Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale verker perioden 1969-1977, deres viktigste periode.

Artikkelen er en kort innføring basert på albumenes hovedtendens: deres styrke, deres svakheter. Det vil si at jeg ikke vil ta for meg produksjon, miksing, historikk, omslag, eller noen slags utdypende detaljer ved albumene, men vil utelukkende være basert på helheten og den sammenhengen – musikalsk, komposisjonsmessig, utviklingsmessig - som de opptrer i.

FROM GENESIS TO REVELATION, DECCA 1969

Her møter vi Genesis med strykere og blåsere som fremfører korte poplåter men uten påtatt 60-talls naivitet. Sangene er fengende, ekstremt formatert rundt modellen av «kun tre-og-et-halvt minutt til hver sang ellers kommer vi ikke inn på salgslistene.». Dermed sagt: dette er kvalitetspop. Her prøver man å kjøre en elefant inn i en fyrstikkeske og ender opp med en fraktfri julegave. Som prosjekt kunne dette gått galt og det gjorde det da også rent kommersielt: albumet solgte bare noen hundre eksemplarer da det kom ut. Men musikalsk sett er ikke dette dårlig. Dette sagt fordi det er en litt bisarr utgivelse hvor det tradisjonelle poplåt-formatet blir utfordret : tekstene er tenåringsdype og konsentrerer seg om religion, liv og død, smerte og fortvilelse, ikke noe banalt hjerte/smerte patos eller «I love you» pjatt. Og melodiene er spennende og interessante. Musikken har atmosfære og egen tilstedeværelse. Man aner det kommende Genesis her og fornemmer at formatet enkle pop-låter er altfor tvangstrøye for disse musikere, det er tydelig at gruppen vil noe mer, at de holder igjen.

TRESPASS, CHARISMA 1970

Deres eksistensialistiske album. Her har Genesis tatt skrittet fullt ut hvor poplåt-formatet er forlatt til fordel for progressiv rock: lange låter med hyppige taktskifter og komplekse melodier. Albumet har en gjennomgående karakter av å formidle noe søkende: lengsel, varme, higen etter transcendens. Musikken er vakker og skjønn.med en tone av innadvendthet og ro gjennom hele albumet. En sang som «Visions Of Angels» er et godt eksempel. Unntaket er sangen som avslutter albumet «The Knife», ett iskaldt oppgjør med den tidstypiske tanken om politisk revolusjon hvor Genesis fremfører sin antageligvis mest aggressive komposisjon noensinne. Men her møter vi også «stille»-Genesis i en låt som «Dusk» hvor det formidles en atmosfære av kontemplativ hvile, ett låtvalg som skulle gjenta seg på alle de kommende utgivelsene sine. Og med låten «White Mountain» opplever vi noe som Genesis skulle gjenta på alle sine kommende album: fortellingen. Her en slags fabel om to ulvers rivaleri. En kort begynnelse-til-slutt fortelling: konservativ i form, fabulerende i innhold. Og....her vi ser også det som skulle bli en svakhet hos Genesis utover: at det hviler en slags progressiv «schmalz» over noen partier av låtene her, en bittersøt overdrivelse i retning av pop. En musikalsk overlevning fra deres første album, en arv de aldri greide å kvitte seg med og som de på 1980-tallet skulle vende tilbake til.

NURSERY CRYME, CHARISMA 1971

Her møter vi gruppen i full blomst. Og de viser en forståelse for noe som endel progressive grupper ikke forsto: balanse. Hvis du vil lage lange og store komposisjoner så er balanse viktig dvs. elementer av symfonisk og dramatiske stemninger må gjøres på en smakfull og avmålt måte for å ikke ende opp i rene overdrivelsen. Det må ha vært vanskelig fordi senere i karrieren gikk de rett utenfor stupet, men på dette stadiet greide de å holde igjen. F.eks. Den vakre låten «The Fountain Of Salmacis» med sin skjønne intro veksler mellom fortellende ballade og utflytende mellotron-schmalz. Eller «The Musical Box» som veksler mellom voldsomhet og lyriske partier uten at det virker påtatt. Og «The Return Of The Giant Hogweed» likeså. Det nye her er humor: låten «Harold The Barrel» er en høystemt moro-låt om en fyr som planlegger å hoppe ut vinduet fra et høyt bygg. Ellers litt musikalsk melodrama i «Seven Stones» og myke ballader i «Harlequin» og «For Absent Friends». Man skulle tro at gruppen var mer ambisiøs men her befester de et foreløpig ståsted, ikke noe mer.

FOXTROT, CHARISMA 1972

Dette albumet er utgivelsen som befester gruppens evige plass i den progressive rocken. Og det utelukkende bare pga en låt: den 23-minutter lange «Supper`s Ready». En episk komposisjon som tilhører det ypperste av hva den progressive rocken kunne frembringe i sin tid. De andre sangene på albumet kommer litt i skyggen av denne monumentale komposisjonen uten at de dermed er svake. «Watcher Of The Skies» og «Get `Em Out By Friday» holder også en god og høy standard men de blekner i forhold til mesterverket på side 2. Albumet byr også på søte vemodigheter som «Time Table» og instrumentalen «Horizons» samt den melodramatiske «Can-Utility And The Coastliners». Uansett så er dette albumet som plasserer Genesis i 1. divisjon etter en del famlende men gode forsøk. Dette til tross for at musikken her kan fremstå som litt tørr og kjedelig.

LIVE, CHARISMA 1973

En konsertplate. Var det nødvendig? Neppe. Som alltid med så mange konsertalbum: plateselskapet ville denne utgivelsen som bemerkelsesverdig nok endte høyt oppe på salgslistene. Ikke en dårlig utgivelse men en noe likegyldig affære uten at dermed «magien» rundt Genesis forsvinner.

SELLING ENGLAND BY THE POUND, CHARISMA 1973

I sin tid deres mest populære album og deres store gjennombrudd som fløy høyt opp på salgslistene. Men samtidig med dette: dette er Genesis som lager en pastiche over seg selv. Det negative først: Peter Gabriel har visstnok sagt at han skrev tekstene til dette albumet på 2 dager. Det kan virke slik, tøysete og overfladiske som de er i et fåfengt forsøk på å skape noe «whimsical & poetical» på en og samme gang. En låt som «The Battle Of Epping Forest» er tåpelig og fungerer dårlig. Og det verste av alt: hullet i demningen blir større med den klissete svisken «More Fool Me», et tegn på hva fremtiden skulle bringe. Ellers mye bra: den yndefulle «I Know What I Like», den eventyrlige «Dancing With The Moonlit Knight», den vakre og vemodige «Firth Of Fifth», den litt mystiske og bittersøte «The Cinema Show», den kosete instrumentalen «After The Ordeal» og det lille descendoet som avslutter albumet «Aisle Of Plenty». Men det ligger en atmosfære av lettvinthet og selvtilfredshet over albumet som ikke akkurat kler gruppen.

THE LAMB LIES DOWN ON BROADWAY, CHARISMA 1974

Dette er gruppens mest særpregede album. Denne utgivelsen representerer et brudd med alt som har vært før. Borte er all romantisk engelsk fortid med riddere og borger, borte er alle svermerier med eventyr, fabler og myter, borte er store og melodramatiske arrangementer, og ikke minst: det er lite søtt å finne på dette albumet. I stedet får vi urban sosialrealisme: et konseptalbum om en ungdom fra Puerto Rico og hans opplevelser i New York. Musikken gjenspeiler settingen, uten tvil er dette gruppens mest intense album, både musikalsk og tekstmessig. Som konseptalbum er det hele vanskelig å forstå noe som gjør sitt til at alle låtene kan bedømmes individuelt. Vi møter også et mer musikalsk eksentrisk Genesis her, en gruppe som prøver å bryte ut av gammelt format. Albumet har en atmosfære av dysterhet og mørke, musikken er mer hard og kantete her enn hva vi er vant med fra gruppen. F.eks. slike låter som «In The Cage» (som formidler klaustrobisk angst på en intens måte) eller «The Colony Of Slippermen» er helt utypiske Genesis-låter i forhold til hva de hadde gjort før. Dette albumet er deres utviklende steg som dessverre bare ble et sidespor, et grep de ikke videreutviklet rent musikalsk og tekstmessig. Deres beste album? Deres store kraftanstrengelse? Uten tvil.

A TRICK OF THE TAIL, CHARISMA 1976

Gruppen er her tilbake i det gamle: litt progressiv søtsuppe i «Ripples» og «Entangled», det stllfarende tittelkuttet, de to sprelske låtene «Dance On A Volcano» og «Robbery, Assault & Battery», den vakre «Mad Man Moon» og den melodramatiske «Squonk». Kort sagt: et solid og usedvanlig bra Genesis album med karakter av friskhet og gå-på-vilje.

WIND AND WUTHERING, CHARISMA 1976

Deres siste gode album. Etter dette ble alt bare søtsuppe og schmalz. Og konsertplaten som utkom året etterpå må være den mest unnværlige og poengløse utgivelsen noensinne. Men dette avskjedsalbumet deres er et verdig farvel. Platen består av tre interessante instrumentaler, som lener seg langt opp mot klassisk jazz-rock. Ellers: det ligger en regntung atmosfære over hele albumet: den dystre «Blood On The Rooftops», den følsomme «All In A Mouse`s Night», den vakre og dramatiske «Eleventh Dearl Of Mar», den lavmælte og godmodige «One For The Vine» og den litt klissete «Your Own Special Way». Det som redder sistnevnte er at den holder en høy standard av progressiv kliss. Oppsummert: ett Genesis album som halter i mål kanskje men som allikevel havner helt fremst i teten.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen