Ekstranummer #34: Platesamleren - en glad vandrer på den lange, brede sti

-Én dag vil det bli stille i huset og døra til samlerommet, ditt eget rom hvor du synger hemmelige oder til tingene du elsker så høyt, hvor tusen røster hvisker til deg fra hyllene på et språk bare du eier, vil forbli lukket.

Alle disse platene... Bruktbutikker og antikvariater bugner av dem, platemessene byr på LP, single og CD langs metervis av bordplass hvor banankasser fullstappet av smålurvete 20 til 50 år gamle LP og singler fallbys i et vekslende marked av tilbud og etterspørsel. Samlere i alle aldre, med klar tyngde mot den modnere herremann, romsterer rundt disse brunpappboksene hvor ungdomstidas rytmer kan gjenoppleves for en pris. Men så var det selve skiva da, objektet per se, plata som ding an sich. Den er nå selve gromtingen, godbiten, symbolet på dine musikalske preferanser, identitetsmarkøren som forankrer seg i et bestemt miljø, i tid og rom. Denne musikken er din, den sier noe til og om deg. At du eier og gir uttrykk for å like denne plata er ditt budskap til omverdenen, symbolsk, om din forankring i systemet vi kaller samfunnet. At du velger å kjøpe en plate framfor en sushimiddag viser at du har grunnfestede verdier, du foretrekke ånd over materie, forkaster kortsiktig fysisk nytelse. Du foretrekker det sublime.

Men sett at det sublime moment er tettere knyttet til selve objektet enn det (presumptivt) kunstneriske innholdet, musikken? Har vi ikke da trådt inn i et grenseland hvor objekt-subjekt-relasjonen vippes av det skjøre balansepunkt hvor distansert nytelse utligner basalt konsum? Har vi ikke steget inn i ødelandet kalt samlemani, et landskap hvor slettene strekker seg hinsides horisonten hvor det ultimate kupp kan skues som hildring. Eller luftspeiling, et blendverk manet fram av en havesyk, eiefiksert og dypest sett hemmet persons våkne feberdrømmer?

Det er produsert mye lattervekkende tankespinn om samleren og hans plagede psyke, om samlemani og sublimering (den femøres-freudianske gjengangeren over alle), eller om substitutt og morsbinding hos den alltid, i noen grad, nevrotiske samlertypen. Cut to the chase: Bare en virkelig samler kjenner følelsen av total lykke og rus et virkelig funn gir. Det er en sanselig opplevelse hvor gjenstandens taktile nærvær blandes med eiebesettelsens ekstase. Det er et øyeblikk av intens livsfølelse, et endepunkt for den dels systematiske, dels forvirrede, søke og leteaktivitet som ligger forut for selve funnet. Du besitter nå gjenstanden, slik det begjærte objekt besatte deg før det falt i ditt eie.

Slik virker samleren, den ekte og dedikerte sådanne, selvsagt, for det er den eneste virkelig autentiske samlertype som finnes. Alle andre er etterlignere ("investorer" - pføy!!), identietssøkende individer i desperat behov for symbolsk og kulturell kapital. Nok om dem, platesamlere finnes i begge kategorier. Dessverre møter man tid om annen disse identitetsbyggerne med hipness-referansene i kjeften og priceguiden i hånda. De oppfører seg som "brands" (merkevarer) på to bein, alltid sjokkende videre på trendbølgenes marked.

Slit og mas

Det er er evig renn. Ut og inn av bruktbutikker, kaldsvettende over pc'en i sene nattetimer for å med innspurten på eBay-auksjoner over platene som mangler, disse 'great white wonders' du klør etter å dytte inn i plastomslag ("protective bag" som det heter på norsk) og sette på sin rette plass i hyllesystemet. Tilfredsstillelsene ved å anskaffe og finne blir etter hvert mange. Lykkeskuddene og den raske økningen i pulshastigheten oppleves gang på gang, hele uka rundt i enkelte innbringende perioder. Plater kjøpes, plater spilles, plater ordnes i system. Det er jammen mye å gjøre, mange små gleder på denne vedvarende gleden og bekymringens vei. Platesamleren er i virkeligheten en sann epikureer, som søker balansen mellom glede og bekymring i et prosjekt han går opp i med kropp og sinn. Stofisken, sjeldenheten som glapp her om kvelden på eBay? Vel, det kommer en dag i morgen, spesielt i overimorgen, med lønning og greier.

Ettertanken

Middagshøyden. Midt i livet. The fabulous forties...? Plutselig er du halvveis, har 30-40 år til gode, om du er heldig med helsa og kutter ned på røyk, øl og feit mat. Samlerinteressen settes i nytt perspektiv. Før gjaldt det å få komplett av de artister, grupper, plateselskaper som utgjorde prosjektet og som ble sirlig bokført i det lille EMO-notatheftet med "mankoliste" påskrevet forsiden. Nå kjennes det viktigere å hegne som selve opplevelsen, jakta framfor funnet. Det vedvarende engasjementet blir en verdi i seg selv. Denne litt villede ungdommeligheten deles med samlekollegaer som sverger seg i mellom å aldri miste gnisten. 'Hope I die before I grow old', sang en gammel rocker en gang. Håper jeg beholder gløden og holder koken når jeg blir gammal, tenker du og drar på platemesse i Dortmund.

De velfylte hyllene i samlerrommet du får lov til å boltre deg i av kona ruver pent når du står foran og betrakter resultatet av ditt kumulative strev i samlingas tjeneste. Du stiller deg 1 1/2 til 2 meter ut i rommet og lar blikket gli sakte langs de vannrette organiserte rekkene av plater som du fastholder betyr så mye for deg, men sjelden tar ut og spiller. Det blir aldri tid, liksom. Faktisk bruker du to-tre ganger så mye tid på å lete etter skiver som faktisk å spille dem. Tida er flyktig, formulerer du litt vagt for deg selv, du finner aldri tid til de hyggelige tingene. Alt er krav, krav. Jobb, familie, guttungen som skal på fotballtrening... I yngre år kom kamerater og andre samlere innom og samme lyttet dere i timevis til platene som varsomt ble tatt ut av plastcovere og sendt rundt i forsamlingen. Humøret ble oljet av et par dusin "smørere" i kjøleren. Det er visst noen år siden sist. Men de står der, platene, som muligheter til seinere møter. De er dypt forankret i deg, de tilhører ditt liv og oppholder seg i ditt hjem. Når du blir eldre og jobb og familie ikke tar all oppmerksomhet, blir det sikkert bedre tid. Barnebarn og hyttepuss kan da ikke ta all tid i pensjonsalderen. Og - bare vent til vi gutta møtes igjen på gamlehjemmet. Da blir det ikke noe andakt og trim for eldre. Vi vet hva vi vil ha. Da blir det rock'n roll døgnet rundt. Hø-hø. I nattemørket skramler en rumlende tomtønne...

I mellomtida fortsetter moroa med å jakte og finne. Fra tid til annen føles det mest som slit og mas, men basillen har satt seg i blodet og er vanskelig å bli kvitt. Du bestemmer deg for å slutte å fly på loppemarkeder hver helg. Det er lite å finne og de yngre konkurrentene oppfører seg som noen griser. I stedet lokker pc-skjermens bleke lys deg mot skrivebordet og timelange søk blant verdensvevens tusenvis av platekremmere. Fredagskveldens etter jobben-pils med kollegaene er avviklet til fordel for auksjonsavslutninger på QXL, hvor smarte selgere har funnet ut at folks budgivning glir lettere med noen fredagspils innabords. Kona klager heller ikke så mye som før. Dengang tilbragte du altfor mye tid i bruktsjapper og på messer. Nå sitter han far mest hjemme foran skjermen og er enkel å holde orden på. Mindre mas er det jo, det må du innrømme selv også, når det gjelder selve anskaffelsen av nye skiver til samlinga. Mindre mas, mer plater. Julekveld hele uka når platepakkene er hentet på postkontoret og platene kan pakkes ut. Små hverdagsrituelle avdukinger foran reolene på ditt evige gutterom. Lykke.

Tempus fugit

Den ønskede gjenstands vagt glødende attraksjon, tiltrekningen ved det ikke eide, uerobrede objekt... Heri sitter motoren, katalysatoren og bevirkeren for alle samlernes handlinger. Mål og mening blir uklare størrelser som overlapper hverandre og uttrykkes som ren handling: Grip! Besett! Behold! Plastcover på! Siden, når objektet er godt og vel innsnaret og trygt plassert i hylla, kan tida atter stå stille mellom platene i reolene mens husstøvet daler ned og danner en hinne over plastryggene som sensommerens morgendugg i gresset. Her, mellom dine alfabetiserte LP, CD og singler opphører tid og rom. Ingenting eldes eller slites ved bruk. Ingen brukshistorie innskrives i vinyl eller cover som riper og slitasje. Det er stasis, mausoleets frosne tid. Når du er ute av samlerrommet, og det er du egentlig det meste av tiden, eksisterer det som et mentalt punkt du alltid har sittende i hodet, en bløt pute i bevisstheten hvor tankene dine hviler ekstra behagelig. Du vet de står der, de er dine, ingen skal ta dem fra deg hvis ikke du selv bestemmer deg for å avhende.

Men mengden av dine plateatributter, dine systematiserte fetisjobjekter er aldri absolutt tilmålt eller definitivt avgrenset. Mengden av varianter er i teorien ubegrenset, så et helt avsluttet prosjekt vil ingen samling bli. Kun tida kan hjelpe deg å nå det utopiske mål; en helt og holdent komplett samling. Men tid er det vi har minst av, samtidig er det alt vi har. Samlerens eksistensielle øyeblikk er de gangene han åpner mankolisten og prøver å beregne omtrent hvor lang tid (og penger) det vil ta å skaffe alt sammen. Den partikulært orienterte samleren kan ha godt håp om å klare det, avgrenset som feltet hans er. Et mindre beskjedent prosjekt, som "Beatles, alle utgivelser - hele verden" , vil kreve en person med Metusalems livsløp og Krøsus' økonomi. Tida går og alt over fylte 40 er for samleren en avveining av tid og liv. For er ikke "livet" egentlig et annet sted, fjernt fra støvete bruktbutikker og stressede loppemarkeder i dårlig ventilerte skolebygg? Finnes det ikke mer "meningsfylte" aktiviteter enn den stadige jakta på objekter som kan fylle tomme rom i hyllene? Skiturer, jakt og fiske, humanitært arbeid, sjakk, kveldskurs i spansk, yoga, vinsmakerkurs, fallskjermhopp, kickboksing...?

De fleste kjenner et ubehag melde seg ved, i fullt alvor, å hevde at dette med å samle virkelig er livet. Slikt sier man ikke. Prøv å utbasunere noe sånt i en svigermorsmiddag eller på pauserommet i en omsorgsinstitusjon. Livet, det virkelige livet, er de "meningsfylte sosiale relasjoner", å hjelpe andre, delta i frivillig foreningsarbeid, nyte god mat og drikke sammen med gode venner, gå i teateret, gå på konsert, familieliv, kollegialt samvær på jobben, barn, barnebarn og barnebarns barn. Majoritetsoppfatningene på dette punktet er en tung kollektiv meningsbyrde å håndtere for mang en samler.

Så har vi de som oppriktig mener at platesamlinga og stellene av denne er deres livs midtpunkt og egentlige innhold. Disse ytrer fryktløst sin overbevisning for vantro ører. "Get a life" får de tilbake, "er det noe rart du ble skilt?". Men særlig bekymring klarer ikke denne småborgerlighetens forutsigbare tale å frambringe hos den lykkelige samlergalning. Han traver glad og lett avgårde på sin vei. Ekstra lett i den alltid tynne lommeboka, riktignok, men han har jo ingen forsørgerbyrder i form av familie, ei heller svære låneavdrag som stjeler nattesøvnen. Han spiser gårsdagens kneipp og bilen er et rustvrak til kr. 7000. Så han kan sindig og med total overbevisning svi av tusenlappene på disse små, runde plastdingsene med pappomslag som gjør hverdagen litt lettere å utholde. Lønnsslave, anonym i gatebildet, det motsatte av utelivsløve og dårlig likt av gjenboerne for sin evige musikkspilling. Litt rusten i leddene etter hvert og litt for glad i en dram. Men pytt, hylla står der full av godbiter. Det gjør godt å legge hånda bortpå, dra den langs ryggene og stoppe opp ved en spesiell skive, trekke den ut og veie den i hånda. Lukte på den og stikke den tilbake - ahhh, total uttelling. Minnene strømmer på. Du er plutselig tilbake dengang plata ble din, på loppemarkedet, i bruktbutikken i Spania, i containeren bak jobben. Det er som å hilse på en gammel bekjent og samtidig gjenoppleve et øyeblikk som står sterkere for deg enn såkalt viktige øyeblikk i livet, som konfirmasjon, felling av melketenner, din første tusenlapp, dimittering fra forsvaret og AIDS-testen etter sydenturen. Akk, hvor tida har gått. Er det alt 15 år siden jeg fant denne Hollies-singelen på Ringstrøms?

Endestasjon

Livskvelden er kommet. Minnene fra i går kaster lange skygger mot skumringen. Det er høst i livet og vårene kan kanskje telles på èn hånd. Du er gått i hi. Radiusen din er blitt liten, mest ned til postkassa og en tur til butikken på dager det ikke er altfor glatt. Farten er lav, en vegetativ rytme binder dagene sammen. Du sover lett og døser ofte av. Platehylla er blitt din beste venn. Nå tilbringer du mer tid ved denne enn noen gang før. Hyllevolumet øker praktisk talt ikke lengre. En gang i fjor høst hinket du deg ned i byen og gikk "runden", den ukentlige ruta du pleide å ta mellom sjappene som passet på å holde av ting de fikk inn som de visste du ettersøkte. Nå er de fleste forsvunnet. Merkevareforretninger og glorifiserte pølsebuer med fancy navn har presset ut de gode, gamle hånd-til-munn drevne sjappene. Antikvariatene har kastet inn håndkleet de også, og opererer nesten utelukkende på nett. De få stedene som fortsatt holder åpent drives av helt nye fjes, unge rastløse typer med kunstferdig skjeggvekst som hurtigsnakker i en lingo du ikke skjønner. Musikken har også forandret seg. Støyende, dissonant, krampaktig rytmisk, skrik og skrål. Hvor er den gode melodi blitt av?

Vinter i livet, solgløtt innimellom, når radioens mimreprogram spiller platene for deg. Samlevirksomheten er et avsluttet kapittel. De jævla beina vil liksom ikke bære deg lenger. Det som betyr mest er at dagene kjennes gode og at du fortsatt klarer deg brukbart på egenhånd innen hjemmets fire vegger. Barn og barnebarn ymter frampå om at det kunne lønne seg å flytte til noe mindre og mer lettstelt. Du jatter med denne sikkert velmente men lett irriterende masinga, vil neimen ikke flytte fra stedet du har betraktet som ditt hjem her på jord i et halvt hundre år, helt fra du tok opp lånet som forlengst er nedbetalt.

Så du blir værende. Kona klarer seg jo bra hun også, bedre enn han gamlefar, sant å si. Hun maser innimellom om at disse platehyllene som står og samler støv burde vært ute av huset før "de bærer oss ut herfra", som hun så oppmuntrende formulerer det. Dette er siste variant av et omkved hun har servert i årevis, så det er ikke noe å bry seg om. Platene står nå engang der som bevis for at også du kunne bygge opp og skape noe spesielt. Det er noe ekstraordinært du etterlater deg, ditt livsverk. Utvalg, sammensetning og den høye kvaliteten kan tilskrives deg, og deg alene. Det er ikke mange samlinger som denne her til lands, nei. Kone og unger kan alle få seg, enebolig likeså, for ikke å snakke om framgang i arbeids- og foreningsliv. Men å bygge opp en enestående platesamling, se det krever spesielle egenskaper, en type lidenskap som få er utstyrt med og ennå færre er istand til å forstå. Du har følt dette som et kall fra du var en ung mann. Du føler deg som en lykkens ost i et saltsildtaffel, en hverdagens ener som alltid har visst å lyse opp din egen sti og gjort den spennende å gå. Du visste nemlig aldri hva som kunne dukke opp på ditt neste søk, din neste utflukt i landet av vinyl og honning. Minnene varmer i livets høst. Det er mye å mimre over, mange ville samleranekdoter som kommer opp når en av samlerkollegaene, gamle menn de fleste nå, en sjelden gang kreker seg innom til en kopp kaffi.

Jo, det var tider. Hvilke tider. Følelsen av rikdom veller inn over deg hver gang lampa tennes i samlerrommet og de gamle venner i reolene langs vegger og gulv atter trår ut av sitt tidløse vakuum og taler til deg fra sine løynde kammere i hyller og skap. Det er et hemmelig språk, taust og underforstått, ytret i en dialekt du behersket før du lærte å gå. Du har alltid bært det med deg, den hemmelige glede over de begjærte objekters besittelse. De er dine, hallelujah, og du slipper dem aldri.

Allikevel vet du at dette eventyret snart er over. Selv skal du bli støv, platene blir stående der. Det blir å overveie slik de fleste samlere gjør på et tidspunkt: Hvem skal arve, hvem er verdig å overta denne unike samlinga av sjeldne plater fra rockens spede barndom og gullalder på 50- til 70-tallet? Omfangsrike og detaljerte testamenter pønskes ut, hvor et større antall personer med særinteresser og pietet for oppbevaring og behandling av sjeldenhetene blir begunstiget med elementer av samlingen. Bekymringsfullt mange av dem er i samme aldersklasse som testementator, den yngre garde er liksom ikke så interessert som vi var i våre glansdager. Nå er det bare bruk og kast.

Det blir komplisert å dele opp de store platemengdene, testamentet brer seg over mange sider. Nei, vi legger bort utkastet og prøver igjen om en stund. Øhh... et nytt forsøk etter jul, det er tingen. Noen må jo arve disse platene, sørge for at de blir tatt godt vare på. De er for viktige til å overlates til barn og barnebarn som i verste fall kunne finne på å dumpe hele stasen på nærmeste loppemarked. Der vil grådige oppkjøperhaier fråtse i ditt livsverk og splitte opp rekkene i hytt og pine.

For én dag vil det bli stille i huset og døra til samlerrommet, ditt eget rom hvor du synger hemmelige oder til tingene du elsker så høyt, hvor tusen røster hvisker til deg fra hyllene på et språk bare du eier, vil forbli lukket. Neste gang noen kommer inn er det for å bære platene dine ut, stappe dem i esker, putte dem i en varebil og sette dem ut på en reise med usikker og uklar destinasjon. Dette er arven din, stablet i esker i en varebil, på vei ut i verden. Denne reisen kan du ikke bli med på, men du ga platene den tid og inderlighet du mente de fortjente i tida dere fikk sammen. For tid er alt vi har, og den er et begrenset gode. Det er et munnhell blant bibliofiler, som i lett omskrevet form også kan gjelde for platesamlere:

De spesielle platene kjøper vi til oss selv
De sjeldne platene tar vi vare på til de som kommer etter oss



comments powered by Disqus

 



Ole
2007-12-26Nydelig

Vakkert og en smule trist Bjørn. Du er ikke så gammel ennå og du har overgått deg selv når det gjelder tekst og innhold.
Med dagens teknologi trenger man ikke å være god til bens eller ha topp kondisjon for å fortsette samlergalskapen. Det er lettere enn noen gang, kansjke litt for lett, å skaffe seg vidunder skiva. Dette er muligens litt trist, men det gjør at man kan ha en skokk med unger, være medlem i diverse foreninger og alikevel ha tid til å fortsette jakten på den ultimate samlingen. Stå på.
Ole.

Dorothea
2008-02-13

Godt skrevet, har hatt mange liknende tanker selv.

Ellers føler jeg at det er det på sin plass å nevne at The Who i låta "my generation" ikke sang "grow old" men "get old".

Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo