Festival: Døgnvill

Tromsø, 24-25. august: Skamløst kommersiell, profilløs og glatt, men med enkelte forsonende trekk.

Døgnvill trakk 17000 inn på Alfheim Stadion, med A-ha, Chris Cornell og Lene Marlin som største trekkplaster. Med adresse 150 meter unna scenen var det få muligheter til å unnslippe støyen. Derfor: If you can't beat them – join them.

Vurderte lenge å rømme byen, men orket rett og slett ikke å fylle bilen med bagasje og utålmodige barn. Dermed var det ingen vei tilbake. Sammen med minstemann på fire som digger Knutsen og Ludvigsen, samt en trommespillende tiåring som synes Zeppelin og Clash er best, var det bare å stålsette seg for musikk, som med få unntak, aldri har hatt gode vilkår i vårt hjem.

Festivalfarsotten fører til mye rart. Døgnvill kaller seg festival, men har ingen visjoner, overbevisning eller brennende hjerte for det de presenterer. Her er det kun en ting som gjelder: Klirrende mynt i et gjennomsponset arrangement, toppet av lukkede fester, der festivalen fløy inn kjendiser fra fjern og nær for å more seg med Pia Haraldsen som DJ.

Familiefolket som dominerte Alfheim var selvsagt ikke invitert, uten at det så ut til å legge noen demper på stemningen.

Lionheart Brothers åpnet fredagen i øsende regnvær og en folketomt stadion. Med vinduet litt på gløtt hørtes det ut som om bandet nok ønsket å være et helt annet sted, og det har jeg, ærlig talt, full forståelse for. Marit Larsen, derimot, strålte litt senere på den gedigne scenen. Med sjarm og ynde i bøttevis viste den tidligere M2M-stjernen at hun behersker stadionformatet til fulle, med søte popsanger tilsatt en touch av country. Likevel var det i grunn bare en ting som gjaldt fredag, og med en fireåring på skuldrene var det bare å begynne å glede seg.

Hva er det som får tekster som kunne vært skrevet i fleinsopprus - med surrealistiske krokofanter, sjøsyke fioliner, forheksede prinsesser og grevlinger flygende gjennom hodet – til å treffe generasjon etter generasjon? Aner ikke, men at Knutsen og Ludvigsen er en av Norges kjæreste kulturskatter er hevet over en hver tvil. Med seg hadde superduoen sine beste låter og et strålende band – Motorpsykkel – i ryggen. Og de klarte faktisk å skape magi som nesten kan måle seg med en hvilken som helst hjemmeseier på Alfheim.

Kult, sa tiåringen. Bra, men ikke de riktige Knutsen og Ludvigsen, skreik fireåringen. Han hadde coverne fra platene i bakhodet, og sammenlignet med de strålende tegningene virket to middelaldrende menn selvsagt ganske kjedelig. Beste øyeblikk? Dum og Deilig, mente eldstekaren. Grevling i Taket, sa minstemann, som for øvrig alltid ser etter dyret når vi kjører gjennom tunneler. Selv har jeg denne sommeren nesten fått overdose, men likevel kjente jeg nakkehårene reise seg i barnlig fryd over sanger som står som kraftfulle og viktige påler i norsk musikkhistorie.

Kurt Nilsen suger, sa tiåringen. Enig, sa jeg, og dermed var det bare å løpe hjem og skalke alle luker. Likevel klarte vi ikke å stenge ute en forferdelig skingrende stemme, pakket inn i musikk som fremkaller brekningsfornemmelser med sin pompøsitet. Den minste lokalavisa slo til med terningkast 6, mens Nordlys sin profilerte musikksjef dro til med en treer. Hallo! Hvor er enerne når man trenger de som mest?

Noen som derimot fortjener skrytet de fikk er lokale Washington, som lekende lett sto for lørdagens høydepunkt da de tidlig på dagen viste selvsikkerhet og et knippe sanger som overbeviser. Med blikket rettet mot sørmålet gav TIL-supporterne masse av seg selv, anført av en selvsikker Rune Simonsen som gang på gang viste strålende vokalarbeid. Fra trioformat har bandet vokst til fem, der Håvard Stagnes' lek med strengeinstrumenter løfter og gir uttrykket mer tyngde og dynamikk. Med Walking Man, Landslide, Maker of Time og en energisk bråkende Vaults i ermet, var dette blank hjemmeseier for et band som i livetapping bare blir bedre og bedre.

Hva med resten? Lene Marlin slet med nervene langt utenpå kroppen. Skjelven, på grensen til det pinlige, haltet deler av settet hun spilte. Og selv om det kom seg mot slutten, klarte hun ikke å skjule at liveerfaringen er totalt fraværende. Sammenlignet med Marit Larsens scenetekke og sjarm falt popstjernen, på hjemmebane, kraftig gjennom. Synd, for hun har jo noen låter som hever seg over mye i det kommersielle popsirkuset. Mer øving på mindre scener kan jo selvsagt rette på mye.

Chris Cornell var elendigere enn fryktet, med klissete puddelrock kombinert med gammelt og hardtslående Soundgarden-materiale. Uten andre visjoner enn å selge sjela si så han sliten og trøtt ut. Og stemmen mange skryter om var stort sett hylende, pompøs og etter hvert slitsomt irriterende. Brett Anderson var kanskje enda verre med musikk som sto i stil med en sur, daff og avdanket britpopstjerne. Han prøvde å være cool, men fremsto fullstendig uten de musikalske vibrasjonene som gjorde Suede til et ganske fint poporkester tidlig på 90-tallet.

Og A-ha da? Proft, masse lyd og statiske verdensstjerner. De kunne like gjerne ha satt på en samler og stått og mimet til denne. Publikum var selvsagt i ekstase, men jeg ga opp etter en halvtime. Nasjonens største popstjerner virket å gå på autopilot, og ga lite og ingenting av seg selv. Uinspirerende, men det kan jo tenkes at det ble bedre etter at jeg hadde trukket mot byen.

Trenger vi Døgnvill? Jeg setter på klassisk norsk punk av Kjøtt og synger på refrenget for full hals: Nei, Nei, Nei. Men det nytter neppe, for med 17000 inne på Alfheim i helga har nok dette gitt blod på tann for initiativtakerne. Og greit nok, det går an å reise bort. Men vær så snill å kalle en spade for en spade. Dette er en superkommersiell stadionkonsert som har lite og ingenting med festivalbegrepet å gjøre. Men det må legges til at fotballbanen fungerte bra for store konserter. Så kom igjen; gi oss R.E.M, Metallica, eller Neil Young & Crazy Horse.

Bukta er fremdeles Tromsøs soleklart viktigste og beste musikkfestival, og fotball er fremdeles i særklasse best på Alfheim. Noe annet skulle faen meg tatt seg ut.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko

(Laskeuma / Nordic Notes)

Den finske underverdenen inviterer nok engang til epileptisk dans, polonese og moshpit.

Flere:

Fruit Bats - Spelled In Bones
Jim O'Rourke - I'm Happy, and I'm Singing, and a 1, 2, 3, 4