Bok: Norsk rock-litteraturs mest oversette?

I denne artikkelen gjennomgår Geir Levi Nilsen den oversette boken Sannheten? Ja. Og Nei! av Børre Karterudsseter. Mer enn bare tjo og hei mener han.

1. LITTERÆR INTRODUKSJON: TJO OG HEI!

Det er sjeldent i norsk skjønnlitteratur at rock-musikk og rock-kultur blir en integrert del av selve fiksjonsfortellingens narrotologiske innhold. Noen få bøker eksisterer i så måte: Lars Saaby Christensens Beatles er vel den mest kjente. En annen som er litt mer semi-kjent er Audun Briseids Hvem Kan Hjelpe Neil Young Å Finne Veien Hjem fra 1970-tallet en gang.

En bok som er helt ukjent for de fleste er Børre Karterudsseters Sannheten? Ja Og Nei! utgitt på Aschehoug forlag i 1977. Da den kom ut i sin tid ble den slaktet. VGs anmelder kalte boka for "nok en tjo-og-hei roman". Men mange idioter har vært litteraturanmeldere i VG så det skal vi ikke ta alvorlig. For denne boken er en av de mest oversette i Norge for rock-fans interessert i skjønnlitteratur (eller omvendt). En grunn til det kan være selve tittelen som rent overfladisk kan oppfattes politisk, dogmatisk, didaktisk eller pekefingerbelærende og derav skyver en del folk fra seg. Men bokens tittel forråder innholdet, for her finner vi det motsatte: nemlig et fyrverki av primitiv rock-prosa. Bokens sterkeste kort er dens enorme autentisitet: this is the real McCoy. Uten å være en litteraturvitenskapelig analyse eller en bokanmeldelse, vil jeg gi en beskrivelse av dens handling og sunne tendens som en anbefaling til hvorfor folk burde lese Sannheten? Ja Og Nei!. For boken er bra for det om den ikke levere opp til de rent formalistiske krav i narratologisk form som mange stiller til en bok. Men hvilken skjønnlitterær rock'n'roll roman har vel gjort det?

HIPPIETRIO

Boken er delt opp i to deler: første & annen bok. Første bok handler om tre ungdommer i 18-20 års alderen i Oslo i 1969-70. De - Gaute, Karl og Birger - er alle sammen en del av den nye 60-talls motkulturen, de er hippier og/eller frikere med et visst element av forutsigbarhet: de leser bøker av Hesse, Huxley, Watts, og Castaneda, ser Buster Keaton-filmer, Easy Rider og Fellinis Satyricon, hører på Grateful Dead, Jefferson Airplane og Pink Floyd (på første lønningsdag i farens kiosk drar Gaute ned til Musikkforlaget på Karl Johan og kjøper den nettopp utgitte Atom Heart Mother som oppleves slik: "Rett ut på gulvet - en høyttaler i hvert øre, og - huii!i!i! De folka beveger seg langt ute!"). Gaute er bokens hovedperson, jeg-figuren som nedtegner hendelsesforløpet. Karl er den stille og balanserte esoteriske hippie-typen som digger alkymi, meditasjon, droger og den slags, mens Birger er en mer manisk, gitarspillende, seriøst musikkopptatt, damejaktende frikerfaen.

HOVEDPERSON

Bokens hovedperson er som nevnt Gaute, som bor i Holtegata på Majorstua, en lower middle class teenage freak, som bor hos foreldrene sine (hvis far driver en liten kiosk) og som akkurat er ferdig på gymnaset. Her beskrives en tydelig generasjonskløft mellom det nye og det gamle fra 1969-70, som dessverre ikke eksisterer i dag. Dessverre fordi dagens førti-femtiåringer kan for eksempel oppleve at deres tenåringsavkom driver og stjeler ting ut av platesamlingen deres. For oss som var tenåringer på tidlig 1970-tallet var det helt uhørt at man skulle like samme musikken som foreldregenerasjonen. "Gamlingene" hørte kanskje på sitt beste på rock'n'roll (Elvis, Fats Domino, et.al) eller på sitt verste på country (Jim Reeves) og trekkspill (Arnt Haugen). Men i Karterudsseters bok blir vi presentert for den tiden da det ennå eksisterte en streng dikotomi mellom ungdom og "voksne", en dikotomi som dessverre er forlengst forsvunnet. Gaute og foreldrene hans er uenige om det meste angående livsstil, den nye ungdomskulturen, musikkpreferanser og hippiermiljøets liberale syn på fri sex og narkotika. Det er med andre ord en sterk autensitet som går igjen i denne boken. Det er vel litt stygt å si det, men man må kanskje selv ha opplevd perioden 1967-1975 som tenåring for å forstå boken - selve tidsånden, miljøet, det snevre men dog positive selvbildet av noe unikt kulturelt eget som 67-75 generasjonen følte at de hadde i denne perioden.

Bokens styrke er også den rikholdige Oslo-motkultur-informasjonen anno 1970 som vi får ved å lese gjennom sidene: her er mange spennende detaljer. F.eks: er det noen som vet at det faktisk ble dannet et White Panther Party i Oslo i 1970? (WWP var den etnisk hvite versjonen av Black Panther Party fra USA, begge med samme venstrevridde revolusjonære handlingsplan). Hvem var dette? Og hvor lenge eksisterte de? Boken kommer bare inn på dette i forbifarten.

"KOM BLI MED TIL KØBENHAVN"

Vi kommer inn i bokens handling som er en oppbruddtid for Gaute, Birger og Kalle. Tre år på gymnaset er nettopp over og fremtiden står for døren. Det er sommeren 1970 og de har alle sammen naive sommerjobber og lider den sedvanlige kvale som sådan: 2 juli, 1970 skriver Gaute: "Står i avisa at det er venta 150 000 mennesker til musikkfestivalen i Shepton. Led Zeppelin, Steppenwolf, Mothers of Invention m.m. - eia var jeg der..." Oh yeah, et gjenkjennende dilemma som de fleste av oss som vokste opp i periferien vet om. Denne sommeren i 1970 legger de tre legger planer for sesongen. De vil bruke sommeren til en slags Easy Rider-Ken Kesey/Merry Prankster bussreise omkring i Norge med Birgers folkevognbuss: en slags hippiefriker oversikt, gjort gjennom en kaftankledd chillumrøykende geo-politisk roots'n'roll reise gjennom norsk folkesjel og kulturliv. Men først det uunngåelige: en tur til København.

På samme vis som San Fransisco ble hippieby nr. 1 i USA på denne tiden så må København ha vært den skandinaviske ekvivalenten i 1970. Det er ikke bare Prudence første single Kom Bli Med Til København eller filmen Himmel Og Helvete fra samme tid som kan bevise det. For når hippie-trioen vår er i Copen så foregår det slik: bor på Vesterbro Ungdomsgård hvor de treffer andre hippie-nomader, røyker libaneser, drar på Montmartre, kjøper inn ulovlige narkotiske substanser, drar innom frikersjappa Superlove i Larsbjørnstræde. På en kinesisk restaurant møtes de for å gå gjennom kuppene sine: plater, bøker, magasiner, osv. hvor Gaute "... griper et nummer av siste Rolling Stone og dveler ved et intervju med den tidligere sologitaristen i The Velvet Underground." Senere treffer han en frikerdame ("Banik") fra Grønland, og drar til zoologisk hage. De drar også på frikonsert i Fælledparken med Ache og Burnin Red Ivanhoe. Men de gjør noe så medstrømskulturelt som å ta ta Danskebåten hjem. Og kanskje for å bøte på dette, må de gå inn med motkulturell motmagi: for her gjør de seg kjent med to høyrevridde, konservative flyvertinnespirer på båtens kafeteria som blir driti ut av hippie-trioen ved at de synger utdrag av teksten til Plastic People av Mothers of Invention foran bordet deres. Med andre ord: vi står her overfor den mest barnslige zenpubertale motkulturelle arrested-development adferd som i de siste tredve årene har ridd de alternative miljøene som en mare. Det er ingen tvil om at så strømlinjeformet alternative som denne trioen er, så snakker vi om yet another story of a loser. Trioen tror at de er motkulturelle avantgardister, men de er bare etterplaprende opportunister (uten å vite det selv). Hadde Birger, Karl og Gaute vært 19-20 år i dag ville de vært å finne som de samme forutsigbare variantene av pre-programmerte alternativreplikanter som finnes nå som DJer, reality-TV-stjerner og gatepoeter på Oslo åh-så-trendy utelivsplasser.

2. LITTERÆRT MOTIV: REISEN EASY RIDER I GODE GAMLE NOREG

Birgers folkevognbuss døpes til Astralekspressen som trioen skal bruke på Easy Rider-turen sin gjennom Norge. Birger selv blir utnevnt til kaptein og førstestyrmann, Karl til kjøgemeister og kosmisk veileder og Gaute til navigatør og kartleser. Som Gaute sier det: "Ser ut til å bli en slags søken-etter-landets-sjel tur." Og reise avgårde gjør de. Det er slutten av juli 1970 og tre unge Oslo-hippier manøvrerer seg fra Holtegata ut på Bogstadveien opp til Frøn-Vinderen og ut på Store Ringvei hvor turen går gjennom Groruddalen til krysset ved Gjelleråsen. Og nå står de foran det hele, den unge middelklassens drøm: freedom, flight & fancy. Det er en herlig følelse, pseudo-opplevelsen av ett fritt fall, reisens anarkistiske psykopatologi hvor fortid, forpliktelser og friksjon bare forsvinner, hverdagshelvetet opphører, det myto-poetiske landskapet overtar: bevegelse, opplevelse, neo-inntrykket, forandring. Reisen er en opplevelse av evig dynamikk i en vekselvirkning mellom personlig drama og intern opplevelse.

I Karteruds bok greier forfatteren å formidle denne emosjonelle opplevelsen, men det er en deja vu følelse. For noen som var til stede på denne tiden, kanskje litt mere. For hva er hippie-trioens akkompagnement til denne begynnende utfarten i Astralekspressen? Joda, røyking av Acapulco Gold og "en heftig versjon av Canned Heats berømte On the Road Again." Trioen kjører forbi Kløfta og Minnesund og inn i Hedmark fylke som blir beskrevet som "de tusen mopeders land". Hippietrioen stopper på Hamar for å proviantere. Her treffer de bl.a. to femtenårige lynolsniffere som brenner filla for å få røyke det-du-vet sammen med trioen vår. Astralekspressen suser videre, stopper ved utkanten av Løten og camper der for natten. Og for de esoteriske rock-interesserte: Gaute sovner av i soveposen mens lommeradioen flimrer i bakgrunnen, Radio Luxemburg spiller "ett kutt fra Wild Man Fischers ferskeste langspillplate." Neste dag går ferden videre inn i det rotnorske og esoteriske landskapet: Astralekspressen kjører forbi slike steder som Midtskogen, Tørberget, Innbygda, Engerdal. Overalt hvor de drar, små bygder og tettsteder, blir stedene kommentert lokalhistorisk og kulturelt med massevis av anekdoter og historiske fakta av Gaute som er navigatør med "påbud om å sette meg inn i kultur og historie i forbindelse med de steder vi skal passere." Landets sjel anno 1970.

Trioen stopper ved Femundsenden/Femundsvika og spiser på den lokale turistkroa Gjestebua. Birger leser i avisen: "Dem har bygd en 1,6 kilometer lang urinal på Isle of Wight... Hendrix, Doors, Who, Cohen, Dylan, Band og... her sitter vi langt faenivold opp' ved et tjern og hører på trekkspellmusikk og svensktoppslagere?". Ingen tvil om at boka fanger opp the norwegian way of life. Birger kommenterer videre hva som skjedde på kulturfronten i Norge denne augustdagen i 1970: "Liverpool Scene kommer til Høvikodden i dag..." Med tanke på at L.S. er en av undertegnedes favorittgrupper så er det bittert å vite at man er født for sent til de sentrale begivenheter her i verden.

Trioen stopper ved Elgå og camper der for natten. Og hva var vel ikke folkevognbuss-hippie-nomadisme uten ett anstrøk av etno-kitsch? På Elgå treffer de en gammel same, deler karsk og reinsdyrtunge med ham. Og ut i den lange natten tar Birger og harver avgårde på gitaren, Gaute etnofiserer seg på bongo-tromme-akkompagnement mens den gamle samekallen joiker ut mot det skimrende morgengry. Åh du søte ungdom.

ARE YOU READY FOR THE COUNTRY?

Dagen etter tar trioen ferga over til andre siden, kjører til Narbuvoll, tar av fra hovedveien inn på en sidevei til et sted/gård som heter Kurleheim. Her bor de, i et ekte Easy Rider-hippie kollektiv: Sophus og Gyri, to øko-frikere med keramikkverksted, akvarell-maling, hjemmelaget mjød (med bulmeurt), og med esoteriske kunnskaper som "- det er mye som ikke er lov - selv ikke naturens egne planter..." Hippie-trioen tilbringer noen dager på Kurleheim med meditasjon, musikk (jam-session i en glenne midt i den fortryllede skog) og generelt gårdsarbeid. Blant annet. Siste dagen drar Birger og Gyri til Røros på marked mens Gaute, Karl og Sophus tilbringer kvelden og natta med å ta LSD.

Etter denne vellykkede kosmiske opplevelsen drar hippietrioen sammen med Sophus og Gyri til Røros hvor de tar farvel. Turen går videre: Alvdal, Tynset, Grimsbu og Hjerkinnholen. Og til nå har boka balansert på en knivsegg av balanse mellom det pubertalt umodne og det esoterisk-romantiske, men her glir rett over i det patetiske: på sistnevnte sted stopper trioen vår, Birger hopper ut og pisser på et av stedsmonumentene, en 900-årig rotstokk som "står som minnesmerke over de enogførti regjerende norske konger som har reist kongeveien over Dovre." Trioen må flykte avgårde i en rasende fart for å ikke bli banket opp av turister og fastboende. Men til bokens forsvar som ekte og autentisk tidsdokument fra sin tid, så må man si til dens forsvar at en slik tåpelig adferd som dette må være sann, komplett autentisk. Ingen forfatter ville turt å presentere dette - banalt-vulgært tiss-og-bæsj opprør - som fiksjon.

De når frem til Otta hvor de slår seg ned for kvelden. Her havner Birger i bråk med lokale mopedungdommer. Etter dette vender trioen nesen vestover: ved Leirdalen plukker trioen opp to haikende hippiedamer som skal til Jostedalsbreen. De hopper av ved Gaupne. Trioen fortsetter, målet er Bergen hvor de da ankommer om kvelden.

BERGEN BREAK-UP

Trioen har nå reist omkring i Norge i 2-3 uker. Første kvelden i Bergen går de på et sted som heter Paletten, visstnok et sted for unge progressive frikefolk anno 1970 hvor Gaute treffer en dame til tonene av Deep Purple, Free, Santana, Nice, Moody Blues, og Janis Joplin. Bergen viser seg å bli stedet hvor de tre bryter opp. De lover hverandre dyrt og hellig å jobbe for en ny og bedre verden, eks: Birger vil starte et nytt progressivt rockeband, Gaute vil satse på dama og whatever comes out of it, Karl har en sivilarbeiderjobb som begynner til høsten, uansett: de lover alle å arbeide for en ny kultur: "ta rotta på det ekstrovert-materialistiske-aristotelisk-logisk-Luther-kristne-ego-ekspert-terror-velde som ynglet kamp, kynisisme, utrygghethet og ensporenhet." Det gyldne håndtrykk av moralsk forpliktelse og etisk bestemthet ligger over de tre.

Hadde boken sluttet her ville den vært verdiløs. Da hadde den vært en "tjo-og-hei roman" slik mange av dagens nye romaner er det, skrevet av DJer, reality-TV stjerner og kvasi-forfattere med bakgrunn i trendaviser hvor innholdet går ut på tiss-og-bæsj, litteratur & Grünerløkka. Men i Sannheten? Ja Og Nei! er dette bare manuskriptets første bok (del 1). Andre bok (del 2) tar for seg hva som har skjedd med gutta fem år senere. Det er da 1975 og mye har forandret seg på 5 år. Denne andre bokdelen er det som binder det hele sammen til en verdifull litterær opplevelse. Selv en treskalle av en litteraturkritiker i VG må da kunne ha fått det med seg!

3. LITTERÆRT MOTIV: TID SOM FIENDE

HVERDAGSHELVETE. AUTOPILOTENS SORTE HULL

I Sannheten? Ja Og Nei! møter vi i første bok (1970) den ungdommelige energis overstyrte kraft som pløyer seg frimodig og stolt gjennom det kulturelle landskapet hvor livet er en reise, begynnelsen er et utgangspunkt med mange muligheter og ferden går mot alle mulige mål: opplevelsen av mobilitet med planlagte tilfeldigheter og konstruktivt kaos myldrer mot oss i dette opplevelsesrike universet. Her går det i jetfart gjennom tidssonene, ofte akkompagnert av de mest esoteriske og de mest gjennomførte samtidsrock-referansene fra sin samtid.

I andre bok fra 1975 er det autopiloten som glir sakte gjennom de grå skyene: hverdagshelvetet har meldt seg, the dream is over, de evig-sultne realitene har forlengst spist opp drømmene. Hvor ble det av visjonene, håpet og den ungdommelige energien?

Gaute sitter på toget, en hovedfagsstudent i sosiologi. Faren hans har nettopp overlevd et alvorlig hjertesvikt og blir kanskje ikke bra igjen. Gaute er på reise, litt mer alvorlig denne gangen: Toget stopper et sted i utkant-Norge hvor han blir møtt av sin gamle frikebror Karl som nå driver et øko-frik gårdsbruk ute i the boondocks sammen med dama. Birger er ute av bildet fullstendig, han spiller visstnok gitar i et danseband et sted, ja sånn gikk det. Karl har i disse årene gått på landbruksskolen og blitt seriøst opptatt av økologisk jordbruk. Bare noen eldgamle minner fra hippietiden finnes igjen hjemme hos ham: bakerst i platerekken, som i 1975 består av progressiv norsk og svensk visesang, finner Gaute tre klassikere fra en svunnen tid: Bob Dylans Highway 61 Revisited, Mothers of Inventions We're Only In It For the Money og Grateful Deads American Beauty. Både Gaute og Karl har nå vært gjennom AKP-ml-ske opplevelser. Karl er den som har glidd mest vekk fra dette miljøets snevre doktriner og paroler mens hos Gaute ligger det ennå en del ideologiske tanker igjen. Men disse tre nevnte rock-relikviene blir det som knytter fortid og nåtid (1975) til ett: sent på kvelden sitter de tre sammen. Slik det beskrives ligger det en tung og mørk sky av melankoli over hele landskapet: "I blant satt de tause og lyttet til musikk og minner, glante ut i mørket, skålte, forsynte seg av fruktfatet, skiftet plater og snudde plater. Som de satt, var det nok bare å nevne stikkord - plater, bøker, reiser, konserter - og minnene strømmet fram." For unge mennesker av i dag må dette fortone seg som noe merkelig: hvor mye betyr fem år egentlig i perioden fra 20 til 25 år i dag?

Karterudsseters bok blir her nok en gang verdifull for sin autentisitet: det er visse ting som er totalt motsatt i dag fra 1970-tallet, vi snakker her om tempus, tidsforståelse, den kulturelle måten man strukturte tidsaspektet på i hine hårde dager. På 1970-tallet eksisterte man ennå i modernitetens lineære fremtidstro hvor tiden var en progresjon som førte et sted. Dvs: i rock-kulturen var det da slik: var du 13 år digget du T. Rex, var du 18 år digget du Grateful Dead, var du 26 år digget du ikke musikk i det hele tatt hvis ikke musikken da kunne knyttes opp i mot en eller annen kontekst. På 1970-tallet gikk man gjennom stadier og det forbigående stadiet var point of no return. På denne tiden var det en etablert tankegang for arbeiderklassen at du begynte å jobbe på fabrikk i 16-års alderen og da skulle du ha den ene jobben resten av livet. Middelklassen tok en utdannelse og begynte å jobbe i 25-års alderen og da skulle du ha en og samme stilling resten av livet. Det var trauste tider, den monomane arbeider/funksjonær var en kjernekar på den tiden. Hvis du på 1970-tallet hadde skiftet jobb tre ganger i løpet av 9 år, så betydde det at du hadde kjørt deg ut av arbeidslivet: da kunne man ikke stole på deg, det feilte deg noe da og uføretrygden ventet. I dag er alt motsatt: modernitetens tidsprogesjons-tempus er borte, post-moderne retro-bølger skyller over oss som resirkulert tidevann fra søppelstrendenes gjenoppfinnelsesfabrikk, det som før var forhatt i arbeidslivet, løsarbeideren, er i dag selve idealet: for i markedsøkonomiens turbulente yo-yo verden trenger man mobil & fleksibel arbeidskraft: en ny-arbeidsledig i dag som har jobbet de siste tredve årene i én jobb i én bedrift, vil bli ansett for et umulig tilfelle i dagens arbeidsliv. Mens Aetat trekker sine siste åndedrag har vikarformidlingsbyråer forlengst har overtatt den statlige funksjonen med å formidle jobber. Hvis du er 42 år i dag og sier at du digger T.Rex så er ikke det noe problem. Hadde en 42-åring gjort det i 1975, ville han kanskje blitt tvangsinnlagt. I dag er det ingen forskjell i væremåte i kulturen mellom ungdom og middelaldrende når det gjelder konsumeringsobjekter men under modernitetens iskalde progresjon-steg så måtte du virkelig "act your age". Derfor tok man ikke på 1970-tallet rocken alvorlig: den tids samtidsrock var bare et ungdomsfenomen og ville aldri vare som noe kulturelt fenomen mente man. Modernitetens oppfattelse av tempus gikk ut på stadier av utvikling og rock var bare et forbigående vedheng til ungdomstiden. Hvis noen tviler, så er det bare å se på den generelle rock-litteraturen og den generelle rock-journalistikken fra den tiden som ikke er så mye å skryte av. Derfor er det også så vanskelig å få tak i prog. og metal og psykedelia sjeldenheter på LP fra 1960-/70-tallet: for mange som ble "voksne" på 1970-tallet så var det helt vanlig å bare kaste platesamlingen sin under en opprydning slik man kastet anakronistiske porteføljer fra en «barnslig» fortid. En 25-åring i 1995 ville neppe kastet grunge-samlinga si bare fordi han nå var ferdig med utdannelsen sin. Derfor må det antageligvis virke veldig rart for unge av i dag hvis de leser Karterudseters bok: er fem år av ens liv (fra 20-25) ensbetydende med opphør av noe som helst? Men det ligger ikke noe pretensiøst eller høytidelig over denne tidskløften: det var bare slik det var den gangen, fortiden kom aldri tilbake på den tiden. I dag er tidsbegrepet tøyd mye lenger, sekvenseringen har opphørt, og det ligger ingen plan bak noe som helst lenger i en tid hvor Markedet skal bestemme. Med andre ord: vi lever i ny-okkultismen tidsalder, i en periode hvor vage begreper og flytende entiteter er det man skal ta hensyn til. For den som tror på noe så uforutsigbart som markedsøkonomien, er den samme personen som tror på mekanikken i de skiftende vindretninger.

Ihvertfall så blir besøket for Gaute på gården til Karl en skuffelse og han drar derfra mye tidligere enn tidligere planlagt. Karl og dama vil at Gaute og dama hans skal flytte dit og bli økofriks de også. Men Gaute sier, med tydelig 1975-tyngde: "Uten en plan, uten en velfundert plattform blir dere for svake. Dere blir omfavnet og uskadeliggjort av borgerskapet... dere støtter opp om systemet fordi dere gir det et skinn av demokrati. Det holder aldri med slike romantisk-sekteriske økofrik-opplegg." My, how the times have changed. Dette er den samme Gaute som fem år tidligere spurte seg selv, nettopp på vegne av en drøm om en økofrik-hippie-tilværelse på landet, følgende: «Hvem er det som gjør det så vanskelig for folk å realisere et slikt prosjekt? Hvor er det plass til oss usiviliserte, irrasjonelle marginalmennesker som vil lytte til sitt hjerte og søke etter livskildens utspring, framfor å bli fjernstyrt av den endimensjonale operative logikk løsgjort fra naturens kjøtt og blod?». Dette er den samme Gaute, som satt sammen med Karl en sommernatt i 1970 i Frognerparken og filosoferte og sa: «Det er ikke lett å være nye mennesker i en gammel verden.» Nå er Gaute et gammelt menneske i en gammel verden: man blir en del av det man hater. Slutten på boken er ingen vits i å ta opp her, men Gaute drar hjem til Bergen og gjenfinningen av seg selv får et dramatisk resultat.

For de av dere som tror at denne boken er uaktuell og uinteressant fordi den er såpass 1970-talls-autentisk, de må tenke om igjen. Pr. i dag så virker denne boken mer aktuell enn noensinne. Og ikke bare på grunn av retro-bølger og nostalgi, men på grunn av at den norske kulturen egentlig er et seigt materiale i langsom bevegelse. Oslo f.eks. har ikke forandret seg mye siden Karterudsseter Gaute-figur nedtegnet sine observasjoner. Tviler du? I bokens første del, på sin 1970-Easy-Rider-tur gjennom Norge, så spiller Gaute og Karl ett parti sjakk under en overnatting på Kaupanger hvor de diskuterer de forskjellige miljøene som eksisterer i Oslo i 1970. Og her blir det sagt: "På Frogner leiker 'em Hobbit'er, digger Tolkien og leser Gandalfs Garden... På Røa fordyper 'em seg i Gurdijev, sufisme eller antroposofi..." Uaktuell? Ikke faen! Very little have changed som vi ser her av de siste sitatene! Lån boka på biblioteket, let etter den på loppemarked, hør om den lokale bokhandleren har et nedstøvet eksemplar i kjelleren, uansett: give it a try.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo