Bukta 2012: Daniel Norgren

Med en fantastisk røst og hjertet utenpå skjorta, sto Daniel Norgren bak Buktas beste konsert på åpningsdagen.

Foto: Preben Edvardsen

Daniel Norgren hadde rykket opp fra fjorårets minste scene på Bukta. I år var det Paradisbukta som var åstedet for en drivende bra konsert med den nesten to meter høye svenske låtskriveren. Sittende bak et lurvete trommesett og med gitaren mellom hendene, fikk vi en ny omgang med en av de flotteste røstene i Norden for tiden.

Det er lett å la seg imponere av enmannsorkestret Daniel Norgren, som riktignok støttes av ståbass, kor og perkusjon, uten at det tar bort fokuset fra en låtskriver som blander gammel blues, soul, gospel, country og folk med lyden av svenske skoger og hipsterekko fra The Black Keys.

Daniel Norgren innstilling til bluesen er verdt å merke seg. Svensken vil helst ikke være i denne musikkbåsen, da han mener 90 % av det som kommer ut i sjangeren er søppel. Like fullt trekker svensken linjer tilbake mot gammel R.L. Burnside, Lightnin' Hopkins og John Lee Hooker, og da snakker vi blues fri for intetsigende og livstrøtte soloer. Norgren har definitivt en stor dose blues i blodet, men heldigvis også mye annet.

Med tre album og en suveren EP i sekken (siden 2007) har svensken – steg for steg – blitt en aldri så liten norgesvenn etter en rekke konserter her på berget de siste åra. Og det er ikke rart, for Norgren leverer konsertopplevelser med hjertet utpå skjorta hver eneste gang. Stemmen til svensken er regelrett fantastisk. Ikke for at den er perfekt, så langt der i fra, men fordi den har sin unike signatur enten den rumler i dypet eller sprekker på vei opp mot skylaget.

Daniel Norgren låter i flekkene som en ung og sulten Van Morrison, med linjer mot en nordisk americanasoul der åndsbrødre som Nikolai Dunger og Christian Kjellvander lurer i bakgrunnen.

Musikalsk var konserten tanken svakere enn mitt forrige møte med svensken. Likefull sto (selv om han satt hele tiden) Daniel Norgren – lekende lett - bak den aller beste konserten på åpningsdagen. For å trekke fram noen høydepunkter kan vi nevne smygende Moonshine Got Me og medrivende Dancin in the Moonlight, begge låter som viser spennet og originaliteten til låtskriveren og formidleren Norgren.

Den svenske gullstrupen stilte i samme skjorte og caps som sist vi møtte han. Det er befriende med artister som dropper stylister og heller lar musikken snakke. Daniel Norgren er ekte vare, eller "hel ved" som det også kalles, og ikke minst en artist av et kaliber vi ikke finner så alt for mange av på den nordiske musikkscenen for tiden.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Björk - Greatest Hits

(One Little Indian)

Björk slår et heftig slag for fred, frihet, demokrati, omsorg og nytelse.

Flere:

Madder Mortem - Desiderata
A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky