Rockens 10 mest vrøvlete prosjekter

Rocken er full av mislykkede, tafatte, latterlige og vrøvlete prosjekter. Vår skribent har plukket frem 10 av denne sorten som han mener aldri burde sett dagens lys. I det minste gir enkelte av disse platene noen skikkelige latterkuler. Døm selv!

1. Deep Purple: Concerto for Group and Orchestra

I forhold til de fleste heavygrupper har Deep Purple en mye mer interessant begynnelse: Deres fire første plater er mer i genren av progressiv rock enn heavyrock og høydepunktet (eller lavmålet) ble nådd med denne plata. Jon Lord er her hovedmannen bak hele prosjektet og driter seg godt ut: dette møtet mellom symfoniorkester og rockband er ikke eksemplet på en vellykket forening. Til det er komposisjonene for svake og stereotype, symfoniorkesteret og Purple er like velfungerende sammen på et musikalsk plan som Rune Rudberg ville ha vært om han hadde vært vokalist i Mayhem. Denne plata er pretensiøst tøv, en patetisk hybrid, et svakt løft fra spinkle armer med muskelsvinn. Purples store skamplett. Takk og pris for Ritchie Blackmore som etter denne katastrofen av en plate kjørte Purple in Rock.

2. Procol Harum: Live In Concerto With the Edmonton Symphony Orchestra

At Procol Harum skulle lage en konsertplate med et symfoniorkester forbauset vel neppe noen. Procol Harums musikk hadde alltid noe melodiøst, dramatisk og samtidig melankolsk over seg så her skulle prognosene være bedre enn for Purples del. Dessverre blir resultatet her like trist. Både symfoniorkesteret og Procol Harum virker tamme og sterile i sitt gjensidige møte og det som skulle blitt et musikalsk lykkerop blir bare her kjedelige stønn og gisp. Deep Purple og Procol Harums to mislykkede prosjekter er et godt eksempel på at et symfoniorkester og en rockgruppe passer like godt sammen som en Rolls Royce og en Volkswagen i et billøp. Ingen vinner.

3. Dave Greenslade: The Pentateuch

Dette prosjektet er ikke snaut: Dave Greenslade prøver her å lage en musikalsk versjon av de fem Mosebøkene fra det Gamle Testamentet. Lettere sagt enn gjort - og det burde vært ugjort. Greenslade har ikke den musikalske integriteten eller den komposisjonsmessige tyngden som skal til for å musikalsk sett skulle kunne illustrere det patoset som ligger i det materialet han velger. Dette må være ett av de få dobbeltalbum som du kan avspille uten å ha lagt merke til noen ting som helst - så anemisk er nemlig resultatet her. Dette er boka med illustrasjoner hvor det medfølger et dobbeltalbum, istedenfor dobbeltalbumet hvor det medfølger bok og illustrasjoner...

4. Genesis: The Lamb Lies Down on Broadway

Peter Gabriel er et pretensiøst fjols og ingen steder er dette mer tydelig enn på dette konseptalbumet, rock-operaen eller hva man nå skal kalle det. Det er trist fordi både musikken og tekstene er utrolig bra på denne plata, kanskje er dette Genesis på sitt mest intense og særpregede. Problemet her er bare overbygningen: Peter Gabriel prøver her å være skjønnlitterær, han vil skrive en bok, han vil være en narratologiens mester, han vil skape et epos, dette skal være kunst. Slik er det når man ikke kjenner sin begrensning. Uttrykket "arty farty" er bare nødt til å dukke opp. Hva er egentlig historien/handlingen i dette albumet? Hva er det Peter Gabriel prøver å si? Er det bare skuebrød fra en pretensiøs kunstskolestudent som prøver å være viktig i lønnkammeret sitt? Skal du først komme med en fortelling, bør du helst ha noe å si: en fortelling er ikke bare ett sett med kronologiske handlinger. Stakkars Peter Gabriel.

5. Clash: Sandinista

Undertegnede har aldri likt Clash og dette er plata som jeg tar frem for å bevise hvorfor. En trippel-LP hvor alt høres ut som en evig flipp og røre. Som noe som ble tatt opp i studio natt til søndag i fylla og gitt ut ved en feiltagelse. Og så den jævla tendensiøse politisk korrekte tittelen. Alle låtene høres ut som en og samme låt, spesielt jævlig er Junkie Slip som sikkert var inspirasjonskilden for Jannickes Svake Mennesker. Hva i helvete var vitsen med dette trippelhelvetet?

6. Pink Floyd: The Wall

Dette er plata som tok Pink Floyd fra å være en frikergruppe til å bli et Norsktoppband. En forferdelig plate. En pretensiøs rockopera utgitt i 1979, altså i en tid da man skulle tro at noe slikt ville bli dømt nord og ned. Her vrøvles det i kaukende ordelag om en grufull livsskjebne tilsatt toner og melodier hvor pauker og kaskader av melodramatisk weltzschmerz findrysses
i tynne melodier og ego-pinte tekster nedover lytteren. Dette er Pink Floyds exit, deres grunnstøting i isfjellet. Farvel Floyd, farvel flyvende griser, farvel verdensrom og solformørkelse, farvel for alltid - etter dette makkverket kunne dere aldri komme tilbake. And you didn't!

7. Frank Zappa: Thing Fish

Nok et bortkastet trippelalbum. Dette makkverket kom i boks med hefte. Her fortelles det også en historie - men om hva er mer usikkert. Hvis tekstene er et forsøk på å være surrealistisk er "musikken" ennå verre. Dette røret "drones" omkring i høyttalerne som en absurd grøt som verken er avantgardisk eller støyende. Seks platesider, tre LPer, med bortkastet tull. Husk: Det er meningen at langspillplaten skal være et medium for musikkavlesning. Frank Zappas store problem var at han alltid var for alene, for enerådig. Denne utgivelsen er et godt eksempel på hva som skjer når en ellers glimrende musiker er omgitt av bare medjattere.

8. Soundtrack: Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band

The sky's the limit? Her burde man nok brukt fallskjerm. Å ta Beatles Sgt. Pepper og lage en musikal og en film ut av den, høres både spennende og interessant ut. Men både filmen og plata er det største våset som noensinne er laget. Hva filmen handler om er vanskelig å si i en "handling" hvor Bee Gees stort sett springer etter Peter Frampton som hodeavkappede høner etter hanen. Musikken på dobbeltalbumet fra filmen er så pinlig at ord finnes ikke for å beskrive det. Denne plata står overalt i billigbinger i bruktsjapper verden over som et godt eksempel på hva som skjer når feterte stjerner, dumme produsenter og idiotiske Hollywoodfjols finner sammen.

9. Kim Larsen: Jungle Dreams

Ubestridt klassiker i genren totalt-misforstått. Kim Larsens gruppe Gasolin gikk i oppløsning på slutten av 1970-tallet og den godeste hr. Larsen ville satse på en solokarrière. Tidligere hadde Gasolin prøvd å slå igjennom i USA med plater som var egenprodusert for det amerikanske marked med engelske tekster (What a Lemon) uten at det hadde gått så bra. Nå tenkte Kim Larsen at han kanskje kunne greie det helt alene. I did it my way. And what a way. Hvordan denne plata fra 1980 ble til er en gåte. Men den er i hvert fall så tøvete at man ligger og vrir seg av latter hele veien igjennom. Hvem som overtalte brøleapa Kim Larsen til å gå 1980-elektronika trendy, en dansk versjon av Gary Numan, vites ikke men her har vi i hvert fall en "artist" som er helt utenfor sitt område: Kim Larsen brøler og vræler på dansk-amerikansk over blippende synth-lyder og pludrende sterile synth-trommer hele plata igjennom. Helt jævlig. Her er Kim Larsen i Classix Noveau-Human League-Gary Numan-Japan drakt. På omslaget er han avbildet i den urbane kveldingen med armene i kors foran en trapp med en tvilsom dame bak seg, det er så New York New York my friend. Svært få vet om denne platas musikalske innhold til tross for at den har stått i billigbinger i Skandinavia over siden den kom ut i 1980. PS! Denne plata må ikke forveksles med Kim Larsens etterpåfølgende plate gitt ut under gruppenavnet Kim Larsen & The Jungle Dreams!

10. Rolling Stones: Their Satanic Majesties Request

Det er 1967 og psykedelia er det hippeste noensinne. Mick Jagger føler at Stones må hoppe på trenden ellers er de ferdige. Brian Jones er totalt i mot og Keith Richards ikke så langt unna. Resultatet er noe av det latterligste noensinne utgitt. Stones er her fullstendig utenfor sitt element når de prøver å være "mystiske, eksotiske og eksperimentelle". Play this album and see what happens - latterkulene kommer over deg verre enn noe annet. Rolling Stones største failure - den eneste plata hvor de bare har én god låt og den er til og med skrevet av Bill Wyman!


comments powered by Disqus

 



Greg
2007-09-10Teit.

Delvis morsomt, delvis pinlig lesning... Hva er greia med å ispe engelske ord og uttrykk i teksten? Så utrolig pretensiøst og harry. Man blir ikke "Rolling Stone"-skribent av å bade i klisjéer og runke popkultur-uttrykk.

Thomas
2007-09-11Ufortjent

Dette var et mageplask av en artikkel. Jeg kan til nød godta at enkelte av bidragene på denne listen er en smule for ambisiøse, men å så til de grader rakke ned på opptil flere av musikkhistoriens virkelige perler og mesterverk var rett og slett en skuffende sorti.

japsen
2007-09-11makan

Hva mener du med å disse Sandinista! så innmari. Greit at det hverken er London Calling, s/t eller Combat Rock-kvalitet, men det sier bare om hvor mye bra de gav ut!
Også gir du Pink Floyd dårlig...

Skal du i det hele tatt bli en musikkskribent er dette et skikkelig feilsteg.

En annen Thomas
2007-09-11Enda en

Hva er greia med at fisefine musikkkritikere ikke skal like ting som er populært? Det er greit at du har hørt Sgt. Pepper før, men å kalle både sangen og plata for søppel er å gå for langt.

For meg virker det som om du vil vise hvor spesiell og unik du er ved å like klassikere. Hva er galt med The Wall?

Når du kommenterer Deep Purples filharmoni, så må du tenke på at dette var noe bandet gjorde FOR Jon Lord. Deep Purple som band har aldri egentlig følt at det var sånn musikk de ville drive med.

Magnus
2007-09-11Symfoniorkester + rockgruppe

Etter Procol Harum og Purples triste forsøk skulle en kunne anta at ingen rocker hadde liten nok hjerne eller stort nok ego til å prøve dette igjen.
Men Metallica hadde selvfølgelig det, og prøvde seg meg lavmålet S&M. Tror jaggu Kiss Alive IV er en slik hybrid også.

At Floyd aldri klarte å komme tilbake etter at de møtte "The Wall" er det ingen som helst tvil om. Ikke Waters heller for den saks skyld.

Stones-plata har noen øyeblikk innimellom alt tøyset. 2000 Lightyears From Home er fet.

Bee-Gees som spiller Sgt.Pepper håper jeg aldri å få høre.

Geir Levi Nilsen
2007-09-11Stakkars triste skjebner

I disse reaksjonene på artikkelen min kommer det opp mange umodne guttesinn-refleksjoner. For det første anklages jeg for ikke å være snill gutt ettersom jeg ikke følger de korrekte sosiale reglene for etikette dvs. rock-etikette. I dag skal ikke en musikkjournalist stille seg i tvil: rock har forlengst blitt en etablert selskapslek hvor alle på forhånd er enige. Nåde den jævelen som ikke har forstått den utbasunerte kanoniseringen i den forutsigbare rock-journalistikkens Hall Of Crap. Eks: I dag er det slik at alle synes at det sinnsykt overvurderte møkkabandet Ramones er det ultimate rock'n'roll bandet (hah!), at den (u)musikalske fomlekoppen Johnny Thunders vrøvlete møkkaplater er det mest intense, ærlige og smerteverkende rock-autentiske bidrag noensinne (dobbelt-hah!), at Nick Drakes plater er genistreker (trippel-hah!), osv.osv.

Gitt disse forutsetningene blir musikksmak helt objektiv dvs falsk, alle må like de korrekte tingene. Dette blir klart når Greg sier "Man blir ikke 'Rolling Stone'-skribent av å bade i klisjeer og runke pop-kultur uttrykk." Eller som japsen sier det: "Skal du i det hele tatt bli en musikkskribent er dette et skikkelig feilsteg." Med andre ord: Do the right thing. Vær en etterplaprende ja-mann som vibrerer i takt med rytmene fra døgnfluenes flappende vingebevegelser. Finn først ut hva du skal like før du hører det. Etter du ha hørt produktet, lær deg hva du skal si om dette i et korrekt rock-selskap "Ja, Ramones er jo bare det ultimate tegneserie rock-bandet", "Ingen har greid å formidle fortvilelse og desperasjon med et mer gatetroverdig språk enn Johnny Thunders' So Alone plate", eller "Nick Drake er melankoliens ubestridte rock-legende" eller noe slikt overfladisk vrøvl.

En annen ting: Thomas hevder at jeg rakker ned på "musikkhistoriens virkelige perler og mesterverker". Hvilke av nevnte plater er mesterverker? Og hva gjør dem til mesterverker?

Og til sist, det verste: "En annen Thomas" tenker så komplementært at jeg håper han flytter til et muslimsk land hvor ting bare kan tolkes på en måte. Han sier: "Det er greit at du har hørt Sgt Pepper før, men å kalle sangen og plata for søppel er å gå for langt." Herregud naive Thomas, jeg snakker om BeeGees-Peter Frampton soundtracket, ikke Beatles-originalen Sgt. Pepper fra 1967! Hans merkelige setning om å "like klassikere" forstår jeg ikke.

Er virkelig noen av overnevnte album "klassikere"? Hvordan da?

Hallvard Sægrov
2007-09-11Noen innvendinger

At musikkskribenter redegjør for sine meninger med fynd og klem er ikke mer enn vi bør tåle. Det går en hårfin balanse mellom usaklig og underholdende, men jeg føler denne artikkelen vipper på riktig side.

Likevel er det en påstander her som ikke bør stå uimotsagt:

- "Deep Purple og Procol Harums to mislykkede prosjekter er et godt eksempel på at et symfoniorkester og en rockgruppe passer like godt sammen som en Rolls Royce og en Volkswagen i et billøp. Ingen vinner."

Nåja, det finnes vellykkede foreninger av rock og symfoniorkester. De klassiske albumene til Renaissance og da særlig "Song of Scheherazade" er eksempel på dette. Camels mesterverk "The Snow Goose" er også en vellykket forening, det samme er flere av låtene på Nick Drakes "Five Leaves Left". Alle disse er gode fordi de - i motsetning til Deep Purple- og Metallicas mageplask - klarer å integrere band og symfoniorkester til en helhet.

- "... både musikken og tekstene er utrolig bra på denne plata, kanskje er dette Genesis på sitt mest intense og særpregede."

Het enig, men hvordan kan du da kalle "The Lamb..." et vrøvlete prosjekt? Jeg skjønner heller ikke bæra av historien bak plata, men det er jo musikken som er det viktige!

- "Dette er plata som tok Pink Floyd fra å være en frikergruppe til å bli et Norsktoppband. En forferdelig plate."

Her vipper du over kanten til usaklighet. "The Wall" inneholder noen glimrende enkeltlåter. Hey You, Comfortably Numb og Goodbye Blue Sky og Mother er mesterlige. Den kan ikke avskrives som et makkverk, den har klare kvaliteter. Men, helt riktig, plata som helhet blir ALT for pompøs og selvhøytidelig. Før jeg fylte 20 elsket jeg "The Wall" men i dag som 31-åring har jeg et annet syn..... "The Trial" er bare pinlig!

Pål Simononsen
2007-09-12har du aldri likt clash?

er du helt dust eller? haha. clash er jo the shit! symfonirock er jeg enig i kan være litt grelt. men faen heller, revurder a!

Thomas
2007-09-12Kort svar tilbake

Om ikke The Wall er en klassiker innen rock så er ingenting det.

Hva som gjør den til en klassiker kan nok alle tenke seg selv. Det er lov å ikke like den, men å kalle den for en av musikkhistoriens største vrøvl er likevel å gå alt for langt, selv om du ønsker å framstå som en original musikkskribent.

Bjarne
2007-09-12NILSEN HAR RETT.

Alle platene Nilsen skriver om her er regelrett svada, og det blir aldri verre enn koblinga metal og symfoniorkester. Kun det illegale-substans-påvirkede ultratøvet The Wall er verre.

Geir Levi Nilsen
2007-09-12Kort kommentar

Hallvard Sægrov har helt rett i at symfoniorkester og rockeband ikke i seg selv trenger å være/bli dårlig. At Camel og Renaissance er to utrolige bra band er heller ikke tvil om. Men det dreier seg om format. Har vanskelig for å se at hverken Purple eller Procol Harum egentlig er/var symfoniske band, derfor blir resultatet i nevnte tilfeller så dårlig: format og innhold passer ikke.

Hva som angår The Lamb av Genesis så er det ingen tvil om at dette er en vanvittig bra plate. Innholdsmessig sett er plata - musikken og tekstene - uslåelig. Men som prosjekt er the Lamb utrolig pinlig. Dette fordi PG prøver å fortelle en historie, en slags roman, hvor handlingen (hva nå enn den går ut på) ikke forteller oss noen ting. I en god bok, i en god fortelling, vil handlingen ha en rød tråd. Noe vil ligge bak: et motiv, et utgangspunkt, en vri. I The Lamb finnes ingen røde tråder, alt er bare hendelser for hendelsenes skyld. PG lider her av dilletantenes mest merkbare trekk: han vil være viktig, være dyp, være substansiell, og tror da som amatører flest at for mye av det gode vil være det beste. Som fortellerprosjekt er The Lamb bare skuebrød. Hvorfor har ikke PG i ettertid redegjort for hva plata handler om? Selve vannprøven her vil være dette: ta ut en hvilken som lest låt fra The Lamb og den vil ha en selvstendig basis. Hadde dette vært en god roman/god fortelling i rock-format ville dette vært umulig fordi i en god fortelling er helheten knyttet satt sammen i en rød tråd som ville umuliggjort nettopp dette. Så tanken bak The Lamb er bare tull: plata handler om alt og ingenting. Poor Rael? Nei, poor Peter Gabriel.

Hva som angår "the Wall" vil jeg virkelig utfordre herr Thomas til å redegjøre for hva som gjør plata til en "klassiker innen rock", spesielt i forhold til ekte Floyd-klassikere som deres to første plater samt Dark Side og Wish You Were Here. The Wall er Floyds dårligste plate og den blekner i forhold til deres egentlige nevnte klassikere. Prøver jeg å være original? Mange Floydfans 40+ mener det samme som meg. Jeg digget Floyd på 70-tallet og gjør det ennå, dvs. tilogmed Animals, og ble særdeles skuffet over denne kapitulasjonen: Floyd i boblebadet. Ellers takk!

Alf K
2007-09-13Useriøst

Jeg lot meg underholde av artikkelen, men å innlemme "The wall" på denne lista er useriøst.

Hvis man ønsker å bli tatt på alvor som musikk "journalist" bør man kunne høre at denne plata har helt tydelige kvaliteter, hva angår tekst såvel som musikk. Du kan ha rett i at Pink Floyd aldri kom tilbake til de samme høydene men husk også at Roger Waters utga det sterke Amused to Ddeath i '92 og at David Gilmour utga det kritikerroste On an Island i fjor.

Jeg mistenker at denne artikkelen er et resultat av den "kulheten" musikkjournalister ofte innehar nå til dags og deres påfølgende redsel for dinosaurrock. Åpne øra folkens!

The Killers låter eksempelvis tusen ganger mer overprodusert enn Divison Bell! Ikke la deg lure av trange olabukser og kule skinnjakker.

Dere som mener at The Wall Pink Floyd på sitt dårligste, har ufullstendig kunnskap om Pink Floyd katalogen bare hør på Ummagumma og Momentary Lapse of Reason. Videre kan jeg anbefale filmen The Wall med Bob Geldof.

Magnus
2007-09-13

Alf: Ummagumma er jo grisebra. Momentary Lapse of Reason teller ikke. Det gjør ikke Division Bell heller.

The Wall har jo sine korte øyeblikk her og der. Men det er ikke vanskelig å være enig i at prosjektet er vrøvlete. Noe den tåpelige filmen ved samme navn understreker.

Jeg mistenker Meddle og Animals for å være et resultat av "kulheten" til Pink Floyd.

Tryggve
2007-09-13he he

Jeg syns dette var festlig. Det er så mye dårlig musikk her ute at jeg syns det er helt på plass med en artikkel som dette.

Thomas
2007-09-14AMLOR og TDB

Magnus; AMLOR og TDB er blant de beste PF-platene, etter min mening. Så der kan man se hvor meningsløst det egentlig er med både en artikkel som rakker ned på plater og med en diskusjon om det. For persepsjon er så uendelig forskjellig fra person til person :-)

Riche Blackmoore
2007-09-16Disse muslimene.. og top 10

"...håper han flytter til et muslimsk land hvor ting..." Har muslimene fått skylda for dette også? Kunne du ikke sagt "et diktatorisk land" i stedet?

Geir Levi Nilsen
2007-09-17Islam

Hvis Bichie Blackmoore hadde kunnet litt om islam ville han visst at i de fleste muslimske land er det hverken tanke- og/eller trosfrihet. I de fleste muslimske land skal ting, spesielt islam, bare tolkes på en måte, slik presteskapet og/eller diktatorne har bestemt det. Slik sett har de strenge forholdene i muslimske land pr. i dag ang. den harde reguleringen av den frie tanke, mye til felles med rock-publikummet i vesten som er like mye hemmet i forhold til hva de bør si/like/mene i lydighet overfor deres presteskap dvs. rock-journalistene/musikktrendmakerne. Lær deg å lese din ortografiske mutant, jeg kom med en sammenligning, ikke et anklageskrift.

Åge Åleskjær (Mayhem)
2007-09-21Power Ballads.

The Wall, The Clash og Frank Zappa... Det er mange som ikke liker Zappa. Jeg hører mest på Strictly Commercial selv, men jeg har kjennskap til de fleste utgivelsene og syns personlig att det ikke gjør så mye at Zappa ganske ofte lager makkverksproduksjoner. Jeg syns blant annet baby snakes var en underholdene film. Det er greit og ikke like Ramones, men the Clash!!!

Det er forsåvidt greit det også, folk må få like hva de vill, det er mange som ikke liker the Clash, men da digger de stort sett Queen sin Bohemian Rapsody og the Wall, he he. Jeg liker både filmen og platen The Wall, men jeg liker Piper at the Gates of Dawn og det meste som Syd Barrett har tatt i mye bedre. Og sette the Wall opp på denne listen er for meg litt som og kåre Dark Side of the Moon til verdens beste album. Pink Floyd har gått fra og være en av verdens mest spennende band til verdens mest kjedelige. Og de har nesten uten unntak blitt hakket dårligere for hver utgivelse. Jeg kan forstå hvorfor det blir sagt att ting som kom ut etter The Wall ikke teller. Men det er alikevel for teit, de spiller fremdeles under navnet Pink Floyd og alt som kom ut etter The Wall er mye verre!

Det samme gjelder Deep Purple antar jeg, jeg orker ikke høre på de nye platene deres, men jeg antar att de var noe mer spennende før, selv om de har leflet med borger og symfoniorkestere.

Når det er sagt så vil jeg si att jeg fant en hvis underholdningsverdi i og lese alt dette. Og at jeg surret rundt her inne, midt på natten fordi jeg hadde lyst til å skrive ett eller annet. "All your critics sits alone, your no better than me for what you shown" synger Neil Young...

Jeg hadde tatt med en av 80-talls platene hans på denne listen. Neil Young and the Crazy Pinks eller Transformer.

Jeg frykter at vi er på vei inn i den verste delen av 80-tallet igjen. Snart blir det Scorpions, Allanah Myles, Bon Jovi (Har begynt å syns at BJ er litt fett...) og Axl Rose nok til og fylle ett par album med bare powerballads igjen!

Og da er vi etter min mening inne på Rockens mest vrøvlete prosjekter, men det er jo de aller fleste enig i så det er det jo ikke noe futt i og hevde? Kanskje du skulle spesifisere tema litt mer neste gang du forsøker deg på en liste?

Vrøvlete rockeprosjekter kan være så mangt. Og det er vel det som også gjør at folk blir litt irriterte. Jeg hadde ikke reagert hvis The Wall hadde vært med og beskrive att konsept album ikke bestandig er noe lur vei og velge, eller att Satanic Majesties er med og beskrive at band bør holde på med det de har lyst til og er flinke til. Det er rett og slett en god del vrøvlete rock i verden og etter min mening er det noe som er mer vrøvlete en deler av det du har nevnt.

Takk for artikkel og debatt.

basse
2007-10-01MMM

Hei Geir, du glemte Lou Reeds "Metal Machine Music"...

Lane
2008-10-20YES

Bare for å si min mening om konseptalbumet her. Etter å ha kjøpt meg albumet Metropolis Pt.2 av forsåvidt overvurderte Dream Theater, skjønte jeg endelig hvor tøvete konseptalbum er. Som The Lamb Lies Down On Brodway, prøver Metropolis og fortelle en historie gjennom albumet. Problemet er at hele greia virker bare tafatt og uinspirert og historien blir egentlig aldri gjort klar for. Det er som de sa; hei la oss lage et konseptalbum, alle "store" prog band har gjort det å tjent masse på det, vi vil også tjene oss søkkrike på det".

Idag er Metropolis DT mest overvurderte skive. Et konseptalbum med en diffus historie ingen skjønner, men alle hauser opp i skyene som dypt og engasjerende.

Kalkulerende er nok mer riktig.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo