#15: Musikken går rundt og rundt

En liten historisk innføring i industrien rundt musikkgjengivelse.

"...og rundt og rundt". Slik lød Jens Book-Jenssens fengende refreng til den norske versjonen av 1953-hit'en The Music Goes Round and Round. Denne låta gikk sin seiersgang i statene med Tommy Dorsey-orkesteret dette året, den bejubler det rent prosaiske og akk så ubegripelig skjønne i at det kan komme vakker muskkk ut av en metallstift som presses ned i en flat, roterende gummirunding med mønstre. Dette har alltid virket fullstendig ubegripelig på oss tekniske noviser, vi som som heller bytter sykkel enn å forsøke noe så drastisk som å skifte dekk. Det er på en måte lettere å begripe CD-teknologien, noe med null og ettall og laser og greier. Dette er fordi CD og digitalteknologien er så fullstendig fri for ethvert poetisk potensiale, den innbyr ikke til ovasjoner og lyrisk flukt. Det hefter ikke noe forunderlig eller vakkert ved de små svarte boksene all underholdning og adspredelse hentes ut av idag. Annerledes før, da design og utførelse på platespillere og radioapparater kunne minne om alt fra svanesanger til nødaggregater. Her følger et kort tilbakeblikk på historien til det vi velger å kalle den vidunderlige musikkmaskinen.

Opptaks og avspillingsteknologiens opphavsmenn, Thomas Edison ("Phonograph", patent 1877) og Emile Berliner ("Grammophon", 1887) var primært ute etter å utvikle et diktatinstrument til bruk i kontorer og styrerom. Musikkgjengivelse og eventuell fortjeneste av denne var langt fra disse oppfinnernes mer nytteorienterte tankegang. Deres patenter var forskjellige og peker hver sin vei i historien om preservering av lyd. For Edison ble hans voksrullprinsipp i praksis det ledende diktafonredskap fram til båndopptageren kom på markedet mange tiår senere. En roterende voksrull ble preget av en graverende nål som beveget seg opp og ned i overensstemmelse med membranet i innspillingstrakten. Rullene ble lagret i pappsylindre og kunne slipes for å slette gamle opptak. Denne gjenbrukskvaliteten passet ypperlig til diktatbruk, men de kommersielt solgte musikkvoksrullene led under rask slitasje på grunn av sin myke overflate. De forvitret også av seg selv over tid. Ruller som har overlevd til vår tid bærer som regel tydelige tegn på dette mediets forgjengelighet. Berliners skjellakk-plater var av langt større holdbarhet og kunne masseproduserers ved en enkel presseprosess. Her ble opptaket preget av at en metallstift skar et spiralformet lydspor fra kanten og innover mot platas sentrum. Andre lignende konkurrerende patenter skar plata fra sentrum og utover. I tida rundt 1900 konkurrerte en rekke formater og lydsystemer mot hverandre, ikke ulikt de parallelle systemene i videokassettens barndom eller CD/Minidisc-virvaret for noen år siden. Standardisering og stabilisering ble etterhvert oppnådd: Voksrullen ble et arbeidsredskap, plateindustrien konsentrerte seg om 7" og 12" 78 rpm-platene, de små for populærmusikk, de store for klassisk og lettere underholdning som operette, etterhvert også jazz.

De tidligste musikkkopptak begrenset seg til sang eller fiolinsoloer. Kvaliteten og muligheten for opptak var begrenset av det enkle, akustisk baserte opptaksutstyret man hadde til rådighet. Artisten sang eller spilte inn i en svær, hengende opptakstrakt som sto i forbindelse med graveringsmekanismen. Snakk om "direct engraving"! Avspillingen av platene foregikk på fjærdrevne sveivegrammofoner med lyddåse, resonanskasse og horn. Kassa festet du bak på sykkelen og hornet tok du under armen når du tråkket avgårde til fest eller dans på tunet. Hadde du med din hjertes utkårede satt hun på styret eller over stanga og passet på kassa med de skjøre platene.

De enkle opptaks- og avspillingsprinsippene holdt seg stort sett uforandret i 25 år helt til elektrisiteten gjorde sitt inntog i platestudioene. I 1925 ble det første elektriske opptak gjort i USA. Den akustiske lydtrakten ble erstattet av mikrofonen. Grammofonens lyddåse ble byttet ut med pick-up'en. Lydkvaliteten steg betraktelig og man kunne nå gjengi bredere lydflater i detalj, som symfoniorkestere og storbandbesetninger. Ulempen var allikevel platenes korte spilletid. Det ble vanlig å dele opp lange musikkstykker, f.eks symfonier, i porsjoner på 5-6 minutter og fordele dem på det påkrevede antall plater i dertil egnede platealbum. Disse kunne anta betydelig størrelse, komponister som Wagner elle Mahler fattet seg ikke akkurat i korthet - platealbumne kunne ese ut til 12-15 svære 12-tommers disc'er og veide 8-10 kilo. Til gjengjeld kunne albumene være vakkert og smakfullt utformet, men var ofte holdt i en ornamentert, gammelomodig og småborgerlig stil. Samtidig utviklet formgiving av grammofoner og platespillerer seg til de helt store høyder. Dette var gullalderen for stil og elegansen i designet av musikkmaskinene. Med unntak av mellomkrigstidas radioapparat-design er ikke perioden 1900-1950 siden overgått i skjønnhet og mangfoldighet.
I 78-epoken var platens rilletetthet temmelig jevn og konstant, bestemt av graveringsnålas svingninger ved musikkens største volum. Man oppnådde ca. 38 riller pr. cm. langs platas diameterakse. Etterhvert lykes det å variere tettheten etter det skiftende volum slik at spilletiden kunne økes fra 4 1/2 til 9 minutter på en 30 cm plateside. Nå var selve platematerialet, skjellakken, det største hinderet for å nyttegjøre seg dette gjennombruddet. De gamle "steinkakene" var stive og lite fleksible. De tålte mye riper og overflateslitasje, men var tunge å gravere og sprakk lett ved uvøren behandling. I 1943 distribuerte amerikanske miitærmyndigheter noen plater laget av plast, et nytt stoff den gang. Disse felt-platene, kalt V-Disc's (Victory Disc), var utviklet for å tåle transport mellom de forskjellige krigsskueplassene og underholdt soldatene på brakka mellom slagene. Platene bød på hjemlig populærmusikk og underholdning, men en vesentlig porsjon var fylt med flammende appeller og opptak av f. eks. president Roosevelts taler og "fireside chats".

En del V-disc'er hadde en annen avspillingshastighet enn det etablerte 78 rpm, men den første long playing-plate kom først i 1948. Dette var et stort gjennombrudd og det største teknologiske vannskille i platehistorien før overgangen til CD. Det nye platematerialet var vinylplast som ikke bare var mindre skjørt enn skjellakk, men også mer fleksibelt og glattere i overflaten, noe som øket rilletettheten opptil 3-4 ganger. Materialets smidighet muliggjorde også en stor forbedring hva selve lydgjengivelse angikk. Samtidig foregikk en intens utvikling innen opptaksutstyr og grammofonteknologi. Pick-up-elementent ble forbedret til et sensitivt instrument for registrering av den minstye lydnyanse. Spillehastigheten ble nedsatt til 33 rpm, en industristandard fra omtrent første dag. Resultatet av alt dette var en seksdobling av spåilletiden på det nye LP-formatet i forhold til de gamle skjellakktolvtommerne. Sveivegrammofonens enkle metallnåler og de nye safir og diamantspissene kunne reduseres til en kulediameter på 0.018 til 0.025 mm. En betydelig utvidelse av toneområdet var resultatet, nå dekket det hele det hørlige område fra ca. 40 til ca. 15 000 svingninger pr. sek. Musikkgjengivelsen nærmet seg nå det fullkomne. Folk ble grepet av disse framgangene og en sterk etterkrigsøkonomi sørget for et raskt og sikkert gjennombrudd for LP-plata.

For å variere nedslagsmulighetene i markedet og utnytte folks ulike betalingsevne utviklet platebransjen forskjellige formater tilpasset enhver lommebok. "Rolls Royce'n" var LP-plata med sine glossy omslagforede innerposer, utbrett-covere ("Gate-fold") og opptil en times spilletid. Dens fattige fetter var EP'en (7-tommers Extended Play) kom i 1950 og hadde opptil 10 minutters kapasitete pr. side. Denne inneholdt vanligvis 4 spor og ofte ble LP-platene delt opp i sett à 3 og 4 EP'er og solgt separat eller i EP-eller jukeboks-sett. Tidlig på 50-tallet, når vinyl og 78-platene overlappet hverandre i en tiårsperiode, kom en mengde EP-album som en vinylvariant av de store og tyngre 78-albumene. Disse hadde fortsatt sin plass i platehandlernes hyller et stykke inn på 50-tallet. 78-plata forsvant omtrent samtidig i USA og Norge, rundt 1957-58, men holdt stand i mindre kjøpekraftige deler av verden. I India fantes de til langt ut i 60-åra, noe som f.eks. gjør indiske 78-plater med The Beatles til ettertraktede samleobjekter i dag. Singelplata kom omtrent samtidig med LP, og var rett og slett det - en "single" låt med B-side (15 cm bredde, eller 7"). Dette er vel det mest slitesterke og overlevelsesdyktige av formater. Singelen er høyt elsket og fetisjert objekt av såvel den jevne musikkelsker som DJ'en og platesamleren.

Den siste avgjørende utvikling før CD-platens komme var stereoteknologiens gjennombrudd. Mikrorille-teknikkens gode gjengivelse manglet en dimensjon - dybden. Rominnholdet i musikken forsvinner i den vanlige plateinnspillingen fordi gjengivelsen er punktvis. Bransjefolk snakket i sin tid om "nøkkelhull-effekt", som å lytte med bare ett øre. For å overkomme denne begrensingen må musikken gjengis over to kanaler uavhengig av hverandre. Lyden fra venstre tas opp med en èn mikrofon, lyden fra høyre med en annen, for å sid et enkelt. Opptakene må så avspilles synkront gjennom hver sin høytaler slik at lyden fra høytalerne overlapper hverandre i rommet. Voila - Stereo!

Utviklingen av båndopptageren med dens mulighet for inn og avspilling på to adskilte lydspor, og derved løse "stereogåten" samtidig, ga en ekspertise for å fortest mulig utvikle en stereo LP-plate som kunne nøytralisrere trusselen fra spolebåndet. Heldigvis lyktes de. Det er liksom ikke det samme med et lass spolebånd eller musikkassetter i grom-hylla som en perlerad fete LP'er, er det vel? Jeg får ikke med meg DAT-folket på dette, men you can't win'em all. Uansett - problemet med stereo-LP var å få plassert to lydspor i en og samme rille på plata. Løsningen ble å kombinere Edisons system - nålens "relieffsvingninger" under graveringen - med Berliners patent: Nålens svingninger i det horisontale plan . Tyngdekraften vanskeliggjorde dette i praksis under selve pregningen og en viss misbalanse opptsod. Det var problematsik å synkronisere den vanrette og loddrette bevegelsesretningen. Floken ble løst ved å tippe hele graveringssystemet 45 grader over. Da ble det mulig å registrere det venstre signalet i venstre side av en V-formet rille, og høyre signal i høyre side. Et opptaksapparat som kunne prege plater på denne måten ble etter en viss møye skrudd sammen, og omsider kom man også fram til en type pick-up som klarte å ta opp det sammensatte signalet og holde venstre og høyre signal adskilt for individuell forsterkning og gjengivelse i to separate høytalere. Ordet stereo er gresk og betyr rom, og nettopp romopplevelsen er stereoteknikkens store fortrinn.

Tida mellom stereoanleggenes tidlige blomstring og CD-platas komme er som en katalog over de merkeligste systemer og formater for ytterligere forbedring av mekanisk lydreproduksjon. Prinsippene bak stereoteknologien har hele tida ligget i bunn, og ble først modifisert ved overgangen til de digitaliserte CD-platene på 80-tallet. Ettervirkningene av denne omleggingen har vi ennå ikke sett slutten på. Da LP/vinyl-plata kom, avgikk 78-platene ved døden etter noen års seig kamp for å overleve i markedet. Slik har det ikke gått med LP versus CD. Vinylplata lever i beste velgående. Dog som et nisjeprodukt, men allikevel friskere og sterkere enn på mange år. Mye sentimentalitet om "følelsen av vinyl" og lignende pludder er blitt servert av platesamlere og såkalte "vinyljunkies" og "vinylfreaks" de siste åra. Ordet vinyl som betegnelse og distingverende faktor er blitt fullstendig utvannet og har omtrent samme potens som forstavelsen kult-. Når selv Aftenposten skriver om "kultfilm", "kultbok", "kultkokk" osv., er det kanskje på tide å begrave hele uttrykket? Kan ikke vi plate-elskere bare nøye oss med å si at vi foretrekker LP framfor CD, så slippet vi alle pinlighetene rundt "vinyl". Og kan denne skribent få komme med et avsluttende hjertesukk: Går det an å kassere den sterile, teknisk-kjemiske betegnelsen "vinyl" på platene vi er så glad i? Dette språklige derivatet opptstod tidlig på 90-tallet som en slags nostalgiserende betegnelse på noe alle dengang trodde kom til å forsvinne for godt. Nå som vi vet bedre: Det heter LP, for svingende. Plate, skive, album - JA - "vinyl" ? Nei og atter nei. LP er navnet, fra dens sirlig graverte riller skal vi fortsatt i mange år hente de skjønneste toner, formidlet av den fantastiske musikkmaskinen.


comments powered by Disqus

 



leidulf søviknes
2004-03-22Gammal platespiller???

Hei. Veit ikkje om du kan hjelpe meg, men tar ein sjanse. Har ein platespiller som heiter "Elac" Electroacustic. Den er nedfelt i ein koffert og under tallerkenen så står der nr.3087 og enerett for Norge: Carl O. Lie. Der står vidare ein "w9" og type : ps8.
Det eg lurer på er om det er muleg å finne ut årstallet denne vart produsert.
Eller visst dere ikkje veit det om dere då veit kor eg skal henvende meg for å finne det ut.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo