husk, du merker det ikke selv - men den du snakker med merker det. Unngå pinlige situasjoner. Ha alltid Mentol i lommen eller vesken”).

Spaltestoff: 12 (“Simen”, popmusikk, sminkestoff etc.)
Film: 4 (Himmel og Helvete, “Omar Sharif i ny storrolle som “Che””)
Idrett: 2 (Ola Dybwad Olsen i løperrekka til Lyn)
Føljetonger: 11 (“Flukten”: “Jeg var ikke mer enn tretten da det begynte. Jeg begikk min første kriminelle handling”).
Bilstoff: 2 ½ (“Bilpsykologen” svarer).
Reportasjer: 2 (“Småvask og papiljotter for gutta!”).
Mote: 7
Fotonovelle: 2 (“Det farlige skrinet”).
Horoskop: 1 ½
Tegneserier: 1 ½ (Tiffany Jones, Archie, Emily).
Resterende sideantall: 22 ½ (utgjøres i sin helhet av artikkelhaler).

Reklamen fyller altså den største plassen som enkeltfaktor, og dominansen av merkevarer viser at ungdommen anno 1969 ble vurdert som en nokså kjøpesterk gruppe. Eller annonsørene så verdien av å plante spirer av merkevarebevissthet i unge pikesinn slik at innkjøpene ble styrt i den ønskede retning når de selv gikk kom ut i arbeid og tjente egne penger. Andre jenter, som i ekteskapet ble satt til å fordele mennenes lønningsposer kunne sikkert også tenke seg nye sko fra Romantique eller smøre inn håret med den deilige Loxene-sjampoen. Sosiologien rundt framveksten av ungdomsgruppa som konsumsegment er godt kjent, så vi lar disse poengene ligge i denne omgang. Mer interessant i vår sammenheng er det å tegne et bilde av verdimønsteret i stoffet. De faste spaltene er kortfattede og inneholder enkle fakta og klart formulerte verdimotsetninger som søker konsensus framfor alt, som i artiklene fra Holmestrand. Det viktigste er, virker det som, at Holmestrand framstår som var det et hvilket som helst sted i Norge. Det lille er representativt for det store. Norge er ett prosjekt, noe vi står sammen om på et felles verdigrunnlag basert på samarbeid og flid som også ungdommen slutter opp om. “Simen”- stoffets fleipende tone er i reportasjene erstattet av saklighet og repekt for lesernes intelligens, dog ikke uten en viss prekende og doserende tendens fra bladets naturlig nok voksne skribenter. Den ansvarlige tonen er i det hele tatt dominerende, en sterk kontrast til dagens ungdomskulturelle produkter og symboler, det være seg skytespillenes nihilisme eller facebookprosjektets seven/eleven-narsisissme.

Ansvarsfølelsen skribentene tydeligvis har følt for sitt publikum forhindrer dem fra å henfalle til ren tekstreklame for mote og kosmetikkindustrien. Livet har en mening, og den er ikke å ta seg best mulig ut på festen til helga. Viktigst er det å få seg utdannelse og finne seg et yrke, selvrealisering i dypeste forstand i et Norge der putene ennå ikke var sydd fast under armene på de aller fleste (Folketrygden var bare tre år gammel).
Det kostet fortsatt noe å skusle bort de viktige ungdomsåra på tull og tøys. Man ble tidligere voksen, ungdomstida stoppet opp seinest i 16-17 års alderen, ikke rundt 30. Fornuften satt ved rattet, olje var noe man importerte, og arbeidsmarkedet var fortsatt slik at duglig ungdom kunne starte lange og trygge yrkeskarrierer uten annen utdanning enn folkeskole. Norge anno 1969 var et samfunn som tok unna ungdommen og nyttegjorde seg ressursene deres, i stedet for å “formatere” dem gjennom å stappe hvert kull inn i treårige utdannelser med enormt frafall og forferdelige strykprosenter.

“Mitt yrke: Syerske” er en ordrik men informativ artikkel om et konkret yrkesvalg foretatt av en ung men voksen nok dame: “Anne-Lise Holo er utdannet på kjole og draktsyerlinjen på Oslo Yrkesskole. Hun tok svenneprøven bare 19 år gammel.” Artikkelen går grundig til verks, her fortelles om all flid og nøyaktighet en syerske må besitte, finmotorisk presisjon, konsentrasjon og håndverksmessig kunnen. Vi får vite litt om den nødvendige utdannelsen og arbeidspraksis som kreves, ikke minst blir leserne orientert i arbeidsmarkedet for syersker og andre yrkeskategorier innen søm. Oppdragelse og modning i ungdomstida diskuteres også som relevante størrelser når det gjelder å utvikle god arbeidsmoral og yrkesetikk. Prøv å servere den slags i en publikasjon beregnet på dagens 16-17-årig håpefulle. Artikkelen er rett og slett et forbilledlig stykke opplysningsarbeid, en type journalistikk som ikke finnes lengre og som knapt tenkes eksistere i brosjyreform fra NAV. På den annen side finnes det ikke mange som kan leve av å være syersker lengre heller, for den saks skyld. Men vi klarer ikke rekruttere tilstrekkelig med norsk ungdom til lignende yrkeskategorier som fortsatt eksisterer. Kjekke svensker fyller behovet. Snart tar de over norske klasserom også, for å tette hullene etter lærerskolestudentene som ble akseptert med avgangseksamen 2 i snitt fra gymnaset til lærerskolekullene på 90 og 00-tallet. Godt vi har dyktige svensker og polakker, noen må jo holde håndverkene i hevd her i underholdningssamfunnet. Freshe norske kids vil ikke jobbe som lagersmørere ved en rustende statsbane. “Noe med media”, stylist eller interiørdesigner høres så uendelig mer fristende ut. Vi som ble født på sekstitallet og dermed tilhører Carl I Hagens “dessertgenerasjon”, må vederkveges synet av våre sønner og døtre stående i kø for å søke kjendisjournaliststillinger i media mens hardtarbeidende, gudfryktige katolikker fra Øst-Europa og veloppdragen svensk ungdom holder hjula i gang.

I en artikkel om EVA-kurser i fritidsklubbene tas et tema med voksende aktualitet på sekstitallet opp til seriøs behandling, nemlig likestilling mellom kjønnene. Vrien er at gutta i Grorud Kommunale Fritidsklubb i Oslo har igangsatt egne ADAM-kurs. Kurset skal lære ungsauene å oppføre seg høvelig, ikke minst mot damene, men også mot eldre og folk i sin alminnelighet. Bildene viser unge menn som baker grove rundstykker, kler seg pent foran speilet, vasker skjorter, lærer folkeskikk til restaurantbesøket og serverer middag (Pølser, potetsalat og stekte rundstykker - datidas ungdomsmat slik pizza og taco er nå). Håret klippes kort og skal ikke ligge som fettede lokk som dekker øynene eller tyte ut som kaskader i nakken. Av fire hundre medlemmer totalt i Grorudklubben, var det ni modige sjeler som meldte seg på kurset (gutta har selvsagt skjønt hvilket genialt sjekkeopplegg dette er): “Kurset har gått over fire uker med et møte hver uke. Siste dagen var eksamensdag med klubbleder Leif Sommer og Det Nye som jury og smaksdommere”. Ukebladet understreker viktigheten i tiltaket, og ikke bare på symbolplanet: “- vi vet at det er mange mannfolk som sitter i sofakroken hjemme og sulter i hjel fordi husets kvinne ikke er hjemme. Til tross for at kjøleskapet er fullt. Hva er mer naturlig enn å lære dem å bake brød og rundstykker, lage kaffe - og vaske opp?”

Her får vi antydet at gutta må forberede seg på en ny virkelighet hvor kvinnene er utearbeidende og uavhengige i en helt annen målestokk enn tidligere. Men intet i reportasjen gir hint om at kvinnefrigjøringa også kom til å gå i tospann med en sterkt tiltagende individualisme som ungdomskulturen fyrte oppunder, iherdige kollektivistiske bestrebelser fra ytre venstre til tross. Endeproduktet var større frihet for mor, men også galopperende skilsmissestatistikk, seriemonogami, promiskuøse tilstander og en ungdomstid som strakk seg langt opp i tjueåra. Det er fortsatt ekteskapet og det etablerte, stabile familielivet som er horisontlinja i Det Nyes virkelighetsoppfatning. ADAM-kurset er en praktisk rettesnor for mannlig tilpasning til en ny type ekteskap, basert på omdefinerte premisser for samliv. Kan ikke gutta fikse sitt eget speilegg, vil de heretter sulte i hjel!

“Så har vi typen som går og maser: - Har jeg en ren skjorte? Hvorfor har du ikke strøket skjorten min? Vel, jeg (Marit Solheim, kursleder. Red anm.) ba guttene ta med hver sin skjorte, forklarte dem hva slags såpe de skulle bruke - og lot dem sette i gang. I dag er de flinke til å vaske. I tillegg kan de stryke skjorter og presse bukser. Jeg synes vi er kommet ganske langt. Inge har sittet og hørt på, og faller inn: - Jamen, det var ikke så lett å lære oss å stoppe strømper. - Nei, men så var det ikke så lett å skjønne hvorfor dere klippet hullene større før dere satte i gang”.
Bladets målgruppe har nok humret over reportasjen og innerst inne sikkert hatt sansen for guttas modige innsats. De ser i tillegg ut som kjekke typer, rene svigermorsdrømmer etter bildene å dømme. Spesielt etter hårklipp og strigling.

Tuppen-sidene
“Leserne og vi” var den høyst saklig titulerte leserbrevspalten hvor jentene (og noen gutter) skrev inn og bad om gode råd i spørsmål om forelskelser, utdannelse, vennetrøbbel, dårlig sjølbilde, klær og hva som ellers måtte vederkveges en tenårings sinn. Spalten gjenspeilet en sosial virkelighet som var alvorlig nok for innsenderne, selv om andre leste spalten med infam skadefryd og opphøyd bedrevitermine. Stoffet sto i kontrast til bladets mange noveller og føljetonger, samlebåndsprosa med kjærlighetsfiksjon, oftest oversatt stoff, type “Skyggenes øy, Roman av Mignon Eberhardt, illustrert av Mas.” Fotonovellen “Det farlige skrinet” er en (å dømme etter gateskiltene i bildene) svensk fumetti som bygger romantikken inn i en krimintrige.

Motestoff er også et obligatorisk innslag som fyller opp en del sider, rikt illustrerte i farger. Dette er innslag som faller nærmest tekstreklamen i form, og er i tillegg en tidsreise for den moderne leser, til somre med korte skjørt, skinnstøvler som dekket hele leggene, kjoler i knall turkis og grønt, elegante one piece-regnfrakker og alskens møsse og lue-moter. I oppslaget “Kvinne 1969” bes leserne merke seg de mest markante innslagene i årets motebilde: Buksedresser (“Lange, rette bukkeben og en lang dobbeltknappet jakke med påsydde lommer og frekke kantinger. Det lange, mønstrede skjerfet i silke kan man jo også velge blant sesongens accessoirer. Sluskehatten strikker eller hekler du selv”), strikket langbukse, strikkekjole i glattstrikk, “Antrekk for den helt frigjorte” (“utelukkende for humoristiske tenåringer”), strikkekåpe, knekorte foldeskjørt og et plagg som ikke har noe navn, men som beskrives slik: “Helt, helt typisk, delikat, feminin - lekker. På den lekre. Ikke desto mindre kan selve typen plagg brukes av de aller fleste, man behøver jo ikke kjøpe nettopp den lille størrelsen. Legg merke til den lille detaljen med små perlemorsknapper i V-ringingen og den fine effekten med ribbestrikking på overdelen. Pent skrådd skjørt i samme strikk gir et plagg man vil føle seg vel i”.
Tør vi konkludere at strikk var i vinden i 1969? Moten må ha gitt vind i seilene for norske garnprodusenter og strikkepinnene har nok klirret friskt og flittig i de tusener av pikeværelser bortetter. Men det er en nyanse i dette som er lett å overse på tvers av tida: Ungdommens kjøpekraft var riktignok stigende, men langt mindre enn hva den med åra har blitt. Det var derfor, for førti år siden, fortsatt vanlig at jentene sydde sine egne plagg eller sydde om gamle for å følge moten og gjøre seg raffe for hverandre og gutta. Bladene var fulle av strikkemønstre og sjablonger til kjoler, jakker og andre plagg som nevenyttige jenter tråklet sammen på mors gamle Singer. Mange sparte til egen symaskin, mens andre valgte den mindre investeringskrevende veien og heiv seg over strikkingen (men garn kostet jo litt). Denne typen “sjølberging” er i dag nesten ukjent innen populærkulturen, erstattet av netto konsum og høy forbrenning av penger i et hav av fristelser.

Leserbrevspalten byr ikke på store overraskelser. Innsenderen Vibeke legger ved bilde av hunden sin, Bonnie, “den ser trist ut, men er vanligvis i strålende humør”. Signaturen “Hilsen meg” skriver fra USA og utpensler savnet etter Norge, mamma, blåtøysduker og røyket ål på grill. “Tuppen” mener at det stilles uheldige forventninger til gutter om at de skal agere bråkjekt og maskulint: “Gutter, vær som dere er, ikke etterlikn disse tomme frasene som blir kastet ut i hytt og vær. Vi vil heller høre en velfortjent kompliment en sjelden gang enn tomme ord ustanselig. Eller vil vi ikke? Hva synes andre jenter?”

“Min største tabbe” var et fast innslag. I DN 15/69 er det “Kathy” som har dummet seg ut: Sammen med sin venn var hun invitert til fest men gikk inn i feil hus og snublet opp i et stivpyntet 70-årslag. Pinlig! En annen fast spalte var viet problematikk innen forelskelse og faste forhold: “Betro deg til Beate”. Denne Beate var en yngre åndssøster av damebladenes Klara Klok-typer som ukentlig ordnet opp i de merkeligste problemer. “Han betror seg til meg”, skriver “Bare Kamerat”, - “Jeg er forelsket, men han tilhører dessverre en annen. Men (…) han (…) kommer stadig til meg og betror seg i detalj om sitt forhold til venninnen”. Noen og enhver har vel kjent seg igjen i dette klassiske teenager-dilemmaet, “Bare Kamerat” har det ikke bra: “Det begynner å gå utover nervene mine (…) har du et godt råd, Beate?” Den kloke kone ber innsenderen “være tålmodig”, så blir nok den utkårede hennes etter hvert, skal hun se, “lenge etter at denne forelskelsen er en saga blott”. Snakk om tiltro til holdbarheten i tenåringers følelsesliv.

Signaturen K.O. er “forlovet med en gutt på 21 år, og jeg selv er 18”. Forloveden har forandret seg. Han er fisker og tilbringer uker i strekk ute på bankene. Når han endelig får landlov, vil han heller feste og ture med kompisene enn å møte K.O. Beate slår alarm: “Han er tankeløs, for ikke å si hensynsløs. Og kanskje var han litt for ung til å binde seg, når det kommer til stykket.” Det høres ut som denne fiskertypen kunne trengt et ADAM-kurs. Men Beate har selvsagt rett, for her er det alvorligere ting som stikker sitt grimme åsyn fram: “Når han er ute med vennene sine, kan det være fordi han liker å ta en drink - dette kan bli en farlig uvane, og jo før du får påvirket ham til å slutte med dette, jo bedre.” K.O. burde vel egentlig dumpet slasken som en kald potet, men slikt sier man ikke til forelskede attenåringer. I stedet anbefaler Beate at den forsmådde forsøker å gjøre seg litt opptatt og kostbar når den svireglade sjøgutten kommer for å hilse på, da vil han få smake sin egen medisin: “Hvis en gutt vet at en pike står på pinne for ham sent og tidlig, har han lett for å bli likeglad og ta henne som en selvfølge”.

Show og plater i skuddet
Ungdomskulturens fremste identitetsmarkør var inntil nylig populærmusikk, en fellesreferanse som de ferskeste tenåringskullene ser ut til å nedprioritere eller i hvert fall likebehandle med nye tilbud som sosiale medier, spillindustri og vampyrfiksjoner. Anno 1969 var musikken viktig, men skulle snart bli mye viktigere over et bredt spekter av ungdomsgruppene. Musikkstoffet i 15/69 er ikke dominerende innen stoffsammensetningen i det hele tatt. Det er faktisk fraværet av godt synlige popstjerner som er det mest påfallende ved hele trykksaken. Men dette rimer nok nokså bra med virkeligheten, ungdom flest var interessert i tidas rytmer i større eller mindre grad, men popmusikken var ennå ikke blitt en dominerende faktor i det identitetsbyggende prosjektet. Pop og rock er formatert som spaltestoff, ingen featureartikler handler om musikk i “vårt” nummer. Utvalget av omtalte artister og utøvere er derimot preget av musikkredaktørens personlige preferanser. Mannen bak den ukentlige spalten “Show og Plater” var ingen ringere enn Det Nye’s legendariske Yngvar Holm, forfatter av Elvis og Sinatra-biografier og et halvt hundre andre bøker, Jazz-korrespondent i Verdensrevyen på femtitallet, sjef i fargerådet, linernote-forfatter uten sidestykke og generell altmuligmann i norsk musikkliv og -journalistikk. Til angjeldende nummer har han plukket fram “ufarlige” norske artister som Arne Bendiksen, Gro Anita Schønn og Ingjerd Helen. Alle blir presentert i rosende men ikke panegyriske former. Grand Prix-debatten som raste rundt 1969-70 blir nevnt flere ganger, og vi får vite at Gro Anita har lånt background-båndet til Dusty Springfield til sin norske versjon av hit’en Son of A Preacher Man (“Lutfattig læregutt” på norsk). Et artig innslag i spalten var lesernes innsendte “Ukas Topp” og “Ukas Bånn”, begrunnet ros og utskjelling innsendt av leserne som Holm lakonisk kommenterte. I uke 15 - 1969 ble “Ukas Topp” Classics Up to Date med James Last (“Min favorittplate”, skriver Turid Andersen fra Fredrikstad) og “Ukas Bånn” Vigdis Mostads norske versjon av The Beatles’ Ob-La-Di, Ob-La-Da (“Elendig, jeg ble kvalm” skriver Asbjørn Sten Johannessen, Høyjord).

“Show og Plater” fyller fire helsider og Kirsti Sparboe får forskjellige nyhetsoppslag på tre av dem! Et hett navn i tida, Kirsti, noe også Odd Børre og Inger Lise Andersen (senere Rypdal) var, mye stoff om dem også. Korte nyhetsmeldinger er det flere av, f.eks opplyses det at Lill Lindfors i 1968 skattet for 264 940 kroner og at den danske reiselivskongen Simon Spies møtte opp på Københavnpremieren på Peter Sellers-filmen “Lad mig kysse din sommerfugl” kledd opp som langhåret, skjeggete og fillekledd hippie. I reisemilliardærens følge var 25 fotomodeller iført lite annet enn kroppsmaling og minimale bikinier. “Ukas slagertekst” er Bendiksens Grand Prix-dille “Oi oi oi så glad jeg skal bli” (duett i den norske finalen ‘69 med nattergalen fra Nord-Norge, årets navn Kirsti Sparboe). Lulu skriver i gjestespalten og forteller der om hvilke artister som inspirerte henne på vei mot toppen: Tom Jones, Andy Williams, Dusty Springfield, Engelbert Humperdink, Ester Ofarim og Dean Martin.
Grand Prix-debatten preger ukas leserinnlegg, fra “Annie”, som mener Egil Monn-Iversen snakker med to tunger i saken. “Country-Toppen” ledes av Don Gibson med The Best of… som har fått 127 poeng av panelet “The Countrymen”. Hvem disse “kåntrimennene” er, blir vi ikke opplyst om.

Størst plass vies et oppslag om fotografen Ruan O’Lochlainn. Han har fotografert Vanessa Redgrave og Yul Brynner, blant andre. Ruan er på vei opp, profeterer Holm. Spalten avrundes med en liste over nye titler i Plateklubben. Det Nyes Plateklubb var en kundeservise som gikk ut på at leserne kunne bestille rabatterte platetitler (single og LP) håndplukket av Yngvar Holm, som personlig garanterte for solid musikalsk kvalitet. Med tanke på hvor musikalsk blasse Holms utvelgelser må ha fortont seg for tidas “ekte råkkere”, er det rart hvor billig han har sluppet unna ettertidas jeremiader over det norske “etablissementets” motarbeidelse av rocken. Rockebestefedrene simpelthen elsker å trekke fram Monn-Iversen og Bendiksen når de skal identifisere reaksjonens svarte riddere i disse rockens norske nødsår. Pussig at ikke Holm får fylle plassen som tredjemann i et ondt triumvirat av okkulte mørkemannsteologer med rockens død og utryddelse som endelig mål. Men Holm har sluppet unna slike forsmedligheter. Den var du heldig med, Yngvar.

Men en slik kritikk ville like lite truffet Holm med rettferdig tyngde som den har svertet nevneverdig gigantene Bendiksen og Monn-Iversens ettermæle. I Plateklubben finner vi nemlig ikke bare anbefalinger som Kirsti Sparboe (igjen!), The Isley Brothers, Cilla Black, Vigdis Mostad, Anne Ås og Dean Martin, men også Jimi Hendrix (Crosstown Traffic/Gypsy Eyes, kr 8,-) og Peter Sarstedt (Where Do You go To/Morning Mountain, kr 8,-).

I tillegg til det rene popstoffet, bringer bladet et nytt kapittel i en pågående serie av den senere legendariske plateprodusenten Svein Erik Børja om Hi-fi og stereo. Ukas episode: Båndopptageren. Dette er i hovedsak en teknisk orientert artikkel og definitivt innrettet på mannlige lesere. Totalt utgjør popstoffet fem - fem! - sider.
Bladets dekning av filmens verden, et interessefelt med like stor appell til ungdom som pop på denne tida, befatter seg foruten Himmel og Helvete-artikkelen, med et 2 ½ siders oppslag om en annen film som i ettertid også har fått en bunnsolid kalkunstatus.

Det dreier seg om “Che!”, en mytoman biografisk framstilling av Che Guevaras liv og bedrifter opp til hans voldsomme død i den Bolivianske jungel i 1967. Artikkelen handler mest om tittelrolleinnehaveren, sexguden Omar Sharif, den største filmstjerne av egyptisk herkomst gjennom tidene, en Latin Lover som fikk saftene til å sive i millioner av kinoseter over hele kloden. Che! Var faktisk filmen som stakk de første kjeppene inn i et karrierehjul som hadde rullet raskt og knirkefritt fram til da. Artikkelen er forfattet på typisk byråprosa (av en Steve Shapiro) og etterplaprer filmselskapets fagre lovnader om hvilket mesterverk vi har i vente. Sharif sjøl, stjernen fra Lawrence of Arabia og Doktor Shivago, kommer med noen generelle betraktninger om Che, revolusjon, skjebnen og om “å følge kallet”, men gjør seg best på det fargesprakende portrettbildet som illustrerer artikkelen. I teksten bedyres det at Che! er en “storfilm”, “en dramatisk og eksplosiv historie om den stolte og revolusjonære soldaten”. Temaet er “brennbart og kontroversielt - mange mente at filmen kunne bli propaganda for kommunismen”. Ser man det. Alle som har forsøkt å slepe seg gjennom den ferdige filmen ville ikke ønsket denne “propagandaen” på sin verste fiende. Den er kjedelig og utilsiktet komisk, med solariumbrune Hollywoodbikser i svette khakijakker som brøler “viva la revolucion” og tygger havannesere. Titt sjøl, utvalgte høydepunkter finnes (i skrivende stund i hvert fall) på YouTube.

Artigst i artikkelen er billedmaterialet. Halvgamle skådiser bortskjemt med aircondisjonerte omgivelser i Hollywood svetter løs i jungelen med pålimte løsskjegg mens de agerer sint, kommunistisk gerilja. På et bilde ligger en gjeng ferdig sminkede og stylede “rebeller” og røyker under et tre mens de venter på neste opptak. Billedtekst: “Geriljasoldaten Che (Omar Sharif), omgitt av sine trofaste menn, mens de tar en hvil i Sierra Maestra-fjellene hvor mange kamper ble utspilt i forbindelse med revolusjonen”. Ikke under revolusjonen, men “i forbindelse med”. På et annet underholdende bilde ser vi hvordan en besluttsom Che holder på å trekke ei råtten tann ut av kjeften på Fidel Castro, spilt med høy løsskjeggføring av Jack Palance. Den steinharde Palance, innbegrepet på guffen iceman, er så malplassert i rollen som Castro at han aspirerer til topplassering i lista over Worst Casting Ever. Palance overspiller totalt, hver replikk snerres på en måte som må ha gjort omkringstående fuktige i ansiktet av spytt. Ikke filmhistoriens lyseste time. At Det Nye presterte å profilere både Che! Og Himmel og Helvete i ett og samme nummer er virkelig en gave til senere tiders ironikere. Men hvem kunne vel forutsett disse filmenes senere så penible status allerede i 1969? Nei, ironi smaker best after the fact.

Her ender vår snøggtitt på ungdomskulturen for førti år siden. Noe å ironisere over? Tja, det kommer vel an på det berømte øyet som ser. Sjøl er vi ikke fete nok om hjerterøttene her i spalten til å sparke løs på alt og alle som ligger nede. Gå i fred, du rockebestefar, hvor enn i verden du måtte befinne deg. Med åra blir vi alle popkulturelle oldiser, eksponert for lått og narr av en klikk unge kynikere som vil detronisere oss sjølopphøyde paver…

MEN: Det blir faen ikke noe av! Bare kom igjen, så skal vi blåse hue av dere, pappagutter, dåsemikler, feisbokinnavl, retronisser, tøffelgjengere, bøtteknotter, vaffelpikker og trepanerte sjimpansehjerner!

En senere artikkel vil ta opp en bebudet tråd fra del III i denne serien som måtte utelates av plasshensyn. Da tar vi en nærmere titt på en ekstra utrivelig utvekst av ironibølgen, nemlig “Porno Chic”. Artikkelforfatteren må imidlertid vente på den nødvendige “inspirasjon” til å befatte seg et fenomen som hensetter ham i en tilstand av kompakt ubehag i kulturen: Kalde gysninger veksler med nervøs svetting.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo