Rockens 10 mest vrøvlete prosjekter

Rocken er full av mislykkede, tafatte, latterlige og vrøvlete prosjekter. Vår skribent har plukket frem 10 av denne sorten som han mener aldri burde sett dagens lys. I det minste gir enkelte av disse platene noen skikkelige latterkuler. Døm selv!

1. Deep Purple: Concerto for Group and Orchestra

I forhold til de fleste heavygrupper har Deep Purple en mye mer interessant begynnelse: Deres fire første plater er mer i genren av progressiv rock enn heavyrock og høydepunktet (eller lavmålet) ble nådd med denne plata. Jon Lord er her hovedmannen bak hele prosjektet og driter seg godt ut: dette møtet mellom symfoniorkester og rockband er ikke eksemplet på en vellykket forening. Til det er komposisjonene for svake og stereotype, symfoniorkesteret og Purple er like velfungerende sammen på et musikalsk plan som Rune Rudberg ville ha vært om han hadde vært vokalist i Mayhem. Denne plata er pretensiøst tøv, en patetisk hybrid, et svakt løft fra spinkle armer med muskelsvinn. Purples store skamplett. Takk og pris for Ritchie Blackmore som etter denne katastrofen av en plate kjørte Purple in Rock.

2. Procol Harum: Live In Concerto With the Edmonton Symphony Orchestra

At Procol Harum skulle lage en konsertplate med et symfoniorkester forbauset vel neppe noen. Procol Harums musikk hadde alltid noe melodiøst, dramatisk og samtidig melankolsk over seg så her skulle prognosene være bedre enn for Purples del. Dessverre blir resultatet her like trist. Både symfoniorkesteret og Procol Harum virker tamme og sterile i sitt gjensidige møte og det som skulle blitt et musikalsk lykkerop blir bare her kjedelige stønn og gisp. Deep Purple og Procol Harums to mislykkede prosjekter er et godt eksempel på at et symfoniorkester og en rockgruppe passer like godt sammen som en Rolls Royce og en Volkswagen i et billøp. Ingen vinner.

3. Dave Greenslade: The Pentateuch

Dette prosjektet er ikke snaut: Dave Greenslade prøver her å lage en musikalsk versjon av de fem Mosebøkene fra det Gamle Testamentet. Lettere sagt enn gjort - og det burde vært ugjort. Greenslade har ikke den musikalske integriteten eller den komposisjonsmessige tyngden som skal til for å musikalsk sett skulle kunne illustrere det patoset som ligger i det materialet han velger. Dette må være ett av de få dobbeltalbum som du kan avspille uten å ha lagt merke til noen ting som helst - så anemisk er nemlig resultatet her. Dette er boka med illustrasjoner hvor det medfølger et dobbeltalbum, istedenfor dobbeltalbumet hvor det medfølger bok og illustrasjoner...

4. Genesis: The Lamb Lies Down on Broadway

Peter Gabriel er et pretensiøst fjols og ingen steder er dette mer tydelig enn på dette konseptalbumet, rock-operaen eller hva man nå skal kalle det. Det er trist fordi både musikken og tekstene er utrolig bra på denne plata, kanskje er dette Genesis på sitt mest intense og særpregede. Problemet her er bare overbygningen: Peter Gabriel prøver her å være skjønnlitterær, han vil skrive en bok, han vil være en narratologiens mester, han vil skape et epos, dette skal være kunst. Slik er det når man ikke kjenner sin begrensning. Uttrykket "arty farty" er bare nødt til å dukke opp. Hva er egentlig historien/handlingen i dette albumet? Hva er det Peter Gabriel prøver å si? Er det bare skuebrød fra en pretensiøs kunstskolestudent som prøver å være viktig i lønnkammeret sitt? Skal du først komme med en fortelling, bør du helst ha noe å si: en fortelling er ikke bare ett sett med kronologiske handlinger. Stakkars Peter Gabriel.

5. Clash: Sandinista

Undertegnede har aldri likt Clash og dette er plata som jeg tar frem for å bevise hvorfor. En trippel-LP hvor alt høres ut som en evig flipp og røre. Som noe som ble tatt opp i studio natt til søndag i fylla og gitt ut ved en feiltagelse. Og så den jævla tendensiøse politisk korrekte tittelen. Alle låtene høres ut som en og samme låt, spesielt jævlig er Junkie Slip som sikkert var inspirasjonskilden for Jannickes Svake Mennesker. Hva i helvete var vitsen med dette trippelhelvetet?

6. Pink Floyd: The Wall

Dette er plata som tok Pink Floyd fra å være en frikergruppe til å bli et Norsktoppband. En forferdelig plate. En pretensiøs rockopera utgitt i 1979, altså i en tid da man skulle tro at noe slikt ville bli dømt nord og ned. Her vrøvles det i kaukende ordelag om en grufull livsskjebne tilsatt toner og melodier hvor pauker og kaskader av melodramatisk weltzschmerz findrysses
i tynne melodier og ego-pinte tekster nedover lytteren. Dette er Pink Floyds exit, deres grunnstøting i isfjellet. Farvel Floyd, farvel flyvende griser, farvel verdensrom og solformørkelse, farvel for alltid - etter dette makkverket kunne dere aldri komme tilbake. And you didn't!

7. Frank Zappa: Thing Fish

Nok et bortkastet trippelalbum. Dette makkverket kom i boks med hefte. Her fortelles det også en historie - men om hva er mer usikkert. Hvis tekstene er et forsøk på å være surrealistisk er "musikken" ennå verre. Dette røret "drones" omkring i høyttalerne som en absurd grøt som verken er avantgardisk eller støyende. Seks platesider, tre LPer, med bortkastet tull. Husk: Det er meningen at langspillplaten skal være et medium for musikkavlesning. Frank Zappas store problem var at han alltid var for alene, for enerådig. Denne utgivelsen er et godt eksempel på hva som skjer når en ellers glimrende musiker er omgitt av bare medjattere.

8. Soundtrack: Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band

The sky's the limit? Her burde man nok brukt fallskjerm. Å ta Beatles Sgt. Pepper og lage en musikal og en film ut av den, høres både spennende og interessant ut. Men både filmen og plata er det største våset som noensinne er laget. Hva filmen handler om er vanskelig å si i en "handling" hvor Bee Gees stort sett springer etter Peter Frampton som hodeavkappede høner etter hanen. Musikken på dobbeltalbumet fra filmen er så pinlig at ord finnes ikke for å beskrive det. Denne plata står overalt i billigbinger i bruktsjapper verden over som et godt eksempel på hva som skjer når feterte stjerner, dumme produsenter og idiotiske Hollywoodfjols finner sammen.

9. Kim Larsen: Jungle Dreams

Ubestridt klassiker i genren totalt-misforstått. Kim Larsens gruppe Gasolin gikk i oppløsning på slutten av 1970-tallet og den godeste hr. Larsen ville satse på en solokarrière. Tidligere hadde Gasolin prøvd å slå igjennom i USA med plater som var egenprodusert for det amerikanske marked med engelske tekster (What a Lemon) uten at det hadde gått så bra. Nå tenkte Kim Larsen at han kanskje kunne greie det helt alene. I did it my way. And what a way. Hvordan denne plata fra 1980 ble til er en gåte. Men den er i hvert fall så tøvete at man ligger og vrir seg av latter hele veien igjennom. Hvem som overtalte brøleapa Kim Larsen til å gå 1980-elektronika trendy, en dansk versjon av Gary Numan, vites ikke men her har vi i hvert fall en "artist" som er helt utenfor sitt område: Kim Larsen brøler og vræler på dansk-amerikansk over blippende synth-lyder og pludrende sterile synth-trommer hele plata igjennom. Helt jævlig. Her er Kim Larsen i Classix Noveau-Human League-Gary Numan-Japan drakt. På omslaget er han avbildet i den urbane kveldingen med armene i kors foran en trapp med en tvilsom dame bak seg, det er så New York New York my friend. Svært få vet om denne platas musikalske innhold til tross for at den har stått i billigbinger i Skandinavia over siden den kom ut i 1980. PS! Denne plata må ikke forveksles med Kim Larsens etterpåfølgende plate gitt ut under gruppenavnet Kim Larsen & The Jungle Dreams!

10. Rolling Stones: Their Satanic Majesties Request

Det er 1967 og psykedelia er det hippeste noensinne. Mick Jagger føler at Stones må hoppe på trenden ellers er de ferdige. Brian Jones er totalt i mot og Keith Richards ikke så langt unna. Resultatet er noe av det latterligste noensinne utgitt. Stones er her fullstendig utenfor sitt element når de prøver å være "mystiske, eksotiske og eksperimentelle". Play this album and see what happens - latterkulene kommer over deg verre enn noe annet. Rolling Stones største failure - den eneste plata hvor de bare har én god låt og den er til og med skrevet av Bill Wyman!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Rosanne Cash - Black Cadillac

(Capitol)

Ei dotter minnast og tar farvel, med velfunderte ord og sterke tonar.

Flere:

Noa Babayof - From a Window to a Wall
TV on the Radio - Dear Science