Intervju: Morthana

groove har snakket med Anders Hana og Morten J. Olsen, de to norske medlemmene i trioen Morthana. I oktober slapp trioen sitt debutalbum på Oslo-labelen Jazzaway Records.

Det er ikke mange band som har fått klage fordi de har spilt for høyt...på CBGB. En av Morthanas mange spillejobber i New York endte altså i konflikt med klubbens ledelse. groove møtte bandets to norske medlemmer etter en USA-turné der NY-klubber som CBGB, Elixir og Tonic ble besøkt, samt to klubber i Seattle, og en dato på Ballard Jazzfestival. En dag i studio var det også tid til for bandet som høsten 2004 debuterte på Oslo-labelen Jazzaway Records.


Foto: Carl Kristian Johansen

Paradokser er vanlig kost for Morthana. Uttrykket deres har på en merkelig måte havnet mellom to stoler, et sted mellom rockescenene og jazzklubbene. Spillejobber i USA Amsterdam, Bergen, Trondheim, og Stavanger til tross, de har enda ikke gjort noen konsert i Oslo. I genrelandskapet befinner Morthana seg kanskje mellom Blå og Mono, men de har enda ikke spilt der. Paradoksalt fordi bandet inneholder mange elementer som vanligvis er gangbar mynt, og vel så det, på disse to stedene. Men som Hana innrømmer: - Det er kanskje litt for speisa for rockfolket, og litt for høyt for jazzfolket.

Hvordan har responsen vært fra publikum i USA?

Hana: Vanskelig å si, akkurat nå spiller vi på veldig feil scener. På Ballard Jazzfestival spilte vi etter et band som dreiv å jazza opp Stones-låter, helt sykt streite greier. Også kommer vi og spiller musikken vår og de fleste bare forsvant, "hva faen er det" - holdningen liksom. Ingen vet hvem vi er på forhånd.
Olsen: Problemet er egentlig ikke om folk gir god respons eller ikke, for reaksjonene kommer. På den jazzfestivalen var det selvfølgelig en del som tok hatten og gikk, men de som ble igjen og ikke hadde hørt om oss tidligere fikk jo en slags a-ha opplevelse. Det som er problemet er å få nok slike folk på samme plass, da er vi på riktig scene.

Morthanas selvtitulerte debut kom i oktober 2004, og ble sluppet av Jon Klette på hans label Jazzaway. Trekker vi opp en linje mellom rockescenen CBGB og jazzlabelen Jazzway befinner Morthanas album seg et sted midt mellom disse to profilene. Morthana kan ikke karakteriseres som punk, rock, heller ikke som jazz, men har mye av energien, intensiteten, råskapen og galskapen som finnes i begge leire. Gitarist Anders Hana (22) og trommeslager Morten J. Olsen (23) er begge fra Stavanger og har spilt sammen i 6-7 år, de siste av dem sammen med improvisasjonsmusikeren Frode Gjerstad.

Olsen: Han er årsaken til at vi spiller sånn som vi gjør i dag, han var med og skjøv oss frem. Hana: Det var et spark i ræva da vi begynte å spille med Frode. Jeg personlig hadde spilt i mange band i Stavanger, men fant meg aldri til rette. Da jeg hørte Frode spille sax for første gang tenkte jeg "hvordan er det mulig å spille sånn". Han har vært flink til å pushe oss, og få oss til å ta ut det vi har av energi. Vi hadde vært en trio ganske lenge da vi fant ut at vi ville ha med en bassist. Vi ringte Kjetil (Brandsdal, Noxagt), og dermed ble vi til Ultralyd. Båndopptageren gikk på den første øvingen, men opptaket ble skikkelig råttent selv om jeg prøvde å mikse det. Vi hadde defintivt ikke tenkt å gi det på plate, men etter to uker ringte Frode og sa at den hadde blitt gitt ut på en label i England. Med den råtne lyden!

Olsen: Det er en råtten utgivelse, men egentlig er den ganske kul også fordi det var akkurat på den øvingen vi fant ut hva Ultralyd egentlig er. Samtidig er det morsomt å gi ut sin første øving på plate.

Ultralyd har noen fellestrekk med Morthana, med dere to og en frittflytende saksofon på toppen?

Olsen: Tja, samtidig er Ultralyd mye tregere, det er et mye større maskineri som det er vanskelig å manøvrere. I Morthana går de raske skiftene mye enklere.

Olsen har fortid fra musikkonservatoriet i Amsterdam. Han har fortsatt forbindelser til musikkmiljøet i Nederland, blant annet til det såkalte N kollektivet.
Hva er N kollektivet?

N består av femten og tjue personer som jobber sammen i forskjellige konstellasjoner. På konservatoriet i Amsterdam fantes det alle mulige typer folk fra mange forskjellige nasjoner, i hovedsak fra Europa og USA, og vi fant ut at vi ville lage en slags paraply for det vi driver med fordi alt var såpass relatert til hverandre. Vi ville fronte det i en slags... fagforening. Vi går sammen og på den måten kan vi kanskje få til noe med større effekt.

Hva vil dere få til?

Olsen: Helt konkret jobber vi med såkalte N events der vi lager en kveld eller dag der vi booker flere konstellasjoner fra N kollektivet, slik at det blir en slags pakke. Alle bandene har noe med hverandre å gjøre enten estetisk eller på andre måter. Ofte er ikke den røde tråden mer enn at jeg for eksempel spiller i to av bandene, men det eksistere en slags måte å tenke på som går igjen i alle de forskjellige grupperingene.

Er dette også et forsøk på nyskaping?

Olsen: Vi forsøker ikke å finne opp hjulet, det er nok av folk som gjør det, men det vi jobber mest med er ting som ligger i skjæringspunktet mellom komponert og improvisert musikk, dans koreografi og til dels video eller visull kunst. Det er i hovedsak musikk, men vi gjør hele tiden prosjekter med dansere eller videokunstnere. Vi jobber med strukturert improvisasjon i motsetning til friimprovisajon

Hvor ligger Morthana i dette landskapet?

Olsen: Morthana en slags mellomting fordi der er det et språk som eksisterer mellom oss tre, som vi snakker sammen gjennom. På den måten trenger vi ikke å ha et konkret utgangspunkt. Det blir en egen greie gjennom at vi har spilt og snakket sammen, men ikke snakket konkret om hva vi skal gjøre, hva skal vi spille, hva slags materiale skal vi bruke, om vi skal vi spille atonalt eller rytmisk. Vi har aldri snakket om hva vi skal gjøre på forhånd.

Hana: Vi har liksom aldri vært på øving med Morthana.

Sistemann i denne trioen er saksofonist Andrew D'Angelo, opprinnelig fra Seattle, men aktiv som musiker i New York, der han blant annet spiller i Matt Wilson Quartet.

Hvordan kom dere i kontakt med D'Angelo?

Olsen: På et pissoar på Moldejazz i 2001. Festivalsjefen på Maijazz i Stavanger hadde betalt oss jævlig dårlig for en jobb vi gjorde der, så vi fikk han til å fikse pass til oss fordi vi følte han skyldte oss en tjeneste. Vi ble veldig glade for det. En av dagene hadde vi ikke noe å gjøre på dagtid, så vi gikk på en barnekonsert midt på dagen. Det var en jævlig kul saksofonist som spilte med det bandet, og bare helt tilfeldig traff vi ham på dassen etter de hadde spilt. Vi inviterte ham med på en jamsession på kvelden, og overraskende nok så kom han. Vi spilte vi og herja og jaga alle de andre ut, det var ingen som ville høre på oss, alle bare trakk seg unna. Andrew var drita som faen og spilte hele hele kvelden og hoppa opp og ned med hornet sitt og spilte standardlåter. Første gang vi dro til New York var to måneder etter at vi traff Andrew i Molde, faktisk en måned etter 11. september. Egentlig skulle vi ha med Øyvind Storesund (bass), men vi hadde ikke råd til å ta ham med.

Hana og Olsen har vært flere turer over Atlanteren og gjort større eller mindre turnéer med D'Angelo siden den gangen. Steder som The Knitting Factory i New York og Empty Bottle i Chicago har vært spillesteder som har booket denne trioen. I tillegg har Morthana gjort flere flere konserter i Stavanger, Amsterdam, Bergen og Trondheim, men altså ikke Oslo?

Olsen: Vi får ikke spillejobber i Oslo. Vi har mast på Blå så jævlig mye, men vi får ikke svar.

Hana: Jon (Klette) prøver å hjelpe oss med å få jobber, han er jævlig bra og pusher på.
Vi har blitt booket på Mono tre ganger men det har blitt avlyst alle gangene. For ett år siden hadde vi jobben lenge, men da avlyste de rett før med begrunnelsen at de måtte kjøre mer popmusikk i etterkant av at de hadde blitt steng. Vi fikk også i utgangspunktet jobben som oppvarming for Lightning Bolt. Men de mente at vi ikke var kjente nok, eller, de mente at Lightning Bolt ikke var kjente nok, så de ville ha et oppvarmingsband de kunne trekke folk på. Det var jævlig kjipt, det hadde vært så bra for oss å spilt før Lightning Bolt. Det hadde vært den perfekte plassen for oss å spilt, med det publikummet.

Olsen: Det virker ganske umulig egentlig, men vi skal ikke sette oss på bakbeina. Vi må bare kjøre på.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - John Barleycorn Reborn – Dark Britannica

(Cold Spring)

Nyfolk fra England der kornet hylles, solen dyrkes og de romantiske idealer fra May Day til Harvest Festival feires.

Flere:

Wire - Red Barked Tree
Thelma & Clyde - White Line