Supersuckers & Nashville Pussy, Driv 11. februar

Bredbeint og til tider ganske heftig fra den amerikanske undergrunnen, da Nashville Pussy og Supersuckers leverte dobbel dose gitarrock av det hissige slaget.

Tucson, Arizonas mest hardtarbeidende rockeband har sveipet innom Norge i disse dager, der de med nytt album i bagasjen forsetter sin evige turné verden rundt. De siste årene har Supersuckers spilt cirka 150 konserter i snitt hvert bidige år, og de har vært innom både Tromsø og resten av landet en rekke ganger på 2000-tallet. Eddie Spaghetti og hans Supersuckers er nesten i ferd med å bli en slags Norgesvenn, og trekker fremdeles bra med folk på konserter.

Denne onsdagen i Tromsø var intet unntak, rundt 250 var innom Driv, ikke minst for å sjekke ut åpningsbandet som vissnok kom til Texas fra helvete. Så sier i alle fall den kjønnsbalanserte kvartetten i Nashville Pussy på skive, et hardtslående rock’n’roll-orkester som fascinerte med barsk attityde og supertøffe damer på gitar og bass - i raff bekledning.

Atlanta-bandet er ikke akkurat blyge i sin fremferd, noe som selvsagt passer som hånd i hanske til musikken som oser av kåtskap og primitive rytmer. Musikalsk fremsto kvartetten ikke akkurat som nyskapende, her er det no-bullshit, pedalen i bånn og garasjerock/punk på anlegget som gjelder. Tøft selvsagt - i små porsjoner vel å merke. Nashville Pussy leverte hissige riff, en brumlende bass og et slagverk som banket rimelig hardt. Og uten å tråkke noen kvinner, journalister eller musikere på tærne; det er også kult med damer som plugger i sine elektriske gitarer og synger utagerende om annet enn ”skjøre tanker fra pikerommet”. (Ref. den aktuelle mann/kvinne-anmelder/musikerdebatten i Dagbladet.)

I alle fall en gang i blant.

Veteranene i Supersuckers har gjennom en årrekke bygd opp sitt imperium basert på en akse fra skeiv gresscountry til hissig rock’n’roll tuftet på arven etter Lemmy & Co – og sånn sett fremstått som den tilnærmet perfekte miks av Willie Nelson og Motörhead. I livetapping har det mest dreid seg om å komme seg i mål raskest mulig, og slik var det på Driv også denne kvelden. Med nytt album i bagasjen (sammen med et rikholdig utvalg av annet stash) var countryelementene tilnærmet fraværende, og det gjorde sitt for en følelse av at bandet nok har levert sterkere opptredener tidligere.

Det har kanskje noe med at mangelen på variasjon gjorde settet noe flatt og rutinemessig, selv om bandet både er autoritært og tight til tusen. Spaghetti synger også bra og pisker bandet gjennom låter (en del nytt materiale) som fremdeles appellerer mer til føttene enn hjertet. (Noe annet skulle tatt seg ut). Likevel må jeg innrømme at jeg begynte å kjede meg underveis, og tanken om en gressgrønn oase basert på Must’ve Been High dukket opp. Supersuckers har, som Ween og noen andre bra rockeband, et fenomenalt countryinfluert album i katalogen. 97-utgivelsen står da også som en påle i Willi-land, og en konsert med utgangspunkt i denne er en våt drøm det er lov å håpe blir innfridd. En eller annen gang.

Frem til da må nok folk forvente ballesparkende rock fra et orkester som på tampen av nok et tiår fremdeles holder skuta flytende, selv om de nok i flekkene spiller for sakte til å kunne true sine rasende forbilder, og for fort til å helt passe inn i røyken på prærien.

Hyggelig kveld, lell.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Cornelius - Point

(Matador)

Et svært vellykket forsøk på ikke å samle alle fargene på en side.

Flere:

Rockettothesky - Medea
Band of Horses - Everything All the Time