Intervju: Kings of Convenience

Konger av den sarte popen og det behagelige livet? - Musikk uten stillhet er som et bilde uten lys, sier Kings of Convenience i dette intervjuet.

Etter å ha tatt toget til supportjobber for mange av de kuleste utenlandske artistene på Oslos indierocknavle So What!, mer eller mindre for egen regning, og etter sigende å ha mast seg med på etterfest med "alle" bra artister som har besøkt Bergen for å komme seg opp og frem og ut av byen, virker ting å ha ordnet seg for Kings of Convenience. Nå kan de legge arrangerte intervjuer rundt konsertbegivenheter i hovedstaden, og til og med få reise med fly.

Jeg treffer de to bandmedlemmene, Eirik Glambek Bøe og Erlend Øye, dagen etter at deres store musikalske forbilde Mark Kozelek; frontfigur i Red House Painters og nå også soloartist og skuespiller, har spilt på So What! i Oslo. Guttene er engasjerte og entusiastiske når de får muligheten til å snakke om den noe eksentriske, lite publikumsfriende, men ærlige, oppriktige amerikanske sangeren og låtskriveren. Etter først å ha gitt uttrykk for den eksalterende live-fremførelsen vi alle bevitnet kvelden i forveien (foran et beveget, men ikke alltid like konsentrert publikum) plasserer vi Kozelek i sammenheng med Kings of Convenience.

Mange sutrete singer/songwriters
- Vi er i grunnen ikke så veldig glad i singer/ songwritere, kanskje med unntak av Kozelek som vi henter masser ideer fra, både når det gjelder låtstrukturer og vokalfrasering. Veldig mange av disse er gørrkjedelige. De bruker ofte streite og kjedelige akkorder, og varierer altfor lite mellom disse. Vi har hørt mye på elektronisk musikk og liker rytmer og driv i musikken. Vi forsøker å få til noe av det samme med helakustiske hjelpemidler. Selv bruker vi gjerne en del litt odde akkorder for å skape nye harmonier, forteller vokalist og gitarist Eirik Glambek Bøe.

- Red House Painters benytter gjerne en del slike sære akkordrekker og setter de sammen til nye harmonier. Mark Kozeleks hviskende og innlevelsesrike vokal og empatiske tekster om uforfylt kjærlighet og dens savn har også vært en stor inspirasjon og påvirking for oss, på en indirekte måte. Vi har ikke villet kopiere eller plagiere, men ser ham som en klar og tydelig inspirasjon for oss, innrømmer vokalist, gitarist og pianist Erlend Øye.

Glambek Bøe legger ut en lengre tirade om hvor kjedelig og sutrete han kan oppleve mange av artistene innenfor det såkalte singer/ songwriter-segmentet og innenfor britisk og amerikansk folkemusikk, før han nyanserer litt.

- Min far er veldig glad i Bob Dylan og gjennom ham så får jeg hørt en ny Dylan-plate i året. Jeg har litt sansen for det han gjør, selv om han er veldig forskjellig fra oss med sine enkle, nokså rett frem akkordrekker.

Veltalende og kule
I forkant av intervjuet hadde vi blitt fortalt at Erlend Øye var den utadvendte av de to, med et ekstremt eksponeringsbehov, og at de ikke kunne gjøre intervjuer sammen. Alle slike forhåndsdommer blir raskt lagt til side når vi treffer de to på Bar Etoile på Karl Johan.

Det er Glambek Bøe som er den mest taletrengte. Øye bryter opp samtalen for å snakke i mobilen, og er ellers opptatt med å plukke ut coveret til debutalbumet. Ikke fordi han er uinteressert i vår samtale, men fordi dette er ting som må gjøres. Øye beviser ellers gjennom levende og energiske diskusjoner i løpet av, og i etterkant av intervjuet, at han er levende engasjert og opptatt av mange av de temaene som vi berører.

Duoen kan ha ulike synspunkter på ting, men virker ikke for bestyrtet eller opprørt over dette faktum, og klarer i fellesskap og kommunikasjon å skape sin egen definisjon av rytme i løpet av den korte seansen.

De er snarere veltalende og kule med kjappe replikker, poengterte morsomheter og overdrivelser, enn de sarte, innadvendte nerdene de og andre musikkartister med den slags uttrykk gjerne oppfattes som av media.

Ikke et nytt Belle and Sebastian
Kings of Convenience vil heller ikke altfor gjerne knyttes opp i mot den engelske folkemusikken eller sarte indie-visesangere som Belle and Sebastian.

- Jeg forstår ikke så godt sammenligningene som har blitt gjort med Belle and Sebastian. Det eneste vi har felles er vel den sarte vokalen og bruk av vokalharmonier. Mens de drar inn så mange gjester som mulig i studio og gjør det hele komplekst, velger vi å forsøke å gjøre det hele så enkelt som mulig, mener Glambek Bøe.

Han fortsetter: - Harmonier er grunnsteiner i musikken. De er det viktigste hjelpemiddelet man har. Vokalharmonier er det mest effektfulle man kan ta i bruk. Det forundrer meg at det er såpass lite brukt i moderne musikk. Det er vel nesten bare Simon and Garfunkel som i særlig grad har benyttet seg av dette.

- Folk må alltid sammenligne ting med noe annet, i stedet for å ta musikken for det den er i seg selv, legger Øye til.

Barn av 90-årene
Kings of Convenience befinner seg i midten og sentrum for de to ulike scenene i Bergen. På den ene siden har man de lavmælte rockerene som Sister Sonny og Poor Rich Ones og på den andre siden de mer elektroniske artistene i kretsen rundt dj og klubbpromotør Mikal Telle og hans plateselskap. Under navnet Erlend, Eirik og Tore gjør Kings of Convenience også et kutt på samleplaten til Telle Records.

- Vi er barn av 90-årene; rytmetiåret, og har mye av dette i oss selv om vi ikke lager vår musikk ved hjelp av elektronikk eller elektroniske hjelpemidler. Vi har vokst opp med discorytmer og triphop og drum 'n' bass. Vi bruker mye tid og energi på rytmikk i uttalen av tekster og i melodier. Du kan gjerne si det slik at vi forsøker å gjøre mye av det samme som disse artistene ved hjelp av ordentlige instrumenter, istedet for elektronikk og datamaskiner. Rytmen er noe av det viktigste ved vår musikk, mener Glambek Bøe.

Mikal Telle
Aller først til å gi ut musikk med Bergensbandet - om vi ser bort fra deres selvutgitte og selvfinansierte Cd-singel under navnet Skog for noen år tilbake - var også den våkne og svært musikkinteresserte straight-edgeren Mikal Telle. Han startet sogar en egen sidelabel (Ellet) for å skille Kings of Convenience fra de mer dansbare utgivelsene med Erot, Annie, Bjørn Torske og Ralph Myers and Jack Herren Band.

- Han ville gjerne gi ut noe med oss uten å binde oss opp i form av noen kontrakt. Mikal Telle krevde ingen rettigheter, verken til låter eller annet, men var bare glad for å gi ut våre ting. Han har også sørget for å spre musikken på en fortreffelig måte, i tråd med våre ønsker, til store deler av verden. Blant annet vet vi at 50 personer i Japan har disse singlene som Mikal har gitt ut med oss. På samme måte var det med Kindercore records, som vi traff gjennom Erlends eks-kjæreste fra New York, fortsetter den mørkhårede bergenseren.

Kindercore gav ut et album på fjoråret, bygget rundt et par demoer de fikk av bandet, og inviterte dem over for å spille på plateselskapets fest i Athens, Georgia sammen med mange av de såkalte Elephant 6- bandene; Neutral Milk Hotel, Ladybug Transistor, Olivia Tremor Control, Of Montreal, Apples in Stereo med flere.

Ut av Norge
Fra første stund har det vært viktig for duoen å sørge for at deres musikk når ut til flest mulig, og at de på den måten skal kunne skaffe seg et levebrød av musikken.

- Vi måtte ut av Norge for å finne en label som kunne gjøre det vi ville, og sørge for at platen vår ble spredt på riktig måte. Det fant vi gjennom den franske labelen Source. Erlend bodde i Liverpool ett år og vi hadde derfor mye kontakt og forbindelse med Andy Votel, forteller Glambek Bøe.

Skal vi dømme etter arbeidet så langt har både bandet og plateselskapet gjort mye riktig. Deres debut-EP på Source har fått overveldende mottakelse overalt hvor folk har fått høre den. New Musical Express og et større antall britiske trendblekker har kastet seg over Kongene av Behagelighet med stor glød og positivitet. Teenage Fanclub er allerede erklærte fans og Melody Maker gjorde like greit Playing Live in a Room til Single of the Week.

Når undertegnede samler noe av kremen av norske musikere til øl og platelytt viser det seg at Anneli Drecker akkurat har vært og kjøpt bandets EP og gjerne vil spille denne. Samtlige tilstedeværende er veldig positive til Kings of Convenience og ventet spent på det kommende albumet.

Autentisk preg
Ganske enkelt kan vi vel si at Erlend Øye med sine markant altfor store briller, utrendye fremferd og tragiske kjærlighetshistorie Toxic Girl har blitt henstilt til panegyri og superlativer, i sterk kontrast til platecoveret hvor han i oppgitt selvmedlidenhet og misunnelse må være vitne til kameratens lykkelige klining med kjæresten sin...

Rosen skyldes ikke minst det faktum at de på en veldig overbevisende måte lykkes med å gi musikken sitt et autentisk preg og dermed en følelse av ærlighet og oppriktighet. Dette skyldes kanskje at Kings of Convenience gjør få opptak i studio og benytter en del gamle innspillings- og avspillingsteknikker. Blant annet er det ofte slik at man får høre dem i hver sin høytaler. Eirik er da oftest plassert til venstre og Erlend til høyre.

Ken Nelson
- Musikken vår på plate låter akkurat slik vi låter live. Har du hørt oss live vet du også hvordan vi låter på plate og motsatt, mener Øye.

Hvordan og hvor har dere nå gjort innspillingene til Quiet is the New Loud?

- Platen er spillt inn i Liverpool, i Parr Street Studio sammen med Ken Nelson, som tidligere har jobbet med artister som Gomez, Badly Drawn Boy og Coldplay. Han er en veldig flink fyr og heller ikke så veldig dyr. Han jobber etter et "back to basics"-prinsippet og er interessert i å få frem det naturlige uttrykket hos de artistene som han jobber med. Han har en filosofi om at minst mulig repareres i ettertid. Tre-fire spor er spilt inn live også inneholder de andre låtene massevis av live-elementer. På den måten skapes en livefølelse og man får høre musikken slik den virkelig er. Dette passer veldig godt sammen med oss og våre ideer om musikk. Om man skal gå inn og reparere og finpusse på låter kan man fortsette i det uendelige, og likevel aldri bli fornøyd. Det vil alltid finnes flere ting man kan rette opp eller gjøre annerledes. Samtidig som man gjør dette forsvinner det personlige uttrykket, og det som gjør artisten spesiell til å begynne med. Da er det bedre å i størst mulig grad spille inn noen få tagninger direkte. Det gjør en mye mer konsentrert og intens i studio, mener Øye.

Kjærlighet for det lettfattelige
Et annet kjennemerke ved musikken til Kings of Convenience er at den er svært enkel og lettfattelig. Man kan nesten si minimalistisk.

-Jeg føler kjærlighet for det lettfattelige. Altfor mye i dagens samfunn er gjort komplekst, vanskelig og uforståelig, forklarer Glambek Bøe.

Tittelen på duoens debutalbum har vi allerede visst om i godt og vel halvannet års tid. Den ambisiøse, men også betegnende tittelen Quiet is the New Loud, har sammen med sårbar og finstemt harmonisk popmusikk altså skaffet dem oppmerksomhet og tillit i britisk musikkpresse, hos anerkjente amerikanske og franske plateselskaper og etterhvert også det norske platekjøpende publikummet. Vi ber bandet forklare noe av bakgrunnen for dette.

- Albumtittelen er en måte for oss å si at vi synest vi er litt tøffe med musikken vår, selv om vi ikke er et rockeband og heller ikke har et spesielt nytt lydbilde. Vi har ikke noe mystisk lyrisk språk, men håper at vi er delvis forståelige. Derfor synest vi at vi fortjener en tøff tittel. Det er tøft å ikke være tøff, kan du kanskje si, forteller Glambek Bøe.

Øye kommer med en lignelse om det å tenne en fyrstikk i en mørk teatersal, og Radioheads Creep og klimakser i den, før han stiller det essensielle spørsmålet og programerklæringen:

- Er det mulig å få musikken til å ta av når den er på det aller stilleste. Kan man bygge et klimaks ved å ta det helt ned og derigjennom skape et veldig personlig uttrykk? Med rockebandet Skog prøvde de to herrene seg også på støyende feedbackbefengt rock i tråd med den musikken som de selv og omgivelsene deres da oppfattet som kul.

- Etter å ha holdt på med musikk en stund har vi oppdaget og kommet frem til det at stillheten i musikken er det viktigste hjelpemidlet man har til å få frem uttrykket sitt. Det er som lyset i et maleri. Musikk oppstår i samspillet mellom lyd og stillhet. Rytme kan vel kanskje defineres som en avtale mellom lyd og stillhet i tid.

Musikk uten stillhet er som et bilde uten lys, mener Glambek Bøe.

Tekst og tone
Hvordan er det med tekstskrivingen deres? Handler det i stor grad om selvopplevde ting og dikting rundt dette, eller er det mer snakk om fri fantasi?

- Det er når vi tar utgangspunkt i virkelige hendelser og situasjoner, og ting som man har vært med på når vi lykkes med det tekstmessige. Vi har mange ganger forsøkt med oppdiktede saker, men de kommer seg ikke lenger enn til skrivebordsskuffen. En tekst kan gjerne ligge i den skuffen en stund å godgjøre seg før vi tar den frem igjen og finner ny inspirasjon, påpeker Øye.

Hvordan jobber dere frem musikken?

-Vi bidrar begge i like stor grad med tekster og melodier, og jobber sammen på en veldig naturlig måte. Oftest kommer ting bare frem når vi setter oss å spille sammen. Hvem som kommer med den opprinnelige ideen eller skissen varierer. Tekster og melodier blir til samtidig og påvirkes av hverandre, avslutter Glambek Bøe.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pow Pow - Last Days On Earth

(Fysisk Format)

Pow Pow har blitt helelektronisk, og gjennomfører forvandlingen med stor stil og kosmisk eleganse.

Flere:

Aphex Twin - drukqs
Fever Ray - Fever Ray