Hex-Trem? Nostalgie de la Boue

Geir Levi Nilsen har lest boken XTRM - Krig I Oslos Gater av Jan Kallevik.

I perioden 1985-1996 var jeg student (med endel innbygde svenske semestre). På min vei til en cand.philol-grad tok jeg perioden 1990/91 grunnfag i idéhistorie og skrev semesteroppgave om boken Erobringen Av Brødet, en frisk og klar polemikk i forhold til revolusjonsstrategier fra den russiske geografen, filosofen og anarkisten Pjotr Kropotkin. Semesteroppgaven ble litt mer utvidet enn jeg hadde planlagt så derfor trengte jeg mer bakgrunnsmateriale og som den gamle anarkistjævelen jeg er så dro jeg en dag ned til Hjelmsgate 3 og besøkte bokkafeen der. En liten tynn, spinkel, beinmager skinheadlignende skrue satt der. Jeg forklarte han mitt ærend der. ”Jøss, har de såpass mye peiling på Universitetet?”, sa han. Denne personen virket litt rar på meg: litt sånn påtatt arbeiderklasse som så mange sjølproletariaserte middelklassefolk på venstresiden kan være det med en kunstferdig brysk og utenpåklistret «skvær» væremåte - litt sånn ”Nationalteateret fremfører i kveld et proletarstykke om åssen det er snakka hardt med a-endelsa”. Men han var grei nok, det var ikke det. Han ble også direkte lykkelig når jeg plukket ut flere Kropotkin-bøker og biografier og andre bøker...for over en tusenlapp! Som alle som driver en idealist-sjappe vet: det er mange blakke hangarounds i sjappa som henger og bare opptar plass og fyren som driver den vil ikke være kjip men lurer på: når i helvete kommer det egentlig en betalende kunde? Jeg, avholdsmann med en godt betalt deltidsjobb på denne tiden, reddet nok dagen hans, om ikke hele uka hans - bare ved å være en betalende og interessert kunde. Vi tok et vennlig og godt farvel og det var det.

Mange år etterpå får jeg et anmeldereksemplar av en bok i hende ved navn XTRM - Krig I Oslos Gater av Jan Kallevik. På baksiden støvbindet står det at boken handler om følgende: ”Vi er i Oslo tidlig på 1990-tallet. Nynazister marsjerer i gatene og roper Sieg Heil. Blitzhuset blir forsøkt bombet flere ganger. En gruppe unge gutter danner SHARP, en antirasistisk-skinheadgjeng for å stanse volden”. Dette er bokens sentrale tema: to subkulturer som slåss mot hverandre: nazi-skins og SHARP-skins.

Jeg blar litt i boken og ser på bilder - hvor er det jeg har sett denne fyren før? tenker jeg når jeg ser bildet av forfatteren. Etter å ha lest boken frem til hvor forfatteren snakker om perioden 1990-91 hvor han nevner at han jobbet i bok-kafeen i Hjelmsgate 3, så demrer det. Det var han litt snodige fyren jeg kjøpte Kropotkin-bøker av i Hjelmsgate 3 den gangen for mange, mange år siden.

OM HVA?
Grunnen til å åpne denne anmeldelsen med denne subjektive erfaringen, er mine egne observasjoner av dette miljøet som Kallevik beskriver i boken sin. Undertegnede har aldri vært punker, skinhead, husokkupant, blitzer, eller noe slikt og har aldri hatt noe ønske om å være det. Men opp i gjennom årene har undertegnede gjort sine bekjentskaper og erfaringer på utsiden av disse miljøene i kryssreferanse med partikulære interessefelter med felles skjæringspunkt, som punkrock, oi-bølgen, anarkisme, eksperimentell musikk, etc etc. Men tanken på å være inne i et bestemt miljø, spesielt subkulturer, har bestandig gitt meg en følelse av klaustrofobi; for mange interne regler, for mye intern overvåkning, for mange krav om intern konformitet i det subkulterer har altfor ofte framstått som en kulturell tvangstrøye. Derfor er det en glede å lese Kalleviks bok, som påpeker nettopp disse tingene. Om dette er bevisst fra Kallevik eller en tilfeldig glipp er uinteressant. Det er tolkningen som avgjør, ikke intensjon med boken. Her er de viktigste påpekelsene i boken:

POST-PUNKEREN - NEO-HIPPIEN
Tenåringen Kallevik er en søkende, ung mann i en liten småby på Vestlandet tidlig på 1980-tallet hvor han blir involvert med punk/post-punk scenen i sin lokale hjemby. Som post-punker starter han og spiller i bandet Autistiske Barn, gir ut fanziner, starter sitt eget kassett- og fanzineselskap, er pasifist, komponerer og skriver tekster, opptrer på musikkfestivaler - det hele kan summeres opp i Kalleviks egen setning om bandet sitt: "Tekstene vi skriver har naive overtoner og et frihetssøkende ’tilbake til naturen’-budskap. Vi kaller musikken minimalistisk folke-pop-punk, og kan gjerne begrense lydbildet til bare bass og vokal, eller bare trommer og vokal.”

Kort sagt: et langt gjesp, hippietiden på nytt. Eller sagt slik: et tradisjonelt handlingsmønster for svermende post-punkere på det svulstige 1980-tallet med sine høytidelige kunst-og-kultur ambisjoner for alle de som gikk med lang lugg ned i ansiktet, svartsminkede øyne, svarte klær og satt på Nordraak Cafe og diskuterte høylytt postmoderne filosofer, esoteriske reisemål, kommende romanprosjekter(som det aldri ble noe ut av) og generelt selvhøytidelig skrål. Den norske post-punk miljøet har forøvrig blitt beskrevet i Trygve Mathisens bok Fra Hardcore Til A-ha - Norsk Post-Punk 1980-1985 (Vega, 2011) og i min lange 22-siders artikkel Minner Fra Et Innblikk I Keiserens Nye Garderobe for de som vil ha et perspektiv på dette miljøet, sett med kritiske øyne. Det er min oppfatning at da den progressive rocken med King Crimson, Gentle Giant, ELP, m.fl. døde ut ca 1977-78 så ble det post-punken som overtok den rollen som den progressive rocken hadde. Post-punken førte videre den progressive rockens vilje til å eksperimentere, til å utvide musikalske rammer, til å være søkende både på et musikalsk og åndelig plan. Første gangen jeg hørte Eyeless In Gaza virket det for meg som å høre out-takes fra Trespass (Charisma, 1970) av Genesis. Men post-punken var litt mer steril og tam og nådde ikke helt opp til sine egne forventninger. Mye av musikken fra 1980-tallets post-punk periode virker i dag kjedelig og er mer eller mindre glemt. Eller den har ikke den store geniforklarte statusen som den hadde da.

BLITZEREN - NOSTALGIE DE LA BOUE
Senere flytter Kallevik med familien til Oslos beste vestkant, men flytter snart hjemmefra og glir inn i miljøet på Blitz - og får et politisk engasjement som Blitz-miljøet fører med seg. Kallevik sier om dette: «Selvfølgelig påvirkes man også av sjargongen i fanziner, alle historiene man hører på Blitz om politivold og rettsløse tilstander, man er jo omgitt av folk som er i opposisjon, så man suges friksjonsløst inn og blir bare mer og mer sinna»(min uthevelse). Det Kallevik forteller om her er nærmest en fortelling om indoktrinering, og hvordan den fungerer best: i et lukket, innadvendt miljø med få eller ingen ytre kontrollmekanismer. Kallevik beskriver også de danske BZ’erne slik: ”...de er umiskjennelige med sine finlandshetter, boots og hullete jeans, slik punkemoten dikterer.” Fint at Kallevik oppfatter det som et diktat/diktatur, dvs det motsatte av frihet.

Og som blitzer er det jo mer eller mindre påbudt at man okkuperer ett hus. God er da også beskrivelsen at husokkupasjonen i Geitmyrsveien 33B i Oslo på midten/slutten av 1980-tallet, der Kallevik prøver å ta ansvar og få orden på ting bl.a. ved å rydde og vaske i en bygning preget av ”møkkastank, korridorer uten lys og skabbepidemier”. Hunder driter fritt omkring i huset, noe som for de fleste ville vært et problem. Men som en punker sier det: ”-Jeg liker meg i all denne dritten, jeg” (side 40). En kompis av undertegnede var i sin tid, på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet, på besøk i et hus okkupert av punkere i Oslo. Alle bæsjet i gangen i stedet for på do. Kompisen min hadde spurt om hvorfor de gjorde det. Svaret kom: ”Toalett er borgerlig”. I dag høres dette ut som en vridd parodi av sosialt opprør fra en glemt Wam og Vennerød-film, men for 35-40 år siden fantes det ikke noe begrep om ironi i slike miljøer (ei heller i dag kanskje).

Det sier seg selv at det Kallevik beskriver er fattigdomsromantikk fra bedrestilte mennesker fra den øvre middelklasse fra forstedene i småbyene og fra Oslos vestkant, som skal leke gatefolk, leke filleproletariat, i dette tilfellet punkere, i noen år før de etterpå vender tilbake til middelklassen og blir kulturarbeidere, artister, NRK-journalister, konsulenter, rådgivere, samlebåndsakademikere, lærere - og ender opp som middelklasseforeldrene sine som passasjerer på forstadstoget. En påpekelse av dette ble sagt allerede i 1979, av Leonard Borgzinner i publikasjonen 666, nr. 2. Han sier: «Egentlig er det hele ganske patetisk. Og forståelig: De fleste av oss vil jo være det motsatte av hva vi er. Men akkurat som akademikerne i AKP som ’proletariserer seg’ og forsøker å manipulere vanlige folk, slik kommer også vestkantpunkerne med sine teoretiske ideer om hva punk er og trer dem nedover øra på ekte gategutter. Håret skal være sånn og sånn, vokabularet skal være ordfattig, man skal spille tre grep på gitar’n selv om man kan fem. Hvorfor? Fordi det er slik de tror gatefolk er og fordi de har lest det i Sniffin Glue! For meg er det den sosiale bakgrunnen som av gjør om man er punk (=gategutt). For ”punkerne” (frustrerte vestkantfolk som romantiserer gatene) er det motene og den kunstige aggresjonen som er det avgjørende(sic) Men silkeramp er og blir silkeramp uansett hvor mange dyre t-skjorter de river i stykker.”

Det Borgzinner snakker om her, er egentlig sosialrasisme. Middelklassens hatefulle stereotypier av arbeiderklassen/filleproletariet som dumme og ressurssvake fjols, blir gjort om til et grotesk teater av bedrestilte middelklasseungdom. Innom akademia kan det også kalles ”nostalgie de la boue”. Professor i arkeologi, Esther Pasztory, definer dette begrepet slik: ”....means ascribing higher spiritual values to people and cultures considered `lower` than oneself, the romanticization of the faraway primitive which is also of the lower class close to home.”

Forfatteren Tom Wolfe har ironisert over dette i boken The Electric Kool-Aid Acid Test, en bok utgitt i 1968 som forteller om motkulturen på den amerikanske vestkyst på midten av 1960-tallet med hippier, studentopprør, Ken Kesey, Allen Ginsberg, Hells Angels, etc. Han forteller hvordan de venstreintellektuelle middelklassestudentene ved Berkeley-universitetet og i California generelt var fascinert av motorsykkelbanden Hells Angels. Forfatteren Ken Kesey hadde gjort seg til venn med dem og ikke alle fikset det: «På ett eller annet vis så ble Hell`s Angels et symbol på den siden av Keseys eventyr som innga angst hos hippiene. Englene var altfor ekte. Fredløse? De var fredløse av valg, helt fra begynnelsen av, hele vei ut til kanten. Enda videre! Hippieverdenen, den store flertallet av syrehodene, holdt ennå på med narrespillet til de middelklasse intellektuelle - Se vingene mine! Frihet! Flukt! - men du venter vel ikke at jeg skal hoppe ut fra den avsatsen der, gjør du vel? (side 326)». Problemet er som Tom Wolfe sier et annet sted i boken om vennskapet med Hells Angels som Ken Kesey og hans gjeng Merry Pranksters hadde greid å etablere (side 158): «De hadde brutt gjennom den verste barrieren som intellektuelle kjente til - barrieren til det virkelige livet. Intellektuelle hadde bestandig følelsen at de ikke mestret det virkelige livet. Det virkelige livet tilhørte alle de kuule svarte og boksere og tyrefektere og kaiarbeidere og drueplukkere og illegale immigranter.» Beskrivelsen fra Wolfe er god: de venstreintellektuelle solidariserer med mennesker som de tror er «de gode», de svake i samfunnet og/eller de ekte, autentiske og kule folka. Selvfølgelig fordi de selv er lysår fra den virkelighet de sympatiserer med. Dette karnevalpreget ligger også over Kalleviks bok: f.eks. der hvor han sier om sin tid på Blitz: «Vi tar det som en ære hver gang noen omtaler oss som `pøbler`. Dette ordet betyr opprinnelig `folk`- `populus` på latin - og folket, det er jo oss. (side 35)». Blitz representerer altså folket? Det er vanskelig å tro når Kallevik omtaler sin bakgrunn fra Ullern:»...opprørske vestkantgutter med store, grå vinterfrakker, struttende piggbelter, altfor lange postpunklugger....og et liberalt forhold til mascara, eyeliner og - hvis man er ekstra teatral - leppestift.(side 25)» Er dette folket? Arbeiderklassen? Grorud? Sønner og døtre av bygg- og anleggsarbeidere? Neppe.

Boken er full av denne slags absurde middelklasse-identifiseringer i romantiske termer med en virkelighet Kallevik og hans venner er lysår borte fra. Som Esther Pasztory sier: «Nostalgien for opprinnelsens gjørme ser ut til å begynne så snart en fot er ute av gjørma....». Kanskje det. Klassereisen fra arbeiderklassen til middelklassen varer vel bare en generasjon før avkommet begynner å glorifisere det autentiske? Det kan synes slik når forstadsgutten Kallevik beskriver de urbane indre bydeler i Oslo; Gamlebyen, Kampen, Grønland og Vålerenga. Ikke siden AKP-ml sine glansdager har man hørt maken til proletar-romantikk: «Folk er folk på Oslo øst. Tidvis ganske tøffe og harde. Og skumle, vil noen sikkert tilføye, men da avslører de at de bor på helt andre kanter av byen. Arbeiderklassen har dype røtter i bydelene på østkanten. Dette gjenspeiles fortsatt når det er valg, og få steder stemmes det rødere enn i Gamlebyen. Arroganse er det lite av, du ser sjelden folk som går med nesa i sky. Dersom du lurer på noe, er det bare å spørre noen lokale, og du får sannsynligvis hjelp. Høflighet er en dyd - og direkte tale en livsstil.(side 125)» Høres ut som en episode av britiske East Enders, ikke sant? Virkeligheten er nok annerledes. Nevnte bydeler indre Oslo øst er blant de mest hippe og trendy bydeler blant middelklassen, som de siste tyve årene har flyttet inn til området og gjort det gamle «proletære» østkanten om til et av de dyreste steder å kjøpe seg en leilighet på.

Hvis du i dag vil treffe en autentisk arbeiderklasse i Oslo, må du nok dra til de ytterste delene av Groruddalen ettersom det opprinnelige proletariatet neppe har råd til å bo på Kampen. Og drar du til de bydelene Kallevig snakker om, vil du treffe pene, vellykkede, høyt utdannede mennesker som jobber i stat og kommune samt kunstnere, artister, m.m. Og hvis det stemmer at folk stemmer rødt (med liten eller stor r?) i nevnte bydeler, så er det nok middelklassefolk som etter the gentrification av indre Oslo øst medvirker til det. Arbeiderklassen stemmer nok ikke i de baner. Det er en gammel tradisjon blant venstrevridde middelklassefolk å romantisere arbeiderklassen og arbeiderklassestrøk. Det går en rød tråd(bokstavelig talt) fra AKP-ml forfatterne Espen Haavardsholm, Tor Obrestad og Dag Solstads proletarromantikk i 1970-talls bøkene deres til Kalleviks sentimentale utgytelser over den fantastiske østkanten. Antirasisten Kallevig må da vite at generalisering over mennesker er rasismens første kjennetegn. Allikevel generaliserer han over en lav sko i boken, etter sedvanlige middelklasse-normer, ved å si (side 302): «Et arbeidsjern, som tyrkere flest.». Er de fleste tyrkere flittige? I forhold til hva? Kan dette måles? Og dette (side 80): «For noe av det som fascinerer meg aller mest med skinheadkulturen, er kameratskapet og gjengmentaliteten. Folk backer hverandre alltid, i god arbeiderklasseånd.» (min uthevelse). Jaså? Så slik er alle proletarer?

Uansett så går Kallevik lei av å være blitzer og går over til å bli skinhead. Og det står respekt av Kallevik når han sier følgende(side 90): «Den nye skinhead-tilværelsen min har fått meg til å revurdere en god del sannheter i mitt liv. Ikke minst den om at man blir lykkelig som husokkupant. Etter tre-fire års usikkerhet....begynner jeg å bli trøtt av denne boformen. Alle konfliktene....beboere som knuser ruter i fylla, lar bikkjene bæsje på golvet, prater piss under allmøtene eller blir tatt for å stjele huskassa.» Det står til Kalleviks respekt at han forlater det sosiale karnevalet på Blitz og den obligatoriske vi-må-okkupere-et-hus-livsstilen. Men Kallevik greier også å påpeke den autoritære kultusen på Blitz i en beskrivelse om den nærmest bevisstløse demonstrasjonskulturen til Blitz som nesten blir et komisk poeng i seg selv i bokens side 49-5, hvor han ender opp i varetekt hos politiet etter en demonstrasjon uten å vite hva han har demonstrert i mot i det hele tatt! Kallevik sier: «»Litt senere, på en glattcelle på Grønland, sitter jeg og grubler på hvordan noe så stupid kunne skje. Her har vi gått til angrep på en ambassade i full terrorberedskap - og for hva? USAs stormaktspolitikk! Interesser meg rett i ræva!» De som har hatt mistanke om at Blitz politiske engasjement er så ganske så grunt og påtatt, får antagelsene sine bekreftet her. Marte Michelet i Dagbladet har en ypperlig påpekelse av det autoritære Blitzmiljøet, publisert i Dagbladet 30. april 2007 hvor hun sier: «Det `autonome` miljøet er faktisk det mest monolittiske, stalinistiske og autoritetstro jeg noensinne har opplevd.» Det må det jo være når folk havner i varetekt på glattcelle uten å vite hva de egentlig har demonstrert for/mot. Blitzrobotenes politiske engasjement stammer nok fra det autoritære samlebåndet.

NARKOTIKA
Avholdsfolk som undertegnede har noe å hente i denne boken. Det er direkte komisk å tenke på at en slik knallhard anti-nazist som Jan Kallevik har festet med naziskinheads i England. Hvordan kan det ha hatt seg? Det er bare ett svar: narkotika. På en fest i Bristol tar Jan og dama hans ecstasy, noe som fører til at «Rusen har jo tatt bort all aggresjon, dømmekraft og viljestyrke, og hva står man igjen med? Et smil infisert av likegyldighet. Jeg topper meg selv idet jeg presterer å pisse i kryss med KKK-boneheaden, opp mot en mur utenfor puben. Hjemme i Oslo er dette en symbolsk bekreftelse på kameratskap mellom oss gutta.»(side 120). Det videre perspektivet blir: er rusmidler noe som makta vil ha for å bruke til å undertrykke mennesker i samfunnet, slik at de blir lallende zombier uten å vise motstand? Er det slik at narkotika i fremtiden vil bli legalisert fordi pengesterke folk på høyresiden forstår at narkotika er en trilliondollar industri som aldri vil gå av moten, derfor vil det være investeringsverdi i det for fremtiden? Er alt dette pratet om individets frihet egentlig noe som bare blir brukt som propaganda fordi markedsliberalistene kynisk og uten omsvøp vil la hva som helst komme på markedet, inkludert narkotika?

SKINHEAD - STAY SHARP
Bokens røde tråd er følgende sitat: «Jeg var veldig stolt av farfaren min, og ble mektig imponert hver gang jeg fikk høre om heltemotet hans under krigen. Han var motstandsmann og kommunist, ble arrestert av tyskerne og satt på Grini til krigens slutt. « Dette er bokens bærende element: kampen mot ondskapen, i dette tilfellet nazismen/nazistene. Kallevik setter en rød tråd fra 2. verdenskrig til 1990-tallet. «....i Sharp er det faktisk mange av oss som føler vi har tatt opp igjen frigjøringskampen fra andre verdenskrig. Motstandshelter som Max Manus og Gunnar Sønsteby er blant våre store forbilder.....Norge opplever nå den største bølgen av nazistisk aktivitet siden krigen, og de eneste i landet som tar trusselen på alvor, som viser handlekraft, er milliutante antifascister i gatene (side 160).»

Ærlig talt: frigjøringskamp? Fra hvem? Under 2. verdenskrig hadde Norge et nazi-vennlig styre. Bare det å ha en radio eller ett våpen var nok til at man havnet bak lås og slå eller endte i konsentrasjonsleir. Sammenligningen er tvilsom. Hvilken politisk og strukturell risiko hadde Kallevik og SHARP-folkene ved å banke opp nazier i Gamlebyen i Oslo på 1990-tallet? Risikerte de å bli gasset ihjel? Risikerte de strukturell vold i forhold til at myndighetene i Norge ville fengsle dem og torturere dem ihjel? Selvfølgelig ikke. Under andre verdenskrig var Norge okkupert, kongefamilien flyktet, regjeringen stakk av til London, Quisling var statsminister, norske jøder ble deportert og sendt i konsentrasjonsleir, norske motstandsfolk kjempet for livet mot overmakten - noen døde, noen overlevde. Og de overlevende hadde sitt å fortelle: Max Manus, Gunnar Sønsteby, Shetlands-Larsen, m.fl. hadde sitt å fortelle etter krigen hvorpå bragdene deres fortalt i bøker og filmer ble hyllet - de var helter. Men det blir vanskelig å ta alvorlig at nå kommer del 2 av den heroiske sagaen, Jan Kallevik og hans heltemodige gjeng av nazi-knusere fra 1990-tallet, som plukker opp tråden etter Manus & Shetlands-Larsen.

Den svulstige retorikken virker mot sin hensikt for de som kan historie. På side 162 sier Kallevik: «Vi jager ikke nazister bare fordi vi er opptatt av å redde fedrelandet». Redde fedrelandet? Kallevik snakker nok en gang som om han er en av gutta på skauen fra 2. verdenskrig. Kallevik er utdannet sosionom, han må da lært litt om kontekstualisering og fortolkning? På slutten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet hadde vi i Norge den største arbeidsledigheten siden depresjonen på 1930-tallet med boligkrakk og bankkrakk. Det var en tid i Norges etterkrigshistorie som det virker folk har glemt i dag: den enorme lavkonjukturen på 1990-tallet som skapte store sosiale problemer i Norge på den tiden. Dette er en mulig årsaksforklaring på det antallet av høyreekstremister som vi hadde i Norge på den tiden: frustrert arbeiderklasseungdom uten mål og mening i livet som går arbeidsledig og verker av hat mot samfunnet og blir manipulert av høyreekstreme ledere inn i en destruktiv livsstil som nazist. Myndighetene bruker arbeidsledighet for å få skikk på økonomien og vanlige folk må lide for det. Arbeiderpartiet brukte denne politiske strategien i Norge på 1990-tallet under den lavkonjukturen vi hadde da. Hvis Kallevik er anarkist, hvorfor ikke bruke dette argumentet som en anarkistisk kritikk mot myndighetene? Men da ville jo de høyreekstreme bare blitt ett produkt av en dårlig tid, og dualismen som man finner i tegneserier - de evig gode mot de evig onde - som opptrer i Kalleviks bok, ville jo måtte vike for en mer sosiologisk forståelse av dette fenomenet nazisme istedenfor «å redde fedrelandet».

Men en slik kontekstualisering blir ikke forsøkt hos Kallevik. I stedet kommer blødmer som ut av en Hollywood-film når Kallevik snakker om kampen i gatene mot nazistene og hvilken effekt det har på SHARP-skins folkenes parforhold: «Det er alltid en risiko for at mennene deres blir stygt skadd - eller aldri kommer hjem igjen. (side 283)». Fordi som Kallevig sier (side 255): «...jeg lever midt i en krig....» Men mest av alt (side 249) fordi: «Kjærlighet mens man er i krig, ingenting er bedre enn det. Det skaper en form for balanse». Noe for Steven Spielberg?

Videre virker det også helt søkt når Kallevig sier i boken, side 306: «Sharp Section Norway velger å oppløse seg selv under et møte i 2001, elleve år etter at de første jakkemerkene ble trykt opp. Nå finnes det ikke flere boneheads i Norge. Jobben anses som gjort.» Dette er altså de norske Sharp-skin-folkenes 8. mai 1945? Og prøver Kallevik virkelig å fortelle oss at siden 2001 så har det ikke vært noen nazi-skins igjen i Norge og ingen nazi-skin aktivitet overhodet? Det virker som Kallevik prøver å fortelle sin historie som en slags reprise på 2. verdenskrig og at han er den nye Max Manus. Det går over stokk og stein på bokens siste side hvor Kallevig snakker om media: «Mer eller mindre bevisst bagatelliserte de 1990-årenes nazi-vekst og dens mulige farer, på sikt, der de burde ha trukket visse advarende paralleller til landssviket i årene 1940-45.» (mine uthevelser). Å hevde en konspirasjonsteori om at media bevisst hindret info om et skummelt fenomen og samtidig la en lokal konflikt (Sharp-skins mot nazi-skins i Oslo) gli inn i et komparativt grep med 2. verdenskrig og landssvikersaken, er helt off the wall. Så blir da også Geir Brurok, ur-punkeren og Blitzeren som ble nasjonalist, beskrevet som en «quisling» (side 94). Vær så snill....gravalvoret blir komisk når det sentrale tema blir overvurdert.

MOTSIGELSER
Kallevik og hans miljø vil gjerne ta på seg æren for alt som er gjort mot nazi-aktivitet i Oslo på 1990-tallet. Det er ikke bestandig det fungerer. På side 253-255 fortelles det om en hendelse hvor nazisten Johnny Olsen i mai 1996 skjøt mot demonstrerende anti-rasister utenfor en leilighet på Ensjø hvor nazister hadde fest. Denne skyte-episoden ble foreviget av en frilansfotograf som jobbet for Dagbladet. Fotoene ble solgt til Dagbladet som den dag i dag sitter på negativene og rettighetene til bildene. Men Kallevik skriver: «...og på bildet (som Dagbladet har fått låne av AFA) ser man Johnny Olsen stå på balkongen og skyte ned mot demonstrantene.(side 253-255)» Meg bekjent har ikke vedkommende fotograf noensinne vært medlem av AFA. Og hvis vedkommende har vært hemmelig medlem av AFA, er det ikke da temmelig bevisstløst å trykke faksimile av nevnte Dagblad-forside (side 256) hvor navnet på fotografen står? Det er slike ting ved boken og dets høyrøstede språkføring som får undertegnede til å tvile litt.

SUBKULTURER
Det er velkjent at subkulturer, i sitt forsøk på å markere avstand fra storsamfunnet, blir mer intolerant og fiendtlig enn det samfunnet de hevder å ha forlatt. Han som søker frihet må holde seg unna subkulturer. Ofte får subkulturer trekk av totalitær tenking slik man finner det i politiske ekstremist-miljøer og religiøse sekter. I subkulturer er det ofte snevre rammer for individet som må forberede seg på åndelig og intellektuell selvutslettelse om vedkommende vil gli inn. Du må ikke bare svelge kameler, du må føde dem. Kallevik har den lengselen. Han sier (side 77): «Jeg har konstant vært på en søken etter identitet, jaktet på et undergrunnsmiljø som er langt større enn meg selv. Å være del av noe helt unikt, skape historie....». Noen vil kanskje synes at dette er et ganske nifst tankegods koblet sammen med dette utsagnet (side 233): «Selv er jeg innstilt på å kjempe til jeg dør. Døden er ikke noe jeg egentlig frykter. Døden er bare....døden». Høres ut som retorikken til en selvmordsbomber, ikke sant?

Kallevik vil inn i noe som er større enn han selv og døden betyr ingenting. Nåja, dette må nok tas med en klype salt. For miljøet som Kallevik i 1990-91 velger å gå inn går mer eller mindre i oppløsning ca. ti år etter, samtidig med at dama forlater han, koblet med revmatisme, husutkastelse, alt av problemer tårner seg opp foran han på en gang og han bestemmer seg for å begå selvmord. Men det greier han ikke (side 290). Så Kallevik innehar ikke den dødsforakten han selv tror han har.

Dette er en bisarr undertone som går gjennom boken; om det er en glipp fra forfatterens side eller intendert er vanskelig å vite, men boken er full av disse snodige paradoksene som opptrer hele tiden. Kallevik presenterer seg med brask og bram som noe og så avklares det ett annet sted i teksten at han ikke fullt ut er det han selv tror. Helt eksplisitt blir dette i den rollen han tror han har overfor sine dødsfiender, nazistene (side 231): «Selv vet jeg så altfor godt at jeg er blant nazistenes mest attraktive mål.....Jeg pleier normalt å stole på magefølelsen min, inspirert av norske motstandsfolk som under krigen utviklet en spesiell evne til å merke når noe ikke stemte.» Dette til tross for at han, like før, har blitt konfrontert med dødslister over norske antirasister utstedt av britiske nazi-magasinet Combat 18, hvor han ikke er funnet verdig til å bli inkludert. Selv sier han (side 225): «Selv er jeg en smule skuffet over ikke å være funnet verdig til en plass på wanted dead-lista. Er jeg ikke farlig nok for dem?» Fordi folkene på listen er (side 225): «...tolv personer som er en kombinasjon av kjente Blitz-folk og noen - for meg - ukjente ansikter fra venstresiden i Oslos politiske landskap.» Gjennom hele boken insisterer han på å være en viktig person, nesten på grensen til det smertelige.

KONKLUSJON
Boken er elegant skrevet, lettlest og behagelig. Det ligger en intensitet og innstendighet bak hvert ord. Men først og fremst er det en usedvanlig ærlig fortelling. Jan Kallevik avkler seg selv til beinet på en måte som det står respekt av. Hva handler boken om? Den kan forstås som selvbiografi, om personen Jan Kalleviks oppvekst og ungdomstid i Haugesund og hans påfølgende voksenliv i hovedstaden. Den kan forstås som subkultursosiologi hvor forfatteren gjør sitt beste for å beskrive hva det vil si å være skinhead. Den kan forstås som politisk fortelling hvor forfatterene forteller om Den Store Trusselen fra nazimiljøet i Norge på 1990-tallet og hvordan Kallevik og hans venner kjempet mot den. I forhold til sistnevnte perspektiv, kan den kan forstås som sagafortelling, heroiske beskrivelser av De Gode Menn (SHARP-skins) som prøver å holde Den Store Ondskapen (nazismen) ute av verden. Men slike kliniske forståelsesformer er irrelevante her.

Det denne boken handler om er hvordan det er å ha det lavt under taket. Og om folk som liker å ha det sånn. Autoritære blitzere, samlebåndsproduserte punkere, kunstferdige post-punkere, konforme skinheads, alle disse subkulturene blir avkledd til beinet og bragt frem i lyset. Kallevik og vennene hans er folkene som aldri har gjort en feil, aldri trådt galt, konstant vært på den rette siden. Det er noe militært perfeksjonistisk og/eller noe religiøst fullbrakt over den moral og etikk som Kallevik og hans miljø dyrker overfor seg selv. Sannsynligvis har Fremmedlegionen og Vatikanet større rom for selvkritikk enn dette miljøet. Dette er bokens gode trekk; problemet med biografier fra subkulturer er jo nesten bestandig apologetikken og romantiseringen, i denne boken er slikt nonsens fraværende.

Og de som tror jeg slakter boken når de leser denne kritikken, må tro om igjen. Jan Kallevik fortjener all mulig slags aktelse for å ha levert en så bra og ærlig utgivelse som dette. Uansett om han mente det slik eller ei.

KILDER
Leonard Borgzinner: Bursjoasi I Oslo, 666, nr. 2, 1979
Jan Kallevik: XTRM - Krig I Oslos Gater, Aschehoug 2014
Marte Michelet: 25 År Med Blitz Er Nok, Dagbladet 30 april 2007
Esther Pasztory: Nostalgia For Mud, http://www.mesoweb.com/pari/publications/journal/03/mud.html
Tom Wolfe: The Electric Kool-Aid Acid Test, Bantam Books, 1968, brukt her paperback-utgave Bantam Books 1981

Opprinnelig publisert her: http://geirlevi.blogg.no


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo