Intervju: Garbage, sommeren 2001

En samtale med Shirley Manson og Garbage.

Stockholm er allerede i ferd med å tømmes for mennesker og legges død i det jeg kommer inn til den svenske hovedstaden. Det er torsdag før svenskenes St. Hans. Svensons er alle på vei hjem til foreldre, hytter og kyst for å spise sild og poteter og omgås slekten.

Dette bekymrer i liten grad de tre representantene for det amerikanske popbandet Garbage og deres reisefølge da vi treffer disse på et av byens mer fasjonable hotell. Bandet er allerede på vei videre på sin hektiske promoferd noen timer senere og har ikke tid til å sette seg inn i svensk hverdagsliv, enten de ønsker det eller ikke.

Vi var eneste representant for gamle Gnore hos Søta bror og hadde en altfor kort, men hyggelig prat med to trette og svært i møtekommende representanter for det populære popbandet.

Det ble en samtale om det nye albumet, vokalist Shirley Mansons nye selvbilde, alternativ-musikkens død i møtet med de store plateselskapene og mainstream-kulturen og hiphopens friske og direkte språk og produksjon.

BeautifulGarbage (2001), en underlig språklig sammenstilling av skjønnhet og søppel, får stå som tittel på tredjealbumet til bandet fra Madison, Wisconsin. Platen oppviser en mer rett frem og direkte utgave av kvartetten. Hvor de catchy popmelodiene tidligere har blitt gjemt bak og pakket inn i kaskader av støyeffekter, får låtene denne gangen slippe mye mer frem i forgrunnene. Produksjonsdetaljene og finessene brukes nå for å understreke låten. Tidligere kunne tapeloops og keyboardslinger dominere lydbildet.

- Innspillingen av BeautifulGarbage bærer preg av at vi nå kjenner hverandre mye bedre enn før. Vi har blitt mer fortrolige og bekvemme med hverandre, og vet lettere både hvor vi har hverandre, hva den enkelte tenker og føler. Derfor kunne vi være mye mer avslappede i studio, og i større grad våge å slippe oss løs. Til forskjell fra James Bond-innspillingene med David Arnold hvor vi måtte bruke mye tid på å gjøre oss kjent med utstyret i studioet, kunne vi nå heller konsentrere oss om den personlige kjemien oss i mellom, mener vokalist og gitarist Shirley Manson.

Dere har som vanlig valgt å legge innspillingene av platen til Smart Studios i Madison (studioet til Butch Vig og Steve Marker). Hvordan har dette påvirket innspillingen?

- Vi sparer mye tid og energi på å spille inn albumet i Smart Studios, fordi vi kjenner utstyret her og vet hvordan vi skal bruke det. I forkant av innspillingene gjorde vi denne Bond-låta. Da gikk det med veldig mye tid til å venne oss til studio og det tekniske utstyret. Vi måtte da også forholde oss til en masse mennesker. Vi fikk også en masse nye dilemmaer å forholde oss til, og måtte jobbe på en helt annen måte ettersom denne låten skulle bli brukt i forbindelse med en film. Vi er vant til å jobbe ganske mye i isolasjon og fjernt fra alt som heter musikkbransje. Madison er ganske øde og hinsides det meste av musikkindustri i statene. Her finnes det lite eller ingenting annet å gjøre enn å konsentrere seg om å jobbe med musikken sin. Noe som er veldig bra for oss, mener den skotske kvinnen.

- Når vi spiller inn her i vante omgivelser kan vi konsentrere oppmerksomheten vår om selve låtene og å få disse så bra som mulig. Vi slipper å lære oss å beherske en masse nytt og ukjent utstyr, eller å måtte vende oss til nye omgivelser eller andre folk. Dette gir oss en trygghet og ro som gjør at vi jobber bedre, tror Steve Marker.

Hvordan jobber Garbage?

- Hver eneste låt blir behandlet på forskjellig måte. Før produksjon har alle sangene masse forskjellige elementer som må føres sammen til en helhet. Vi kan aldri riktig oppfylle alle de involvertes ønsker eller krav til en låt. Vi er nødt til å inngå kompromisser og finne frem til noe som alle kan være fornøyde med, mener Marker

Hvilken innflytelse på sluttresultatet har det fått at dere de siste årene i stor grad har vært nødt til å leve livene deres på hotellrom verden over i isolasjon fra venner og kjente omgivelser?

- For meg ble det veldig mye viktigere at det vi gjorde virkelige skulle være bra og ha noe å si for oss som personer. Jeg måtte strekke meg og sørge for at vi kom ut av det hele med et nytt og bedre produkt for å argumentere overfor meg selv og de andre at vi fortsatt skulle holde på med dette, mener Manson.

Noen vil si at tekstene dine denne gangen er mer personlige og selvopplevde enn før?

- Alle mine tekster og alle tekster er vel personlige. Likevel var det vel slik at jeg tidligere forholdt meg i stor grad til andre mennesker. Jeg har blitt mye mer trygg på meg selv og mine omgivelser. På BeautifulGarbage har jeg tatt bort mye av denne distansen og snakker mye mer om selvopplevde og personlige ting på en mer direkte måte. Tekstene har kommet opp på et mye tidligere stadie i prosessen. Denne gangen hadde jeg mange ferdige ideer før vi gikk inn i studioet, både med hensyn til tekster og musikk. Når vi gikk inn i studio var jeg såpass trygg på meg selv og de andre at jeg våget å slippe meg løs på en helt annen måte. Vi er på et punkt nå da vi er veldig komfortable med hverandre, forklarer hun.

Foruten make-up frie fotoserier av Steven Klein (Calvin Kleins bror) har tiden bidratt til å gjøre den skotske kvinnen med tidligere så dårlig selvbilde, mye mer selvsikker og trygg på seg selv. En annen viktig inspirasjonskilde, både musikalsk og personlig, må den ærgjerrige Madonna ha vært. Flere av sporene på den nye skiva gir undertegnede assosiasjoner til henne.

- Madonna er en utrolig dame. Hun har utøvd en massiv inspirasjon på meg og oss, både personlig og musikalsk. Hun står frem som en kvinne med veldig mye intergritet uansett hva hun foretar seg. Hun viser også at hun hele tiden gjør akkurat hva hun selv vil, og har mot til å endre stil både musikalsk og på andre måter etter eget forgodtbefinnende, mener Manson.

Den nye skiva har et mye mer direkte og rett frem uttrykk der låtene kommer klarere frem. Hvorfor tror dere det har blitt slik?

- Innspillingen av det nye albumet startet ganske kjapt etter at vi avsluttet en to år lang turne for den forrige skiva. Vi fant oss til rette i studioet til Steve og Butch i Madison. Det foregikk ganske enkelt slik at vi satte opp gitar, trommer og keyboards i studio og jammet sammen i tre uker. Ut av dette fikk vi frem bortimot halvparten av albumet. I ettertid fikk vi konsentrert oss rundt hver enkelt gitardetalj. Melodier og ord kom mye mer i forgrunnen enn de har vært tidligere som et resultat av en noe annen arbeidssituasjon. Dette ga oss et veldig bredt palett av ideer, lydbilder og stilarter, og sanger der vi inkorporerer mange ulike former for influenser, mener hun

- De tidligere platene bærer i stor grad preg av at vi var opptatt av å ha en frekk produksjon. Nå er vi ikke så opptatt av det lengre. Vi ville heller slippe frem låten i det ulike melodiene i stedet for å drukne den i tekniske finurligheter, tillegger Marker.

Det har også blitt en mer variert og mangfoldig skive. Platen spenner over et utall forskjellige genrer og oppviser både den catchy direkte teknologiske popen med sarkastiske kontrasterende dystre tekster, smektende ballader, glad 1960-talls soul og henter elementer fra både hiphop, r'n'b, filmmusikk og klassisk rock.

- På denne platen er vi mye mer lekne. Samtidig er det nok også en mye mer urban plate. To år på veien i verdens storbyer med mye lytting til radio gjør at det er vanskelig å unngå å la seg påvirke av popkulturen og låtene på Topp 40. Det finnes mye bra stoff der som har hatt en innflytelse på oss og arbeidet vårt, ikke minst har vi blitt påvirket av mye hiphop, soul og r'n'b den siste tiden. Det kan folk garantert høre på den nye platen vår. Vi elsker mye av denne musikken. Produsentene Dr. Dre og Timbaland, og musikken til Eminem, Outkast, Mary J. Blige, Lauryn Hill, D’Angelo og ting som det har hatt en enorm innflytelse på oss i det siste. Det vi liker med hiphopen er at den har veldig direkte tekster, ofte med politisk karakter. Den har funnet en helt ny måte å uttrykke ting på, som er veldig effektiv og direkte. Noe av det samme er det med produksjonen her. Likevel er det vel egentlig bare en låt på platen hvor vi egentlig forsøker å kopiere en annen stil eller genre. Det er låten Cherry Lips, hvor vi delvis vil låte som en av jente-gruppene som Phil Spector produserte på 1960-tallet. Vi liker veldig godt mye av musikken de såkalte girl-groups fra 1950- og 1960-tallet stod for.

Butch Vigs karriere som produsent blomstret etter at han hadde produsert Nirvanas Nevermind, Sonic Youths Dirty og The Smashing Pumpkins Gish. Bandene Spooner og Firetown som han hadde sammen med produsentkollegaene Steve Marker og Doug Erikson var på langt nær like kjente. Det skulle det fort bli forandring på. Samme dag som Kurt Cobain begikk selvmord og grungen døde møtte de tre for første gang den skotske sangerinnen Shirley Manson fra Angelfish og tidligere Goodbye Mr. Mackenzie; moderat suksesfulle band hjemme i Storbritannia som de hadde blitt fascinert av etter å ha sett en video på MTV og tenkt tanken om å skaffe seg en kvinnelig vokalist.

Et tegn på et viktig skifte i 90-tallets musikklandskap gikk fra den alternative rocken til velprodusert pop, preget av tapeloops og moderne instrumentering.Også for de tre amerikanerne innebar møtet med Manson en endring i musikalsk fokus, fra powerpop og gitar-rock til indiepop med elementer av goth og techno. Har bandets medlemmer som tidligere var ganske så tett knyttet opp i mot undergrunnen og den daværende punk og støyrockscenen mistet kontakten med denne typen band i dag?

-Ja, det stemmer nok. Den gangen havnet vi jo i stor grad midt oppe i noe. Vi er ikke lengre like godt orienterte eller interesserte i hva som skjer i undergrunns punkscenen. Jeg synes kanskje ikke at dagens punkband er like bra. Mye av dette skyldest nok at vi har mistet interessen for dette. Bandene i dag høres jo bare ut som dårlige Pearl Jam-kopier og har lite og ingenting nytt å komme med. Band som Creed og Three Doors Dawn gir meg virkelig ingenting, og Blink 182 er vel heller ikke altfor spennende, spør du meg, sier Marker og spekulerer i om hele den alternative rocken og punken døde da de multinasjonale plateselskapene så muligheter til å tjene penger på denne typen musikk og utøverene endret musikalsk motivasjon. Med tiden så stivner musikken og de musikalske genrene. Holdningene og energien beveger seg hele tiden videre. Om man har mer åpne og ideologiske definisjoner av de musikalske genrene kan synspunktene om punk være ganske annerledes!

- Derimot så elsker jeg band som And You Will Know Us By The Trail of Dead og At The Drive-In. Dette er vel ikke egentlig punkband i tradisjonell forstand, men de har mye av den same energien og spenningen i musikken som vi fant hos de gamle punkbandene. Sigur Ros er jo også fantastiske på den måten. Deres musikk er jo veldig lavmælt, men har likevel en utrolig energi, mener Manson og får bifallende nikk og fra de øvrige bandkollegaene.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Geoff Berner - Whiskey Rabbi

(Black Hen)

Fordjup deg i Ordet, la delirisk Palinca-rus rase gjennom systemet og kast deg inn i eit sirkus av heftig sigøynardans og sørgmodige klezmer-tonar.

Flere:

Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"
Terje Isungset - Middle of Mist