LP Noir

Rockens beste omslag av artisten i svart/hvitt. En fargerik presentason av Geir Levi Nilsen. - Ingen pynt, ingen staffasje, ingen fiksfakserier. Just the plain truth.

En gang i tiden betydde et plateomslag noe. Det var den tiden da plateutgivelser kom ut på LP, dette store deilige formatet som vi bare elsker å holde i hendene. LP-omslaget er perfekt dimensjonert, hverken for stort eller for lite - og har uendelige muligheter for kunstnerisk utsmykninger. Den usle CD-platen tok livet av omslagskunstnen, dette vet vi jo desverre. Og ettersom tiden har gått har det blitt klart for alle det som var klart for bare noen få for ca. 20 år siden: At CD er en leverposteiboks mens LP er et gullskrin. Og i dette gullskrinet har vi så utrolig mye å ta fra, i hvert fall i forhold til omslagskunst. Da er det også verdt å merke seg at det var en del artister som valgte en konkret, realistisk og jordnær måte å fremstille seg selv på hva som omgikk omslagspresentasjon. Denne autentiske fotoutgaven av svart/hvitt bilde, ingen pynt, ingen staffasje, ingen fiksfakserier. Just the plain truth. Og her er noen av rockens beste svart/hvitt omslag hvor sannheten ofte blir litt rå og påtrengende. Det er det som er bra med svart-hvitt mediumet i fotokunstnen, hvor mye rom det er i en slik presentasjon paradoksalt nok. Det er utrolig hva du kan lese i ett svart-hvitt bilde. Kanskje er det slik at farger får et bilde til å krympe inn slik at mottakeren får ikke plass til å utvide fortolkningsrammene?

Uansett, her er rockens stiligste LP noir-omslag hvor artistbildet virkelig slår godt til.

ALLMAN BROTHERS BAND: AT FILLMORE EAST (ATLANTIC, 1971)
Sørstatsrocken hadde alltid et tøft image og dette omslaget er et godt bevis for hvorfor det var slik: Se på disse typene! Ikke svigermors drøm akkurat. Tøffe, harde råtasser. Allman Brothers Band fotografert utenfor en murbygning, i det som sikkert er et fuktig øyeblikk. Fotografiet går over hele utbrettet og ved siden av bandet står roadiene deres som ser enda tøffere ut: langt hår, muskler, fiendtlige blikk. Skumle, rå jævler. Dette fotografiet gjenspeiler sørstatskultur perfekt slik vi kanskje oppfatter det som om det var en kulturell stereotypi: langhårete rednecks som du helst ikke bør bråke med. Unikt bilde, glimrende komposisjon. Et tidsdokument av de sjeldne.

DOOBIE BROTHERS: THE DOOBIE BROTHERS (WB, 1971)
Det mest tidstypiske fotodokument over 1970-tallskulturens doktrinære krav om jordnærhet finner vi i dette plateomslaget. Dette bildet er så likegyldig i all sin kravstore alminnelighet at man lurer på hvordan det gikk an. Det er ikke ironisk at han feite fyren med briller og det lange håret gredd bakover er fremst i bildet, det er heller ikke ironisk at han langhårete, slaskelignende typen bak han som drikker øl fra flaska er plassert som han er – det var slik det skulle være. Bak i bildet ser vi det store urbane, åpne rom - noe som gir bildet mye luft og tilstedeværelse av asfalt og eksos. Det er ikke ironi det heller, mer sannsynlig et patos av det autentiske. Ei heller er det ment at omslagsbildet skal være tøft – ettersom øyeblikket i bildet avslører mer sløvhet og motvilje til å posere enn noe annet. Gutta på bildet prøver heller ikke å være kule ettersom de mangler totalt fotokarisma. Men sånn var det på tidlig 1970-tall: Alt skulle være så fantasiløst alminnelig som mulig. Det var kredibilitet, det. På den tiden. Derfor er det dette omslaget vinner hundre prosents på all sin ektehet.

RAMONES: THE RAMONES (SIRE, 1976)
Dette omslaget er et av de kuuleste omslagene noensinne. Det er ingen tvil om hvem du har med å gjøre når du ser på dette bildet: Bakgårdskatter fra New Yorks kloakk, filleproletære fysakker som ser ut som de er hengt opp på en stumtjener idet de blir tatt bilde av. Foto-objektene ser så motvillige ut at du lurer på om de har blitt tvunget til å stå opp imot murveggen, klare til å bli henrettet. Men nei, de er for rocka til å posere – bildet er tatt før posørene og referanse-rockerne overtok. Råheten i dette bildet skriker mot deg. Trommeslageren Tommy Ramone ser naturlig ultra-kul ut med solbriller og t-skjorta langt oppover magen, Joey Ramone ser ut som den anorektiske versjonen av Ringeren av Notre Dame, Dee Dee Ramone helt utilpass og avventende, mens Johnny Ramone prøver å ta seg ut det beste han kan. Et fantastisk bilde. Antageligvis et av de få rockeplateomslag i svart/hvitt som kan kalles ikonografisk.

ELVIS PRESLEY: ELVIS PRESLEY (RCA, 1956)
Man kan ikke komme utenom Elvis Presley. Dette er debutalbumet hans, og et av de beste debutplatene i rockens historie. Og dette omslagsbildet... ja, det er et av de mest vellykkede fotografiene noensinne av Elvis - som i et sekund greier å ta artisten på kornet. Bildet er tatt på scenen fra en konsert. Vi ser Elvis som den livsbejaende rockeren, den intense utøveren, artisten som gir alt, den karismatiske scenekunstneren, den godt utseende unge rebellen – kort sagt et fantastisk bilde. Omslaget er rockehistoriens mest dramatiske fotodokument hvor situasjonsbildet blir dannende for en hel etterpåfølgende musikk-kultur.

IGGY POP: THE IDIOT (RCA, 1977)
En fyr står i bekmørket mens regnet høljer ned rundt ham midt uti ingenmannsland bare ikledd en tynn skjorte og dongeribukse. Det må jo være kaldt?? Ville du plukket opp denne fyren hvis du kjørte forbi ham på en øde landevei? Neppe. Han ser ut som han nettopp har flyktet fra galehuset med et blikk som er både aggressivt og forvirret. Dette bildet kunne ikke passet bedre da plata kom i 1977, få ante hvem Iggy Pop var da. Man visste bare at han hadde vært med i en av rockens råeste grupper, Stooges, og hadde havarert som narkoman da gruppa gikk i oppløsning og tilbragt ca et år på mentalsykehus like før plata kom ut. Omslagsbildet er jo selvfølgelig en intens kommentar til hans offentlige bilde – gærningen som nettopp har stukket av fra galehuset. Noen vil selvfølgelig påpeke at tittelen henspeiler på en bok av Dostojevski. Javisst. Keep on rocking.

BEATLES: WITH THE BEATLES (EMI, 1963)
Med tanke på at denne plata kom ut i 1963 og at The Beatles var tenkt på som en popgruppe på denne tiden, er dette omslagsbildet helt ekstremt. Denne type bilder, et svart/hvitt bilde hvor det ser ut som gruppa kommer ut mot deg rett fra det store mørket hvor hovedpersonene på bildet ser gravalvorlige og seriøse ut, er ikke noe som reklamerer for en lettvint, overfladisk popgruppe. Plateselskapet og manageren deres var imot at dette fotografiet skulle brukes som omslagsbilde, forståelig nok. Det er nærmest dystert og depressivt, en total motsetning til musikken på platen. Omslagsbildet er symptomatisk for det som Beatles var: pionerer, trendsettere, nyskapere.

CROW: CROW MUSIC (AMARET, 1969)
Etter filmen Easy Rider skulle alle rockeband ha bilde av seg selv på motorsykler. I de fleste tilfeller ser disse ganske lite troverdige ut. Dette er ett av de få bildene hvor det er tilnærmet lik troverdighet mellom innhold og format, men allikevel må man undres: Hvorfor er Crow avbildet på sykkel i det som ser ut som en bakgate? Er ikke motorsykler noe som tilhører ute på veien i det store åpne rom? Uansett så ser Crow gutta såpass rå ut at MC-koblingen fungerer. Men alle ser jo at det er en positur. Legg merke til at i de fleste tilfeller hvor en rockgruppe er avbildet på motorsykler så bare sitter gruppa på syklene, de kjører ikke rundt på dem. Dette omslagsbildet vinner fordi det er en god dokumentasjon på en tidstypisk tilnærming som ikke lengre eksisterer.

SUZI QUATRO: SUZI QUATRO (RAK, 1973)
På et eller annet vis kom Suzi Quatro med i glamrock-kategorien. Hvis man ser på dette omslaget er det i hvert fall ikke mye glam med i bildet. Suzi Quatro, som var fra Detroit, hører nok heller hjemme i kategorien av MC5, Alice Cooper, etc både musikalsk og kulturelt. Omslaget er da også tidstypisk 1970-talls asfaltrock. Suzi Quatro, en ung jente kledd i lær som en skikkelig tøff ungnymfe mens gitaristen Len Tuckey står like ved og drikker en flaske øl, hodet hans vendt bakover, som om han nyter dette ølet intens. Et vulgært og nakent omslag som passer perfekt til den rå og primitive musikken som er på plata.

PATTI SMITH: HORSES (ARISTA, 1975)
Nok en tøff dame. Dette er Patti Smiths debutplate hvor omslagsbildet antageligvis er hennes hyllest til rockebransjens hang til ikonografi. Prøver hun å være den kvinnelige Keith Richards? Smith poserer så utstudert og hardt at bildet får metakvaliteter. Er det seg selv hun vil presentere eller vil gjøre seg selv om en til et forbilledlig uttrykk? Uansett hvordan man ser det så må man huske på at i 1975 så var det svært få kvinner som presenterte seg selv slik i fotomessig uttrykk. Likeledes var musikken på plata veldig lite i slekt med kvinnelige singer/songwriter tradisjoner. Men man kan vel være enige om dette: Coveret er skikkelig tøft og det på en naturlig måte. Patti Smith ser ut som en nydelig kråke på Horses.

NEW YORK DOLLS: NEW YORK DOLLS (MERCURY, 1973)
Se på dette bildet: Hvis det ikke var for at New York Dolls hadde status som et av verdens mest kredible rockeband, så ville man jo trodd dette var et av glamrockens mest ytterliggående novelty acts. Men det er de jo ikke. Mens musikken på plata er ytterst rå og primitiv tregrepsrock med en lurven og råtten produksjon som virkelig fungerer idet det kler musikken, så ser gruppa ut som englestøv-versjonen av klientellet fra en hvilken som helst red light district transvestitt/transseksuell kloakk-klubb. Her ser vi en skikkelig macho-gitarist i tradisjonen av hard Keith Richards-junkie, den tøffe og talentfulle Johnny Thunders i dameklær og med leppestift. Blant annet. Ja, det er et rart plateomslag. Ikonografisk? Nei. Betydningsfullt? Tja... Bemerkelsesverdig? Definitivt! Verdt å påpeke? Selvfølgelig! Men bildet i seg selv er bare skrikende rått.

STRANGLERS: BLACK AND WHITE (UA 1978)
Nydelig omslag. Dybden og komposisjonen i bildet er bare unikt. Måten gruppa poserer på gir omslaget en bisarr karakter, kunstferdig og rått på en og samme gang. Den hvite bakgrunnen mot gruppas svartkledde medlemmer hvori positurene virker over-arrangert, gir bildet et naturlig kunstnerisk kvalitet. Et klassisk svart/hvitt foto som nærmest modellerer seg etter seg selv. Det var meningen at selve vinylplata skulle følge opp omslaget, hvor den ene siden skulle være hvitfarget vinyl mens den andre skulle være vanlig svart. Dette ble det ikke noe av dessverre. Kanskje like godt for oss platesamlere.

KING CRIMSON: RED (ISLAND, 1974)
Så genialt dette er: Du kaller plata Red og har et svart/hvitt portrett av gruppa på omslaget. Selv vinylen er svart. Den alvorstunge og akademisk anlagte Robert Fripp stirrer dystert mot deg, mens John Wetton flirer hjelpesløst av det hele. Hvorfor het ikke plata Black? Nei, det brukte vi for noen album siden, om natten som var stjerneløs og bibelsvart. Men hva med Black And White? Nei, for dualistisk og for meta. Vi lar det gå noen år før en gruppe plukker opp den tråden. Det er det som er så kult med King Crimson, de har så mye humor.

ALICE COOPER: LOVE IT TO DEATH (STRAIGHT, 1971)
Etter å ha gitt ut to fullstendig mislykkede album som førte gruppa Alice Cooper ut i den totale obskuritet, så greide de å undertegne kontrakt med ny produsent og nytt management. Den nye produsenten Bob Ezrin skrellet vekk deres psykedeliske avantgarderock og utviklet dem i retning av hardrock. Dette omslagsbildet reflekterer denne retningen: Håpet, ny begynnelse, ny start. Vi kaster oss ut på scenen og ender opp midt i spotlighten. Omslaget er også verdt å merke seg for den kontroversen det skapte med Alice Coopers finger i buksa. Peniserstatning? Noen mente det i plateselskapet og man fotomanipulerte klåfingrene til Alice vekk fra sitt eget fat. Gross? Nei, da...

PRUDENCE: TOMORROW MAY BE VANISHED (POLYDOR, 1972
Dette bildet er dokument på norsk bygdekultur på sitt beste. Dette er jo gutta fra skogen, de dype skoger. Dongeri, flanellskjorter, barske glis, ølflasker, ei gammel stue med veranda, hår, skjegg, vanflidde hillbillies og langhårete rednecks. Ja, her bor vi. Bildet er gitt et trykk av gammelt foto slik at vi skal få en autentisk følelse av rotnorsk historikk. Og Prudence har jo i ettertid blitt nettopp det. Omslagsbildet er en selvoppfyllende profeti!

VELVET UNDERGROUND: THE VELVET UNDERGROUND
(MGM, 1968)

Dette er VUs mystiske, akustiske og nærmest sakrale album. Atmosfæren og stemningen gjennom hele albumet er av krypt, katakombe, åpenbaring og mystikk. Og hva er da bedre enn å illustrere dette med ett svart/hvitt foto av gruppa sittende i en sofa i en foaje et-eller-annet sted? Lou Reed holder et magasin(?) i hånden, som om han velvillig vil vise oss det mens de andre medlemmenme har en mer fysisk og psykisk tilbakelent holdning. Det kan se ut som bildet er tatt i mørket med blitz, noe det neppe er. Det er heller sannsynlig at omslaget er komponert slik at man skal tro at dette er en slags åpenbaringsfoto. Et nydelig bilde, obskurt, mørkt og merkelig. Glimrende illustrasjon til selve albumet.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo