#13: Fred Astaire - Attitude Dancing

En folkekjær og sofistikert entertainer tar noen uventede trinn til siden for sitt kjerneuttrykk.

En gang på 70-tallet viste NRK et knippe klassiske Fred Astaire-filmer på mandagsfilmen. Disse gjorde inntrykk på undertegnede, en den gang midt på treet gløgg pode som sugde til seg det meste som flimret over skjermen. Fred og hans mest kjente partner, den uforlignelige Ginger Rogers, gled, steppet, hoppet, skled, snodde og sneide seg gjennom kompliserte koreograferte dansenumre. De fikk det til å se så lett ut, men det var noe av illusjonen: Knapt noen vanlig dødelige kunne imitere disse filmhistoriens mest navngjetne dansepartnere uten å forstue eller brekke noe - Don't try this at home!

Astaire var både som danser, skuespiller og sanger ikledd en slags androgyn eleganse som hever ham over et klart definert kjønnspesifisert helteideal. Typen har egentlig mer til felles med 20-tallets dekadente Jazz-age og utsvevende tendenser i populærkulturen enn 30-åras mer rettlinjede eskapisme. Men "de harde tredveåra" ble tida for Astaires største triumfer som stjerne i noen av tidas mest feirede musicals. Depresjonsperioden i amerikansk økonomi og hverdagens tristesse fostret musicalen som et ytterste utrykk for folks behov for virkelighetsflukt. Filmmusicalene var elementære drama med absurde musikknumre drapert i staffasje og glamour, uttrykt for eksempel gjennom Broadway-koreografen Busby Berkeleys filmer (bl.a. 42nd Street (1933), Stars Over Broadway (1935)). Astaires og Rogers' filmer var til sammenligning nærmest for kammerspill å regne. Den opplagt "gode kjemien" mellom dansepartnerne kom til uttrykk i sang- og dansenumrene som var satt inn i smakfulle Art Deco- og funkis-miljøer i en fantasipreget urban setting der plagsomme realiteter som børskrakk, suppekøer og fattige bønder var behagelig fraværende. Tallrike er de fans som den dag i dag gror gåsehud nedover ryggen ved gjensyn med disse magic moments fra 60-70 år tilbake. Filmer som Top Hat (1935), Swing Time (1936) og Shall We Dance (1937) er fortsatt stødige selgere på det amerikanske og internasjonale video/DVD-markedet.

Mindre påaktet enn danseren er karrieren til sangeren Astaire (Karakterskuespilleren også. Se hans presise og rørende rolletolkninger i On The Beach (1959) og The Towering Inferno (1974)). Hans lyse, innbydende vokal var en av tidens stemmer, uløselig knyttet til den mentale forestilling tredvetallet har etterlatt oss. Astaire var en av tolkerne av gullalderen i Amerikas songwriter-historie, det lykkelige øyeblikk av tidløs kreativitet blant låtsnekkerne i Tin Pan Alley. Store deler av jazzens senere standardrepertoar ble til i denne tida, 20-30-40-tallet, og det definitive gjennombruddet for kommersiell popmusikk fant sted med artister som Al Jolson og Bing Crosby. Astaire var en "cross-over artist" med et ben i de fleste av tidens massemedia: Filmstjerne, grammofonartist, radiokjendis, legendarisk danser og ansikt på millioner av solgte notehefter med melodier fra filmene (Den tids hitlister var utregnet etter antall solgte noter, ikke plater, noe som lyder merkelig i dag).

Astaire var født Frederick Austerlitz i 1899, Omaha Nebraska. Fra syv års-alderen danset han med søsteren Adele i Vaudeville (revyteatre som fantes i tusenvis før de ble utkonkurrert av det nye filmmediets kinosaler). Paret gjorde sin Broadway-debut i 1917 og var året etter en kjempesuksess i The Passing Show of 1918. Søskenparet danset seg opp og fram i en rekke revyer og show, fram til partnerskapet gikk i oppløsning i 1932. Adele giftet seg med selveste Jarlen av Devonshire, mens Fred søkte lykken på filmlerretet. En tidlig prøvefilming avfødte denne kommentaren til egne prestasjoner fra Fred: "Can't act, can't sing. Balding. Can dance a little." Vi kan vel strekke oss til å kvittere for skalletheten, men ellers tør utsagnet regnes som en klassiker av et understatement. En danseduett med Ginger Rogers i filmen Flying Down to Rio (1933) var en over natta-sensasjon og en serie filmsuksesser fulgte deres første film i bærende hovedroller; The Gay Divorce (1934). Etter at partnerskapet med Rogers gikk i oppløsning danset Astaire med blant annet Paulette Goddard i Second Chorus (1940), Rita Hayworth i You'll Never Get Rich (1941), Judy Garland i Easter Parade (1948) og Rogers en siste gang i The Barklays of Broadway (1949). Astaires sofistikerte dansestil tapte terreng for etterkrigstidens mer robuste, maskuline musical-dans, en stil frontet av folk som Gene Kelly, Donald O'Connor og Frank Sinatra. Deres dansestil inneholdt store doser komikk, slapstick og enkelte rutiner hadde en nærmest stunt-preget koreografi. Astaire satset i stedet som karakterskuespiller , sanger og showmann og TV-stjerne. Hans "svanedans" kom i Finian's Rainbow (1968), regissert av en ung pre-Gudfaren Francis Coppola. Astaire var da nesten 70 år, men fortsatt var den gamle magien der. De siste 20 årene av sitt liv (Han døde i 1987) var Astaire først og fremst den levende legenden, elegant til stede som æresgjest ved premierer, elskverdig mimrende på talk-shows og med en og annen gjesterolle på filmlerretet, som i skrekkfilmen Ghost Story (1981).

Astaires sang-karriere strekker seg fra 1926, da han og søstrene spilte inn et knippe George Gershwin-sanger med komponisten selv ved pianoet. Han var med ujevne mellomrom i platestudio opp gjennom 30- og 40-årene, og gjorde sin første LP for Norgran, Clef og Verve-grunnleggeren Norman Granz i 1952. Plata The Astaire Story er en klassiker, ved pianoet: Oscar Peterson. Astaire fortsatte å spille inn plater, som regel tolkninger av tidens populære melodier, til opp i 70-åra. Som sanger var han "rett ut og fram", gjorde ingen forsøk på å skjule at han var en begavet amatør. Det var hans innlevelse og ukunstlede foredrag som ga sangene en varme mange av hans samtidige, mer "øvede" kollegaer manglet. Tekstforfattere og komponister modulerte sine sanger spesielt for framførelse av Astaire og flere av samtidens fremste låtsmeder framhevet sangerens direkte og naturlige tolkninger av deres verk. Blant komponistene som anbefalte Astaires enkle og inderlige vokale kvaliteter var kanoner som Irving Berlin, Cole Porter, Harold Arlen, Johnny Mercer og nevnte Gershwin.

Astaires LP-utgivelser var dels studioinnspillinger, dels kompilasjonsalbum satt sammen av eldre stoff og ikke minst soundtracks fra filmene hans. Dette er uoversiktlig materie, og relativt lite er å finne i Norge. Ulike trippel-LP-bokser ble utgitt på både prestisje- og budsjettlabler i 60- og 70-åra, alle lagt opp som brede retrospektiver på karrieren. Disse er mulige å finne, men et søk på nettet er nok enklest. Astaire har en rekke fanklubber verden over, og her til lands står komikeren Dag Vågsås bak en rekke hyllester og evenementer i Astaires navn. Av sentrale LP-utgivelser kan nevnes den allerede omtalte The Astaire Story, Three Evenings With Fred (innspilt 1958 til 1960, utgitt 60) og den sene A Couple of Song and Dance Men (1975), med Bing Crosby. Disse er alle tilgjengelige på CD. En rekke kompilasjoner av filmsangene finnes også.

Plata som låner denne epistelen sin tittel, er den innspillingen som klarest faller innenfor spaltens forsett; å omtale de marginale platene til artister som er kjent for helt andre ting. Attitude Dancing (United Artists UAS 29 885) kom i 1975 og var et forsøk på å reintrodusere Fred Astaire for et nytt og yngre publikum, uten å miste hans aldrende kjernepublikum av syne. Fred skulle være hip, men ikke mer enn at segmentene med blått hår kunne være med på notene. Resultatet er en merkelig hybrid av 30-40-talls showmusikk og 70-talls discofunk og sløy easy listening. Med arrangementer og musikalsk følge av et opplagt Pete Moore Orchestra svinger Fred Astaire seg inn i en ny tid - og rett ut igjen - til en mørk avkrok i populærkulturens mørke kråkeslott. Med liner-notes av Bing Crosby, innspilling i London og med smått kyniske tekster sikkert ment å "speile samtiden", er resultatet en langt fra pinlig men opplagt merkverdig blanding. Kontraster er stikkordet her, først og fremst kontrasten mellom musikkuttrykket og det for lengst sementerte bildet av elegantieren Fred Astaire.

Astaire selv er medkomponist på deler av kuttene. Den hissige, tidsmessig korrekt bongotromme-introduserte "(I'm) Building Up to an Awful Letdown" er skrevet av Fred og selveste Johnny Mercer ("Skylark" m.m.). På "You Worry Me" har han skrevet så vel tekst som melodi, og på "I Love Everybody But You" har han fått hjelp av datteren Ava. Tittellåta er ved Carly Simon og Jacob Brackman, en dansevennlig discolåt som spretter bekymringsløst av gårde med en Fred som synger som om han ikke eide et problem i hverdagen. Tyngre materiale er de balladepregede "Wonderful Baby" og "My Eyes Adored You", numre som lever nærmest opp til de forventingene man tradisjonelt stiller til en Fred Astaire-plate. Astaires egen "Not My Girl" er arrangert i typisk 70-talls funky storband-manér, ikke ulikt ting vår egen Philip Kruse, eller Jens Wendelboe drev med på samme tid. Det er allikevel Fred og Avas "I Love Everybody but You" som står tilbake som platas mest minneverdige kutt. Ikke musikalsk, men på grunn av teksten, en type oppramsingslåt magasinet Record Collector karakteriserte som en "ironisk Subterranean Homesick Blues". Astaire snakke-synger seg gjennom flere vers hvor det hele går ut på å ramse opp alt han liker. Dette i motsetning til en uidentifisert "you" som han IKKE liker. Teksten maksimerer denne enkle diktonomien til det totale overkill, godt hjulpet av Astaires kynisk-ironiske tekstforedrag. Referanser til tidag mentalitet og populærkultur spyttes ut med selvironisk arroganse. Hver setning innledes med et "I love you..." og avsluttes med et syrlig avlevert "...everything but the pleasure of Your company." Freds ja-liste er av sterk eklektisk natur. Hør bare:

"I love...
"...cheese and crackers..."
"...sunny daytime, nighttime too..."
"...motorcycles, mobiles too..."

68-generasjonens ost og kjeks faller tydeligvis i smak - er det datteren som har initiert pappa i "Meg-generasjonens" selvbekreftende nattverd? Og motorsykler? Røft, Fred. Oppramsingen blir mer hip når det kommer til musikk:

"How I love to rock
and I love to swing"

Jeg vil tro at swingen holder en upper hand hos Fred. Han erklærer nemlig at "I love Sinatra, and I love Crosby, Bing" Men helt sikre kan vi ikke være, for i siste vers kommer det:

"I love Alice Cooper ... I love everybody but you"

Så vet vi det. En ikke ironi-fri Fred Astaire anno 1975, med uttrykt forkjærlighet for sjokk-rockeren Alice Cooper; ormeselskeren som spiste rå høne på scenen, flørtet med Satan og inkluderte pornodamer i showene sine. Vel, jeg tror ikke det gjorde Astaire rare skaden i det lange løp. Kjernepublikummet bøyde for det mest unna Attitude Dancing, de foretrakk duoplata med gode gamle Bing som kom senere på året. Det meste av opplaget forsvant til cut out-bingene eller ble dumpet i Skandinavia. Den er ikke ofte å se i våre dager og er lite annet enn en kuriøs fotnote i en ellers legendarisk karriere.


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

sign post
10.10.14 - 12:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: