Intervju: Adam Green

Faren til Adam Green er definitivt ingen hipster, men det kan godt være at han er det selv. groove møtte Green og snakket om hipstere, kjekke mannestemmer og mikrofonstativhumping.

Relaterte sider:

Adam Green

- Seriøst? Sa han det? Hva betyr det egentlig? Er det på grunn av musikken min? Er det noe kunstig med det? Det er egentlig litt festlig hvordan mitt liv og hvordan folk assosierer seg med mitt liv kan ha innvirkning på folks image.

Adam Green er i sjokk over at noen kommenterte at å gå på konsertene hans var en hipstergreie. Ansiktsuttrykket skifter mellom lattermildt og overrasket kontinuerlig.

- Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si til det. Alle er velkomne på konsertene mine, og de har en tendens til å bli besøkt av mange små jenter. Og gamle menn. Og sikkert hipstere også, ikke vet jeg. Og mødre, ler Green.

- Jeg spilte i Belgia nylig, og gikk ned fra scenen under konserten, der så jeg to svært unge jenter, kanskje rundt 10 år, som var der med foreldrene, forklarer Green før han får et lite latteranfall.

- Det er jo upassende. Jeg var liksom i ferd med å humpe et mikrofonstativ, utbryter Green.

Han gjør med andre ord mye ut av seg på scenen, og har etter hvert blitt en entertainer og crooner av rang.

- Jeg er stor fan av sånne som Elvis, Jim Morrisson og Mick Jagger da. De har liksom sånne stemmer som man føler man kan stole på, forteller Green.

- Det er litt rart at man føler at man kan stole på en stemme som Jim Morrissons egentlig, den er jo bare slesk.

Green tar en slurk av ølen og ser forvirret ut.

- Siden jeg var veldig ung har jeg vært interessert i disse kjekke mannestemmene, de tiltaler meg bare veldig. Alltid syntes jeg det var interessant hvordan han hørtes mer intelligent ut når han sang enn når han snakket.

Er dette noe du er bevisst på når du selv synger?

- Kanskje. Jeg vet ikke helt. Alt er en reise hvor man må ta avgjørelser, og til en viss grad synes jeg stemmen min forandrer seg litt fra plate til plate til og med, sier Green.

The Crooner vs. Adam Green

- Jeg tenkte ofte på crooning, og hvordan man gjør det. Jeg visste aldri om jeg greide det, men om man gjør noe lenge nok så blir det vanskelig å skille seg selv fra det man gjør, forklarer Green med den største selvfølge.

- Fake it till you make it, hvis du skjønner hva jeg mener.

Og selv om Green er bare 28 år så er han allerede en av veteranene i den alltid vitale New York scenen. Først med kultbandet The Moldy Peaches, så som soloartist.

- Kidsa ser jo på meg som en gamling nå, fra en annen generasjon. Så egentlig så er det jeg gjør beyond fake it till you make it, ler Green.

Det høres jo ut som noe hipstere kan finne på å gjøre? Sånn av natur altså, om du skjønner hva jeg mener.

- Jo, jeg identifiserer meg selv med det du sier altså. Da jeg vokste opp var jeg omringet av hipstere hele tiden, og så egentlig opp til dem, forklarer Green. Men jeg vet fortsatt ikke hva en hipster egentlig er, tror jeg.

Det kan kanskje ha noe med The Moldy Peaches å gjøre. Og New York generelt kanskje?

- Vi fikk jo først oppmerksomhet da vi spilte med The Strokes. Er The Strokes hipstere?

Det vil jeg tro er den gjengse oppfatning av de ja, men kanskje det rett og slett bare er en New York ting.

- The Strokes var jo selve symbolet på et skille i hvordan rocken ble oppfattet på en måte, de banet vei for en mengde nye band, mener Green.

- Det kan jo ha med vår generasjon å gjøre også. Er det bare oss eller? Det er uansett min oppfatning, og det er neppe tilfeldigheter, forklarer Green og begynner å se filosoferende ut.

- Eller det kan jo være tilfeldig da, jeg vet ikke. Alt henger sammen på et vis gjør det ikke?

- Oi, nå ble det litt vel kosmisk her!

Gitaristen fra Greens band går forbi oss, og Green spør om hva han tenker om at det er en hipstergreie å gå på konsertene hans.

- Hva? Hipster? Ja vel, det er vel litt frempå er det ikke? Og frekt - og ufint!

- Jeg har ikke noe i mot det, jeg bare skjønner ikke helt hva det betyr, legger Adam til.

Hørtes tilbakestående ut

The Moldy Peaches har aldri offisielt blitt oppløst, og som gammel fan så måtte man få en liten tilstandsrapport.

Snakker du med Kimya (Dawson, andre halvdel av The Moldy Peaches) ofte?

- Noen ganger, ikke så ofte som jeg skulle ønske. Men jeg tviler på at vi kommer til å gjenforene bandet.

Green svarer på det jeg helt åpenbart lurer på uten at jeg har spurt enda, og virker litt lei av å bli spurt om temaet.

- Neida, jeg er ikke lei av å snakke om det, på ingen måte. Jeg bare har ikke noe konkret svar å gi. Jeg føler at om jeg sier et definitivt nei så kommer det til å skje, og om jeg sier kanskje, så kommer det ikke til å skje, forklarer Green og begynner å le.

- Det var da jeg utforsket hvor langt jeg kunne tøye strikken, mitt eget lille opprør. Foreldrene mine hatet det. De syntes jeg hørtes tilbakestående ut.

Gitaristen går forbi igjen etter å bare ha fått med seg det siste Green sa, og han greier ikke å dy seg.

- Du gjør jo det!

Men da kan man i alle fall bekrefte at foreldrene dine ikke er hipstere da i alle fall?

- Ha ha, nei absolutt ikke!

Adam Greens feiende flotte sjette soloalbum, Minor Love, er i butikkene nå.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light

(Peaceville)

Et album som er som et stort, deilig, blødende, åpent sår, en kjempediger, blank ny Mercedes og kjøttkakene til mor og mormor på en gang.

Flere:

Kanye West - My Beautiful Dark Twisted Fantasy
Fila Brazillia - Jump Leads